#proveniens

Fra hånd til hånd gjennom 300 år Gjennom 11 innlegg over 2 år har kollega Knut Johannessen nøstet opp historien om boka som er utgangspunktet for denne bloggen. Som Knut skrev i det første innlegget: "Bøker har sin skjebne, sier et gammelt ordtak. Det gjelder for denne boken mer enn for de fleste." Her kommer tolvte og siste kapittel i historien om den lille boka med den lange historien:

Kapittel 12: Riksarkivaren, hans sekretær og hans kone Den som til slutt overlot boken til Riksarkivet i 1953, var slektsforskeren Gudrun Johnson. Den var funnet blant riksarkivar Kristian Korens etterlatte papirer, ble det notert.

I Kristian Korens hender Kristian Koren var riksarkivar fra 1913 til 1933 og døde fem år senere. Da han ble pensjonist, startet han et slektsforskningsbyrå og ansatte Gudrun Johnson som sekretær. Etter Korens død fortsatte hun virksomheten alene. Boken er antagelig kommet for dagen ved opprydding langt senere.

Spørsmålet blir nå hvordan boken var kommet i Korens hender. Kristian Koren var sjefen til Andreas Wilhelm Rasch. En tenkelig vei er derfor at den ivrige slektsforskeren Rasch hadde fått høre om boken som enken til Elieson eide og hadde fått den av henne med løfte om å levere den til Riksarkivet. Så kan Koren, selv slektsforsker, ha kastet sine øyne på den og lånt den hjem i stedet for å innlemme den i Riksarkivets samlinger.

Arvestykke i en ny familie Men boken kan også ha vandret en annen vei, som er langt mer sannsynlig. Peter Eliesons enke Nina hadde en søster, som ble bestemor til Kristian Korens kone Jenny. Boken har trolig helt enkelt gått i arv til ekteparet Koren. Senere kan riksarkivaren ha fortalt om boken til sin underordnede A.W. Rasch og lånt den til ham slik at han kunne publisere det slektshistoriske innholdet. Når det drøyde så lenge før boken kom til Riksarkivet, kan det være fordi Jenny Koren levde helt til 1950.

Ved veis ende Dermed er historien om boken kommet til ende. Vi kan fastslå at Peter Eliesons ønske er innfridd. Boken er tatt vel vare på, og langt mer enn han kunne forestille seg har skjedd med innholdet. De slektshistoriske opptegnelsene er publisert, hele boken er digitalisert, matoppskriftene er skrevet av for utprøving og eierhistorien er lagt under lupen. Men hvem som omkring 1750 har skrevet inn den største samlingen av oppskrifter, ser ut til å forbli et uoppklart mysterium.

PS: Alle kapitlene finner du ved å gå inn på “Om kokeboka” øverst på bloggen, eller ved å følge lenkene her:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie

Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen

Kapittel 10: Boken fortsetter som slektsregister

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

Vi nærmer oss slutten på historien om kokeboka! Kollega Knut Johannessen har jevnlig fortalt om sine funn i spalten "Fra hånd til hånd gjennom 300 år". Alle kapitlene finner du ved å gå inn på "Om kokeboka" øverst på bloggen, eller ved å følge lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 11: Boken blir lukket Etter 1880 forteller ikke boken noe om seg selv, og først i 1953 ble den gitt som gave til Riksarkivet. Likevel kan vi med stor grad av sikkerhet rekonstruere eierrekken også gjennom dette lange tidsrommet.

”… at tage denne Bog i agt!”

På tittelseddelen i boken har Peter Elieson i 1874 skrevet ”Vær saa snil at tage denne Bog iagt!” Han nærte altså en viss uro for dens fremtidige skjebne. Peter og Nina hadde ingen barn, og han hadde nok ikke hjerte til å skille seg av med boken så lenge han levde. Han hadde heller ikke utpekt noen til å overta den.

Når boken nå ble lukket for nye innførsler, kan det bety at den ble betraktet som et virkelig familieklenodium som ikke skulle skjemmes ut av nyere generasjoner. Men det kan også bety at den kom ut av familien, og det var dette som skjedde.

Gullgruve for slektsforskere Med alle sine opplysninger om kjente slekter må boken ha vært en liten gullgruve for slektsforskere. I Personalhistorisk Tidsskrift, det gamle felles slektshistoriske tidsskriftet for Danmark og Norge, står det i årgangen for 1917 en artikkel skrevet av arkivar Andreas Wilhelm Rasch. Artikkelen er rett og slett en avskrift av alle de slektshistoriske opplysningene i vår bok. Om oppskriftsamlingen sies det helt lakonisk ”Pag. 1–53 Opskrifter på Kager, Marmelader m.m.”

Om boken forteller Rasch helt kort at den hadde tilhørt kaptein Peter Elieson og deretter hans enke Nina, født Roverud, som døde i 1899. For fremtiden skulle den innlemmes i Riksarkivets manuskriptsamling. Slik gikk det også til slutt, men siste kapittel vil vise at historien likevel ikke er så enkel som det ser ut til.

Fortsettelse følger! Ett kapittel igjen...

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie

Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 10: Boken fortsetter som slektsregister I boken førte Kirsten Kiønig inn sine egne barn. Dessuten kartla hun ektemannens slektninger. Peter Elieson hadde slektsbånd på kryss og tvers med handelspatrisiatet i Christiania. Han var fetter av brødrene Bernt og Peder Anker og svoger til John Collett på Ullevål. Kirsten og Peter fikk en sønn som de kalte John. Om ham forteller Kirsten at han ett og et halvt år gammel kom som ”eget Barn” i huset hos den barnløse, styrtrike onkelen og hans kone, men døde etter få måneder.

Kirsten Kiønigs barn I alt fikk Kirsten og Peter åtte barn, og seks nådde voksen alder. Flere av dem har antagelig skrevet inn opplysninger om sine respektive familier når de var på besøk hjemme på Evje, ettersom flere håndskrifter nå går om hverandre i boken. Men den som overtok boken etter morens død, var sønnen Peter. Han var født i 1796 og giftet seg i 1836 med Nicoline Anette (Nina) Roverud. En tid bodde de på en gård i Rygge, senere flyttet de – og boken med dem – til Jeløya ved Moss. Der døde Peter i 1881, 85 år gammel.

Offiser og slektsforsker Peter Elieson, som av yrke var kaptein i infanteriet, må ha hatt sterke slektsinteresser. Han satte opp en slektstavle over Elieson-familen fra oldeforeldrene og fremover, og med farmorens Collett-slekt gikk han helt tilbake til 1600-tallet. Det store arket med disse opptegnelsene på limte han inn i boken. Ellers ajourførte han slektsopplysningene frem til 1880, med stadig mer skjelvende skrift. Han utstyrte også boken med en ekstra seddel forrest, der han kaller boken en ”Familie-Stamrulle”.

Ordet stamrulle brukes ellers om militære manntall, men så er det nettopp offiseren Peter Elieson som har funnet på betegnelsen. Han er den siste som har skrevet i boken. Det må vi forsøke å finne årsaken til.

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie

Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kirsten Kiønig bodde på Evje fra 1793 til sin død i 1848. Oppskriftene vitner om erfaring, så de første årene hennes kan vi nok se bort fra. Vi har alt hørt at i 1836 sluttet hun å føre inn slektsopplysninger. Derfor kan tiden mellom 1810 og 1830 være den mest aktuelle for matoppskriftene.

Eidsvollsmann som bror I 1814 befant Kirsten Kiønig seg tett på det politiske miljøet. Ektemannen Peter Elieson leverte et begrunnet forslag til ny grunnlov, datert 3. april 1814. Hennes yngre bror Andreas Kiønig (1771–1856) ble valgt til riksforsamlingen til Eidsvoll. Han har vi et portrett av. Kiønig var sorenskriver i Østerdalen, representerte Hedemarkens amt og tilhørte selvstendighetspartier.

Vi er altså midt i 1814-generasjonen og får et direkte innblikk i dens matvaner. Men innblikket er ganske begrenset. 

Søtsaker, maling og brennevin Alle oppskriftene til Kirsten Kiønig dreier seg om kaker og desserter. Betegnelsene kjenner vi for en stor del igjen fra vår egen tid: vannbakkels, mandelbrød, sukkerbrød, mandelterte, sitronkake, mandelkranser, epleterte og epleskiver. Så får kokkebloggerne finne ut om oppskriftene også er omtrent de samme.

Kirsten Kiønigs praktiske sans avspeiler seg i at hennes oppskrifter er mer nøyaktige enn de eldre, både med hensyn til mengdeforhold og arbeidsbeskrivelse. Og hun nøyer seg ikke med disse godsakene, men fortsetter med å skrive ned hvordan man lager ”Svensk Bruun-rød Farve” med vitriol, rugmel, harpiks og linolje, og helt til slutt en oppskrift på potetbrennevin. Hun videreførte også det andre hovedtemaet i boken, slektsopplysningene. Vi tar dem for oss i neste kapittel.

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie Morløs som hun var, ble Kirsten oppfostret hos mormoren med samme navn på Oppåker i Grue. Dødsfallet til mormoren er ført inn i boken med en karakteristisk, grov håndskrift. Den samme skriften finner vi igjen i et notat om at Kirsten den yngre giftet seg i 1793 og flyttet til gården Evje i Rygge i Østfold. Senere slektsopplysninger frem til 1836 er ført med samme hånd. Selv om Kirsten alltid omtaler seg selv i tredje person, er det ingen tvil om at det er hun som nå fører pennen.

Husfrue med stort ansvar Kirsten giftet seg med den jevngamle Peter Elieson. Han var født på herregården Hafslund ved Sarpsborg og mistet foreldrene sine bare fire år gammel. Han ble oppfostret i Norge og Danmark, begynte å studere juss, men avbrøt studiene og brukte sine arvede midler til å kjøpe Evje.

Kirsten ble husfrue på en av de største gårdene i daværende Smålenene. Ved folketellingen i 1801 var det ni tjenestefolk på gården og åtte husmannsfamilier. Gården hadde egen fisker, skredder og syerske. I 1845, tre år før Kirsten døde, hadde gården 14 hester og 60 kuer. Som enke drev hun gården selv i femten år.

Mønstre til veving At Kirsten var et driftig menneske, har satt tydelige spor i boken vår. Bakerst er det mange sider med linjerte og opprutede mønstre som viser forskjellige måter å sette opp veven på. Hun var også interessert i de gamle matoppskriftene i boken og begynte å lage et alfabetisk register til dem. Og ikke minst viktig: hun førte inn flere av sine egne oppskrifter. Dem skal vi se på i neste kapittel.

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne   I februar 1767 var Peter Flor på familiebesøk på Oppåker i Grue nord for Kongsvinger hos yngstesøsteren Kirsten og hennes mann. Boken vår hadde han tatt med seg. Nylig hadde han testamentert alt han eide til en av stedøtrene, men han ville at boken med farens bønnevers og hans egne slektsopptegnelser skulle gå videre i familien. Peter Flor var kjent som en rimsmed, og han uttrykte seg på rim også da han overlot boken til søsteren.

Kirsten Flor i Solør Dermed var boken igjen kommet i kvinnehender. Kirsten Flor var gift med den 25 år eldre Andreas Aagaard. Han kom fra Danmark da han ble utnevnt til sorenskriver i Solør og Odal i 1742. Kirsten Flor skal ha vært en myndig dame, og som enke drev hun gården i ti år til hun døde i 1792. I hennes og mannens tid ble det oppført ny hovedbygning på gården, og den står der fremdeles.

Oppskriftene i boken har sikkert gjort nytte for seg mens den var i huset på Oppåker. Selv har Kirsten likevel ikke satt sitt preg på boken som kokebok. Derimot har både hun selv eller ektemannen og den eldste sønnen deres ført slektsopplysningene videre.

Datteren Ingeborg – en ung mor Slik får vi vite om datteren Ingeborgs korte livshistorie. På sin sekstenårsdag ble hun gift med fogden Jens Kiønig, som bodde på nabogården og var tyve år eldre enn henne. Tre barn kom med ett års mellomrom. Broren hennes skriver i boken: ”Endelig blev hun 1771 den 8de Augustii forløst med den sidste Søn […] hvis Liv hun beseglede med sin egen Død.” Da var det ennå en måned igjen til hun skulle fylle nitten år.

Nummer to av barna til den unge Ingeborg var en pike, som ble kalt Kirsten etter mormoren. Hun ble den neste eieren av boken og får et kapittel for seg selv.

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie Den neste eieren som vi vet navnet på, var Peter Flor. Han har skrevet inn årstallet 1767 i boken. Peter Flor var født i 1707 og hadde studert teologi i København. Bare 29 år gammel fikk han det innbringende embetet i som sogneprest i Sandar i Vestfold.

Bønnevers og slektsnotater I Danmark hadde Peter giftet seg med en tolv år eldre presteenke som hadde tre døtre. Hans eget ekteskap var barnløst. Men han var en slektskjær mann, og han var den første som brukte boken til å føre inn slektshistoriske opplysninger.

Etter de mange sidene med oppskrifter hadde en annen i mellomtiden benyttet boken til å skrive inn noen daglige bønner på vers. Den siste begynner slik: Gode Gud og Himmel-Fader / Paa Guds Ord jeg mig forlader / Og med Bøn dig søge vil

Så tok Peter Flor selv over og fortalte at bønnen skrevet av hans egen far, som også var prest. Håndskriften tilhører ikke faren, men kanskje en av Peter Flors søsken.

Peter førte omhyggelig inn opplysninger om deres fødsel og om faddere, eventuelle giftermål og dødsdato. Søskenflokken var stor, hele atten barn til sammen. Flere av barna vokste ikke opp. Broren Ambrosius døde av barnekopper, ni måneder gammel, og den neste med samme navn ble ”qvalt af Ammens Bryste”.

Kan prestefruen stå bak oppskriftene? Dessverre unnlater Peter Flor å si noe om den store samlingen av oppskrifter. Det er ikke utenkelig at de stammer fra hans kone, Anna Magdalene Hoffmann, som var død alt i 1757. Men det er bare ekteskapet med Peter Flor som gjør henne til en kandidat fremfor andre.

Faktisk vet vi altså ikke mer enn at oppskriftene er ført inn i boken av en kvinne en gang mellom Heinzelmanns noteringer i 1726 og Peter Flors i 1767. La oss for enkelhets skyld si omkring 1750. Ut fra eierhistorien bodde kvinnen etter all sannsynlighet et sted langs kysten mellom Kristiansand og svenskegrensen, og trolig hørte hun til i et embetsmannsmiljø.

Men om Peter Flor ikke forklarer oss av forhistorien til boken, var han opptatt av hva som skulle skje med den videre. Til det trenger vi et nytt kapittel.

Tidligere:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Fra hånd til hånd gjennom 300 år

På tide å grave videre i historien til kokeboka! Kollega Knut Johannessen forteller jevnlig om sine funn i spalten “Fra hånd til hånd gjennom 300 år”. De første kapitlene finner du ved å gå inn på Om kokeboka øverst på bloggen, eller følg lenkene nederst i dette innlegget.

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt Samlingen av oppskrifter er ganske stor, den strekker seg over 53 sider. Mot slutten kommer det imidlertid inn en mye grovere håndskrift, og på de par nærmeste sidene foran den er det også en håndskrift som avviker litt fra den første. Den første kulinariske eieren av boken har etterlatt seg 38 sider med oppskrifter.

Orden i oppskriftene Oppskriftene er organisert med en viss systematikk. Først kommer kaker, deretter kjøtt- og fiskeretter, så en ny, mindre vending kaker, avløst av oppskrifter på sylting og safting. Et par nye kakeoppskrifter følger, så noen flere kjøtt- og fiskeretter, og til slutt forskjellig søtt.

Skriften er regelmessig gjennom alle sidene, likeså overskrifter og linjeavstander. Oppskriftene er ganske sikkert ført inn i større omganger. Når de samme typene av oppskrifter gjentar seg, men med kortere tilføyelser etter hvert, tyder det på at skrivingen har pågått over flere år. Den litt upersonlige skriften er typisk for 1700-tallet, men holdt seg uforandret gjennom flere tiår. Den kan altså ikke hjelpe oss i dateringen.

Fisk, skalldyr og velstand I oppskriftene nevnes torsk og hvitting, østers, reker og hummer. De må altså høre hjemme i et område med jevn tilgang på slike råvarer, ved kysten et sted. Importvarer som er nevnt, krydderier, mandler, sitroner og sukker, var tilgjengelige over hele landet og hadde vært det lenge. De hjelper oss hverken med stedfesting eller datering. Men oppskriftene smaker av velstand og store forhold.