#slekt

Den observante leser la ganske sikkert merke til at gården Halsteinli i Orkdal i Sør-Trøndelag byttet hender mellom Ole Olsen den eldre og Ole Olsen den yngre i 1844. I Orkdal sorenskriveris panteregister nr. 7 (1814-1872) het det videre at gården ble overtatt av en Ole Olsen Myrind i 1821.

Å finne en Ole Olsen på en gård som er i nærheten av å bli kalt Myren, er som å lete etter nåla i høystakken, og derfor må man helst ha flere opplysninger for å komme seg videre. Og den detaljen har jeg funnet!

Det ser nemlig ut til at Ole Olsen Myrind lot gården gå videre til sin eldste sønn Ole Olsen den eldre på et eller annet tidspunkt, og at denne igjen solgte gården videre til sin bror, Ole Olsen den yngre.

Ole Olsen den eldre giftet seg i 1830 og ble oppgitt å være 31 år gammel, og må således ha vært født rundt 1799. Men ingen gode kandidater har vært å finne i Orkdal i det tidsrommet. Hans yngre bror har jeg derimot funnet som konfirmant i Orkdal 21. november 1824, under navnet Ole Olsen Halstenlie. Og det stemmer ganske bra, siden deres far kjøpte gården i 1821.

Ole Olsen den eldre døde riktignok i 1855, men hans bror Ole Olsen den yngre levde videre. Han giftet seg i Orkdal med Kari Johnsdatter 14. juni 1848. Og her kommer detaljen:

Far til Ole Olsen den yngre er nemlig oppgitt å være Ole Olsen Myrin af Børsen!

Rask titt i 1801-tellingen for Børsa, som på den tiden var et annekssogn under Byneset prestegjeld, og ganske riktig. På gården Myrrin finner jeg Ole Olsen som gårdbruker med konen Dordi Larsdatter og blant andre deres tre år gamle sønn Ole!

Og for å være helt sikker, tar vi en kikk i ministerialboken for Børsa i Byneset (1754-1803), og ser sort på hvitt at lille Ole var sønn av sin far Ole Myrrin, og døpt i begynnelsen av kirkeåret 1799.

Stundom kan den langvarige norske skikken med patronymer (farsnavn) være en prøvelse for en stakkars slektsgransker. Spesielt i de tilfeller hvor barnet ble oppkalt etter sin far. Det kunne bli lange rekker med Ole Olsen-er av slikt. Og det var nettopp dette som skjedde på gården Halsteinli i Orkdal i Sør-Trøndelag. Vel, nesten. Det er nemlig mer innfløkt enn som så.

Min oldemors morfar, eller min tipptippoldefar, ble født en gang rundt 1799. Foreløpig vet jeg ikke hvor han ble født, men jeg vet at han giftet seg med Ingeborg Pedersdatter Engen i Orkdal 5. juli 1830. Her fremkommer det at Ole og Ingeborg var henholdsvis 31 og 27 år gamle, og at foreldrene deres het Ole Olsen Halsteenlie og Peder Pedersen Engløkken. Den oppgitte alderen skal man erfaringsmessig ta med en stor dose salt.

Det eneste barnet jeg med sikkerhet vet at Ole og Ingeborg fikk, er min tippoldemor Dorthea, som ble født på Halsteinli 1. oktober 1837.

Imidlertid var hverken Ole eller Ingeborg med i den landsomfattende folketellingen i 1865, av den enkle grunn av de gikk ut av tiden allerede 25. mai 1855 og 27. februar 1863, begge på Halsteinli-gården.

Av ren nysgjerrighet kikket jeg litt nærmere på denne gården, og fant den i Orkdal sorenskriveris panteregister nr. 7 (1814-1872). Her så jeg at skjøtet på hele eller deler av gården gikk litt frem og tilbake, inntil en Ole Olsen Myrind overtok gården fra Anders Pedersen Solhuus i mars 1821. Foreløpig er det litt uklart om dette er snakk om Ole som ble født i 1799, eller om det kan være hans far.

Uten at jeg kunne være hundre prosent sikker (det kan man jo aldri være i slektsgransking), trodde jeg dette kunne dreie seg om Myren-gården i Orkdal. Men folketellingen for 1801 registrerte aldri noen Ole Olsen her.

Så kom det plutselig noe underlig i panteregisteret. Ole Olsen den eldre solgte skjøtet på Halsteinli til Ole Olsen den yngre i juni 1844. Jeg spekulerte først en god stund på om dette kunne være snakk om far og sønn, men som tidligere nevnt hadde ikke Ole noen andre barn enn datteren Dorthea - og dermed ble hele mysteriet temmelig ... mystisk.

Noe som også skapte kluss i regnskapet, eller som kanskje kunne få det til å gå opp, var at jeg ved en tilfeldighet oppdaget at Ingeborg Pedersdatter Engløkken, muligens den samme som ble Oles kone i 1830, hadde fått en sønn utenfor ekteskap 22. januar 1828. Guttens navn? Ole ...

Denne guttens far het Ingebrigt Olsen, og her gikk det til og med i ball for presten, som oppga fars navn til å være Ole Ingebrigtsen Olsen - altså med to patronymer! Men det var jo en viss sjanse for at gutten tok sin stefars etternavn og dermed kalte seg Ole Olsen. Kunne dette være forklaringen på «den eldre» og «den yngre»?

Nei. I panteregisteret står det nemlig et veldig vesentlig ord mellom «Ole Olsen den Ældre» og «Ole Olsen» i forbindelse med en panteobligasjon i februar 1849: «Broderen»! Det var altså storebror som solgte til lillebror.

For da jeg videre leste i panteregisteret at Ole Olsen Halstenlie fremdeles satt på gården etter 1855, forsto jeg at det her var snakk om min tipptippoldefars bror - for min tipptippoldefar døde som nevnt i mai det året.

Men hvor kom min tipptippoldefar Ole Olsen og hans far Ole Olsen fra? Var de orkdalinger? 1801-tellingen for Orkdal viser et renn av Ole Olsen-er født på 1790-tallet og med en Ole Olsen som far, så det blir litt av et puslespill å finne fasit. Myrind-sporet behøver slett ikke å bety annet enn at hans far tjenestegjorde på Myren-gården inntil han kjøpte Halsteinli, og er ikke noe bevis for hans opphav. Gårder med likelydende navn fantes for øvrig i de fleste nærliggende prestegjeld.

Jakten etter minst to blad Ole Olsen fortsetter altså, etter at jeg endelig har fått ryddet litt i Ole-skogen.

Min tippoldemor Ane ble født i Rennebu i Sør-Trøndelag i 1873. Hennes mor het Marit Hansdatter og far var Sivert Larsen Herrem. Marit og Sivert var begge tjenestefolk og giftet seg aldri med hverandre. Etter hvert dro Sivert til Amerika, som så mange andre fra bygda.

Sivert Larsen (nr. 29), som nå tjenestegjorde på Vold, dro sin kos.

I kirkeboken for Rennebu skrev presten at Sivert reiste fra Rennebu 23. mai, i det året jeg tolket som 1877 eller 1878. Det var nærliggende å lete etter Sivert i passasjerlister, protokoller, folketellinger og alle andre mulige og umulige dokumenter for dette tidsrommet. Men det kunne jeg spart meg for, siden jeg hadde begått en aldeles utilgivelig nybegynnerfeil.

I protokollen for utflyttede sognebarn skrev nemlig ikke presten kronologisk etter hvert som folket dro. Nei, han skrev de ned etter hvert som han selv fikk høre om flyttingene. Siden jeg fant Sivert på, gjaldt for 1881, men her var det også mennesker som hadde flyttet tidligere år. Person nr. 21 på listen hadde flyttet til Trondhjem i 1877/1878, og dermed antok jeg at de påfølgende som dro til Amerika var på flyttefot samme år. Fasit skal selvsagt være at han ikke dro før 23. mai 1881!

I mellomtiden hadde jeg tatt kontakt med slektsgransker Oddbjørn Gorsetbakk i Rennebu, som kjenner godt til bygdens herrer og kvinner som dro til sambandsstatene, og som ble en uvurderlig hjelp i jakten på Sivert. Ikke minst med informasjonen om at Sivert tjenestegjorde på gården Mærk i Rennebu.

Ved å flytte fokus noen år frem i tid, fant jeg til slutt at Sivert dro fra Trondheim 1. juni ombord på Guion-linjens dampbåt «Tasso», under navnet «Sivert Mark», med kurs for Menomonie i Wisconsin. Fraktkostnaden lød på kr. 201,70.

Som vanlig var på den tiden, gikk turen via Hull og Liverpool, hvorpå de gikk ombord på et annet skip og fortsatte ferden over dammen.

36 år gammel kom Sivert Mark (nr. 3) til New York.

23. juni 1881 ankom skipet «Nevada» havnen i New York, med 36-åringen Sivert Mark. Fremdeles var det rundt 1500 kilometer i luftlinje til destinasjonen i Wisconsin, og vi får tro at Sivert ble godt kjent med den tidens amerikanske jernbaneforhold.

Neste trinn var å finne ut hvordan det siden gikk med Sivert. Å lete etter folk i Amerika kan være litt av en utfordring, siden de ofte amerikaniserte navnene sine. Her hadde Mærk allerede blitt Mark, men heldigvis sto byen Menomonie nevnt allerede ved avreise.

Det er noe uklart hvorfor Sivert valgte akkurat denne lille avkroken. Menomonie var et ørlite sted med 3500 innbyggere, og som hadde vokst seg frem på tømmerlastindustri. Kanskje var det fordi Sivert var snekker og hadde god erfaring i faget? I 1882 fikk stedet bystatus, og ble etter hvert administrasjonssted for Dunn County i Wisconsin. Året etter fikk de det første elektriske lyset.

Menomonie var ikke verdens navle i 1940 heller.

Amerikanerne har vært relativt gode på å holde styr på egne innbyggere gjennom hyppige folketellinger, selv om ikke alt er like godt bevart. 1885-tellingen for Dunn County er heldigvis digitalt tilgjengelig og søkbar. «S. L. Merk» finner vi blant en rekke andre nordmenn i Menomonie, eller “Menominee”, som byen dengang het.

Og hva navn angår, skal man ikke automatisk anta at Sivert heter Sivert i Amerika. Det kan like gjerne være Severt, Subert, Seivert, Sewer (!), Iver, og detslike ...

S. L. Merk i Menomonie 20. juni 1885.

Sivert? Sievert? Severt? Subert? Vi søker på alle som begynner på S ...

Den neste digitalt tilgjengelige folketellingen ble foretatt i 1895. Da hadde Sivert flyttet til Rice Lake i Barron County, om lag 90 kilometer nord for Menomonie, og ble notert som «Severt Mark». 1895-tellingen viser oss også at det bodde fem personer i husholdningen - tre født i Skandinavia og to født i USA. Spennende!

Severt Mark i 1895. Tre av hankjønn og to av hunkjønn. Hva har skjedd?

I 1900 ble det foretatt en landsomfattende folketelling, og også her finner vi vår mann. På samme sted som sist, i Rice Lake, Dunn, Wisconsin. Og her får vi svar på mye. Her fremkommer det at «Severt L. Mark» hadde oppholdt seg i Amerika i 18 år og var blitt amerikansk statsborger. Videre jobbet han på et sagbruk og hadde giftet seg 14 år tidligere.

Ellers i husholdningen finner vi hans kone Ragnhild, 18-åringen Tina og femåringen Louis.

Familien Mark i Rice Lake i 1900. Husbonden med riv ruskende galt fødselsår.

Det er nærliggende å tro at vi finner den samme familien i 1905-tellingen, og ganske riktig!

Med all denne informasjonen begynner det å bli enkelt å kartlegge Siverts liv som amerikaner. Han giftet seg med Ragnhild Bergum i 1886, og hvis du legger merke til den Ruby Norwick som oppgis på samme side som Mark-familien i 1905-tellingen, så er dette også familie. Norwick-navnet, som opprinnelig var Nordvik, hadde de med seg fra Surnadal på Nordmøre, heter det i et gammelt brev fra Siverts svigerdatter, og som nevnte slektsgransker Gorsetbakk har gjort tilgjengelig for meg.

I 1911 ble nemlig en Vera Norwick født, og hun giftet seg senere med Siverts sønn Louis!

Ved å fortsette søk på Sivert, fant jeg også ut at han gikk ut av tiden 16. juni 1907 og ble gravlagt på Nora cemetery i hjembyen. Der ligger også hans kone og barna Tina og Louis gravlagt. Ytterligere innsats viser meg at Louis Martin, som var sønnens fulle fornavn, ble født 6. mars 1895 og døpt i Bethany Lutheran Church i Rice Lake 14. april. Tina var født i 1882 og Ragnhilds datter fra et tidligere forhold.

Og etter hvert som flere slektsgranskere tar i bruk internett, og ikke minst nye generasjoner slektsgranskere kommer til, blir det etter hvert svært spennende å se hva som dukker opp på nettsøk. For hva finner jeg ikke, annet enn et bilde av selveste Sivert! Og hele familien hans for øvrig!

Sivert og hans kone Ragnhild.

Nettsiden www.werelate.org er en blant mange ressurser for slektsgranskere som forsøker å finne ytterligere opplysninger om slekten. Og her var det åpenbart en del å finne om Sivert og hans familie.

Sivert, den gamle drengen fra Rennebu, i 1890.

Til og med dokumentasjonen på at han ble amerikansk statsborger, «Declaration of Intention», var å finne!

Sivert ble amerikaner på bekostning av kong Oscar II den 8. oktober 1884.

Siverts sønn Louis Martin giftet seg altså med Vera Norwick en gang på 1930-tallet. De ligger begge gravlagt på Nora cemetery i Rice Lake, og i henholdsvis 1936 og 1938 fikk de barna David og Palma. Av disse vet jeg at i allefall Palma ble gift. Derfor er det spennende å tenke på at det kanskje finnes nålevende etterkommere av Sivert et sted i Amerika.