Fra hÄnd til hÄnd gjennom 300 Är Gjennom 11 innlegg over 2 Är har kollega Knut Johannessen nÞstet opp historien om boka som er utgangspunktet for denne bloggen. Som Knut skrev i det fÞrste innlegget: "BÞker har sin skjebne, sier et gammelt ordtak. Det gjelder for denne boken mer enn for de fleste." Her kommer tolvte og siste kapittel i historien om den lille boka med den lange historien:
Kapittel 12:Â Riksarkivaren, hans sekretĂŠr og hans kone Den som til slutt overlot boken til Riksarkivet i 1953, var slektsforskeren Gudrun Johnson. Den var funnet blant riksarkivar Kristian Korens etterlatte papirer, ble det notert.
I Kristian Korens hender Kristian Koren var riksarkivar fra 1913 til 1933 og dÞde fem Är senere. Da han ble pensjonist, startet han et slektsforskningsbyrÄ og ansatte Gudrun Johnson som sekretÊr. Etter Korens dÞd fortsatte hun virksomheten alene. Boken er antagelig kommet for dagen ved opprydding langt senere.
SpÞrsmÄlet blir nÄ hvordan boken var kommet i Korens hender. Kristian Koren var sjefen til Andreas Wilhelm Rasch. En tenkelig vei er derfor at den ivrige slektsforskeren Rasch hadde fÄtt hÞre om boken som enken til Elieson eide og hadde fÄtt den av henne med lÞfte om Ä levere den til Riksarkivet. SÄ kan Koren, selv slektsforsker, ha kastet sine Þyne pÄ den og lÄnt den hjem i stedet for Ä innlemme den i Riksarkivets samlinger.
Arvestykke i en ny familie Men boken kan ogsÄ ha vandret en annen vei, som er langt mer sannsynlig. Peter Eliesons enke Nina hadde en sÞster, som ble bestemor til Kristian Korens kone Jenny. Boken har trolig helt enkelt gÄtt i arv til ekteparet Koren. Senere kan riksarkivaren ha fortalt om boken til sin underordnede A.W. Rasch og lÄnt den til ham slik at han kunne publisere det slektshistoriske innholdet. NÄr det drÞyde sÄ lenge fÞr boken kom til Riksarkivet, kan det vÊre fordi Jenny Koren levde helt til 1950.
Ved veis ende Dermed er historien om boken kommet til ende. Vi kan fastslÄ at Peter Eliesons Þnske er innfridd. Boken er tatt vel vare pÄ, og langt mer enn han kunne forestille seg har skjedd med innholdet. De slektshistoriske opptegnelsene er publisert, hele boken er digitalisert, matoppskriftene er skrevet av for utprÞving og eierhistorien er lagt under lupen. Men hvem som omkring 1750 har skrevet inn den stÞrste samlingen av oppskrifter, ser ut til Ä forbli et uoppklart mysterium.
PS: Alle kapitlene finner du ved Ă„ gĂ„ inn pĂ„ âOm kokebokaâ Ăžverst pĂ„ bloggen, eller ved Ă„ fĂžlge lenkene her:
Kapittel 1: Liten bok - lang historie
Kaptittel 2: FÞr boken ble kokebok
Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?
Kapittel 4: Fra stambok til kokebok
Kapittel 5: Oppskriftene forteller â men bare litt
Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie
Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne
Kapittel 8:Â Boken i Kirsten KiĂžnigs eie
Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen
Kapittel 10: Boken fortsetter som slektsregister
Kapittel 11: Boken blir lukket














