#riksarkivar

Fra hånd til hånd gjennom 300 år Gjennom 11 innlegg over 2 år har kollega Knut Johannessen nøstet opp historien om boka som er utgangspunktet for denne bloggen. Som Knut skrev i det første innlegget: "Bøker har sin skjebne, sier et gammelt ordtak. Det gjelder for denne boken mer enn for de fleste." Her kommer tolvte og siste kapittel i historien om den lille boka med den lange historien:

Kapittel 12: Riksarkivaren, hans sekretær og hans kone Den som til slutt overlot boken til Riksarkivet i 1953, var slektsforskeren Gudrun Johnson. Den var funnet blant riksarkivar Kristian Korens etterlatte papirer, ble det notert.

I Kristian Korens hender Kristian Koren var riksarkivar fra 1913 til 1933 og døde fem år senere. Da han ble pensjonist, startet han et slektsforskningsbyrå og ansatte Gudrun Johnson som sekretær. Etter Korens død fortsatte hun virksomheten alene. Boken er antagelig kommet for dagen ved opprydding langt senere.

Spørsmålet blir nå hvordan boken var kommet i Korens hender. Kristian Koren var sjefen til Andreas Wilhelm Rasch. En tenkelig vei er derfor at den ivrige slektsforskeren Rasch hadde fått høre om boken som enken til Elieson eide og hadde fått den av henne med løfte om å levere den til Riksarkivet. Så kan Koren, selv slektsforsker, ha kastet sine øyne på den og lånt den hjem i stedet for å innlemme den i Riksarkivets samlinger.

Arvestykke i en ny familie Men boken kan også ha vandret en annen vei, som er langt mer sannsynlig. Peter Eliesons enke Nina hadde en søster, som ble bestemor til Kristian Korens kone Jenny. Boken har trolig helt enkelt gått i arv til ekteparet Koren. Senere kan riksarkivaren ha fortalt om boken til sin underordnede A.W. Rasch og lånt den til ham slik at han kunne publisere det slektshistoriske innholdet. Når det drøyde så lenge før boken kom til Riksarkivet, kan det være fordi Jenny Koren levde helt til 1950.

Ved veis ende Dermed er historien om boken kommet til ende. Vi kan fastslå at Peter Eliesons ønske er innfridd. Boken er tatt vel vare på, og langt mer enn han kunne forestille seg har skjedd med innholdet. De slektshistoriske opptegnelsene er publisert, hele boken er digitalisert, matoppskriftene er skrevet av for utprøving og eierhistorien er lagt under lupen. Men hvem som omkring 1750 har skrevet inn den største samlingen av oppskrifter, ser ut til å forbli et uoppklart mysterium.

PS: Alle kapitlene finner du ved å gå inn på “Om kokeboka” øverst på bloggen, eller ved å følge lenkene her:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie

Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen

Kapittel 10: Boken fortsetter som slektsregister