#riksarkivet

Blodige spor i arkivene

For en som forsker i eldre arkiver er det naturligvis innholdet som er det vesentligste. Men av og til kan arkivenes fysikk pirre nysgjerrigheten. Vi lot oss rive med da vi oppdaget en rekke mørke flekker på arkivene etter det danske kanselli. Et lite kriminalmysterium åpenbarte seg.

For noen år siden ble det gjort en oppdagelse i Riksarkivet. På et omslag i det arkivet som heter Danske kansellis skapsaker ble det observert noen mørke flekker. Ingen ville ha lagt merke til disse hadde det ikke vært for en påskrift på omslaget og en pil som pekte på flekkene: «En beruset sjømann gjorde (før 1940) nattlig innbrudd i Riksarkivet og etterlot dette og mange andre blodige spor». Merknaden var signert ”HT”, den tidligere arkivar Halvard Trætteberg.

Ved første øyekast ser dette ut som om noen har sølt blekk på omslaget. Det er bare påskriften og pila som røper at dette er blod. Danske Kanselli, Skapsaker, Skap 15, pakke 79, litra A-B. 

Vitneavhør Et innbrudd i arkivene er jo oppsiktsvekkende i seg selv, men at det i tillegg etterlater seg blodspor, gjorde oss den gang enda mer nysgjerrige.  Da denne hendelsen skulle ha funnet sted, var Riksarkivet lokalisert på Bankplassen. Første ledd i oppklaringen av historien var derfor å intervjue noen av etatens nestorer.

Den tidligere statsarkivaren Egil Øvrebø ble kontaktet først. Han kjente til hendelsen, riktignok ikke ved selvsyn, for dette skjedde lenge før han ble ansatt i Riksarkivet. Men han husket at vaktmester Thirud hadde fortalt om denne. Vaktmesteren satt ofte i fyrkjelleren og underholdt de ansatte med gamle historier om arkivet, og dette hadde han selv opplevd. Øvrebø kunne fortelle at sjømannen skulle ha klatret opp en avløpsrenne og kommet inn gjennom et vindu. Og så hadde han blitt funnet sovende oppå et skap. Men Øvrebø var verken sikker på når dette hadde skjedd eller om sjømannen hadde vært beruset. Heller ikke om innbruddet hadde medført blodige spor. Men skulle man få bedre kunnskap, ja da var det best å snakke med Finn Olstad, som var ansatt i Riksarkivet før krigen, mente Øverbø.

Olstad kunne erindre at dette måtte ha skjedd i august 1939, for han fikk høre om saken da han kom hjem fra det nordiske arkivmøtet i København samme år. Videre kunne han fortelle at vinduet som sjømannen hadde kommet inn gjennom, var i tredje etasje i magasinbygget. Vinduet var normalt stengt, og han trodde at noen måtte ha latt det stå åpent. Sjømannen hadde vandret rundt i lokalene og sølt blod ulike steder, men mest utenpå pakker. Sporene forsvant etter hvert som man byttet ut gamle etiketter og utslitt omslagspapirer. Olstad var ikke sikker på om saken var anmeldt, men trodde at sjømannen i hvert fall ikke hadde blitt arrestert.

Riksarkivet på Bankplassen, magasintilbygget til høyre. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/D/L0009/0070

Etter å ha hørt om beretningene til Øvrebø og Olstad, kommenterte daværende direktør Knut Johannessen saken. Han hadde kommet til Riksarkivet i 1970-årene og kjente bygningen på Bankplassen godt. Hans første reaksjon var at vinduene i tredje etasje hadde nettingglass. Det må ha vært nærmest umulig for en person som klatret på utsiden av veggen å slå seg gjennom disse, mente han.

Hva sier arkivene? Etter at tidspunktet for hendelsen var snevret inn, var det på tide å lete etter opplysninger i arkivene, og først i Riksarkivets eget arkiv.

Det viste seg at Trætteberg omtalte saken nærmere i sin arbeidsrapport for august-september 1939. Der sto det at en del av ”skapsakene” hadde blitt griset til av en tyv natten til 8. august. Skapsakene var under ordning, og hadde ligget uinnpakket. Tyven hadde trampet rundt i materialet som ble spredt utover og kom i uorden. Og en hel pakke hadde forsvunnet.

Innbruddet er også behørig omtalt i Riksarkivets årsmelding for 1939/1940. Her skrev riksarkivar Asgaut Steinnes at sjømannen, etter å ha kommet inn i magasinbygget, hadde slått i stykker en del vinduer. Og så hadde han revet arkivsaker ut av hyllene og slengt dem rundt omkring. Men det var ikke blitt noen skade på selve arkivsakene. Politiet hadde blitt varslet og sjømannen satt i forvaring. Senere hadde han måtte betale for reparasjoner.

I Riksarkivets kopibok og blant innkomne saker finner man enda en side av fortellingen om innbruddet. Bankplassen er like ved Akershus festning, og en våken gardist på vaktrunde hadde skjønt at det var noe som ikke stemte. Han tilkalte politiet, som kom og arresterte sjømannen. Gardisten fikk takk for innsatsen. Fungerende riksarkivar Blom Svendsen sendte takkebrev til Garden allerede den 8. august. Derfra kom det svar to dager senere om at gardist Ulvik både hadde blitt meddelt riksarkivarens takk og at kommandanten på Akershus personlig hadde uttalt sin anerkjennelse.

 Den fulle sjømannen greide å klatre helt opp hit til tredje etasje. Riksarkivet har her nylig flyttet inn i nye lokaler på Bankplassen 3, og reoler skal settes opp. 3. etasje, fremste rom. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/C/L0001/0026.a

Politisk mynt på en full sjømann Hvordan gikk det så med sjømannen? Det kommer fram i arkivet etter Oslo politikammer. I dagboka er anmeldelsen ført den 8. august. Og av statistikkboka ser man at saken ble henlagt. Sjømannen var «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket».

Innbruddet var tydeligvis en sak som både vakte oppsikt i Riksarkivet da den skjedde, og var et levende minne blant arkivets ansatte i lang tid. Intervjuene med Øvrebø og Olstad skjedde nesten 70 år etter selve hendelsen.

Minnene og opptegnelsene i arkivene ga mye informasjon, men etterlot seg også spørsmål. Slo tyven seg gjennom vinduet, eller var det en uforsiktig ansatt som hadde glemt å lukke det? Var arkivsakene pakket inn, eller lå de utpakket? Og hvordan kunne en beruset person klare å opptre som fasadeklatrer?

Det største spørsmålet er kanskje hvorfor riksarkivaren ga en så detaljert framstilling av saken i årsmeldingen. Den tiltenkte leseren var selvsagt Kirke- og undervisningsdepartementet. Svaret på spørsmålet kommer fram av plasseringen av fortellingen, nemlig i den delen av beretningen som angår Riksarkivets bygning. Arkivet hadde fra 1914 vært på Bankplassen. Der disponerte man den gamle bygningen til Norges bank, samt et tilbygg med magasiner. Alt fra innflytningen var bygget for lite, og riksarkivar etter riksarkivar hadde prøvd å få realisert planer om et nybygg. Byggesaken plaget Steinnes gjennom hele hans lange tid som riksarkivar. Han brukte derfor innbruddet som et argument for at bygningene man hadde, ikke var gode nok, og at departementet måtte gi klarsignal for nybygging. Samtidig var det nok viktig for Steinnes å presisere ovenfor departementet at man hadde vært heldig, kanskje heldigere enn fortjent, og at det ikke hadde skjedd noe alvorlig med arkivsakene.

Den røde hånd

”Som alle vet kjemper den norske presse for tiden med store økonomiske vanskeligheter. Annonsemengden synker fra år til år og dermed avisenes inntekter. Dette skyldes naturligvis delvis den almindelige depresjon som gjør at forretningsfolk er nødt til å innskrenke sitt reklamebudgett. Men dessverre er årsaken også for en ikke uvesentlig del å finne hos pressen selv, idet den overhåndtagende tekstreklame gjør at annonsørene i stor utstrekning finner å kunne spare sine penger. Hvis den norske presse vil se en bedring i sin økonomi må det bli slutt på tekstreklamen.”

I 1933 opprettet Oslo-avisenes felles tilsynsutvalg og Oslo Redaktørforening et eget tekstreklameutvalg. Dette utvalget hadde en kontrollør som gikk gjennom avisene og merket artikler som brøt med bestemmelsene i Tekstreklameplakaten med et eget stempel, ”Den røde hånd”. De merkede artiklene ble sendt redaktør og forretningsfører i de aktuelle avisene til orientering. En opptelling etter tre års drift viste at stempelet var brukt 258 ganger i 1933, 158 ganger i 1934 og 132 ganger i 1935 (Erichsen 1960:189). Avisforsker Sigurd Høst har uttalt at ”mens ”røde hånd”-systemet kan sammenlignes med politiets utdeling av fartsbøter, minner behandlingen i Pressens faglige utvalg (PFU) mer om ankesaker til Høyesterett”. Saksbehandlingen var rask, enkel og effektiv.

Arkivet etter Tekstreklameutvalget finnes i Riksarkivet, sammen med rundt 85 andre pressearkiver fordelt på 300 hyllemeter. Pressens sentrale organisasjoner som Norsk Presseforbund, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag m.fl. er representert, sammen med materiale fra en rekke avisbedrifter og personer. Størsteparten av Riksarkivets bestand av pressearkiver er blitt avlevert fra den nå nedlagte stiftelsen Norsk Pressemuseum, senere Norsk Pressehistorisk Arkiv. I dag heter foreningen Norsk Mediehistorisk Forening, og jobber for at arkiver etter mediebedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner blir bevart og gjort tilgjengelig for ettertiden i egnet arkivinstitusjon eller av pressen selv. Som et ledd i dette arbeidet utgir foreningen i samarbeid med Privatarkivseksjonen i Riksarkivet våren 2016 en veiledning i arbeidet med bevaring av pressens arkiver. Arkivene fra mediebedriftene og pressens organisasjoner er viktige for historieforskning og forskning i vid forstand. Norske mediebedrifter og organisasjoner har gjennomgått en betydelig omstrukturering i de siste årene. Følgen av konkurser og nedleggelser, salg og fusjoner / fisjoner kan bli at viktig samfunnsdokumentasjon går tapt. Det er en stor utfordring å forhindre at dette skjer.

Alle pressearkivene, med noen få unntak, er ordnet og katalogisert og tilgjengelig for bruk på Riksarkivets lesesal.

Kilder: 

Arkivet etter Tekstreklameutvalget, P-854, Riksarkivet.

Sigurd Høst: Journalistikk i gratisaviser. En sammenlignende analyse, IJ-rapport 3/2000, Institutt for Journalistikk.  

Erichsen, Rolv Werner (1960): For ytringsfrihet under ansvar. Norsk Presseforbund 1910 – 1935 – 1960. JW. Eides bok­trykkeri, Bergen.

Bilde nr. tre: Tilsynsutvalgets brev til pressen med anmodning om å ikke omtale åpningen av en ny butikk: ”Det meldes oss at pressen skal være innbudt av hr. Ivar E Tandberg som i morgen åpner en forretning i finere undertøi. Efter at undertøiet er besett skal det visnok være lunch på Grand. Utvalget er av den mening at redaksjonell omtale av denne forretning vil være egnet til å ersatte annonser.” To dager senere har omtale av nevnte butikkåpning fått ”Den røde hånd”-stempelet.

Hans Morten Synstnes har forsket i arkivene etter Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Mandag 25. april holder han foredrag i Forskning på 1-2-3 under temaet Rikets sikkerhet og hemmelighold 1945-2002.

Fagbakrunn? Jeg har hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996 og har i mange år arbeidet i Forsvaret og i Nasjonal sikkerhetsmyndighet med strategiske analyser. Var tilknyttet Institutt for forsvarsstudier mens jeg skrev min PhD. Jobber i dag med strategiutvikling ved Norsk Romsenter. 

Hva skal du snakke om i Forskning på 1-2-3? Jeg skal presentere noen hovedpunkter fra min PhD-avhandling Den innerste sirkel: Den militære sikkerhetstjenestens historie 1945-2002. Jeg vil ha spesielt fokus på hvordan det norske hemmeligholdet utviklet seg etter krigen; hvilke drivkrefter og hvilke motkrefter fantes? Fra rundt 1970 ble hemmeligholdets omfang i stigende grad utfordret. Hvem utfordret hemmeligholdet? Hvilke argumenter ble benyttet for å redusere hemmeligholdets omfang? Hvilke metoder ble tatt i bruk for å utfordre den norske hemmeligholdskulturen?

Hva inspirerte deg til å skrive om temaet? Temaet er spennende og forskningsmessig lite dekket både nasjonalt og internasjonalt.

Hvilken betydning har arkivene hatt for ditt arbeid? Avhandlingen er i stor utstrekning basert på bruk av arkivmateriale. Først og fremst er den basert på arkivet til Nasjonal sikkerhetsmyndighet som frem til nå har vært tilnærmet urørt av forskerhender. Mye av materialet er fremdeles gradert.

Hva var der største utfordringene underveis i arbeidet? Den største utfordringen var den lange perioden avhandlingen dekket. Å skrive en institusjonshistorie fra en periode på over 60 år var en utfordring.

Hva kan vi lære av denne forskningen? Det vil alltid være strid om hvor hemmeligholdets grensesteiner bør stå.