#kokebok

Jeg elsker å lage mat. Kanskje spesielt når vi er på tur. Kanskje spesielt når gresset er grønt, og solen skinner. Da frister det ekstra å lage noe som blir bra!

This slideshow requires JavaScript.

Det er ikke slik at mat på tur skal være raskt og enkelt. Noen ganger kan det være det, men ikke hver gang. Vi har jo ferie! Vi kan bruke masse tid på å få til noe virkelig godt! Og så koser vi oss mens grillen varmes, og grønnsakene hakkes. Det ferdige måltidet nytes gjerne med noe godt i glasset.

På “kjøredager” har vi mindre tid, og da er det deilig med gode matpakker i stedet for bensinstasjon-pølser. I boken er det samlet smarte oppskrifter som gjør dagen lettere når du har lite tid. På tur, med to bluss og lite plass er det lurt å tenke på hvordan matlaging kan ordnes slik at du får et godt resultat. Boken tar for seg hvilke redskaper du trenger, og tips for å unngå oppvask og søl.

Forhåndsbestill boken, og få den signert: To bluss og en grill – kokebok for folk på farten

Vin er en lidenskap, og til middag blir det vin, kanskje ikke så mye, men den kan godt være god. Lurer du på noe om vin? I boken er det et kapittel som forteller hva du bør tenke på hvis du skal kjøpe vin, smake vin, eller bare liker å drikke vin!

Oppskriftene og ideene er samlet over lang tid, på reiser, og mens vi har planlagt reiser. Vi har besøkt minst 20 land i bobil, og hentet inspirasjon fra vingårder, gourmetrestauranter og veikroer. Sammen med fantastiske fotograf Elisabeth Tønnessen er det nå blitt bok. Hennes lange erfaring som matfotograf (blant annet) har gjort boken kjempeflott! Jeg er heldig!

Du kan forhåndsbestille boken på nett nå, den kommer i salg 1. mars.

Hold deg oppdatert om mat i bobil, og følg Bobilkokken på nett! Her er lenkene: www.bobilkokken.no facebook.com/bobilkokken/ Instagram: @bobilkokken

Ta gjerne kontakt, om du har spørsmål: [email protected]

Fra hånd til hånd gjennom 300 år Gjennom 11 innlegg over 2 år har kollega Knut Johannessen nøstet opp historien om boka som er utgangspunktet for denne bloggen. Som Knut skrev i det første innlegget: "Bøker har sin skjebne, sier et gammelt ordtak. Det gjelder for denne boken mer enn for de fleste." Her kommer tolvte og siste kapittel i historien om den lille boka med den lange historien:

Kapittel 12: Riksarkivaren, hans sekretær og hans kone Den som til slutt overlot boken til Riksarkivet i 1953, var slektsforskeren Gudrun Johnson. Den var funnet blant riksarkivar Kristian Korens etterlatte papirer, ble det notert.

I Kristian Korens hender Kristian Koren var riksarkivar fra 1913 til 1933 og døde fem år senere. Da han ble pensjonist, startet han et slektsforskningsbyrå og ansatte Gudrun Johnson som sekretær. Etter Korens død fortsatte hun virksomheten alene. Boken er antagelig kommet for dagen ved opprydding langt senere.

Spørsmålet blir nå hvordan boken var kommet i Korens hender. Kristian Koren var sjefen til Andreas Wilhelm Rasch. En tenkelig vei er derfor at den ivrige slektsforskeren Rasch hadde fått høre om boken som enken til Elieson eide og hadde fått den av henne med løfte om å levere den til Riksarkivet. Så kan Koren, selv slektsforsker, ha kastet sine øyne på den og lånt den hjem i stedet for å innlemme den i Riksarkivets samlinger.

Arvestykke i en ny familie Men boken kan også ha vandret en annen vei, som er langt mer sannsynlig. Peter Eliesons enke Nina hadde en søster, som ble bestemor til Kristian Korens kone Jenny. Boken har trolig helt enkelt gått i arv til ekteparet Koren. Senere kan riksarkivaren ha fortalt om boken til sin underordnede A.W. Rasch og lånt den til ham slik at han kunne publisere det slektshistoriske innholdet. Når det drøyde så lenge før boken kom til Riksarkivet, kan det være fordi Jenny Koren levde helt til 1950.

Ved veis ende Dermed er historien om boken kommet til ende. Vi kan fastslå at Peter Eliesons ønske er innfridd. Boken er tatt vel vare på, og langt mer enn han kunne forestille seg har skjedd med innholdet. De slektshistoriske opptegnelsene er publisert, hele boken er digitalisert, matoppskriftene er skrevet av for utprøving og eierhistorien er lagt under lupen. Men hvem som omkring 1750 har skrevet inn den største samlingen av oppskrifter, ser ut til å forbli et uoppklart mysterium.

PS: Alle kapitlene finner du ved å gå inn på “Om kokeboka” øverst på bloggen, eller ved å følge lenkene her:

Kapittel 1: Liten bok - lang historie

Kaptittel 2: Før boken ble kokebok

Kapittel 3: Hvem var J.G. Heinzelmann?

Kapittel 4: Fra stambok til kokebok

Kapittel 5: Oppskriftene forteller – men bare litt

Kapittel 6: Sognepresten i Sandar og hans store familie

Kapittel 7: Fra kvinne til kvinne

Kapittel 8: Boken i Kirsten Kiønigs eie

Kapittel 9: Oppskrifter fra 1814-generasjonen

Kapittel 10: Boken fortsetter som slektsregister