Checkpoint Qalandia, minutt for minutt
Vekkeklokken utdanker den fĂžrste bĂžnnen til Allah
Dette er starten pÄ en Qalandia Checkpointvakt.
Taxien. SjÄfÞren og jeg veksler et blikk vi begge forstÄr: Vi trenger ikke snakke med hverandre. Volumet pÄ radioen skrus opp, vinduene rulles ned. Kroppen har blitt en del av bilsete. Jeg erbilsete, tenker jeg og er overbevist at jeg har forstÄtt Picassos fjerde dimensjon. Bilen ruller, fortere og fortere. Bare oss og en og annen lastebil. 100 -120 -130 km/h. Jeg er fange av setet. Stormen fra de Äpne vinduene trykker meg tilbake som en knyttneve. Om jeg Äpner munnen vil syv somre og femten vintre lett komme inn og hva vil da skje? Best Ä bare la verden flakke forbi i lysets hastighet. Det er vilt! MÄtte det aldri ta slutt, for da er det enten slutt eller sÄ er vi fremme ved Qalandia.
Ă
tte trege fartsdumper. SĂ„ er vi der. Vi nĂŠrmes tippes ut av bilen. Over oss henger et stort rĂždt skilt pĂ„ hebraisk, arabisk og engelsk: â This Road leads to Area âAâ Under Palestinian Authority. The Entrance for Israeli Citizens is Forbidden. Dangerous to Your Lives And Is Against the Israeli Lawâ. PĂ„ den andre siden ligger Ramallah som ligger under palestinsk selvstyre. GĂ„r du inn der er du utenfor Israels beskyttelse. Â
Men vi er ikke her for Ä entre Ramallah, men for Ä observere checkpointen som ikke bare skiller Ramallah fra Jerusalem, men som ogsÄ fungerer som en av hovedcheckpointene mellom Israel og Vestbredden. Denne checkpointen ble opprette som en temporÊr checkpoint under den ande Intifadaen - en periode hvor fastfood-bevegelsen virkelig slo rot i Jerusalem fordi folk ikke turte Ä stÄ stille i frykt for selvmordsbombere. I dag er den permanent og klokken 04.30 er Qalandias metallisk lyd av 15 rundeller allerede i gang. En etter en kommer palestinske arbeidere gjennom. Hvor kommer de fra og hvor skal de sÄ tidlig. Dette er for eksistensielle spÞrsmÄl pÄ en grytidlig morgen. Min jobb er Ä telle dem som kommer gjennom.
FÞrste halvtime gÄr 335 menn gjennom
Hvordan er det Ä stÄ telle folk som kommer gjennom en checkpoint klokken 5 pÄ morgenen. Det er ikke akkurat som Ä vÊre en velkomstkomité.
I femtiden kommer folk lÞpende ut og stiller seg pÄ rad og rekke, fÞrst fem sÄ ti, sÄ tjue. Snart mÄ neste rad pÄbegynnes. BÞnneropene fra Ramallah har allerede begynt, men mennene har ikke klart Ä bestemme hvem som skal lede deres bÞnn. Omsider gnir de seg alle i ansiktet og begynner. FÞrst i et ÊrbÞdig bukk, sÄ med pannen helt ned i asfalten. Mellom dem og Mekka, stÄr jeg med mitt lille telleapparat og vil helst dra pÄ en spontan himmelferd til et helt annet sted.
487 menn og 1 kvinne gÄr gjennom.
Himmelen har lysnet og det blir lettere Ă„ snakke med hverandre. Eller har lyse bare gjort det letter Ă„ se at jeg glipper ukontrollert med Ăžynene slik at folk fĂžler de mĂ„ vekke meg litt? Men det er sjelden folk tar seg tid til Ă„ stoppe. Noen slenger ut en setning i det de passerer at det alltid er problemer her. Andre som er dĂ„rligere til bens og fĂ„r bedre tid til Ă„ uttale seg. âJeg er en Jerusalemitt og hver dag mĂ„ jeg spĂžrre om lov til Ă„ komme inn. Har du sett noen behandle mennesker pĂ„ denne mĂ„ten noen andre steder?â Har enda ikke en mĂ„te Ă„ svare disse spĂžrsmĂ„lene pĂ„.
En rank mann forteller han er fra Jatta, en by lengst sÞrÞst pÄ Vestbredden. Han har en bachelor i business, men det er ikke jobb Ä finne pÄ palestinsk side. I tre Är har han arbeidet i byggebransjen. NÄ har han fÄtt jobb i Jerusalem, men har med den ogsÄ fÄtt en 2 timer lang reisevei frem til checkpointen. Her vet han aldri hvor lenge han mÄ vente sÄ da gjelder det Ä komme tidlig. Inngangstillatelsen mÄ fornyes hver tredje mÄned og det gjÞr fremtiden konstant usikker. Med stor arbeidsledighet pÄ Vestbredden er han kanskje likevel den heldige som bÄde har fÄtt jobb, innpass til Israel, og hÞyere lÞnninger. Men hvorfor kan han ikke dra gjennom checkpointen i Betlehem som ville vÊrt betydelig kortere? Svaret gir ingen egentlige svar:
âJeg har kun lov til Ă„ passere her.â
532 menn gÄr gjennom, og 4 kvinner.
Klokken seks skifter jeg post. Mitt teammedlem som har vĂŠrt pĂ„ palestinsk side kommer over til Jerusalem-siden og tar over tellingen og jeg gĂ„r gjennom murbygget over til palestinsk side for Ă„ observere kĂžen. Hva man mĂžter er sĂŠrs forskjellig. Det kan vĂŠre sĂ„ effektiv gjennomstrĂžmning at det er tomt for folk, andre ganger kan det vĂŠre kĂž langt ut pĂ„ parkeringsplassen. Byggets innside er fĂžrst en stor hall med benker som sjelden noen bruker. Til venstre er det tre gittersluser som ikke er bredere enn en bredskuldret mann. Til hĂžyre er det en stor lukket innhegning eller bur med en brakke plassert midt i. Her sitter soldaten som trykker pĂ„ knappen som Ă„pner og lukker slusene. Slusene gir innpass til 5 passkontroller som igjen reguleres av rundeller som stenges og Ă„pnes etter soldatenes knappetrykk. I hvilken hastighet folk trekker gjennom er avhengig av hvor mange folk det er, hvor mange passkontroller som er Ă„pne, og hvor mange knappetrykk som gjennomfĂžres. Om akkurat du kommer gjennom er avhengig av om du har tillatelsespapirene i orden eller er fylt 52 Ă„r.Â
Det har hendt at soldaten i den lille brakken har sovnet. Det har hendt at jeg ser kÞen vokse seg ut av hallen mens jeg ser en refleks av en rullende Iphoneskjerm gjennom vinduet til soldatens lille hus. Det hender at kÞen blir mer og mer utÄlmodig og det er tillÞp til knuffing. Hva gjÞr man da?
âSlicha?â Jeg prĂžver meg pĂ„ min svĂŠrt begrensede hebraisk. âKan du Ă„pne porten. Folk skal pĂ„ jobb.â
Det er ingen som synes Ä vÊre imponert. Det gÄr enda et minutt fÞr en hÞre lyden som betyr at slusen er Äpen. Folk presser seg gjennom i 30 sekunder fÞr kÞen igjen stanger inn i en stengt sluse. Nok en venteperiode.
Det er en egen inngang for eldre, syke og kvinner. Den skal Ă„pne kl 06.15 men det er ikke skrevet i sten.
âHei! Det stĂ„r en hel familie her. Kan du Ă„pne porten?â
âDet er ikke mange nok, Jeg Ă„pner ikke fĂžr det er flere .â
En annen gange stÄr det et 22 personer og venter ved porten. Soldaten kommer omsider bort:
âDet er ikke min oppgave Ă„ passe pĂ„ denne porten. Det er politiets ansvar og de har ikke kommet enda.â
âNĂ„r kommer han da?â
âMen du Ă„pnet jo sist gang?â
âHei! Disse damene vil igjennom!â
âDet er bare kvinner med barn som fĂ„r gĂ„ igjennomâ
âEr det en ny regel?â
âHvorfor sendte dere den kvinnen tilbake?â
âHun har ikke legetime fĂžr kl 9, Hun slipper inn kl 8.â
Jeg gÄr Ä ser pÄ soloppgangen. Den stÄr opp 06:20.
436 menn, 21 kvinner og 8 barn gÄr igjennom
PÄ torsdager mÞter jeg ofte Macshom watch pÄ denne siden av checkpointen. Dette  er en Israelsk kvinneorganisasjonen fra venstrevingen, som kommer for Ä overvÄke og rapportere om det som skjer. Jeg elsker dem! De har stÄtt her i Ärevis og kjenner soldatene og prosedyrene.
âHvor lenge har du stĂ„tt her?â Jeg spĂžr en av disse israelske damene pĂ„ 40 Ă„r.
â Tre Ă„r. Jeg kom hit fĂžrste gangen fordi jeg ville se en Checkpoint. De hadde ikke slikt da jeg var i militĂŠret.â
âDette er ikke mĂ„ten Ă„ behandle mennesker pĂ„.â
âHva mener du bĂžr gjĂžres da?â
âJeg tror det er noe galt med hierarkiet. Det er soldater, politi og sikkerhetsvakter og ingen av dem har et Ăžvre ansvar. Derfor kan de ha en jevn flyt den ene dagen, mens den andre dagen er gjennomfarten en annens ansvar.â
âOm det blir en to-statslĂžsning, vil dere fremdeles trenge disse checkpointene.â
âUtvilsomt! Vi vil ogsĂ„ overleve. Kanskje en dag, men jeg er ikke veldig optimistisk. Det viktigste er at de fĂ„r et eget land.â
En annen dag sitter to unge jÞdiske gutter pÄ benken jeg pleier Ä sitte. De ser usikre ut.
âHei! Det ser litt ut som vi er pĂ„ samme oppdrag, hvem er dere?â
âVi er fra Blue and White, Human Right, har du hĂžrt om oss?â
En av dem med krÞller river seg litt i hÄret og ser litt brydd ut.
â Vel, det er en sionistisk organisasjon. Det betyr at vi er sionister, men at det skal kunne kombineres med menneskerettighetene. Vi er hĂžyrevendt, men vi er ikke enig med altâŠnĂ„r det kommer til politikk. OvervĂ„king av checkpointen er en del av det vi skal gjĂžre. Men vi er ganske ny sĂ„ dette er fĂžrste gang.â
âVi har akkurat kommet, sĂ„ det er vanskelig Ă„ si, men vi hĂžrer jo ting. Vi prĂžver Ă„ fĂ„ en ordning slik at det blir lettere for rullestoler.â
Vi kjÞper en kaffe i kiosken og de forteller at de tar arabisk pÄ universitetet.
Senere pĂ„ dagen leser jeg i papirene til min egen organisasjon at vi ikke bĂžr snakke med de blĂ„ og hvite mennekserettighetesguttene â Organisasjonen er sionister og jobber for en normalisering av situasjonen. Men jeg er sikker pĂ„ at jeg ogsĂ„ sĂ„ to nervĂžse gutter som kom for Ă„ se en checkpoint for fĂžrste gang. Hva vil det si Ă„ vĂŠre zionist? Og er det ikke egentlig bare normalisering vi holder pĂ„ med ogsĂ„, her vi prĂžver Ă„ gjĂžre checkpointen litt mer menneskelig?
456 menn gÄr gjennom, 28 kvinne og 15 barn.
Siste halvtime er jeg igjen for meg selv. KĂžen er ofte kortere og det er roligere. Det er igjen vanskelig Ă„ holde seg vĂ„ken. Jeg glipper med Ăžynene. Jeg glemmer Ă„ Ă„pne dem igjen. Rundelene gĂ„r. Om det hele bare kunne konverteres til en rytme. Om jeg bare kunne Ă„pne Ăžynene og oppdage at det hele har blitt en musikal hvor palestinerne danser 70-tallsfreakete og fritt pĂ„ gitter og benker mens de synger âLet the sunshine in.â Jeg Ă„pner Ăžynene og ser kĂžen. Den er tĂ„lmodig, men er det noen som huske hvorfor checkpointen ble satt opp? Og er det pĂ„ noen mĂ„te relevant lengre? Og kan det forventes at dette skal streife de som gĂ„r igjennom hver morgen?
I passkontrollen pÄ vei tilbake til Jerusalemsiden spÞr soldaten hvorfor jeg er her:
âJeg er her gjennom World Counsile of Chuches, dette er en del av programmet.â
â Nei hvorfor er du her i landet, hvorfor ikke Kongo.â
âFordi jeg er forferdelig glad i dette landet.â
Soldaten blÄser av det hele og ler litt. Jeg fÄr gÄ igjennom.
356 menn, 27 kvinner og 12 barn  gĂ„r igjennom.Â
Jeg setter meg pĂ„ bussen hjem.Â
For tre Ă„r siden, under feltarbeidet, fikk jeg mine foreldre pĂ„ besĂžk. jeg tok dem med til Betlehem Checkpoint 300 for Ă„ vise dem hva okkupasjonene innebar.Â
âDette er okkupasjonâ sa jeg belĂŠrende fĂžr vi gikk gjennom tomme sluser, en tom gĂ„rsplass og en tom passkontroll. Soldaten ville ikke engang se pĂ„ passet mitt og slapp oss rett gjennom. Det hele hadde vĂŠrt en 5 minutters gĂ„tur hvor vi ogsĂ„ hadde stoppet opp og tatt bilder av Carmisanfjellene pĂ„ gĂ„rsplassen. Men det er ingen som gĂ„r pĂ„ jobb kl 11 pĂ„ dagen. Klokken 11 er det derfor svĂŠrt fĂ„ som har tillatelse til Ă„ gĂ„ gjennom. SĂ„ var det kanskje likevel en liten del av okkupasjonen jeg viste.Â
