Fra vaffelland til falafelland

Meta Gush, kjernen i bosetterregionen Gush Etzion på Vestbredden, har nå  blitt et sentralt punkt for frykt. Siden begynnelsen av oktober har rundkjøringen vært åsted for 11 angrep på israelere av palestinere. Det siste angrepet skjedde sist torsdag da tre palestinske menn, fra en nabolandsby, angrep noen soldater med kniv. Alle tre ble drept på stedet. I de siste måneders voldsbølge, som særlig har rammet Jerusalem, Hebron og Meta Gush, har ”selvmordsknivstikkere” blitt et nytt begrep i avisene. Begrepet beskriver unge palestinere som handler uten noe håp om en bedre fremtid etter snart 50 år under okkupasjon. Da er det for noen bedre å dø i kamp enn å dø på sotteseng.

Meta Gush etter et knivangrep 28 oktober. I bakgrunnen står supermarkedet Rami Levy. Foto: Haaretz 

Venner av meg forteller om en opptrapping rundt sikkerheten. Flere soldater, veiblokader og flying checkpoints (midlertidige passkontroller) har kommet siden jeg sist sto her i oktober. Det har også vært demonstrasjoner for å stenge veien for palestinere generelt. Men et steinkast til høyre for rundkjøringen ligger paradokset Rami Levy, et supermarked drevet av den israelske gründeren ved samme navn. I seks år har han drevet supermarkedet som har 50 % palestinske arbeidere og palestinere og bosettere i samme kundekø. Slik ønsker han å vise at sameksistens er mulig gjennom en felles møteplass og økonomisk vekst. Han hevder økonomisk vekst og stabilitet kan gjøre mye for fred om den også bedrer palestinernes livskvalitet, særlig når politikerne ikke synes å komme noen vei. Motstanden var likevel stor da det åpnet i 2009, diskursen handlet dog ikke om faren for terror, men om faren for kjærlighet mellom israeler og palestinere.

Det var min husvert Jacob som skulle vise meg supermarkedet første gangen. Den 75 år gamle lystige pioneren med bart og kippa, var født og oppvokst i Israel og flyttet ut på Vestbredden i 1970, da bosettingen enda var i startfasen. Nå hadde han sagt seg villig til å huse en antropolog det neste halve året og startet første leksjon på vei fra flyplassen. Han fortalte om skyting på forbipasserende israelske kjøretøy under intifadaen; om lynsjingen av to soldater som hadde forvillet seg inn i Ramallah; om at makslevetiden for en jøde i Betlehem var 5 minutter; om terroren som alltid ville slå tilbake og at det ikke fantes mer tillit. Ti minutter senere da vi svinget inn på parkeringsplassen ved Rami Levy, ble stemningen en helt annen:

”Se! Vi lever side om side, i samme handlekø!”

”Men er ikke dette temmelig kontroversielt? Hva med sikkerheten?”

”Nei, nei, nei. Her handler til og med folk fra Bat Ayn og Hebron. Det er gode priser, god service og godt utvalg. Her har vi felles interesser.”

Rami Levy ved Meta Gush. Foto: Bjørghild Helland 

Det var kontroversielt da det åpnet. Palestinske myndigheter oppfordret til boikott av det de mente var en normalisering av okkupasjonen, men Levy fikk heller ikke en varm velkomst fra okkupantene. Bosettere ansetter i hovedsak palestinere til å bygge bosettingene, men her var de kollegaer og kunder på samme nivå. Dermed gikk også bosettere inn for en boikott men ikke på grunn av frykten for sikkerheten. Derimot handlet det om en frykt for kjærlighet på tvers av religionene. Hva om det oppstod søt musikk mellom den unge israelske kassadamen og den ranke alltid-nyklipte palestinske varepakkeren? Før en visste ordet av det hadde man en palestinsk svigersønn og en datter i hijab. Dette var ikke ønskelig for noen parter.

Men hva så med sikkerheten? Jacob viste lite tegn til uro:

”En selvmordsbomber går ikke inn og sprenger seg selv på et sted hvor han risikerer at 50 % av de drepte er sine egne. Her møtes vi som mennesker”

Om den potensielle faren for terror var avviklet, hva så med denne potensielle kjærligheten? Regionens rabbinerne slo hodene sammen og bestemte at de palestinske butikkarbeiderne kun skulle pakke kundenes varer på torsdager og fredager. På grunn av sabbat (for begge parter) ville det være så travelt at det ikke ville være tid for flørting over kassen. De resterende dagene skulle de arbeide ute i butikken. Rami Levy, som var for fred, sameksistens og økonomisk vekst, var derimot imot assimilering og gikk med på avtalen.

Palestinere og bosettere med felles mission. Foto: Haaretz

I begynnelsen av mitt feltarbeid hang jeg mye på Rami Levy på desperat jakt etter informanter, eller bare noen å prate med. Det er en merkelig plass å befinne seg på. Der partene ellers syntes å være delt, kunne både palestinere og israelere her kjøre uhindret inn på parkeringsplassen og parkere side om side. Folk som kom fra hver sin separate bussholdeplass, som på ingen måte  måtte krysse hverandre på grunn av sikkerhet, sto nå å hjalp hverandre med handlevogner. Ved inngangen satt en litt tykkfallen vakt med pistol i belte, men utover det var det ingen bevæpnede vakter eller metalldetektorer. Israelere kunne bære våpen, men pistolbeltene var i klart mindretall. I butikken gikk soldater, bosettere og palestinere om hverandre. I ferskvaredisken sto det to menn, den ene med kippa den andre uten, og kassadamen fortalte at de har felles pauserom. Ja, det høres ut som en Jehovas Vitne-reklame hvor lam og løver leker fredelig sammen. Men uten det vanlige sikkerhetssystemet er det også en tillitserklæring.

Jeg ble på fornavn med Firas, en av mange palestinere med utdanning fra universitetet, og lang erfaring med arbeidsledigheten. På Rami Levy fikk han god lønn og gode arbeidsforhold. Firas fortalte at han var veldig glad for å jobbe her og at det også hadde endret synet han hadde på israelere:

”Dette er et slags fredssenter. Vi ser at den andre er mennesker som oss”

Noen ganger var likevel språkbarrieren for stor for oss:

”Har du mange Israelske venner?”

”Venner? Hæ…Jeg forstår ikke hva du mener. Hva betyr venner”

En annen gang snakket vi om familien hans i Nahalin

”Hva sier familien din til at du jobber her?”

”Først og fremst vil jeg si at jeg er veldig glad for å arbeide her…hvordan er været i Norge nå?”

Arbeidere ved Rami Levy. Foto: Tablet 

Firas er dog bare et pseudonym, for supermarkedet høstet svært lite palestinsk aksept og de som jobbet der risikerte å bli utsatt for både sanksjoner og fengselsstraff. Ved siden av oppfordring til boikott, forbød palestinske myndigheter en hver arbeidsplass hos israelere på Vestbredden. Heller ikke majoriteten i den palestinske befolkningen så på senteret som en del av en fredsprosess. En palestinsk venn fra Hebron hevdet han heller ville dø enn å sette sine føtter der. Dette var et sted for kolaboratører.

En jobb på Rami Levy var altså ingen prestisje å fortelle hjem om. For var ikke forestillingen om et fredssenter bare en fasade som skjulte en kynisk normalisering av okkupasjonen? I hyllene fantes ingen arabiske varer, og alle priser og tilbud var skrevet på hebraisk. Hva pratet partene egentlig om der de møtes ved tomathyllen. Hvor ofte prater man egentlig med sidemannen når en står og plukker tomater? Og visste de noe mer om hverandre når de gikk ut igjen?

Det er ingen metalldetektor ved inngangen, selv om sikkerheten har økt utenfor på grunn av flere knivangrep på israelere. Foto: Times of Israel 

Hvor langt strakk den felles interessen seg? Til utgangsdøren? De færreste ville hevde at en økonomisk fred var ekte fred. Ekte fred var derimot et skremmende senario da fred for palestinere syntes å være israelernes fortapelse og vice versa. En bosetterkvinne, med fire barn hengende på en stor handlekurv fylt til randen for sabbat, skulle forklare:

”For oss er fred et tvetydig ord vi ikke lenger har mye tillit til. Du kan spørre hvilken som helst palestiner og han vil si at han ønsker at barna hans skal vokse opp i fred. Fint! Det ønsker vi også. Men hva betyr fred for ham? Betyr det at jeg må flytte fra hjemmet mitt? Betyr det et judenrein Palestina? Betyr det at han støtter en væpnet kamp for å oppnå en slik fred? Og hvor stort er hans Palestina?”

Om interessen for fred syntes å være for farlig, kunne en derimot gå sammen om å forbedre levekårene gjennom arbeid og økonomisk vekst. Dette kompromiss kunne holde freden for en stund. Den økonomiske freden er derfor ingen naiv illusjon om fred og harmoni, men et pragmatisk valg i mangelen på noe annet.

Det finnes en form for tillit på Rami Levy fordi begge åpner opp for mulighetene å se hverandre som mennesker, og idet man ser mennesket risikerer mann å se mye mer. Men den er ikke uten et maktforhold. Hanna Arendt advarer nettopp mot faren i å redusere en person til ”et generelt menneske,” uten å samtidig anerkjenne religiøse og politiske forskjeller (i Dalsheim 2011:155). De fleste  bosettere vil si at det vil smelle igjen. Men fordi de aldri snakker politikk på Rami Levy, vil få forstå at det smeller fordi den økonomiske veksten ikke har gjort noe med den palestinske  bevegelsesfriheten og deres manglende byggetillatelse, statsborgerskap. Det trenger en ikke å forstå om man sier seg fornøyd med at den andre er et menneske.

Jeg dro hjem fra feltarbeidet med en tanke om at Rami Levy var en simpel fredsboble som kunne sprekke ved den minste berøring. Jeg vil likevel ikke støtte en boikott enten det er mot normalisering av okkupasjon eller assimilering, men jeg har lenge slitt med å begrunne hvorfor. Satt på spissen er dialog er naiv tanke om at møte vil føre til forståelse og fred uten handling og press, mens boikott ofte er en naiv tanke om at handling og press vil føre til fred uten møter og forståelse. Er det mulig å boikotte bosettingene, men ikke bosetterne? Er jeg naiv som tror på møte mellom mennesker, etter å ha sett utallige mennesker komme ut av Rami Levy like rotfestet i sin egen offerrolle som da de gikk inn?

Boikott skaper bevissthet og empati, og gir oss muligheten til aktivt å handle og ta side for en sak eller et folk. Men stenger ikke boikotterne også for noe annet når de kategoriserer i rett og galt? Opprettholdes ikke avstanden til fienden der de kun samler sine likesinnede. Ligger det en slags kjærlighetsfrykten latent i en vær boikott? Bosettingene på Vestbredden er internasjonalt ulovlige og er hindre for fred slik situasjonen er i dag. Men om en boikott av varer og butikker også ekskluderer de 500 000 bosetterne som bor på Vestbredden, glemmer vi kanskje at det er en mangefasettert virkelighetsoppfattelse som er selve essensen i enhver konflikt. Å forstå en konflikt handler slik ikke om skille rett fra gal historie, men om å se hvordan separate historier utgjør ulike og motstridende virkeligheter som eksistere i verden samtidig. Disse nyansene vil vi ikke se ved å boikotte aktørene i konflikten.

Økt sikkerhet ved Rami Levy etter flere knivangrep på israelere. Foto: times of Israel

I Meta Gush, en rundkjøring i den jødiske bosetterregionen Gush Etzion på Vestbredden, har det skjedd nok et terrorangrep mandag forrige uke. En 21 år gammel jødisk kvinne ble stukket ned mens hun ventet på bussen. Den palestinske gjerningsmannen ble skutt av soldater like etterpå. Begge døde av skaden. Dette er det sjette angrepet ved rundkjøringen siden oktober. Det er igjen blitt et sted for uforutsigbarhet og frykt.

Mitt eget hjemmelagede kart over området. Meta Gush er merket av som Rami Levi (nederste veikryss på riksvei 60)

Dette er kjernen av Gush Etzion, en israelsk bosetterregion som stammer fra 20-tallet da bosetterbevegelsen var pionerer, men som likevel havnet på arabisk side da grensene ble tegnet opp. Etter okkupasjonen i 1967, da de igjen fikk bygge, har de israelske bosettingene blitt flere og noen store som byer. Alle ruver de på en fjelltopp. I nord ligger Neve Daniel og Elaza. I vest ligger Allon Shvut, Kfar Etzion og Bat Ayn. I øst kveiler Efrat seg bortover som en lang orm mens Migadal Oz danner prikken over i-en. Rommet mellom bosettingene er fylt opp med palestinsk dyrket mark og her og der kan man finne små palestinske landsbyer. På samme tid som bosettingene er blitt bygget, har disse landsbyene verken fått byggeplan eller byggetillatelse av de israelske myndighetene.

Med et trent øye kan man se alt dette fra Meta Gush. Jeg har selv stått mang en gang ved denne rundkjøringen og ventet på bussen til Jerusalem. For tre år siden gjorde jeg et halvt års feltarbeid her hvor jeg så på bosetternes syn på sine palestinske naboer. Også på denne tiden ble det rapportert om angrep, men ikke på langt nær så ofte. Likevel var angrepne nok til å opprettholde viten om den upålitelige palestineren. Man kunne drikke kaffe med dem den ene dage, og bli dolket i ryggen den neste. Slik var det i Hebronmassakeren i 1929 og slik er det i dag. Ut ifra en slik forståelse av virkeligheten, blir mistilliten det rasjonelt riktige å handle ut ifra. Hvis palestineren er upålitelig, er det naivt og irrasjonelt å vise ham tillit.

Rundkjøringen utgjør et viktig punkt på hovedåren mellom Hebron lengst ute på Vestbredden og Jerusalem. I løpet av en dag passerer tusener av palestinere og bosettere på vei frem og tilbake fra Jerusalem eller Betlehem. Men dette er noe som bør endres på hevder Davidi Perl, ordføreren for Gush Etzion. I et intervju med Haaretz etter knivangrepet sier han at terroristene bør nedkjempes og at det må gjøres hardt. Landsbyer i nærområdet bør stenges minst en til to uker. Dette bør skje på tross av at mange palestinere arbeider utenfor landsbyene og vil i verste fall miste arbeidet. Selv om dagens voldsbølge ikke er i nærheten av den under andre intifadaen i 2001, hevder Perl til Haaretz at prinsippet er det samme. Angrepene vil ingen ende ta.

”Hva kan vi gjøre, vi har prøvd å forsvare oss, vi har prøvd alt.” (Haaretz 23.11.12)

”Vi lever som to jernbaneskinner”, ble jeg ofte påmint om av min vertsfamilie i Alon Shvut. ”Vi er dømt til å bo ved siden av hverandre, men vi kan aldri møtes å forstå hverandre.” Samtidig som bosettingene vokser på Vestbredden og gjør en to-statsløsningen mer og mer umulig, virker samtidig adskillelse å være den eneste løsningen. Før måtte beboere i Gush Ertzion kjøre gjennom palestinske Betlehem for å komme til Jerusalem. I dag hører dette til en eksotisk fortid da man kunne kjøpe billige palestinske pitabrød til sabbat. Men det mange bosettere trodde var en form for sameksistens, var like mye en normalisering av okkupasjonen for de fleste palestinere som stadig manglet statsborgerskap og rettigheter. Terroren eksploderte så under den 2 intifadaen og nå har tunneler og separasjonsmurer gjort Betlehem nærmest usynlig. ”Dette er den beste løsningen,” hevder en bosetter jeg haiker med inn til Jerusalem. ”Under intifadaen lå de i Betlehem og skjøt på oss når vi kjørte forbi. I perioder kjørte jeg med skuddsikkervest og hjelm. Med muren kan vi begge fremdeles leve i området. Men om jeg kjører inn dit?…Jeg vil ikke overleve mer enn fem minutter.”

”Du skal ikke drepe. På veien er alle like” står det på hebraisk og arabisk på et skilt på vei til Gush Etzion, men i rundkjøringen er det mange usynlige skillevegger. Alle kjører på samme vei, men palestinske biler har grønt bilskilt mens israelere har gule. Slik vet man hvem man skal stikke tomlene ut til om man ikke er tålmodig nok til å vente på bussen, (men fargesystemet funger også godt når det kommer til de som ønsker kaste stein på fienden, det være seg palestiner eller israeler.)

De deler ikke samme bussholdeplass. I tillegg til steinblokader mot bilangrep er den israelske holdeplassen bevoktet med minst to bevæpnede soldater. De grønne bussene som plukker opp jødene har skuddsikre glass og kommer fra Israels nasjonale busselskap Egged. Den palestinske bussen stopper 20 meter bort. For å komme dit må en gå langs veibanen på en andre siden og så krysse, da palestinere ikke får love å krysse den jødiske holdeplassen. På tross av at dette har vært en permanent regel over mange år er det enda ikke blitt satt opp et fotgjengerfelt over motorveien for palestinere.

Det er en tid for krig og en tid for fred står det i forkynneren 3:8. Men i praksis er skillene sjeldent rene og i et område hvor flere generasjoner både har opplevd, krig, opprør og terror, er frykten og mistenksomheten blitt livsviktige følgesvenner også i fredelige tider. Frykt og mistillit danner forholdsregler som gir handlingsrom og muligheter til å leve et normalt liv i en anspent konflikt. Men samtidig som frykten normaliseres i måten man tenker og handler på, mister man ikke grepet om virkeligheten: At man lever i en konflikt og at fienden er din nærmeste nabo. En rabbiner fra Elazar kunne forklare dette forholdet mellom normalitet og frykt i sin fortelling om sin palestinske snekker.

”Om alle palestinere var som han, ville det vært fred. Han er ikke interessert i å kaste jøder på havet, han er interessert i å tjene til livets opphold. Det føles ikke bra å måtte hente ham med rifle for å eskortere ham fra inngangsporten til Elazar til huset. Men dette er reglen i Elazar. Jeg stoler implisitt på ham, men jeg kan heller ikke være imot systemet. Det er jøder som har betalt med liv fordi de insisterte på å ikke gjøre dette. Når jeg må eskortere ham, er det ikke fordi jeg må beskytte ham for mine jødiske naboer. Jeg må beskytte befolkningen for ham.”

Haikere på vei til Hebron Kilde: Guardian 

I rundkjøringen i Gush Ettzion er det tydelig at frykten ikke bare er en indre følelse, men en offentlig diskurs, manifestert i blokader, soldater, skuddsikre glass og forhåndsregler. Samtidig finner man like mye et intenst ønske om å leve et normalt liv, for mellom blokadene står bosetterne å haiker, en tradisjon som stammer fra sosialismen og pionerens tid, før Israel ble etablert. Men er ikke dette farlig spør jeg?

”Nei, ikke så lenge du haiker med israeler, og det ser man på bilskiltet,” forteller hun som skal lære meg hvilken vei tommelen skal peke for å vise at du vil til Elazar og Efrat

Er det dermed en demonstrasjon eller en provokasjon?

”Jeg tror at greia med å stå på veien og haike er en måte å vise at dette landet er vårt, selv om det nødvendigvis ikke er en politisk bevissthet over det. Det viser at vi ikke lukker oss inn i en boks, men lever og bruker landet. Det er en måte å vise kontroll på. Ikke en kontroll over palestinere, men en kontroll over oss selv.”

Ved å kun haike til de gule bilskiltene (noen tar også sikkerhetssjekker ved å kreve at haiker eller sjåfør sier den første strofen i bibelen på hebraisk, før man finner det for godt å sette seg inn i bilen), kan man altså i teorien opprettholde jernbaneskinnenes parallelle linjer. Samtidig kan man vise fingeren til frykten, men uansett om de tar kontroll over en selv eller lar frykten ta overhand, utfordrer de ikke bildet av palestinerne som alle potensielt sett kan være tikkende bomber.

Man spør seg mang en gang om hvorfor man i det hele tatt gjør seg bryet å bo på okkupert området. Men ved siden av en religiøs tro på en egen pakt med Gud, følger det også en profan grunn: det er ingen partner for fred; fjerningen av bosettere på Gaza i 2005 ble ikke etterfulgt med fred, men Hamas maktovertagelse; flere gater i palestinske byer er blitt offisielt oppkalt etter selvmordsbombere og knivstikkere av israelske sivile; når voldsbølgene slår over dem slår den også over de som bor innenfor den grønne linjen i Jerusalem og Tel Aviv; og det er stadig ingen som har offisielt anerkjent Israel.

I en krig hvor volden er uforutsigbar på begge sider, er alle potensielle ofre. En kan, selv om det er smertefullt og angstfremkallende, se en viss sannhet i disse bosetternes logikk. Denne volden som pågår nå, som rammer tilfeldige personer, kvinner som barn, skal ikke unnskyldes med okkupasjonen. Den arabiske befolkningen har et problem med jødehat som har gått i arv i lang tid. Og palestinere må anerkjenne jødenes tilknytning til området om de en dag skal kunne fungere som naboland. Å anerkjenne at tempelhøyden, med Klippedom og Al Aqsa, også er hellig for jøder, er ikke det samme som å gi avkall på egen helligdom De aller fleste religiøse jøder er ikke interessert i å bygge det tredje tempelet da plassen er så hellig at man helst ikke skal sette sine ben der.

Rett etter knivdrapet blir det holdt en demonstrasjon i rundkjøringen for bedre sikkerhet. Noen holder plakater med de 19 israelerne som har mistet livet i de siste angrepene, noen krevde annektering av området, mens andre igjen krevde et midlertidig eller permanent forbud mot palestinere på veien. På et skilt står det ”Kahane hadde rett,” som referer til en rabbiner som hevdet at man burde utvise alle palestinere (Haaretz 25.11.15).

Demonstrasjon i Meta Gush mandag ettermiddag, 30 november. Kilde: Haaretz

Å leve ved siden av hverandre, men aldri kunne møtes, opprettholder ikke bare frykten og mistilliten man har for den andre, det reproduserer også en uvitenhet og ignoranse. På tross av overnevnte sannheter er derfor Davidi Pearls påstand om å ha forsøkt alt, tuftet på et ekstremt sneversynt virkelighet. Det er nemlig også et fundamentalt problem at okkupasjonen aldri blir nevnt i denne logikken; at palestinere ikke har statsborgerskap og blir utsatt for grov forskjellsbehandling; at palestinsk byggetillatelse nesten aldri forekommer i de områdene Israel kontrollerer; at palestinsk terror blir straffet hardt, mens bosettervold sjelden blir fulgt opp; at staten gir penger til organisasjoner som faktisk ønsker å bygge det tredje templet; at veien som folk ønsker stengt for palestinere er bygget på palestinsk land og at dette er et land hvor også palestinere har sin tilhørighet. Disse tingene trenger ikke bosettere å tenke på, da mye av dette synes å være et produkt av palestinernes egen upålitelighet. Det eneste de kan gjøre er å prøve å leve et normalt liv og ta bussen som vanlig. Kanskje nettopp derfor er rundkjøringen blitt et mål for terrorister, fordi det er blitt et symbol normalisering av okkupasjon?

03:30

Vekkeklokken utdanker den første bønnen til Allah

Den er ubønnhørlig

En halvspist banan

En halvdrukket kaffe

En halvpusset munn

En halvtenkt tanke

Dette er starten på en Qalandia Checkpointvakt.

04:00

Taxien. Sjåføren og jeg veksler et blikk vi begge forstår: Vi trenger ikke snakke med hverandre. Volumet på radioen skrus opp, vinduene rulles ned. Kroppen har blitt en del av bilsete. Jeg erbilsete, tenker jeg og er overbevist at jeg har forstått Picassos fjerde dimensjon. Bilen ruller, fortere og fortere. Bare oss og en og annen lastebil. 100 -120 -130 km/h. Jeg er fange av setet. Stormen fra de åpne vinduene trykker meg tilbake som en knyttneve. Om jeg åpner munnen vil syv somre og femten vintre lett komme inn og hva vil da skje? Best å bare la verden flakke forbi i lysets hastighet. Det er vilt! Måtte det aldri ta slutt, for da er det enten slutt eller så er vi fremme ved Qalandia.

04:30

Åtte trege fartsdumper. Så er vi der. Vi nærmes tippes ut av bilen. Over oss henger et stort rødt skilt på hebraisk, arabisk og engelsk: ” This Road leads to Area ‘A’ Under Palestinian Authority. The Entrance for Israeli Citizens is Forbidden. Dangerous to Your Lives And Is Against the Israeli Law”. På den andre siden ligger Ramallah som ligger under palestinsk selvstyre. Går du inn der er du utenfor Israels beskyttelse.  

Men vi er ikke her for å entre Ramallah, men for å observere checkpointen som ikke bare skiller Ramallah fra Jerusalem, men som også fungerer som en av hovedcheckpointene mellom Israel og Vestbredden. Denne checkpointen ble opprette som en temporær checkpoint under den ande Intifadaen - en periode hvor fastfood-bevegelsen virkelig slo rot i Jerusalem fordi folk ikke turte å stå stille i frykt for selvmordsbombere. I dag er den permanent og klokken 04.30 er Qalandias metallisk lyd av 15 rundeller allerede i gang. En etter en kommer palestinske arbeidere gjennom. Hvor kommer de fra og hvor skal de så tidlig. Dette er for eksistensielle spørsmål på en grytidlig morgen. Min jobb er å telle dem som kommer gjennom.

Første halvtime går 335 menn gjennom

05:00

Hvordan er det å stå telle folk som kommer gjennom en checkpoint klokken 5 på morgenen. Det er ikke akkurat som å være en velkomstkomité.

I femtiden kommer folk løpende ut og stiller seg på rad og rekke, først fem så ti, så tjue. Snart må neste rad påbegynnes. Bønneropene fra Ramallah har allerede begynt, men mennene har ikke klart å bestemme hvem som skal lede deres bønn. Omsider gnir de seg alle i ansiktet og begynner. Først i et ærbødig bukk, så med pannen helt ned i asfalten. Mellom dem og Mekka, står jeg med mitt lille telleapparat og vil helst dra på en spontan himmelferd til et helt annet sted.

487 menn og 1 kvinne går gjennom.

05:30

Himmelen har lysnet og det blir lettere å snakke med hverandre. Eller har lyse bare gjort det letter å se at jeg glipper ukontrollert med øynene slik at folk føler de må vekke meg litt? Men det er sjelden folk tar seg tid til å stoppe. Noen slenger ut en setning i det de passerer at det alltid er problemer her. Andre som er dårligere til bens og får bedre tid til å uttale seg. ”Jeg er en Jerusalemitt og hver dag må jeg spørre om lov til å komme inn. Har du sett noen behandle mennesker på denne måten noen andre steder?” Har enda ikke en måte å svare disse spørsmålene på.

En rank mann forteller han er fra Jatta, en by lengst sørøst på Vestbredden. Han har en bachelor i business, men det er ikke jobb å finne på palestinsk side. I tre år har han arbeidet i byggebransjen. Nå har han fått jobb i Jerusalem, men har med den også fått en 2 timer lang reisevei frem til checkpointen. Her vet han aldri hvor lenge han må vente så da gjelder det å komme tidlig. Inngangstillatelsen må fornyes hver tredje måned og det gjør fremtiden konstant usikker. Med stor arbeidsledighet på Vestbredden er han kanskje likevel den heldige som både har fått jobb, innpass til Israel, og høyere lønninger. Men hvorfor kan han ikke dra gjennom checkpointen i Betlehem som ville vært betydelig kortere? Svaret gir ingen egentlige svar:

”Jeg har kun lov til å passere her.”

532 menn går gjennom, og 4 kvinner.

06:00

Klokken seks skifter jeg post. Mitt teammedlem som har vært på palestinsk side kommer over til Jerusalem-siden og tar over tellingen og jeg går gjennom murbygget over til palestinsk side for å observere køen. Hva man møter er særs forskjellig. Det kan være så effektiv gjennomstrømning at det er tomt for folk, andre ganger kan det være kø langt ut på parkeringsplassen. Byggets innside er først en stor hall med benker som sjelden noen bruker. Til venstre er det tre gittersluser som ikke er bredere enn en bredskuldret mann. Til høyre er det en stor lukket innhegning eller bur med en brakke plassert midt i. Her sitter soldaten som trykker på knappen som åpner og lukker slusene. Slusene gir innpass til 5 passkontroller som igjen reguleres av rundeller som stenges og åpnes etter soldatenes knappetrykk. I hvilken hastighet folk trekker gjennom er avhengig av hvor mange folk det er, hvor mange passkontroller som er åpne, og hvor mange knappetrykk som gjennomføres. Om akkurat du kommer gjennom er avhengig av om du har tillatelsespapirene i orden eller er fylt 52 år. 

Det har hendt at soldaten i den lille brakken har sovnet. Det har hendt at jeg ser køen vokse seg ut av hallen mens jeg ser en refleks av en rullende Iphoneskjerm gjennom vinduet til soldatens lille hus. Det hender at køen blir mer og mer utålmodig og det er tilløp til knuffing. Hva gjør man da?

”Slicha?” Jeg prøver meg på min svært begrensede hebraisk. ”Kan du åpne porten. Folk skal på jobb.”

Det er ingen som synes å være imponert. Det går enda et minutt før en høre lyden som betyr at slusen er åpen. Folk presser seg gjennom i 30 sekunder før køen igjen stanger inn i en stengt sluse. Nok en venteperiode.

Det er en egen inngang for eldre, syke og kvinner. Den skal åpne kl 06.15 men det er ikke skrevet i sten.

”Hei! Det står en hel familie her. Kan du åpne porten?”

”Det er ikke mange nok, Jeg åpner ikke før det er flere .”

”Hvor mange da?

Ikke noe svar.

En annen gange står det et 22 personer og venter ved porten. Soldaten kommer omsider bort:

”Det er ikke min oppgave å passe på denne porten. Det er politiets ansvar og de har ikke kommet enda.”

”Når kommer han da?”

”Jeg vet ikke”

”Men du åpnet jo sist gang?”

Ikke noe svar.

”Hei! Disse damene vil igjennom!”

”Det er bare kvinner med barn som får gå igjennom”

”Er det en ny regel?”

Ikke noe svar.

”Hvorfor sendte dere den kvinnen tilbake?”

”Hun har ikke legetime før kl 9, Hun slipper inn kl 8.”

Jeg går å ser på soloppgangen. Den står opp 06:20.

436 menn, 21 kvinner og 8 barn går igjennom

06:30

På torsdager møter jeg ofte Macshom watch på denne siden av checkpointen. Dette  er en Israelsk kvinneorganisasjonen fra venstrevingen, som kommer for å overvåke og rapportere om det som skjer. Jeg elsker dem! De har stått her i årevis og kjenner soldatene og prosedyrene.

”Hvor lenge har du stått her?” Jeg spør en av disse israelske damene på 40 år.

” Tre år. Jeg kom hit første gangen fordi jeg ville se en Checkpoint. De hadde ikke slikt da jeg var i militæret.”

”Hva synes du?”

”Dette er ikke måten å behandle mennesker på.”

”Hva mener du bør gjøres da?”

”Jeg tror det er noe galt med hierarkiet. Det er soldater, politi og sikkerhetsvakter og ingen av dem har et øvre ansvar. Derfor kan de ha en jevn flyt den ene dagen, mens den andre dagen er gjennomfarten en annens ansvar.”

”Om det blir en to-statsløsning, vil dere fremdeles trenge disse checkpointene.”

”Utvilsomt! Vi vil også overleve. Kanskje en dag, men jeg er ikke veldig optimistisk. Det viktigste er at de får et eget land.”

En annen dag sitter to unge jødiske gutter på benken jeg pleier å sitte. De ser usikre ut.

”Hei! Det ser litt ut som vi er på samme oppdrag, hvem er dere?”

”Vi er fra Blue and White, Human Right, har du hørt om oss?”

En av dem med krøller river seg litt i håret og ser litt brydd ut.

” Vel, det er en sionistisk organisasjon. Det betyr at vi er sionister, men at det skal kunne kombineres med menneskerettighetene. Vi er høyrevendt, men vi er ikke enig med alt…når det kommer til politikk. Overvåking av checkpointen er en del av det vi skal gjøre. Men vi er ganske ny så dette er første gang.”

” Hva synes dere?”

”Vi har akkurat kommet, så det er vanskelig å si, men vi hører jo ting. Vi prøver å få en ordning slik at det blir lettere for rullestoler.”

Vi kjøper en kaffe i kiosken og de forteller at de tar arabisk på universitetet.

Senere på dagen leser jeg i papirene til min egen organisasjon at vi ikke bør snakke med de blå og hvite mennekserettighetesguttene – Organisasjonen er sionister og jobber for en normalisering av situasjonen. Men jeg er sikker på at jeg også så to nervøse gutter som kom for å se en checkpoint for første gang. Hva vil det si å være zionist? Og er det ikke egentlig bare normalisering vi holder på med også, her vi prøver å gjøre checkpointen litt mer menneskelig?

456 menn går gjennom, 28 kvinne og 15 barn.

07:00

Siste halvtime er jeg igjen for meg selv. Køen er ofte kortere og det er roligere. Det er igjen vanskelig å holde seg våken. Jeg glipper med øynene. Jeg glemmer å åpne dem igjen. Rundelene går. Om det hele bare kunne konverteres til en rytme. Om jeg bare kunne åpne øynene og oppdage at det hele har blitt en musikal hvor palestinerne danser 70-tallsfreakete og fritt på gitter og benker mens de synger ”Let the sunshine in.” Jeg åpner øynene og ser køen. Den er tålmodig, men er det noen som huske hvorfor checkpointen ble satt opp? Og er det på noen måte relevant lengre? Og kan det forventes at dette skal streife de som går igjennom hver morgen?

I passkontrollen på vei tilbake til Jerusalemsiden spør soldaten hvorfor jeg er her:

”Jeg er her gjennom World Counsile of Chuches, dette er en del av programmet.”

” Nei hvorfor er du her i landet, hvorfor ikke Kongo.”

”Fordi jeg er forferdelig glad i dette landet.”

Soldaten blåser av det hele og ler litt. Jeg får gå igjennom.

356 menn, 27 kvinner og 12 barn  går igjennom. 

Jeg setter meg på bussen hjem. 

For tre år siden, under feltarbeidet, fikk jeg mine foreldre på besøk. jeg tok dem med til Betlehem Checkpoint 300 for å vise dem hva okkupasjonene innebar. 

Om du sitter i en litt ufrivillig (enveis) dialog om dietter, huslån, allergier eller interiør, og lurer på hvordan du skal komme deg ut eller avslutte. Da kan du prøve å se personen dypt inn i øynene og spørre: ”Men hva skal man gjøre med beduinene?” Det tenker jeg vil i det minste skape en tenkepause.

Beduiner har alltid virket å være antropologenes hjertebarn. De har alt vi higer etter; mystikk; resistanse; stammekultur; nomadeliv og eldgamle tradisjoner. De er både ofre og riddere av modernisering, fotogene, marginaliserte, outsidere, med røtter og føtter. Men når jeg nå må sette fokus på beduinene, er det fortvilende lite akademisk som sitter igjen. Det eneste jeg husker er at jeg har kjørt forbi dem før og at jeg har hørt folk si ”ja men de vil jo bo slik, de vil ikke ha TV.”

Bir Maskoob og Ma’aleh Adumim. Foto: Helland

Beduinene i Jaba'

Vi står ved en svær rundkjøring nordøst for Jerusalem. Til venstre side har muren fulgt oss på avstand helt fra checkpointen. Til høyre for veien ligger en svær Israelsk bosetting ved navn Adam med hus til 1500 familier. Mellom veien og bosettingen er det likevel en liten stripe med land med noen hus og skur. Her bor Jaba’ beduinene. Som de fleste andre beduiner i dette området kommer de opprinnelig fra Negev som flykninger fra 1948. Til dette området kom de først med sine beitedyr på tidlig 60-tallet. De husker tomme fjelltopper og fri vei til handelsmarkedet i Jerusalem. Ti år senere kjøpte de denne lille fliken av en mark og bygde skikkelige hus. Så lenge fjelltoppene ikke var dyrket kunne dyrene deres beite fritt. Men okkupasjonen var en realitet. I 1985 ble de første husene i Adam bygget og dette markerte også slutten for byggetillatelser for beduinene. Så kom motorveien i 1995. i 2004 kom muren som stengte veien til Jerusalem

Abu Yosef viser landsbyen sin. Foto: Helland

Mohtaren  (stammeleder) i landsbyen, Muhammed abu Yosef, har ringt oss fordi den israelske sivile administrasjonen har kommet å tatt bilder av flere av teltene deres. Det er visst et sikkert tegn på snarlig rivning. De har 15 hus og 30 telt i alt, og 17 av teltene har rivningsordre. Husene ble bygget på 70-tallet med lovlige papirer, men siden 1986 har landsbyen vært uten byggeplan og byggetillatelse. I samme periode har bosettingen ved siden av hatt både byggeplan og tillatelse og vokst seg til store stor drabanter. De fleste i landsbyen har gitt opp dyreholdet da det ikke lengre er noe sted for dem å beite. Dyrefôr er dyrt og kjøttet de selger dekker ikke kostnadene. De tar strøjobber i byggebransjen i Ramallah og en sjelden gang i Israel, men stort sett mangler de innreisetillatelse. Av de 40 familiene som bor her er det derfor ingen med fast inntekt og de aller fleste er arbeidsledige. Strømmen blir kuttet jevnlig da de ikke kan betale, og vannet likedan.

Abu Yosef sier de føler seg glemt. De er ikke som beduinene som lever i E1 som får masse oppmerksomhet fordi de klorer seg fast i et strategisk område som er vesentlig for en to-statsløsning. Disse beduinene har fått internasjonal oppmerksomhet og støtte fra paven. Jaba’ beduinene har derimot fått en konteiner fra FN som de kan bruke til skole. Også den fikk rivningsordre noen dager etter at den ble plantet, men rivningen er stoppet inntil videre. FN er forøvrig ikke de eneste som kommer på sporadiske besøk. Palestinske myndigheter gir dem tid til annen sosial støtte, men kutter det så snart de ser forbedringer i landsbyen. Det trenger ikke være mer enn ett par nye høns sier Abu Yosef. Den mobile helsebilen som drar rundt på månedlige besøker i beduinlandsbyene i området kommer derimot aldri hit, selv om de har ringt.

Tedrikking og ved hovedveien i Jaba’. Foto: Helland 

Det finnes en mulighet. Han kan selge jorden til bosetterne. Men det vil de ikke. Mennene som har samlet seg rundt oss for nok en anledning til å drikke nok et glass med sukkerte, forteller stolt at de alle er født her og vil bo her til deres død. Det er heller ikke lov, ved Palestinsk lov, og selge jord til Israelere, og de som gjør det blir ansett som forrædere.

”Så hva tenker du å gjøre?” spør jeg Abu Yosef.

”Alt vi vil er å leve her i fred. Jeg vil aldri forlate selv om de murer meg helt inne. Jeg er født her og jeg blir her til min død”

Jeg lurer i stillhet på hva som kan drive en slik standhaftighet. Disse fjelltoppene kommer aldri mer til å bli tomme, verken med eller uten okkupasjon. Og hva gjør en beduin uten dyrene sine? Når er en kamp tapt? Hvordan vil det bli for neste generasjon? Vil også de sakke om fortidens ubegrensede beitemarker, der de klamrer seg til hvert lille bit med jord?

”Hvor mange barn har du?”

”Tolv.”

Beduinene i Khan Al-Ahmar

Så hvem er beduinene i denne konflikten. Og hva er E1? Beduinene er så men med i kampen om fjelltoppene. De er ikke bare beboere i ørkenen, men strategiske brikker i det største Carcassonnespillet. Alle som har spilt dette spillet vet at det er de som har plenen mellom byene som er den store jokeren. Men de vet også hvor lett denne stausen kan mistes til flertallet, eller reduseres når noen bygger veier og byer som blokkerer og deler landet opp. For plenen handler ikke om formelt eierskap. Først handler det om hvem som var der først, men videre er det hvem som er flest som gjelder. 

Øst for Jerusalem ligger E1 – et internasjonalt kjent område på Vestbredden hvor Israel har en plan om å utvide sine bosettinger og slik forsegle Jerusalem. Om de overtar dette området vil det også skrinlegge en to-statsløsning da Vestbredden ikke bare blir avskåret fra Øst Jerusalem, men blir praktisk sett delt i to, uten noen vei mellom nord og sør. Beduinene som bor i dette området er derfor av stor interesse for både israelerne og palestinerene, og deres være eller ikke være har betydning for utfallet i konflikten. For palestineren er det viktig at de blir og holder fortet. Israelske myndigheter skulle heller sett dem flyttet til et annet sted.

Khan Al-Ahmar og ny utpost på fjelltoppen til høyre. Foto: Helland

I E1, øst for Jerusalem bor Jahalin-familien spredt i små klynger hele veien ned til Jeriko. Bak en fjelltopp på venstre side av veien ligger Khan Al-Ahman –Tabane. Et lite beduinsamfunn på 28 familier. Husene er laget av planker, blikk, plast og stoff og likner mer på skur enn teltene man kan se i Lawrence of Arabia. Her og der vandrer et esel og sender deg sårt blikk. Selv de forteller om en svunnen tid hvor de var fagre hingster. Jahalin familien kom hit på 60-tallet. Også de husker tomme fjelltopper. Men så kom okkupasjonen og alle toppene rundt dem ble statelig. Statelig land skal som kjent gavne innbyggerne som bor der, men de eneste som fikk byggeplan var de israelske bosettingene Ma’aleh Adumim og Kfar Adumim som nå er Jerusalems drabantbyer. Selv fikk beduinene rivningsordre. De eier ikke jorden, og byggetillatelse er ikke blant deres gamle tradisjoner. 

På toppen av fjellsiden noen hundre meter lengre bort fra landsbyen står en container – Mukhtaren Mossa peker på den og sier det er en halvt år gammel utpost fra Kfar Adumim bygget av israelske bosetterungdom. Om de går for nært med dyrene sine har det kommet de ut med gevær. De har truet med å skyte om de går forbi. For noen uker siden tok de to av sauene deres, men politiet mente de manglet bevismateriale. Mossa sier han er redd. Vi har selv hørt hva som skjedde i Douma hvor bosetterungdom satte fyr på et hus og drepte nesten en hel familie. For noen dager siden ble det satt fyr på et beduintelt nord for Ramallah. Abu er redd for hva disse bosetterne er kapabel til å gjøre. Og hvor skal de nå ta dyrene? De har ikke nok beite og må kjøpe det meste av dyrefôret. Dette har de ikke råd til i lengden.

Mossa. Foto: Helland 

”Har du en plan B?”

”Jeg innser at det kanskje ikke er et sted å bli værende. Jeg håper å finne en fjelltopp hvor vi kan være i fred. Hvor vi kan ha dyrene våre og ikke være redde.

Men også Khan Al-Ahmar har også en mulighet. Khan Al-Ahmar bor i E1 og for E1-beduinene har Israel selv gitt et valg. Israel har tilbudt dem plass i en av deres tre “beduinlandsby-prosjekter”. I tre landsbyer skal beduiner som har blitt ”displaced” få jord, byggetillatelse og oppkobling til vann og strøm. Men beitemark følger ikke med på kjøpet og landsbyene er i tillegg bygget på Palestinsk land med dyrket mark rundt. Palestinerne har meldt fra at beduinene ikke er velkommen. I denne konflikten har beduinene kun en verdi så lenge de holder seg innenfor E1. En av beduinlandsbyene er også plassert rett ved en søppelhaug med giftige kjemikalier i Abu Dis. 

Beduinene i Jabal Al-Baba

Jabal Al-Baba betyr Pavens fjell og det skal man ikke spøke med. For det er faktisk gitt til paven av kong Hussein i 1964 da området lå under Jordan. Paven takket og bukket og var nok godt fornøyd, men bygde aldri sitt feriehus der. Derimot bosatte Atallah seg der med sin beduinfamilie, uviten om at dette skulle bli hjerte av E1. Det er den samme historien som de andre. En fjern fortid med tomme fjelltopper er også det første han forteller om. Nå lever han fra dag til dag med rivningsordre. Også han er blitt invitert til å flytte til Abu Dis Beduinlandsby. Han har stått på sitt Pavefjell og sett Ma’aleh Adumim vokse seg større og større. 

Atallah smiler lurt, for han er også god venn med pave Frans , og paven husker fremdeles den litt tilfeldige gaven og har kanskje endelig forstått dens verdi. Stammelederen har ikke latt jernet bli kaldt og har reist til både Brussel og Vatikanet. Han har Internasjonale på besøk jevnlig, har en klar plan om turisttelt og døpt en av husene til Pavens hus. Han vil tiltrekke turister for å lære om beduiner. Han har forstått at internasjonal oppmerksomhet kan bli han redning. Bare slik kan han hindre at en rivning går stille hen. 

Beduinen har ikke mange sauene igjen og teltene har stått plugget til jorden i over 50 år. Men Atallah har glimt i øyet.

”Om de river skal vi klare å bygge opp igjen.”

Et spørsmål om hvordan 

Er dette det mest konstruktive løsningen? Eller er det Jaba’ som er the lucky once, siden de eier jord og av denne grunn ikke har fått flyttingsordre fra Israel? Vi er på FN-kontoret i Ramallah hvor en ekspert på området har gitt oss en time til spørsmål

”Har dere en plan B om Israel setter E1-planene i gang? ”

”Først og fremst, FNs budsjett er null. For det andre handler ikke spørsmålet om om Israel kommer til å gjøre det, men når og hvordan de kommer til å gjøre det. Og vi kan se at de det er i gang. Men de gjør det veldig, veldig sakte”

Rivning i Khan Al-Ahman. Foto: Helland

17.08. blir vi oppringt av vår sjåfør. De har revet flere telt hos ulike Jahalin-familien. Et telt hos Khan Al-Ahman, 13 hos Bir Maskoob  og flere telt i nærliggende områder. Ordføreren i bosettingen Ma’aleh Adumim uttrykker i Jerusalem Post at dette er et tegn på at regjeringen har begynt å ta problemet på alvor:

”Mens vi har vært gjennom byggestopp, har palestinerne fått lov til å bygge videre. Slik tar de sakte kontroll over våre områder.”

Det blir en travel dag for oss observatører. I alt 17 familier blir husløse den dagen. Jeg vet stadig ikke hva man skal gjøre med beduinene.

”Hva skal dere gjøre nå?” Jeg spør mukhtaren i Bir Maskoob.

”Vi skal bygge opp igjen.”

Dame i sort. Foto: EAPPI/Erika Albenberg 

Fredager er Midtøstens lørdag. Da har muslimer sin fredagsbønn og når solen går ned er det jødenes sabbat. Men denne dagen handler for oss i stor grad om demonstrasjoner. Vi snakker demonstrasjoner som ikke ender med steinkasting og tåregass, men som samtidig har et politisk krav om endring som er så sterkt at det ikke kan kalles normalisering. I yngre alder har jeg tappert forsøk å være aktivist. På Folkehøgskolen heiv vi ut en Coca cola automaten i protest mot kapitalisme og den hvite manns hjerteløse dominans. Senere har jeg både vært i Bilin og Hebron på Vestbredden og kjent tåregassens svie. One! Two! Three! Four! Occupation no more! Five! Six! Seven! Eight! No more killing, more hate.  Det er en uomtvistelig sannhet at det føltes godt å kjempe mot overmakten for fred og frihet.  

På tross av overmakt var det kanskje Palestina som tok knekken på min aktivisme for godt. Men nå står jeg altså igjen i en rundkjøring i Vest-Jerusalem med et sort skilt hvor det står ”Stopp the occupasjon!” Og enda så mye jeg er enig i det som står der føler jeg meg ukomfortabel. Jevnlig kjører det biler forbi som tuter og slenger ut en finger for ”dra til helvete”. På andre siden av gaten står det en dame med et svært Israelsk flagg og roper at det ikke finnes en okkupasjon. Nå og da er det folk som kommer å hjelper henne med å holde flagget.

Vi er der for å vise solidaritet med Women in Black - en gjeng med skårsteinsrøykende gamle feminister som har stått her siden 1988 da den første intifadaen herjet. Bortsett fra de lett gjenkjennelige sorte skiltene med et klart politiske budskap er de stumme og gravferdkledd. De vil ha slutt på okkupasjon og slutt på flere drap. Jeg er enig, men er usikker på hvordan det skal gå til. Jeg lener meg forsiktig mot en av de eldste damen: ”Unnskyld, men hvordan ønsker dere å slutte okkupasjonen? ”Øyebrynene kommer til syne bake de svære sorte solbrillene: ”Gjennom to-statsløsning vel!” Hun snur seg og snakker videre på hebraisk med sidedamen.  Jeg føler meg stadig ukomfortabel. Hvordan i alle dager skal de skje? Skal murer og checkpointer bli plassert på museer? Hva så med Jerusalem? Hvordan flytter man en halv million bosettere? Og hva med Gaza? Hvorfor føler jeg det ukomfortabel, når jeg er imot okkupasjon? Har jeg blitt like passiv som de som går forbi uten å si noe?

Etter litt leting finner jeg et skilt hvor det står et sitat fra den Israelske presidenten om at Israel burde skamme seg over pricetagen i Douma hvor en palestinsk baby ble brent. To franske damer kommer bort til meg.

”Vet du hva araberne gjorde i Paris? Du skulle sett dem, så hadde du ikke stått her. Det er ekte terror”

”Hæ?…Men jeg står jo her og sier nei til mer terror.”

”Nei, du har ikke forstått noe! Arabere er terrorister.”

Vårt eneste ukentlige besøk til Vest Jerusalem, hvor Israelere bor, tilfredsstiller ikke en som hungrer etter å vise at Israel er mer enn okkupasjon, overmakt og ignoranse.

Den neste demonstrasjonen er i Øst Jerusalem i Sheik Jarrah hvor høyreekstreme Israelske organisasjoner jobber aktivt med å få et jødisk fotfeste. Før etableringen av Israel i 1948 bodde det også jøder i området. Etter krigen kom Sheik Jarrah på jordansk side og huset i stedet palestinske flyktninger fra Jaffa. Nå vil jødiske bosetterorganisasjoner ha området tilbake og viser til sin rett til å vende tilbake. Siden 70-tallet har 27 familier i dalen fått husleieregninger i posten. Samtlige har nektet å betale. Hvor vellykket dette prosjektet er, kan jeg for lite om, men i 2009 måtte de første to palestinske familier flytte ut og to israelske familier kunne flytte inn. Palestinerne som nå sto på gata hadde derimot ingen rett til å flytte tilbake til Jaffa eller kreve husleie. Israelsk husovertagelse er et økende problem i flere av Øst Jerusalems nabolag.

Dette ble også starten på en stor aktivistbevegelse. Rett etter de to første overtagelsene, samlet det seg en habil gruppe med Israelere og palestinere i dalen hver fredag. Med trommer og felles slagord vokste de seg stadig større og avisene snakket om en ny venstreside som holdt parolen ”Arabs and Jews refuse to be enemies.” Politiet fikk etter hvert sitt svare strev med å holde orden da flere hundre, ja tusen, kom for å tale mot okkupasjon og bosetterpolitikk.

Når vi nå marsjerer ned i dalen til parkeringsplassen hvor det hele skjer, er det ikke snakk om flere enn 4-5 palestinere og 15 israelere. I motsetning til de sorte damene har de valgt fargerike skilt, men med samme budskap. Palestinske biler kjører forbi og tuter salutterende og slenger ut to fingre for fred. Sporadisk går det sortkledde ultraortodokse jøder forbi på andre siden av gaten. Igjen den litt kleine situasjonen hvor vi ser på dem og de ser på oss, og ingenting skjer. De svinger alle inn i en gate som går dypere inn i palestinske Øst Jerusalem.

Sheik Jarrah hver fredag kl 16.00. Foto: EAPPI/Bjørghild Helland 

Så hva har skjedd med prakteksempelt for en ny bevegelse for fred? En prest fra USA murrer om at det er på grunn av at alle jødene er zioniste og at vi ikke må være blåøyd. Ei dame fra Women in Black harket frem mellom sigarettdragene at det var på grunn av mannschauvinisme. Muhammed sier at palestinerne fryktet politi og represalier. En artikkel i Haaretz sier at i likhet med Women in black, har Sheik Jarrah demonstrasjonen blitt ett symbol på handling, mer enn politisk endring on-the-ground. Jeg velger meg et skilt hvor det står at arabere og jøder nekter å være fiender og stiller meg ved siden av en israeler som viser seg å være en lege fra Tel Aviv. Han kjører også folk fra Gaza for behandling på sykehuset i Jerusalem. Han sier at den akademiske eliten som var kjernen i demonstrasjonen ville utvide og begynne med andre prosjekter. Sheik Jarrah falt i bakgrunnen. De som kommer i dag er israelere som ikke vil svikte saken og palestinere som allerede har mistet alt og som ikke har mer å miste.

Avslutningen på demonstrasjonen markeres hver gang med en tale fra Abu som er en av de husløse. Muhammed står ved siden av og oversetter til engelsk:

”Denne uken har vi feiret Id, men det palestinske hjertet kan ikke føle noen glede. I Qalandia flyktningekamp har soldater drept to gutter. Israel forfremmer alle soldater som dreper palestinere. I Douma setter de fyr på babyer. Etter at resten familien hadde klart å redde seg ut av det brennende huset kom bosettere og satte fyr på dem også. Nå ligger de på Israelske sykehus, men her blir de bare lagt til å dø. Palestinere kan ligge på sykehus i dagevis før de får behandling fordi alle israelere går foran dem i køen”

Etter en del fredager har jeg lagt merke til et mønster i deltagerne under denne talen. Damen i sort forlater alltid rett før. Andre trasker litt urolig rundt og ser ikke ut som de hører etter. En høy israeler med bart lener seg mot meg og sier i munnviken ”Nå forteller han om ting vi ikke har lest i våre aviser.” De som gladelig har tilbudt seg å oversette, stanser midt i setningen og ignorerer mitt spørrende blikk. Legen sier at Abu sier ting han ikke er enig i. Noe er ikke engang sant. Men de er enig om at hva som skjer i Sheik Jarrah er galt.

En fredag etter demonstrasjonen, sitter jeg på med legen til Tel Aviv hvor jeg skal tilbringe noen fridager. Antropologen lar seg ikke be to ganger:

”Greit at bosettingene i Sheik Jarrah er galt og at dette må poengteres. Men det Abu sier er løgn og demoniserende og dere fortsetter å komme hver fredag. Hvorfor gjør dere det?”

”Men jeg vil ikke si det er direkte løgn, jeg tror han tror på det han sier. Jeg vet ikke hvor han har kildene sine fra, men jeg vet at han tar feil noen ganger. Jeg mener, jeg jobber på sykehuset og vet at vi ikke diskriminerer. Men han er ikke Hamas. Noen ganger høres han ut som Hamas, men han har ikke det.

”Men om du vet han tar feil noen ganger, er det ikke din plikt å si ifra.  For demonisering av den andre er et seriøst problem”

”Jeg vil ikke avbryte han i talen. Jeg er der ikke for talen men for den urettferdigheten de utsettes for…men jeg burde kanskje si ifra. Ja jeg burde nok det”

Vi blir sittende stille en stund i bilen. Solen glitrer i vinduene på Tel Avivs moderne høyhus og lover to dager uten regler og et liv uten problemer. Her er bare skuldre og alkohol til maten min mitsva.

”Kan du anbefale noe jeg burde se eller gjøre i Tel Aviv?”

”Du burde se Levinsky området, rett bak bussentralstasjonen. Der bor alle flyktningene. Det står veldig i kontrast til resten av byen. Veldig fattig.”

Jeg liker legen, men begynner å lure på om han er hva de kaller en ”selfheating jew.”

Vredens dag er over. Vi har gått gjennom en natt med smell konstant i luften. Vi er ikke dreven til å vite om det er fyrverkeri eller skudd. Avisene melder om konfrontasjoner og demonstrasjoner på både Vestbredden og Jerusalem. En palestiner på 17 er drept i en demonstrasjon utenfor Ramallah. Israelske aviser skriver at han kastet brannbombe. Enda en til er drept på grense til Gaza. Fra Gaza har det blitt skutt to raketter. 

Tidlig fredag morgen kom de første artiklene i avisen om at en 18 måneder baby ved navn Ali, hadde brent ihjel etter et bosetterangrep på et bolighus i Douma. Øyevitner hadde sett flere mennesker slå inn et vindu for så å kaste en brannbombe direkte inn i soverommet hvor en familie på fire lå å sov. Foreldrene og deres fire år gammel sønn kom seg ut, men ligger hardt skadet på sykehus med store forbrenninger. Bestefaren ber israelere og arabere om å gå sammen om å be for at Ali må bli det siste terroroffer.

Netanjahu, som nylig har gitt klarsignal for 300 nye boliger i bosettingen Bet El, har vært på besøk hos familien på sykehuset og kaldt det et terrorangrep. Videre har han sakt at staten Israel tar en streng linje mot terror, uansett hvem gjerningsmannen er. Utdanningsminister og høyremann Naftali Bennett, sier at dette er verken ”hatkriminalitet” eller ”pricetag,” men mord. ”Terror is terror is terror”. Justisministeren sier at dette ikke er en kamp mellom arabere eller israelere, høyre eller venstre, men en kamp mellom lys og mørke.

Hva er så pricetag? Price tag er hevnoppgjør utført av ofte unge ytterliggående bosettere som går under navnet ”fjelltoppungdom”. Hevnen er rettet mot palestinere på Vestbredden og i Israel, soldater, den israelske venstresiden og noen ganger kristne. Det er vandalisering av hjem, moskeer, olivenlunder eller biler og er sjelden personlig rettet. Når en israelsk utpost blir revet av soldater, kan det være en tilfeldig palestiner som får svi. Ofte merker de hevnoppgjøret med en graffiti, men sjelden har det ført til så ubeskrivelige grusomheter som i denne saken. Samtidig skriver Haaretz at dette ikke er en overraskelse og at sikkerhetstjenesten Shin Bet har sett en utvikling i de siste pricetagene. De siste angrepene har det vært tydelig tegn på at det ikke bare handler om vandalisme, men om å ta liv. Hos familien i Douma sto det skrevet ”hevn” på veggen med sort spray.

Bestefaren til Ali viser taggingen på veggen. Kilde: Haaretz

Handler dermed dette om gale bosettere og en kamp mot mørke? Om unge sinnsforvirrede fjelltoppundom? En venn på Facebook skriver: ”The writing for this has been on the wall for years and no one of statue in our communities has been willing to stand up. Frustrated disgusted, ashamed and everyone knows where to start the work”

Når jeg hadde feltarbeidet mitt i bosettingen Allon Shvut kunne de palestinske naboene fortelle at det hadde stått på både tannlegens og skolevaktmesterens husvegg. Også i nyhetene skjedde det jevnlige price tag og dette ble ett av temaene jeg prøvde å snakke med bosettere om. Ofte kom de samme forklaringene: Jøder gjør ikke slikt; De har enda ikke klart å finne bevis for at det er oss; Ofte er det palestinerne selv som har gjort det, slik at de kan få erstatning og gi skylden på oss, har du hørt om Tuva Zangarya? To år etter og jeg kan fremdeles dette stedsnavnet, og ingen kan noen sinne påstå at jeg er god med navn. Men mens alle Price tag-historiene passerer forbi og blir glemt, er historien om Tuva Zangarya blitt det unntaket som kan stille spørsmål ved alle andre sannheter. Uten å gi denne historien mer oppmerksomhet enn det den allerede har fått, handlet dette om en intern feide mellom palestinere, men hvor en bosetter fikk skylden. Joda, de fleste innrømmet også at det fantes problembarn, slik som de i Bat Ayn. Men hva kan man forvente når man som trettenåring får kompisen hugget til døde med øks av en palestinsk terrorist.

Ved en sabbatmiddag kom diskusjonen opp en gang mor i huset hadde besøk av sin bror, en høyt aktet rabbi fra Samaria (nordlige Vestbredden). Etter at flere av de overnevnte frasene var gjennomgått, tar Rabbien ordet og sier at han har selv møtte en slik ”fjelltoppungdom” en gang. Han hadde hørt med egne ører at den unge herremannen hadde sakt at han gjerne kunne sette fyr på en moské når som helst. Han søster tok til motmæle: “Men vi vet ikke om han faktisk gjorde det. Og om det skulle være slik, er dette unge dumme gutter, med mye innestengt sinne. Man kan ikke bare absorbere og absorbere vold. Til slutt er man tvunget til å handle.” Rabbien slo så knytneven hardt bordet så det sang i serviset: “Nei! Jeg hørte det med mine egne ører. Men vi kan ikke vite sikkert.” Så var den diskusjonen over (fra mine feltarbeidnotater).

Det er mye som har skjedd siden jeg var der. Rett etter at jeg forlot Gush Etzion, kastet unger fra Bat Ayn en brannbombe på en palestinsk taxi, med en hel familie inni. Guttene som gjorde det var 13 og 14 år og ble satt fri på grunn av alder. Om disse hadde vært palestinere hadde det nok ikke vært noen bønn, men arrestasjoner av palestinske barn får bli en annen blogg. I fjor ble Eyal (19), Elad (16) og Naftali (16) fra nabobosettingen, kidnappet og drept, etterfulgt av at Muhammed (16) fra Shufat flyktningeleir ble brent levende av ytterliggående religiøse bosettere Øst Jerusalem. Tre ble arrestert, men det har ikke stanset sprayingen av graffiti på veggene.

En høyt (og litt vel ukritisk) elsket Norgesvenn, Gideon Levy, skriver at ni palestinske hus har blitt tent på de siste tre årene, uten at en eneste har blitt anholdt. Haaretz skriver at det siste året har flere hus blitt tent på ved morgengry når familiene ligger å sover. En palestiner jeg møter håper at denne saken kan føre til endring i straffesystemet. Kanskje Israel ser seg tvunget til å straffe de som begår Price tag. Det er den varmeste dagen til nå og det er stille i Øst Jerusalems gater. Han sier at folk er redde for å gå ut. Det kan bli sammenstøt med soldater og det kan være selvmordsbombere der ute. Jeg spør om han er redd for selvmordsbombere: “Redd? Jeg er ikke redd. Vi har alt å kjempe for. Vi gir oss aldri.” Igjen følte jeg diskusjonen var over.

Vårt Yanon team som holder til i nærheten av der drapsbrannen skjedde, forteller om sammenstøt mellom bosettere og palestinere. Bosetterne skal ha provosert ved å nekte å fjerne seg fra palestinsk jord. Noen lar ikke tiden vente på seg. Samtidig skriver den Israelske presidenten på Facebook at han skammer seg over at det er hans eget folk som har begått slik en handling. I et intervju sier han “Perhaps we have not internalized that we are faced with a determined and dangerous, ideological group, which aims to destroy the fragile bridges which we work so tirelessly to build.” Dagen etter får han drapstrusler. Her i Vest Jerusalem blir det arrangert en stor demonstrasjon mot ekstremisme og vold. Flere tusen deltar. Jeg skulle så ønske at jeg kunne vise egne bilder derifra, men vårt team får aldri denne informasjonen fra vårt kontor og må lese om det i avisen i etterkant.

Bosettere, rabinere, poitikere og palestiner i felles bønn mot mere terror. Foto: Bjørghild Helland 

Søndag står det rundt 150 syngende bosettere i rundkjøringen ved Allon Shvut (Gush Etzion) på Vestbredden. De er samlet her for å sørge med den palestinske familien som fremdeles ligger på sykehuset og for å si nei til mer vold. Selv om det på ingen måte er mange, er det her og der en palestiner i mengden. Jeg vet det kunne være flere, men de tør ikke da dette kan føre til at de blir frosset ut av sitt eget samfunn. TV-kameraene som er der, skremmer dem bort. Noen er de samme som da jeg var her sist, men mange er nye. De sto her etter taxiangrepet og de sto her etter kidnappingene. Talsmennene denne gangen er to palestinere fra Øst Jerusalem og Hussan, 6 prominente rabbier fra Gush Etzion, samt senterpartileder for det sekulære israelske partiet Yesh Atid. Rabbien fra Allon Shvut leser opp en deklarasjon, ”Vi er triste og sinte for det som har skjedd, og ikke minst skamfulle.” Så fordømmer han alle rabbier som oppfordrer til å bruke vold mot ikke-jøder. Det meste skjer på arabisk og hebraisk, men på et punkt går Ibrahim frem og roper til han ikke har noen stemme igjen på engelsk. ”Jeg er palestiner og jeg vil leve i dette landet med dere i fred. Vi er alle barn av Abraham. Vi er alle gjester på denne jorden og vi må leve i fred.”

Om det fremdeles er like mange som er i tvil om jøder kan begå slik en udåd blir for meg bare spekulasjoner, da jeg på tross av lokalisasjon bare studerer det hele fra en leilighet i Øst Jerusalem. Ei fra bosettingen Tekoa som var med i demonstrasjonen ved Allon Shvut, forteller meg at hun stadig hører det fra familie og venner: Jøder kan ikke gjøre noe slikt. Min venn på Facebook som diskuterte graffitien på veggen får motargumentet jeg kjenner alt for godt igjen: “Har du hørt om Tuva Zangarya moskeen, man skal være forsiktig med å ta for gitt at det er en jøde.” Han gir et knakende godt svar tilbake, men hva skal til for å knekke slike meninger?

Mandag morgen hadde vi vår handoverseremoni i St. Lutheren Churtch, nabokirken til stedet der selveste Jesus tok alle våre synder på sine skuldre og gikk i kamp mot døden. Sommerteamet, som den siste uken har forsøkt å ruste oss for de neste tre måneder, tente våre spinkle lys med sin allerede opplyste flamme. I dagene som kommer drar de hjem til sine land for å forkynne om okkupasjon, resistansen og solidaritet. Tilbake står vi med hvert vårt stearinlys som jeg forøvrig har klart å knekke i to. Flammen er en stikling fra selveste påskelyset, men det er ikke sterkere enn at det til stadighet sluknet i vinden fra viften. Presten sier dette er et fint bilde, for hver gang det slukner, prøver vi å tenne det på nytt. Han kunngjør at vi herved sendes ut med en misjon om fred for palestinere som lider i en verden de ikke har konstruert selv, og fred for Israelere som lider under den verden de selv har konstruert. I denne salige atmosfæren har jeg blitt en knusktørr saltstøtte. Jeg lukker øynene repeterer det gylne bud: Elsk din antropologi høyere enn deg selv.

Klippedomen og Al Aqsa i forgrunden. Kilde: Al Jaseera 

Man skal ikke mange meterne før saligheten falmer. Dagen før seremonien, gikk vi en av våre morgenturer rundt i gamlebyen. Dette er en av våre faste rutiner med den intensjon om å overvåke inngangene til tempelhøyden. Tempelplassen er ikke ringere enn et av verdens helligste steder, med en grunnmur fra det jødiske templet revet i år 70, prydet med en forgylt muslimsk Klippedom på toppen. Litt beskjeden ved domens side står Al Aqsa, moskeen der Muhammed fløy opp på sin første himmelferd i begynnelsen av 600-tallet. Om  Gud er én, var dette kanskje hans masterplan tenker en ydmyk ateist som ikke kan se noe annet enn at religion har kommet for å bli. Det var ikke spøk da han sa at det skulle være like vanskelig å komme inn i Guds rike som å presse en kamel gjennom et nåløye. Men det var det vel Jesus som sa. Kanskje best å ikke blande de kristne inn (selv om man ikke skal glemme kristensionistenes støtte gjennom manna, men det får bli en annen blogg)

En av de muslimske portene til Al Aqsa. Foto: EAPPI/Bjørghild Helland 

Kort fortalt har tempelhøyden 8 porter, 7 for muslimer og en for turister. Selve tempelhøyden er etter 1967 gitt det islamske waqf men er under Israels kontroll. For mange jøder er dette så hellig at man ikke skal sette sine ben på det. Likevel er det enkelte som mener at det holder å ta av seg skoene og igjen noen som mener at det er på tid å begynne å bygge et nytt tempel. Disse har allerede laget en minimodell og forsøker årlig å legge den første grunnsteinen. Israelsk lov tillat jøder å gå på tempelhøyden, men må av sikkerhetsmessige grunner ha politieskorte. Den ene grunnen for dette er for å beskytte dem mot muslimer, den andre grunnen er for å hindre de fra å be. Det er nemlig ikke lov til å be høylytt på tempelhøyden om man ikke er muslim.

Som øyenvitner av konflikten er det altså vår oppgave å se om portene er åpne for muslimer som skal be, men denne dagen er det noe i gjære. Den første porten for muslimer er lukket. Utenfor står 28 svartkledde menn og synger og svaier som trær i vinden. Vi ser på dem og de ser på oss. Vi tar bilde av dem og de tar bilde av oss. Vi er uniformert i våre sandbrune EAPPI-vester og de er uniformert i sine svarte og hvite sørgeklær. Ikke et ord blir utvekslet. De synger bønnen sin ferdig og går hurtig videre.

Ultrareligiøse jøder som ber forran Lions gate. Foto EAPPI/Erika Aldenberg

Det er Tish’B Av. Dagen da religiøse jøder skal faste og minnes første og andre tempelødeleggelse. Uten å høres som en ekspert på dette er dette starten på jødenes 2000 år i eksil og grunnen til at ultraortodokse alltid går i sørgeklær. På vår vandring videre i Gamlebyen finner vi bare stengte porter. Ved den ene står muslimske barn og kvinner og roper Allahu Akbar mot politiet som blokkerer veien for dem. Det ryktes om at muslimer har sovet inne på tempelhøyden for å forsvare sin helligdom. En butikkmann sier at dette er vanlig. De er redde for at Israel vil ta over det hele og stenge portene for evig tid for muslimer. Natt til Tisha B’av sover det vist alltid folk der. Men i dag har dette ført til opptøyer og det ryktes om knuste vinduer i Al Aqsa. Vi går videre og ender til slutt ved turistporten. Her er det samlet en relativt stor gjeng med jøder  og turister som prøver å komme inn. Gaten er åpen til bestemte turisttider. En langhåret mann med kippa og hårlokker på hver side kommer bort til oss. ”Hvem er dere? Er dere her for å se apartheid? Vel dette er apartheid! Muslimer kan be på tempelhøyden hver dag til alle tider, mens vi må gå gjennom som turister, kun til spesielle tider på døgnet! Dette er vårt helligste sted og vi er det utvalgte folk. Det er dette som er apartheid.”

Det er ikke enkelt å få et grep om alt som skjer. Den israelske avisen Haaretz skriver at det kom til sammenstøt da palestinske ungdom begynte å kaste stein og fyrverkeri ut fra selveste Al Aqsa. Palestinske nyheter skriver at soldater skjøt gummikuler mot folk som ba, for å gjøre plass til høyrepolitiske religiøse jøder som kom for å be. Israelske nyheter skriver at soldatene måtte løpe inn i Al Aqsa for å lukke døren for å stoppe steinregnet fra palestinere. Maana news forteller derimot at soldatene stormet moskeen og skjøt rundt seg. Israelske soldater inne i Al Aqsa er uansett en uønsket situasjon og den 5. august vil de arabiske ligaen møtes for å diskutere en ”farlig utvikling” i Jerusalem. Det meldes om at over tusen jøder besøkte tempelhøyden denne dagen. Flere politimenn skal ha blitt skadet og 6 palestinere arrestert. Det skal også vært sammenstøt mellom politi og jøder som har forsøkt å komme inn gjennom andre porter.

Tisha B’av av Franscesco Hayez

Israelske aviser forteller også om at dette er en dag for ettertanke. At templene ble revet på grunn av ubegrunnet hat, egoisme og mangel på empati. Det utvalgte folket klarte ikke leve opp til kravet og dermed ble de straffet. Andre kritiserer Netanjahu for å spre ”Tisha B’av syndromet”, med sin fryktpropaganda om at de stadig lever under trusler om utslettelse. Andre vil kritisere alt og alle for å bare sette av en dag i året til selvransakelse. Andre igjen kobler det til at det er ti år siden Gush Katif ble revet og alle bosetter i Gaza ble flyttet ut av området.

Arik Ascherman, leder for Rabbis for Human Rights skriver at han vil feire dagen i Sussya, en palestinsk landsby i South Hebron Hills som står i fare for å bli bulldoset ned av Israelske myndigheter. Han ønsker å bruke dagen til å prøve å forhindre at nok et folk blir utvist fra sitt land. Han referer til deres egen eksil i Egypt “You shall not oppress the non-Jew living among you, for you know the feelings of the non-Jew living among you, having yourselves been resident aliens in the land of Egypt” (Exodus 23:9). Hvordan kan vi ikke føle empati med de hundrevis av palestinske familier som får sine hjem revet hvert år, sier han.

I skrivende stund er det Day of Rage, annonsert av Hamas etter soldatenes storming av Al Aqsa. Av sikkerhetsgrunner er derfor Gamlebyen stengt for alle palestinske menn under 50 (bortsett fra de som bor der). På vår runde i dagtidlig kom vi bare halvveis rundt tempelhøyden, før vi fikk en melding om å komme oss ut. Ved frokostbordet kom meldinger om at bosettere i nærheten av Nablus på Vestbredden hadde tent på palestinske hus i natt. Familien inne i huset hadde ikke klart å få ut sin 18 måneder gamle sønn. På veggen var det tagget “hevn”.

Første gang jeg dro til det hellig land handlet live om for mye støv. Den flytende ungdomstiden var i en ubønnhørlig etableringsfase, mens jeg ikke en gang klarte å holde mitt 9 kvadratmeterstore rom fritt for støv. Nå fem år senere bor jeg fremdeles på et 9 kvadratmeters stort rom og er stadig flytende. På en måte kan man si at støv igjen er grunnen for at jeg sitter i Jerusalem. Er det ikke når man har støv på øye at det er best å pirke ut bjelken fra den andres øye? (Tror det det var slik det sto skrevet.)

Dette er ingen matblogg, men min Vestbredden blogg 2. Jeg kjører samme pretensiøse linje som sist med fokus på meg selv og hvordan jeg nok en gang forsøker å forstå denne verden som er så fjern fra min egen. Siden sist har jeg bodd med religiøse bosettere, skrevet akademisk om naboskap og kaffedrikking og erfart lengre tid med arbeidsledighet. Jeg har tatt et avansert baristakurs, servert perfekt vætede handklær til sjeiker fra Emiratene og blitt herdet i publikumsmottaket på NAV. Man skulle tro at mitt noe naive perspektiv på livet er blitt forstenet og at jeg står rustet fra topp til tå i kampen mot urett og lureri. Men sannheten er at jeg er igjen ganske redd. Bare denne bloggen er litt skremmende da jeg ikke har skrevet på to år.

Denne gang skal jeg representere EAPPI som står for Eucimenical accompaniement program in Palestine and Israel. Vår oppgave er å være nøytrale observatører på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Vi skal ut i de mest kritiske områdene og rapportere om vold og brudd på menneskerettigheter. Som organisasjonen som dekker konfliktområdet best, vil våre rapporter blant annet gå direkte til FN. Det hele høres (forstå meg rett)både vilt og flott ut, og ikke minst viktig! Vår tilstedeværelse kan også føre til at det blir mindre vold, barn kommer seg til skolen og bønder får plukke sine oliven i fred. Samtidig er vi temmelig maktesløse. I skrivende stund har Susiya, en liten landsby i Hebron hills, fått rivningsordre. Noen sier i morgen, andre mandag. Vi håper at uforutsigbarheten taler til vår fordel og at det aldri kommer til å skje. EAPPI har et ekstra kriseteam som er der 24 timer i døgnet. Men kommer de israelske soldatene med sine bulldosere og sier at de må gå, er det lite annet å gjøre. Rapporten til FN blir dermed en sart trøst for de som står på bar bakke.

For tiden er vi alle sammen plassert i Jerusalem, hvor vi har en innføringsuke før vi skal ut i feltet. Vi har hatt rollespill om hvordan vi møter aggressive israelske soldater og bosettere. Hva gjør du om bevæpnede bosettere angriper landsbyen du er der for å passe på. Hva gjør du om soldater begynner å skyte tåregass etter barn som kaster stein. Hva gjør du om bulldoserne står uten for utgangsdøren din eller om bosettere setter fyr på den 100 år gamle palestinske olivenlunden? Holder det da med vanlig fjellvettregler? Og hva skjer med nøytraliteten? Er det å være nøytral i det hele tatt vesentlig når proporsjonene er så tydelige? Som involvert i konflikten har jeg dessverre aldri vært nøytral. Da jeg kom hjem fra Hebron var jeg velposisjonert. Mitt grunnlag kan oppsummeres i Kåre Willochs sluttkommentar på Samfundet i 2011. Etter et forrykende foredrag om at Norge burde ta parti med de svakeste, reiste en dame seg i salen og spurte hvorfor han kalte sikkerhetsgjerde en mur? Han svarte med sin ærverdige knirkestemme : ”Jeg kaller det en mur fordi jeg så den, og det var en mur.” Trampeklappet som deretter fulgt var legendarisk.

Det er lett å tenke at en som reflektert pike på 30 år er i stand til å tenke med ulike valører. Samtidig har jeg stor respekt for hvor fort sinnet blir en del av i de tankeganger som allerede er dypt integrert i  samfunnet. Sist gang jeg merket dette i forbindelse med denne konflikten var da jeg satt i en religiøse jødisk bosetting mellom Betlehem og Hebron. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg lett hengitt meg til det enkle livet i noe som kunne minne om en drabantby. Den friske luften, fuglesangen, de frodige hagene og de hyggelige menneskene fikk meg støtt og stadig til å glemme situasjonen og i stede nyte livet. Desto viktigere skulle man likevel aldri få lov til å miste tak i virkeligheten. Hver gang man haiket inn til Jerusalem fikk man historier om hvordan det var under intifadaen da muren ikke var der og man måtte kjøre med hjelm og ikke var sikker på om man ville overleve. Hamas og selvmordsangrep langt innenfor Israels grenser fortalte om grensenes irrelevans. Jeg tok meg selv i å bli redd og mistro palestinere. Palestinerne som jeg kjente og som hadde snakket om fred snakket plutselig om en fred uten Israel. Jeg ble plutselig usikker på hva som kom til å skje om den bosetteren jeg haiket med en dag kjørte feil og kjørte inn til Betlehem. En vanlig bosetter ville sakt at vi ikke ville overlevd mer enn fem minutter. Høyst sannsynlig var dette en overdrevet frykt, men jeg turte aldri være sikker.

Jeg aner ikke hvor mye av muren som er gjerde og hvor mye som er mur. Muren snirkler seg langt inn på palestinsk territorium og skiller bønner fra jord. Men den har også den effekt at den skiller folk fra folk. De jeg kjenner i Hebron kjenner ingen Israelere utover bosettere og soldater. De vet det finnes fredsorganisasjoner i Israel, men kjenner ikke en vanlig Israeler. Spørsmålet er dermed om jeg som blåøyd nordmann, fra  et land hvor ikke én ble drept i vår egen frigjøring, vil klare se utover det integrerte offerbilde?

David og Goliat. Maler ukjent 

Journalisten Malcom Gladwell har skrevet en bok som heter David og Goliat hvor jeg har lest første kapittel. Her forteller han om nyere forskning på Goliat. Det kan tyde på at dette var en svært misdannet mann med sterke bevegelsesproblemer. Mye rar benstruktur som førte til diverse belastningsskader altså. Ny type teknologi (usikker på hvilken type) kan også slå fast at kjempen ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Tynget ned av en tung jernrustning var han heller ikke i stand til å følge Davids raske steg. I Bibelen står det at han brøler til David om at han måtte komme nærmere, og forskerne slår dermed fast at Goliat må ha hatt et dårlig syn. Nåja, det er mulig at denne forskningen er tullete, men poenget er likevel klart. De svake er ikke bare svak og de sterke er ikke bare sterk. Hvordan skal vi kunne opprettholde et slikt syn når vi nå blir plassert ut i feltet hvor Goliat er blitt utstyrt med maskingevær?