Lagg er et flunkende nytt destilleri som ligger i landsbyen med samme navn på sørsiden av øya Arran; det eies av Isle of Arran Distillery. Arran, whiskyen altså, er jo som regel urøyket med unntak av Machrie Moor-tapningene, men etter åpningen av Lagg i 2019 skal all røyket whisky produseres på Lagg. Mellom 1825 og 1837 lå det eneste lovlige destilleriet på øya nettopp her; de ble dessverre utkonkurrert som følge av de mange (lovlige) destilleriene som dukket opp hos særlig «naboen» Campbeltown på denne tiden. Dette er drøyt 3 år gammel whisky med det smått voldsforherligende navnet Kilmory (det er navnet på county-et som Lagg ligger i); whiskyen har utelukkende ligget på eks-bourbonfat. Dette er kraftig røyket whisky (50 ppm i malten, for de som tar notis av sånt), kornet kommer fra øst på høylandet og torven fra ulike deler av fastlands-Skottland, så noen Islay-aktig røykbombe med maritime innslag er nok ikke å vente. Dette er første tapning i det som skal bli Laggs standardrekke.

På nesen fikk jeg ikke overraskende en del torvrøyk, vanilje, litt marsipan, hint av parfyme, maltsødme og pære. Eukalyptus, mint og litt røsslyng etter en stund i glasset. Smaken var litt tørr og skarp først, med røyk, eukalyptus og noe sitrus og så mer maltsødme og en anelse créme brûlée og parfyme. Avslutningen var preget av torvrøyk, vanilje, maltsødme og litt parfyme først, så noe bitterhet. Forholdsvis kort. Med vann ble nesen noe fruktigere, med bakte epler, pærer, litt lynghonning og en anelse kvae. Blomster. Smaken ble noe mer parfymert og skarp nå, likeså med avslutningen, og et hint av spisskummen. Sitrus og torvrøyk også. Avslutningen ble en tanke lengre.

En vellaget råsprit i bunnen, det er det ingen tvil om, og ikke så «punchy» som diverse Islay-whiskyer ofte er på samme alder, mer i Ardmore/BenRiach-stilen. Godt drikkbar og balansert, men selvsagt veldig ung. Potensialet er der, og hvis dette skal bli husstilen, kan det bli riktig bra om noen år; da kan det jo hende at det lille parfymepreget, som jeg ikke var overbegeistret over, forsvinner, for eksempel. Den ble bedre på nesen med vann, mens smak og avslutning tapte seg, syntes jeg. Prislappen på en snau tusenlapp for en 3 år gammel whisky kan man selvsagt også mene litt om, men slik er nå tidene vi lever i. Valutakursen spiller vel ikke akkurat på lagg i øyeblikket, blant mye annet fanteri.

Karakter: 79/100

(Bilde fra The Whisky Exchange)

Bunnahabhain, antagelig Islays mest kronglete destilleri å komme seg fram til, er visstnok det Islay-destilleriet som har økt salget sitt mest i løpet av de siste årene, med unntak av markedsførings-Duracellkanin Ardbeg (rundt 160 % økning for Bunnas del). Denne tapningen kommer fra italienske Silver Seal, i en serie ved navn Whisky Is Art, og den ble destillert i 1980, tappet i 2014. 270 flasker.

På nesen fikk jeg vanilje, litt tobakk, kokos, ingefær, eiketre, tropisk frukt, malt, marsipan, litt kamfer og mint, sitrus og et hint av sandeltre. Smaksmessig fikk jeg malt, vanilje, litt pepper og anis. Fyldig. Avslutningen var lang, med eiketre, anis, vanilje, muskat og en anelse ananas. Med litt vann tilsatt kom det til litt nøtter på nesen, og et hint av blomster. Smaken ble mer krydderaktig, og med mer eiketre, mens avslutningen ble noe tørrere, med mer trebitterhet. Et lite hint av Earl Grey-te, kanskje. Stadig lang.

En flott, gammel Bunnahabhain; kompleks og balansert. Fyldig og ganske så søt, godt balansert mot bitterhet og friske sitrusnoter.

Glendronach er ikke ukjent med å tappe sherrybomber, mange har antagelig et ikke udelt negativt forhold til de mange enkeltfattapningene de stadig kom med for noen år siden, de fleste av dem på sherry (de er vel stadig i omløp, men prisene er noe mindre trivelige enn de var, kan man trygt si). Dette er en uavhengig tapning fra italienske Silver Seal; den ble destillert i 1990 og tappet i 2013 fra noe som mest sannsynlig var et sherryfat (det står ikke oppgitt). 628 flasker.

Nese: Fiken, sjokoladesaus, krydder, lynghonning, litt nellik og anis, hint av appelsinskall. Smak: Sherry, toffee, sjokolade, soyasaus, malt, litt eiketre og røde epler. Søt og fyldig, kan man trygt si. Avslutning: Lang og søt, med kardemomme, sjokolade, dadler og toffee. Med vann kom det til litt mahogni på nesen, litt tobakk, eiketre og et hint av tranebær. Smaken fikk litt mørk sirup nå, kaffelikør og toffee. Avslutningen ble noe mer krydderpreget, mer malt og eiketre.

En flott sherrybombe dette, faktisk med en del balanse og kompleksitet intakt, ikke bare ren sviskesaft. Eleganse og litt fruktighet har den også, i motsetning til enkelte mer moderne hurtigmodnede sherrymonstre man kunne nevnt, dette er «proper old school».

Karakter: 90/100

Cadenhead er en av få tappere som har lov til å skrive «Glenfarclas» på Glenfarclas-tapningene sine; denne ble destillert i 1988 og tappet i mai 2005 fra et bourbon hogshead. 288 flasker.

Nese: Vanilje, eiketre, aprikos, litt kamfer, hint av rabarbra og honning. Fruktig. Smak: Stikkelsbær, malt, vanilje, hint av appelsin og røde bær, noe trebitterhet. Fyldig. Avslutning: Stikkelsbær, litt mint, trebitterhet, vanilje. Med vann fikk jeg litt grønne epler og gress på nesen; smaken ble også noe «grønnere», samtidig mer malt og sødme. Avslutningen ble kortere og tørrere, med mer trebitterhet.

Helt ok, men litt vel tørr mot avslutningen kanskje. Den framstår noe skarp og småsur på nesen (jeg har skrevet «spyaktig» i margen i notatboka, men det virker noe overilt, skrevet som det ble den 21.1.2017) med vann, så her bør en være forsiktig med vanndråpene tross styrken. Det finnes mye bedre Farclas, men også langt verre.

Karakter: 86/100

Diageos Flora & Fauna-serie rommer en del ypperlige tapninger, noen av dem er fortsatt tilgjengelige og attpåtil greit priset. Det kan en kanskje ikke si om fatstyrkevariantene fra 9 destillerier (hele serien hadde opprinnelig tapninger fra 22 ulike destillerier) som også kom … Denne tapningen fra Linkwood er kanskje ikke verdimessig på høyde med Rosebank-tapningen, men drikkbar kan den jo tenkes å være uansett. Den er destillert i 1983 og tappet i 1997, og er farlig nær ulovlig i Norge, alkoholstyrkemessig.

På nesen fikk jeg vanilje, malt, litt kamfer, toffee, blomster, eukalyptus, litt honning, anis og «kjeller». Smaksmessig fikk jeg mango, litt sot (?), vanilje og krydder. Søt og fyldig. Avslutningen var lang, med vanilje, krydder, malt og eiketre. Med vann kom det til en del tropisk frukt på nesen, og vaniljen ble enda tydeligere. Smaken fikk mer fylde og sødme nå, med mer krydder. En anelse bitrere også, mot avslutningen. Avslutningen ble søt, med eukalyptus og tropisk frukt. Lang.

Linkwood er ofte svært så bra saker, og denne tapningen er absolutt intet unntak. Dette er komplekse saker, der den typiske Linkwood-elegansen får tilført en del mer, det er en del litt mer «rustikke», kjelleraktige ting som foregår her også, som gir en fin dybde. Balansen mellom det friske og fruktige og maltsødmen er også upåklagelig.

Karakter: 91/100

Dette er 14. utgave av Brora i Diageos årlige Special Releases-serie; den er 37 år gammel, lagret på refill bourbon hogsheads som ga 2976 flasker.

På nesen fikk jeg voks, eplejuice, vanilje, melon, krydder (allehånde, spisskummen?), mentol, pære, høy, sitrus og tropisk frukt. Fruktige saker. Smaken var fyldig og søt, med voks, vanilje, litt salt og krydder. Fruktig. Avslutningen var lang, med sitrus, vanilje, malt, trebitterhet, krydder og et lite hint av røyk. Etter å ha tilsatt litt vann, var nesen stadig fruktig, med tropisk frukt, litt mentol, grønne epler og modne plommer. Smaken ble litt tørrere nå, med vanilje, hint av lakris og grapefrukt. Avslutningen ble også en anelse tørrere, med druer, trebitterhet og et hint av honning.

Nok en fabelaktig Brora; etter 37 år holder den fint på både fruktighet og friskhet. Søt, men samtidig litt av det voksaktige, litt røykede og kystaktige «gårdspreget» som ikke er så veldig enkelt å beskrive. Kompleks som bare rakker’n.

Karakter: 92/100

(Bilde fra The Whisky Exchange) 

Litt Brora er på sin plass på nyttårsaften - denne tapningen kommer fra Gordon & Macphails Rare Old-serie, og er destillert i 1978 og tappet den 13.11.2013. 218 flasker.

På nesen fikk jeg vanilje, Earl Grey-te, litt voks, grapefrukt, krydder (særlig spisskummen og muskat, synes jeg) og malt. Smaken var søt, med røde epler, malt, litt furunål, voks, marsipan og et hint av røyk. Avslutningen var lang, med aske, litt røyk, karamell, pasjonsfrukt, eiketre, eple og vanilje. Med noen dråper vann kom det til noe sitrus på nesen, litt honning og mentol; smaken fikk mer voks nå, malt, eiketre, pære og mint. Avslutningen ble en anelse bitrere, med mer eiketre, malt og et hint av nøtter.

En svært kompleks, fruktig og som vanlig temmelig bra Brora. Avslutningen kunne kanskje vært litt mer interessant, om en absolutt skal kritisere noe, men dette holder i lange baner.

Karakter: 91/100