Whiskymoro

Lagg er et flunkende nytt destilleri som ligger i landsbyen med samme navn på sørsiden av øya Arran; det eies av Isle of Arran Distillery. Arran, whiskyen altså, er jo som regel urøyket med unntak av Machrie Moor-tapningene, men etter åpningen av Lagg i 2019 skal all røyket whisky produseres på Lagg. Mellom 1825 og 1837 lå det eneste lovlige destilleriet på øya nettopp her; de ble dessverre utkonkurrert som følge av de mange (lovlige) destilleriene som dukket opp hos særlig «naboen» Campbeltown på denne tiden. Dette er drøyt 3 år gammel whisky med det smått voldsforherligende navnet Kilmory (det er navnet på county-et som Lagg ligger i); whiskyen har utelukkende ligget på eks-bourbonfat. Dette er kraftig røyket whisky (50 ppm i malten, for de som tar notis av sånt), kornet kommer fra øst på høylandet og torven fra ulike deler av fastlands-Skottland, så noen Islay-aktig røykbombe med maritime innslag er nok ikke å vente. Dette er første tapning i det som skal bli Laggs standardrekke.

På nesen fikk jeg ikke overraskende en del torvrøyk, vanilje, litt marsipan, hint av parfyme, maltsødme og pære. Eukalyptus, mint og litt røsslyng etter en stund i glasset. Smaken var litt tørr og skarp først, med røyk, eukalyptus og noe sitrus og så mer maltsødme og en anelse créme brûlée og parfyme. Avslutningen var preget av torvrøyk, vanilje, maltsødme og litt parfyme først, så noe bitterhet. Forholdsvis kort. Med vann ble nesen noe fruktigere, med bakte epler, pærer, litt lynghonning og en anelse kvae. Blomster. Smaken ble noe mer parfymert og skarp nå, likeså med avslutningen, og et hint av spisskummen. Sitrus og torvrøyk også. Avslutningen ble en tanke lengre.

En vellaget råsprit i bunnen, det er det ingen tvil om, og ikke så «punchy» som diverse Islay-whiskyer ofte er på samme alder, mer i Ardmore/BenRiach-stilen. Godt drikkbar og balansert, men selvsagt veldig ung. Potensialet er der, og hvis dette skal bli husstilen, kan det bli riktig bra om noen år; da kan det jo hende at det lille parfymepreget, som jeg ikke var overbegeistret over, forsvinner, for eksempel. Den ble bedre på nesen med vann, mens smak og avslutning tapte seg, syntes jeg. Prislappen på en snau tusenlapp for en 3 år gammel whisky kan man selvsagt også mene litt om, men slik er nå tidene vi lever i. Valutakursen spiller vel ikke akkurat på lagg i øyeblikket, blant mye annet fanteri.

Karakter: 79/100

(Bilde fra The Whisky Exchange)

Bunnahabhain, antagelig Islays mest kronglete destilleri å komme seg fram til, er visstnok det Islay-destilleriet som har økt salget sitt mest i løpet av de siste årene, med unntak av markedsførings-Duracellkanin Ardbeg (rundt 160 % økning for Bunnas del). Denne tapningen kommer fra italienske Silver Seal, i en serie ved navn Whisky Is Art, og den ble destillert i 1980, tappet i 2014. 270 flasker.

På nesen fikk jeg vanilje, litt tobakk, kokos, ingefær, eiketre, tropisk frukt, malt, marsipan, litt kamfer og mint, sitrus og et hint av sandeltre. Smaksmessig fikk jeg malt, vanilje, litt pepper og anis. Fyldig. Avslutningen var lang, med eiketre, anis, vanilje, muskat og en anelse ananas. Med litt vann tilsatt kom det til litt nøtter på nesen, og et hint av blomster. Smaken ble mer krydderaktig, og med mer eiketre, mens avslutningen ble noe tørrere, med mer trebitterhet. Et lite hint av Earl Grey-te, kanskje. Stadig lang.

En flott, gammel Bunnahabhain; kompleks og balansert. Fyldig og ganske så søt, godt balansert mot bitterhet og friske sitrusnoter.

Glendronach er ikke ukjent med å tappe sherrybomber, mange har antagelig et ikke udelt negativt forhold til de mange enkeltfattapningene de stadig kom med for noen år siden, de fleste av dem på sherry (de er vel stadig i omløp, men prisene er noe mindre trivelige enn de var, kan man trygt si). Dette er en uavhengig tapning fra italienske Silver Seal; den ble destillert i 1990 og tappet i 2013 fra noe som mest sannsynlig var et sherryfat (det står ikke oppgitt). 628 flasker.

Nese: Fiken, sjokoladesaus, krydder, lynghonning, litt nellik og anis, hint av appelsinskall. Smak: Sherry, toffee, sjokolade, soyasaus, malt, litt eiketre og røde epler. Søt og fyldig, kan man trygt si. Avslutning: Lang og søt, med kardemomme, sjokolade, dadler og toffee. Med vann kom det til litt mahogni på nesen, litt tobakk, eiketre og et hint av tranebær. Smaken fikk litt mørk sirup nå, kaffelikør og toffee. Avslutningen ble noe mer krydderpreget, mer malt og eiketre.

En flott sherrybombe dette, faktisk med en del balanse og kompleksitet intakt, ikke bare ren sviskesaft. Eleganse og litt fruktighet har den også, i motsetning til enkelte mer moderne hurtigmodnede sherrymonstre man kunne nevnt, dette er «proper old school».

Karakter: 90/100

Dette er en tapning fra Chieftain’s Choice som ble destillert i juli 1974 og tappet i september 2005 fra en refill butt. 492 flasker. Det er forresten en Springbank.

På nesen fikk jeg litt voks/stearin, litt pære, søt hvitvin, stikkelsbær, sitrus, honning og litt blomster. Fruktig. Smaksmessig fikk jeg aske, malt, litt honning og vanilje. Avslutningen var lang, med aske, malt, epler og en anelse sitrus. Med litt vann tilsatt kom det til mer epler og litt eiketre på nesen; smaken ble fruktigere, med kokos og anis, mindre aske. Avslutningen var stadig lang, og noe tørrere. Vanilje, malt og et hint av røyk.

En litt askeaktig Springbank, særlig nesen utmerker seg! Forutsigbar kvalitet, kan man si; det skulle jo tatt seg ut om en 31 år gammel Springbank fra 70-tallet var helt udrikkelig.

Karakter: 90/100

(Takk til Hans!)

Suntory-destilleriet Hakushu har produsert whisky siden 1973, og etter diverse utvidelser har de nå 8 par destillasjonsapparater og et lite anlegg for å lage grainwhisky. Single malt-tapninger herfra kom først i 1994, men det har nok kommet litt i skyggen for storebror Yamazaki. Dette er en tapning uten spesifisert alder som ble en del av standardrekka i 2014.

Nese: vanilje, litt honning og karamell, røde roser (?), hint av nøtter, eiketre, litt blåbær, røyk og anis. Smak: Vanilje, eiketre, sitrus, mint og råsprit. Avslutning: Vanilje, litt pære og sitrus. Middels lang. Med litt vann tilsatt fikk jeg mer sitrus på nesen, eiketre, stadig litt røde roser og et hint av brunt sukker. Smaksmessig fikk jeg nå litt stikkelsbær, mer vanilje, sitrus og toffee. Avslutningen ble en tanke lengre, med toffee, grønne epler og et lite hint av røyk.

Nesen er helt ok her, men den faller litt igjennom på smak; den er noe tynn.

Karakter: 83/100

Det norske brenneri i Grimstad har produsert whisky siden 2009, men er kanskje like mye kjent for akevitt og gin så langt. Denne whiskyen ble destillert den 4.7.2012 og tappet den 2.3.2016; den har ligget på et lite cognacfat (40 liter) som ga 69 flasker. Før cognacfatet lå den på et eks-sherryfat.

På nesen fikk jeg vått korn, råsprit, sagmugg, litt anis og gummi, vanilje og sjokolade. Smaksmessig fikk jeg malt, litt karamell, eiketre, krydder og trebitterhet. Avslutningen var preget av trebitterhet, litt mentol og karamell. Middels lang. Med vann kom det til mer treverk på nesen, malt og et hint av appelsinskall. Smaken fikk et tydeligere spritstikk, med krydder og sitrus. Avslutningen ble bitrere og kortere.

Nyere destillerier har en tendens til å eksperimentere en del med små fat; noen ganger lykkes det, andre ganger kan det være riktig så motbydelig. Dette er vel et sted midt imellom for min del. Helt ok, men ikke veldig mye mer; som man kan forvente av en tre år gammel whisky med ekspresslagring på et minifat, kanskje. Det kunne utvilsomt vært verre.

Karakter: 77/100

Cadenhead er en av få tappere som har lov til å skrive «Glenfarclas» på Glenfarclas-tapningene sine; denne ble destillert i 1988 og tappet i mai 2005 fra et bourbon hogshead. 288 flasker.

Nese: Vanilje, eiketre, aprikos, litt kamfer, hint av rabarbra og honning. Fruktig. Smak: Stikkelsbær, malt, vanilje, hint av appelsin og røde bær, noe trebitterhet. Fyldig. Avslutning: Stikkelsbær, litt mint, trebitterhet, vanilje. Med vann fikk jeg litt grønne epler og gress på nesen; smaken ble også noe «grønnere», samtidig mer malt og sødme. Avslutningen ble kortere og tørrere, med mer trebitterhet.

Helt ok, men litt vel tørr mot avslutningen kanskje. Den framstår noe skarp og småsur på nesen (jeg har skrevet «spyaktig» i margen i notatboka, men det virker noe overilt, skrevet som det ble den 21.1.2017) med vann, så her bør en være forsiktig med vanndråpene tross styrken. Det finnes mye bedre Farclas, men også langt verre.

Karakter: 86/100

En Linkwood nå, fra Scotch Malt Whisky Society – som har gitt tapningen tittelen «Holiday in a Heavenly Hotel». Den ble destillert den 29.10.1990 og tappet i 2015 fra et refill eks-bourbon hogshead. 204 flasker.

På nesen fikk jeg malt, pasjonsfrukt, litt nøtter, røde epler og krydder. Smaken var fyldig og eikepreget, med malt, krydder og et ørlite hint av svovel. Avslutningen var lang og krydderpreget, eiketre, trebitterhet. Med litt vann kom det til litt våt sand (!) på nesen, trespon, mer malt og et hint av pepper. Smaken ble søtere, med pasjonsfrukt, vanilje og litt toffee. Avslutningen ble også søtere, med malt og toffee.

Fint eiketrepreg på denne, det blir heldigvis ikke for mye av det gode etter min mening. Svovelhintet ble også borte rimelig fort, og irriterte ikke i veldig stor grad. Solide saker.

Karakter: 89/100

Bartenderne på Klingenberggatas stolthet, Dr. Jekyll, Oslos og antagelig landets beste whiskybar, har besøkt diverse nordiske destillerier og valgt ut noen fat som nå, så lenge det varer, er tilgjengelig for almuen via vårt kjære vinmonopol. Tanken har vært å velge fat som er litt uvanlige i forhold til det destilleriene vanligvis kommer med. Myken på Helgelandskysten er Norges ettertrykkelig furete og værbitte representant, og her har man ikke gått for en enkeltfattapning, men en blanding av to fat: dette er en single malt bestående av 1/5 (50 l) 5 år og 10 måneder gammel whisky fra eks-sherryfat og 4/5 (200 l) nesten 7 år gammel whisky fra et eks-Pineau des Charantes-fat (sterkvin fra Cognac bestående av nypresset druemost og konjakk). Jekyll-banden ble værfast på øya under besøket, derav navnet.

På nesen fikk jeg vanilje, litt grønne epler, malt, krydder, toffee, hint av lavendel og gummi, moden ananas, sedertre. Smaksmessig: Eiketre, litt chili, råsprit; søt, så gradvis tørrere, epler igjen. Avslutningen var middels lang, med malt, vanilje, krydder, trebitterhet og litt konvoluttlim. Med vann fikk jeg litt mer råsprit på nesen, treflis, kvae, litt nøtter, sitrus, epler. Smak: Vanilje, litt salt, trebitterhet, hint av melkesjokolade, nøtter. Litt kirsebær. Råsprit og sitrus. Avslutningen med vann hadde stadig en del epler og vanilje; litt tørrere og fruktigere. Sitrus. En anelse kortere.

Helt grei, først litt anonym kanskje, men med vann blir den noe mer kompleks – men også litt bitrere, mer tre- og råspritaktig. Alt i alt en positiv opplevelse, dette.

Karakter: 80/100

Diageos Flora & Fauna-serie rommer en del ypperlige tapninger, noen av dem er fortsatt tilgjengelige og attpåtil greit priset. Det kan en kanskje ikke si om fatstyrkevariantene fra 9 destillerier (hele serien hadde opprinnelig tapninger fra 22 ulike destillerier) som også kom … Denne tapningen fra Linkwood er kanskje ikke verdimessig på høyde med Rosebank-tapningen, men drikkbar kan den jo tenkes å være uansett. Den er destillert i 1983 og tappet i 1997, og er farlig nær ulovlig i Norge, alkoholstyrkemessig.

På nesen fikk jeg vanilje, malt, litt kamfer, toffee, blomster, eukalyptus, litt honning, anis og «kjeller». Smaksmessig fikk jeg mango, litt sot (?), vanilje og krydder. Søt og fyldig. Avslutningen var lang, med vanilje, krydder, malt og eiketre. Med vann kom det til en del tropisk frukt på nesen, og vaniljen ble enda tydeligere. Smaken fikk mer fylde og sødme nå, med mer krydder. En anelse bitrere også, mot avslutningen. Avslutningen ble søt, med eukalyptus og tropisk frukt. Lang.

Linkwood er ofte svært så bra saker, og denne tapningen er absolutt intet unntak. Dette er komplekse saker, der den typiske Linkwood-elegansen får tilført en del mer, det er en del litt mer «rustikke», kjelleraktige ting som foregår her også, som gir en fin dybde. Balansen mellom det friske og fruktige og maltsødmen er også upåklagelig.

Karakter: 91/100

Etter Kovals bourbon- og havrewhiskey, får vi gå løs på rugen også. Nok en single barrel fra 2019, Sonat’s Choice, og det er snakk om en mash bill på 100 % rug.

På nesen: Krydder! Kardemomme, litt ingefær mest, men også noe allehånde og kanel har jeg for meg. Dessuten karamell, litt spearmint, sjokolade og et hint av søt sennep (sennep med honning f.eks.). Noe eiketre også. Smaken var også temmelig krydderpreget, med litt kaffe og sjokolade, karamellknekk og vanilje. Avslutningen var middels lang og krydderpreget, med vanilje og sjokolade. Med vann fikk nesen noe mer eiketre, litt råsprit og pussig nok et lite hint av olivenolje. Smaken fikk noe kakaopulver nå, men stadig forholdsvis søt. Avslutningen ble noe mer spritete og kortere.

Ikke så ekstremt tørr som mange andre unge rugwhiskeyer er (i kombinasjon med en ekstrem mengde krydder kan det være en ganske utrivelig affære), og sikkert en whiskey som fungerer fint i diverse cocktailer, i tillegg til at den er helt ok bar også. Sødmen er Redderen i rugen her.

Karakter: 84/100

Jeg er havren! Det er ikke helt vanlig med en mash bill bestående av 100 % havre, men det er faktisk tilfellet her. Havren som er brukt, er for øvrig både økologisk og kosher …

På nesen fikk jeg toffee, litt lakk, vanilje, hint av mint og noe krydder. Smaken var forholdsvis søt og fyldig, med sjokolade, karamell, vanilje og et hint av kaffe. Avslutningen var lang og fyldig, med karamell, litt kardemomme, kaffe og sjokolade. Med vann kom det til litt furunål på nesen, vanilje, litt ingefær og gammel rom. Smaken ble noe tørrere, mens avslutningen ble et hakk mer spritete.

En fyldig og nesten overraskende kompleks whiskey, ganske lettdrikkelig og interessant. Ung alder viser seg med vann, uten at det skjemmer den spesielt mye. Dette tar jeg gjerne en dram til av!

Karakter: 86/100

Koval holder til i Chicago, og startet i 2008. De produserer whiskey, gin og likør. Dette er en bourbon som bare er/var tilgjengelig på destilleriet.

På nesen: litt mint, lær, eiketre, toffee, hint av røde epler, vanilje og et lite hint av dijonsennep. Smaken var litt krydderaktig, med toffee, trebitterhet, vanilje, litt urter og et alkoholstikk. Forholdsvis søt. Avslutningen var middels lang, med toffee, alkohol og trebitterhet. Søt først, så gradvis tørrere. Med vann kom det til mer vanilje på nesen, litt appelsin, blomster, nøtter og et hint av kvae. Smaken fikk noe mer råspritpreg nå, med vanilje, toffee og et lite hint av Earl Grey-te. Avslutningen var halvtørr, med vanilje og litt kardemomme. 

Bedre med litt vann; forholdsvis spritete, men ikke nødvendigvis dårlig sprit av den grunn (!). Litt kompleksitet og fylde mangler jo, men ingen dårlig, ung bourbon.

Karakter: 83/100

Dette er 14. utgave av Brora i Diageos årlige Special Releases-serie; den er 37 år gammel, lagret på refill bourbon hogsheads som ga 2976 flasker.

På nesen fikk jeg voks, eplejuice, vanilje, melon, krydder (allehånde, spisskummen?), mentol, pære, høy, sitrus og tropisk frukt. Fruktige saker. Smaken var fyldig og søt, med voks, vanilje, litt salt og krydder. Fruktig. Avslutningen var lang, med sitrus, vanilje, malt, trebitterhet, krydder og et lite hint av røyk. Etter å ha tilsatt litt vann, var nesen stadig fruktig, med tropisk frukt, litt mentol, grønne epler og modne plommer. Smaken ble litt tørrere nå, med vanilje, hint av lakris og grapefrukt. Avslutningen ble også en anelse tørrere, med druer, trebitterhet og et hint av honning.

Nok en fabelaktig Brora; etter 37 år holder den fint på både fruktighet og friskhet. Søt, men samtidig litt av det voksaktige, litt røykede og kystaktige «gårdspreget» som ikke er så veldig enkelt å beskrive. Kompleks som bare rakker’n.

Karakter: 92/100

(Bilde fra The Whisky Exchange) 

Litt Brora er på sin plass på nyttårsaften - denne tapningen kommer fra Gordon & Macphails Rare Old-serie, og er destillert i 1978 og tappet den 13.11.2013. 218 flasker.

På nesen fikk jeg vanilje, Earl Grey-te, litt voks, grapefrukt, krydder (særlig spisskummen og muskat, synes jeg) og malt. Smaken var søt, med røde epler, malt, litt furunål, voks, marsipan og et hint av røyk. Avslutningen var lang, med aske, litt røyk, karamell, pasjonsfrukt, eiketre, eple og vanilje. Med noen dråper vann kom det til noe sitrus på nesen, litt honning og mentol; smaken fikk mer voks nå, malt, eiketre, pære og mint. Avslutningen ble en anelse bitrere, med mer eiketre, malt og et hint av nøtter.

En svært kompleks, fruktig og som vanlig temmelig bra Brora. Avslutningen kunne kanskje vært litt mer interessant, om en absolutt skal kritisere noe, men dette holder i lange baner.

Karakter: 91/100

Dette er en Springbank-tapning som ble tappet i september 2004 fra noen refill sherryfat, med et opplag på 2400 flasker. Destillatet skal være fra 1971.

På nesen fikk jeg tropisk frukt, modne epler, litt aske og mint, grapefrukt, aprikos, papaya, vanilje og malt. Smaken var preget av vanilje, toffee, litt aske, granateple, litt honning og trebitterhet. Avslutningen var lang, med toffee, eiketre, vanilje og litt aske. Med noen vanndråper kom det til litt eplesyltetøy på nesen, smaken ble noe søtere og mer maltpreget, mens avslutningen fikk mer malt, kanskje et hint av appelsinmarmelade. Stadig søt og lang.

En flott fruktighet og kompleksitet her; lang og ganske så elegant, til tross for en tydelig maltsødme i bunnen. Det hadde ikke gjort noe å få denne tapningen tilbake, men prisen hadde nok vært ganske så hinsides …

Deanston er blant få destillerier i Skottland som har en vokspreget new make (Clynelish og Dailuaine er to andre), mye på grunn av veldig lang gjæringstid. Så det går jo an å ha forhåpninger her, om man liker den slags. Denne 13 år gamle Deanston-tapningen er tappet av Creative Whisky Company. Destillert 7.10.1998 og tappet i 2012; den har fått en finish på et PX-sherryfat.

På nesen fikk jeg malt, brøddeig, moden frukt, litt soysasaus, vanilje, anis og aprikos. Smaksmessig fant jeg malt, litt toffee, vanilje og anis. Avslutningen var middels lang, med malt, soyasaus og anis. Med vann kom det til litt spearmint på nesen, anis, gjør, kamfer og eiketre. Smaken fikk mer eiketre, med soya og malt stadig, mens avslutningen fikk en del mer trebitterhet nå.

En nokså endimensjonal og «svidd» whisky med noen underlige anis-, brøddeig- og eiketrenoter. Deanston har kanskje ikke verdens beste rykte (selv om kvaliteten på de offisielle tapningene har hevet seg betraktelig de siste årene, etter min mening), og dette var nok dessverre ikke tapningen jeg ville satt fram for å overbevise ihuga Deanston-hatere om at en noe annen holdning er på sin plass.

Karakter: 77/100