#anmeldelse

Årets spesialutgave fra Ardbeg, tappet i forbindelse med Feis Ile 2021, er en whisky som er lagret på «dragon charred casks». Ikke nok med alligatorer denne gang altså, men drager; whiskyen er lagret på amerikanske eks-bourbonfat som deretter er blitt ganske heftig svidd. Men det stopper selvsagt ikke der: Dette er en hyllest til en drage som ifølge et sagn en gang holdt til på Islay – så har man vel tenkt seg fram til at whiskyen fra Ardbeg kan minne om flammene som en ildsprutende drage spyr ut, og vips så har Ardbegs markedsføringsavdeling koblet sammen en whisky og Islay-mytologi på snurrig vis nok en gang, og får antagelig beholde jobbene sine fram til neste års utgivelse, når et nytt Islay-markedsføringsmytologisk C-moment kanskje står på programmet. Vi får heller konsentrere oss om whiskyen enn «backstoryen» her, tror jeg.

På nesen fikk jeg røyk, litt aske og saltlake, vanilje, barbequesaus, nellik, tjære, litt lakris og melkesjokolade. Smaken var søt, med vanilje, røyk, malt, litt kokos og et hint av ananas. Fyldig. Avslutningen var søt, med røyk, malt og litt kald kaffe. Med vann ble nesen noe mindre røykpreget, med malt, vanilje og et hint av røde epler. Smaken fikk noe tropisk frukt nå, med malt, litt toffee og sjokolade. Avslutningen ble kortere og søtere, med malt og toffee.

En søt og litt kort affære, med litt svidde, askeaktige noter i tillegg til en god del sjokolade og malt. Fine greier, men jeg vil tro den drar nytte av litt høyere alkoholprosent (som Committee Release-utgaven jo har). En litt avfeldig og treg drage dette altså, men en helt grei dram; innimellom er det jo greit å slippe å bli halvveis forkullet av drageild når en utsetter seg for ei flaske whisky også. Dette minner mest om en litt mer røyket utgave av Ardbeg 10, men den er nok litt yngre. Jeg ville heller valgt tieren, som koster drøyt halvparten av denne.

Karakter: 85/100

Denne omtalen er basert på en smaksprøve som ble mottatt gratis fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive denne omtalen, og heller ikke lagt noen føringer for hva jeg skriver eller stilt krav om at jeg skal skrive noe i det hele tatt.

Glendronachs serie med Cask Strength-whisky har kommet til batch 6 (dvs. de kom til den i 2016; nå er de kommet til nr. 8, som nok en gang viser hvor langt bak skjema jeg er …). De første var fremragende, så får vi se om de nyere tapningene følger i samme spor. Her er det snakk om whisky i «åpen klasse» (altså ingen aldersbestemmelse) som har ligget på sherryfat, nærmere bestemt en kombinasjon av Oloroso og Pedro Ximenez.

På nesen fant jeg aprikos, vanilje, eiketre, litt røde bær (jordbær, bringebær), mørk sjokolade, kardemomme, mørkt kandissukker, litt kvae og et hint av kamfer. Smaksmessig fikk jeg sherry, toffee, malt, sjokolade; en anelse nøtter og trebitterhet mot avslutningen. Avslutningen var lang, med eiketre, malt, sherry, litt vanilje og kamfer. Kandissukker og en anelse kaffe etter hvert. Med vann kom det til mer malt og sherry på nesen, og et lite hint av bakepulver. Når det gjelder smak, fikk jeg litt kakaopulver nå, malt og toffee. Litt mer fylde, og litt tørr mot avslutningen. Avslutningen ble litt lengre, med mer sherry og malt.

En fin, balansert sherryfatlagret whisky; særlig nesen utmerker seg, synes jeg.

Karakter: 87/100

Glenlivet er et klassisk Speyside-destilleri det har kommet mange bra tapninger fra, men kanskje pga. den vanlige Glenlivet 12s status som en «enkel» entry level-whisky og destilleriets størrelse og «bestselgerstatus», har det en lei tendens til å bli avfeid av enkelte (en skjebne det deler med f.eks. Glenfiddich) som «bra, men kjedelig». Om det er fortjent eller ikke, kan diskuteres … Men om dagens offisielle standardtapninger kanskje ikke er superspennende, er det mye snadder å finne hos de uavhengige tapperne. Dette er tilfeldigvis en sånn: en Glenlivet destillert i 1976 og tappet i 2001 av den legendariske italienske tapperen Samaroli. Den er en enkeltfattapning, lagret på sherryfat (hvilken type/størrelse er ikke spesifisert) og det kom 648 flasker.

På nesen fikk jeg noe treverk først og fremst, så sherry, noe honning og malt. Vanilje. Smaken var søt, med malt, toffee, honning og vanilje. Halvtørr. Avslutningen var også halvtørr, og middels lang, med malt, honning og eiketre. Med et par dråper vann kom det til noe mer karamell og eiketre på nesen; smaken var stadig søt, med malt og vanilje. En anelse mer fruktig nå, med litt druer, grønne epler og et hint av tropisk frukt. Avslutningen ble litt lengre.

Et fint, subtilt sherrypreg her, den framstår ikke som noen såkalt «sherrybombe». Noe tynn, særlig i avslutningen kanskje, men med et par dråper vann tar den seg veldig opp, og blir til en ganske elegant og kompleks sak, om enn noe «skjør».

Karakter: 88/100

Glen Ord finner man lite av for tiden, siden det meste av single malten herfra havner i Asia under «Singleton»-merkenavnet; en god porsjon av produksjonen havner selvsagt i Diageos blends. Denne 18-åringen er ment for det asiatiske markedet, men den kan skaffes i destilleributikken også. Dette er for øvrig en «slow batch distilled» whisky, hva nå det skal bety.

På nesen fikk jeg malt, toffee, litt nøtter, eiketre og krydder. Smaken var også maltpreget, med røde epler, litt kaffe, krydder og kanskje et lite hint av røyk i bakgrunnen. Avslutningen var søt og middels lang, med krydder, malt, epler og toffee. Et lite hint av kaffe også. Med et par dråper vann kom det til noe mer krydder på nesen, karamell, vanilje og honning. Smaken fikk noe mer fruktighet nå, mens avslutningen ble litt lengre, med malt, krydder og toffee.

Ikke verdens mest komplekse whisky, men både smak og lukt er helt utmerket, mens avslutningen ble noe kort. Maltpreget er fint, og tross styrken synes jeg faktisk den ble litt bedre med et par dråper vann i. Den føles litt «kastrert», men det er ingenting direkte galt med den, synes jeg.

En whisky fra Western Highlands-destilleriet Ben Nevis nå, fra tapperen Deerstalker. Den ble destillert den 18.1.1999 og tappet den 6.7.2017 fra et eks-bourbon hogshead som ga 315 flasker.

På nesen fant jeg vanilje, litt sitrus, litt sjokolade, høy, hint av karamelisert pære og moden frukt, og en anelse kvae og bivoks. Smaken var søt og fyldig, med vanilje, malt, eiketre, litt moden frukt igjen og sitrus. Avslutningen var fruktig, med malt, vanilje, litt trebitterhet og et lite hint av røyk. Ganske lang. Med vann tilsatt kom det til litt blomster på nesen, kvae, malt, toffee og et hint av linolje. Smaken fikk tilført noe røde epler nå, mer vanilje og et hint av olivenolje. Avslutningen ble noe søtere, med litt epler, pærer og vanilje.

Det var et rimelig intenst bourbonfatpreg på denne, og den ble betydelig bedre etter noe tid i glasset og noen dråper vann. Litt underlig er den, Ben Nevis er noen ganger det, men heldigvis på en veldig god og kompleks måte i dette tilfellet.

Karakter: 88/100

Det er noe småmagisk ved følelsen av å aldri måtte tenke på batterinivået på en trådløs mus igjen. For en som har levd et halvt liv med kabler, ladekabler, oppladbare batterier og plutselige strømbrudd midt i intense spilløkter, føles Logitech G309 sammen med Powerplay 2 nesten som et lite framskritt mot gaming-nirvana. Ikke fordi produktene hver for seg nødvendigvis blåser deg bakover med rå…

Testet av Joakim Ulvær (PC) & Kim Haug (PS5) The Precinct er et spennende spill som lar deg tre inn i rollen som konstabel Nick Cordell Jr., en fersk politimann i den livlige, men farlige byen Avernos. Her får du muligheten til å håndtere alt fra små lovbrudd til større kriminalsaker, samtidig som du forsøker å løse mysteriet rundt farens død. Med en blanding av actionfylte biljakter,…