#migrasjon

http://bit.ly/23estQt

  Ludvig den uanstendige

http://bit.ly/1O0msoX

  Inger Støjberg og «de utilpassede ungdommer»!

Tante Sofie til «Røverene sine»:«STOP jeres hærgen, trusler og råberi!»

Jeg kan levende se for meg reaksjonene…:

http://bit.ly/1UTMeMX

  Lars Gules dagsorden.

Jeg avslutter med at Gule i en av hans kommentarer i tråden først omtalt erklærer at han har hele 4400 FB-venner, og at han har blokkert 25 av disse.I går «truet» han med å blokkere meg igjen som vist, slik han alltid har gjort – også tidligere. Det tyder ikke på annet enn at kritikken treffer der den skal, og derfor må jeg utgi mine anskuelser her på bloggen siden jeg tilhører den forsvinnende lille skaren som Gule ønsker permanent vekk fra «sitt domene»! :

http://bit.ly/26N3Ej3

  Ikke-debatten om sensur med Erik Tornes

http://bit.ly/1pSZlRD

  Om «Nettroll-brigaden»

http://bit.ly/2690eXJ

  Om å fjerne Kongen – Diskusjonen

https://t.co/EEHiC3nJ6C

  Tilhørende Post:

Kongen er den som aldri vil la sitt folk i stikken

https://t.co/4q79b8OTed

  Hadia Tajik – Arbeiderpartiets mektigste kvinne

http://bit.ly/1VgYPu8

  Hadia Tajik – Unnskyld! (utdrag):

Ingen borgere med normalt inntakte sjelsevner som begriper hvilken uopprettelig skade massemigrasjonen har forårsaket – og endog vil fortsette å avstedkomme, kan med hånden på hjertet slutte opp om dette innsmigrende patetiske klinet fra en godt voksen mann som uten tvil vet så meget bedre, og annamme hans servile plattheter som genuine.

Røines patetiske retrett, er nær opp til det mest hyklerske blendverk og taskenspill som jeg noensinne har bivånet.

http://bit.ly/1qfrFht

    Landssviket – Samlede nyheter Del 4

Her informeres blant annet om den overhengende faren vi alle står overfor nå – angrep med plutonium:

«En moralsk korrupt politisk elite, en afstumpet og løgnagtig journaliststand og et kulturslæng i bred almindelighed desforuden er, hvad der skulle til for at smadre et af verdens mest velfungerende lande på ca. 40 år.»

bit.ly/25BHzU2

  Advokat Olav Lægreid om grov personhets: “Han er i sin fulle rett”!

https://t.co/hGX3UzMvN6

  EU-presidentens budskap til Migrantene: «Hold dere unna»!

bit.ly/1TwBvIO

  Lydoppak med VGs godt lønnede og partiske skjøge – Hanne Skartveit

bit.ly/1Y1vFha

  Lars Gules feige, lumske og tarvelige opptreden (Utdrag):

Nåde den som er i stand til å plukke giftighetene dine fra hverandre.

Den personen gir du beskjed til at vil bli blokkert tvert, etter listig å ha sådd tvil om dennes integritet – ja rent ut massakrert troverdigheten – noe vedkommende ikke gis anledning til å imøtegå, siden du har for vane å slette innsender og la dine egne søkte kommentarer om den bannlyste stå!

Du har gjort det overfor meg (flere ganger) og jeg vil tro at du har opptrådt slik overfor flere andre også (…)

bit.ly/1TQe7UJ

    Landssviket – Samlede nyheter Del 3

bit.ly/1oTSec9

  SSB beordret til å nedgradere prosentandelen av innvandrere i Norge

bit.ly/1PCSdmw

  En underlig debatt med nyhetsanker Fredrik Solvang:

https://t.co/hT9bhhRxci

  Lars Gules æreløse seleksjon

Forkastelig nok projiserer han sitt vrøvl over på flere godt voksne norske borgere som har et normalt forhold til alkohol og som gleder seg til å nyte den fete julematen med en øl og akevitt eller to, ved å anklage oss – les «den gemene hop» for derav å ha «store alkoholproblemer» hvis vi skulle finne på å gå i rette med den selvbestaltede Guru og hans formaninger som så opp i dagen er å tekkes en annen kultur, trass hans patetiske forsøk på å bestride dette! (…)

http://bit.ly/21s2NSb

  Landssviket – Samlede nyheter Del 2.

http://bit.ly/1OfTpfi

  Det her er Tredje Verdenskrig

http://bit.ly/1MUDJZu

  Landssviket – Samlede nyheter Del 1.

http://bit.ly/1MRdYzx

  Når sjefsredaktører mister hodet

http://bit.ly/1Mgsn2w

  Flere Muslimer blir ordførere og ministre her i landet, krav om oppheving av Kongens bekjennelsesplikt, og avkristningen av Norge

http://bit.ly/1QMEKqt

Norge er medansvarlig – Fakta som ligger til grunn for den store innvandringen

Zumas kritikk rammer også Norge, fordi det var Jens Stoltenberg og hans «rødgrønne» regjering som gikk i spissen for å bombe Libya, og som derfor har et tungt ansvar også for den flyktningekrisa som nå rammer både Midtøsten og Europa.

Dette var de med på alle sammen, Jonas Gahr Støre, Kristin Halvorsen, Bård Vegar Solhjell, Audun Lysbakken og Liv Signe Navarsete (…)

http://bit.ly/1F43hq6

  Norsk presse tilbakeholder sentrale fakta om migrantene – borgerne må ty til bl.a utenlandske medier:

http://bit.ly/1UPrmCv

  Grovt villedende journalistikk, eller en splitter pine gal Statsminister? – Dublin-avtalen.

http://bit.ly/1ijieKL

Min korteste post noensinne…

Flyktningstrømmen i et rasjonelt perspektiv

http://bit.ly/1Nkt8uK

Medias skamløse eksponering av Aylan Kurdi – Folket har talt!:

«Hva FØLER du egentlig når du misbruker et barns død forårsaket av andre årsaker enn flukt fra krig? Hva FØLER du når du ikke gjør din jobb som journalist?»

https://t.co/CcI9ZUhUF4

  Statsminister Erna Solbergs ønske om at det skulle opprettes et muslimsk Shariaråd i Oslo, og andre skandaler

http://bit.ly/1XslG5u

  Europa – den “nyttige idioten” (Flyktningdebatten)

https://t.co/bUnIdydFuR

      Let them in! – Noen ganger blir jeg så salig forbannet at jeg vier et helt innlegg til kun en person. Rettere sagt to i dag, siden kobbelet er gift!

http://bit.ly/23LjZ3v

  LISTEN OVER ØVRIGE BLOGGPOSTER:

https://sommer17.wordpress.com/2011/03/22/listen-over-alle-bloggposter/

EU-presidentens budskap til Migrantene: “Hold dere unna”!

Bildet er fra høringen etter at Titanic sank. 29.11.2015 – Virkeligheten har innhentet selv de mest idealistiske Anne Grenersen, journalist og kommentator i Avisa Nordland De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891) (…) Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå…

I 1661 klaget allmuen i Øvre Romerike over de mange skogfinnene i området. I ganske harde ordelag beskrives et “barbarisk Folk, som holder til næsten udi øde Skouge og Marker” og “rotter sig sammen til 20, 30 og mere”.

Av Annikken Johansen, lektor, Nesbru videregående skole Artikkelen sto på trykk i Arkivmagasinet 3/2015

Det fremmede folket vakte åpenbart frykt og harme blant bøndene i området. Bønnen til myndighetene var at skogfinnene måtte utvises fra området før de ble så mange at “de med Lempe ei staaer til at udrottes”. Lignende klager finner vi igjen fra flere østlandsbygder i samme tidsperiode, ofte med den samme, harde retorikken. I Sigdal ønsket man for eksempel “allerhelst at sådan ukrutt måtte ganske utryddes”.

Kart over et omstridt skogområde i Odalen. Riksarkivet (Kart- og tegnsamlingen, Generalkonduktøren, nr. 207) Foto: Odd Amundsen. 

Skogfinnene kom fra Savolax i det indre Finland. Der hadde de levd et halvnomadisk liv, med svedjebruk som hovednæring. Å drive svedje- eller bråtebruk innebærer å brenne vegetasjon, for siden å så korn i aska. Dette var en velkjent teknikk også i Norge, spesielt i forbindelse med nyrydding. Den noe spesielle bråtebrenningsteknikken skogfinnene hadde med seg fra Finland, barskogssvedje eller huutha, var nok derimot ukjent for de norske bøndene. Den ga meget god avkastning, men krevde også store skogsområder. Det store forbruket av skog kan ha vært medvirkende årsak til at flere av disse finnene på 1500-tallet begynte å bevege seg vestover, mot Sverige og etter hvert også Norge. De første sporene av skogfinner i norske kilder finner vi på 1630-tallet, i tingbøker fra Solør. Sannsynligvis var de ikke bofaste i Norge før litt senere, men fra 1650-åra finner vi skogfinner i både skattemanntall og tingbøker. Snart var de å finne over store deler av Østlandet.

Møtet med det norske bondesamfunnet

Det kan by på visse utfordringer når en innvandrergruppe skal bosettes og integreres i et allerede etablert samfunn. Kultur- og språkforskjeller kan skape problemer for begge gruppene i en slik etableringsfase. Men hvordan fortonet møtet mellom skogfinner og den norske allmuen seg egentlig? Ut fra de mange klagene fra allmuen kan det se ut som forholdet var konfliktfylt. Dette har også vært den gjeldende oppfatningen frem til de senere årene. Men en grundigere undersøkelse av de kildene som foreligger, viser et noe mer nyansert bilde.

En av de kildetypene som er nærliggende å undersøke er supplikkmaterialet, som noen av utdragene i innledningen er hentet fra. En supplikk var en klage eller et ønske formulert til kongen. Det finnes bevarte brev og supplikker fra hele den tidlige finneinnvandringsperioden, men spesielt godt er tilfanget i 1648 og 1661, da det var kongehyllinger i Norge. Supplikkmaterialet viser at det ble sendt flere klager angående skogfinner. Ordlyden er ofte dramatisk. Ut fra dette alene virker det som skogfinnene var til voldsomt bry i østlandsbygdene. Samtidig vet vi at dette er en kildetype som var ment for å agitere, og ofte var hensikten med supplikkene å oppnå ulike goder – som oftest skattelette. At det ble bedt om finnenes “utryddelse” hører altså til unntakene. 

Skogfinner i kildene

En av de aller viktigste kildene til skogfinnenes tidlige historie i Norge, er Finnemanntallet av 1686. Som resultat av de mange klagene, og en frykt for at den verdifulle skogen skulle ta stor skade av svedjebruket, bestemte myndighetene at finnene måtte registreres. Fogden, sorenskriveren og seks lagrettemenn skulle sørge for å føre opp finnene med navn og bosted, informasjon om hvorvidt de skattet eller ikke, om de tjente i det militære, hvor lenge de hadde vært i Norge, og ikke minst – om de drev svedjebruk. I tillegg kunne allmuen fortelle sin versjon om hvorvidt de enkelte finnefamiliene var til skade eller gagn. 

Svarene fra de ulike distriktene ligger i dag samlet i Riksarkivet. Det ble transkribert og utgitt i sin helhet i 1990, og er dermed lett tilgjengelig for alle som vil bruke dette fantastiske vitnesbyrdet om skogfinnenes liv i Norge. I motsetning til supplikkene tegner Finnemanntallet et relativt fredelig bilde av skogfinnenes forhold til allmuen. Bortsett fra et par klager på enkeltpersoner, og en generell misnøye mot skogfinnene i Norderhov og Hole, har ikke allmuen hatt mye å utsette på sine nye naboer. Mange steder er det derimot lovord å finne om innvandrerne, og de får skryt for å ha tatt opp igjen gamle plasser, og for å være til god hjelp for reisende i de ellers så øde skogene.

Når man skal undersøke konfliktnivået mellom to grupper, er det også nærliggende å benytte seg av tingbøker. Å føre tingbok over alle rettssaker var påbudt, og flere av disse bøkene er bevart og ligger i dag på Digitalarkivet i skannet versjon. Tingbøkene avslører at skogfinner var involvert i flere typer saker. Alt fra drap og alvorlig vold, til tyveri, gjeldssaker og selvsagt ulovlig bråtebrenning. Men dersom man ser nærmere på tingbøkene, ser man at dette slett ikke var uvanlige problemstillinger i de norske bygdene, og i forhold til folketallet var skogfinner neppe overrepresentert på tinget. Slik sett kan vi si at tingbøkene støtter opp om den historien Finnemanntallet presenterer, nemlig at det var enkelttilfeller av både krangel og misnøye, men at det i all hovedsak var mulig å leve fint side om side.

Finnemanntall fra Vardal og Toten. Riksarkivet (Danske kanselli, skapsaker, skap 15, pk. 125G). Foto: Odd Amundsen.

Å leve sammen på tvers av kultur

Selv om forholdet mellom skogfinner og den norske allmuen i all hovedsak ser ut til å ha vært fredelig, er det visse regionale forskjeller. Ved videre undersøkelse av tre ulike områder, blir det tydelig at geografi og demografi har hatt mye å si for hvordan integreringen av skogfinner gikk for seg. I Aker, Asker og Bærum var folketettheten stor fra før, og innflytterne relativt få, slik at de skogfinnene som slo seg ned i dette området raskt ble integrert i det norske samfunnet. De tok seg for eksempel arbeid på Bærum jernverk og ryddet gamle ødegårder. Ulovlig bråtebruk var sjelden her, og de fleste betalte det de skulle av landskyld og skatt. Det er også fra dette området man finner flest gode skussmål i Finnemanntallet, og relativt sett færrest saker i tingbøkene.

I den andre enden av skalaen finner vi Solør, som med sine enorme og øde skogsområder huset hundretalls skogfinner. Her var avstanden mellom finner og nordmenn såpass stor at den skogfinske kulturen og språket fremdeles var i live til langt utpå 1800-tallet. Med andre ord gikk integreringen sakte, og kontakten mellom de to gruppene var liten. Men til tross for at dette området huset den helt klart største andelen av skogfinner, var også dette et område med lavt konfliktnivå. Det er relativt sett få saker i tingbøkene, i det minste frem til 1700, og det er ingen eksplisitte klager i Finnemanntallet.

Sannsynligvis skyldes dette ene og alene at skogfinnene i de store, øde skogsområdene ikke var til særlig bry for den norske befolkningen. De holdt seg stort sett for seg selv. Kampen om ressursene var ikke så stor, da det var nok skog til alle. Dette underbygges av at det ved opptaket av Finnemanntallet ikke var noen som visste hvorvidt det var brent bråter eller ikke i området. Man hadde rett og slett ikke oversikt over all skogen, så dette måtte man eventuelt undersøke til våren.

Et område som skiller seg markant fra disse to, er finnebosetningene på Ringerike. Her var konfliktnivået høyt. Det var relativt mange rettssaker, og en generell misnøye ble uttrykt i Finnemanntallet. Konfliktene skyldes i stor grad at skogfinnene bosatte seg midt i et minefelt av allerede pågående konflikter, nemlig de store allmenningene på Krokskogen. Dette var områder som allerede før finnenes ankomst var omtvistede, og det var stor misnøye blant befolkningen over at større jordeiere bygslet bort jord i disse områdene, blant annet til skogfinner. En annen grunn til den noe høyere konfliktsituasjonen kan være at Ringerike utmerker seg som et område som både er sentralt, slik at det ikke var store, folketomme områdene å gjemme seg i, men også øde nok til at integreringen gikk saktere enn i for eksempel Aker, Asker og Bærum.

Et barbarisk folk?

Hvordan var det egentlig med allmuen på Øvre Romerike? Var det så håpløst for dem å ha skogfinnene til naboer som de uttrykte til kongen i 1661? I 1686 oppholdt det seg i underkant av 100 skogfinner i området, medregnet kvinner, barn og eldre. Hvor mange de var i 1661 er vanskelig å svare på, men sannsynligvis var de færre. Det er altså vanskelig å tro at skogfinnene skal ha vært et veldig påtrengende problem. Opptellingen i 1686 viste også at flere av finnene i manntallet her hadde norske koner, så det er tydelig at integreringen var i gang. Mer er det vanskelig å si om situasjonen på Øvre Romerike. Til det kreves ytterligere undersøkelser. Men ut fra det vi kan se i andre områder, var det sannsynlig at forholdet mellom en skogfinne og hans nabo var omtrent slik som for folk flest. Noen ganger ble det konflikter av både den ene og den andre sorten, men i de fleste tilfeller levde de godt sammen.

Kildene viser at skogfinnene var som andre mennesker, både rause og gjerrige, vennlige og kranglevorne, flittige og late, alt etter hvem man traff på. Men om klagen på dette “barbariske folk” skyldtes frykt for det ukjente, en ubehagelig opplevelse med enkeltpersoner, ønske om skattelette, eller noe helt annet, det kan bare nye studier vise.

Kilder og litteratur

Jeg heter Ida og går tredjeåret på bachelorgraden Samfunnsernæring ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Praksis inngår som en del av studiet og i de neste 8 ukene har jeg i den forbindelse vært så heldig å få praksisplass hos  Ressurssenter for migrasjonshelse.  

Jeg er 29 år og kommer fra Stjørdal, en by utenfor Trondheim og har helt siden videregående vært veldig glad i å reise; jeg har blant annet oppholdt meg i lengre perioder på Cuba og i Tanzania i forbindelse med tidligere studier, i tillegg til å ha bodd og arbeidet nesten 4 år i London. 

For et par år siden gjennomførte jeg en bachelorgrad i utviklingsstudier, som igjen ga grobunn for en økt interesse for internasjonal ernæring og seinere også migrasjonshelse. Jeg ser at behovet for ernæringskunnskap tilknyttet migrasjonshelse med stor sannsynlighet vil øke de kommende årene og jeg vil gjerne være med på å bidra til et større fokus på god helse for innvandrere og flyktninger som kommer til Norge. Dette tror jeg best vil kunne gjøres gjennom å fokusere på kultursensitivitet i møte med mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn. 

Jeg ser fram til noen spennende og lærerrike uker i praksis! 

Landssviket – Samlede nyheter Del 2.

Alice Teodorescu: “Kära politiker, ni har inte varit naiva. Ni har varit fega, inkompetenta och ansvarslösa.” Fra Gp.se 20.11.2015 – Naiv kan du vara själv, Stefan Löfven!

http://bit.ly/1QYHP93 Danske politikere i chok: – Vi betaler prisen for at handle for sentVi betaler pris for ikke at have grebet ind tidligt nok og standset en forfærdig ulykkelig udvikling. Desværre frygtede jeg flygtninge…

Nå for tiden snakker vi mest om innvandring, men Norge var lenge et land med stor utvandring. Emigrantene har satt spor etter seg i arkivene, og Riksarkivet og statsarkivene har bevart en rekke kilder som dokumenterer enkeltpersoner og gruppers flytting ut av landet.

Eske med registerkort over utvandrede fra Oslo. Arkivreferanse: Statsarkivet i Oslo, Oslo folkeregister, registerkort, A-11715, Fb, L0021.

Her skal vi gi en kort innføring i de viktigste historiske kildene som kan gi opplysninger om folks emigrasjon fra Norge til utlandet fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent et hundreår fremover. Det vil si perioden som ofte er blitt omtalt som ”utvandringens hundreår”. Kildene oppbevares av Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo. De øvrige statsarkivene vil i stor grad ha tilsvarende kilder for sine respektive regioner.

Passprotokoller Protokoller over utstedte pass, samt enkelte originalpass, finnes i politi- og fogdearkiver fra tidlig på 1800-tallet. Materialet bevares av statsarkivene, og inneholder opplysninger om hvem som fikk pass for å reise hvor og når. Det kan også stå noe om fysiske kjennetegn ved de som fikk pass. I 1860 ble passtvangen opphevet for reiser både innenlands i Norge og til utlandet, og etter dette er registreringene i passprotokollene bare sporadiske.

Kirkebøker Etter en befaling av 1. desember 1812 skulle flytting til og fra prestegjeldet føres i kirkebøkene. Egne kolonner i kirkebøkene viser inn- og utflyttede, også til utlandet. Oppføringene er langt i fra komplette, særlig etter at passplikten ble opphevet i 1860, men det finnes rikelig med spor etter utvandrere. Fra 1901 tok politiet, og senere folkeregisteret, over registreringen av flytting. Kirkebøkene er lett tilgjengelige på Digitalarkivet, og lånes derfor ikke ut på lesesalen.

Utflyttede fra Eidsberg sogn, 1872. Arkivreferanse: Statsarkivet i Oslo, Eidsberg prestekontor, kirkebøker, A-10905, Fa, L0011. 

Folkeregister Med folkeregisterloven av 1915 fikk folkeregistrene ansvar med å føre oversikt over inn- og utflytting. I Kristiania ble det imidlertid opprettet folkeregister allerede i 1906. I arkivet derfra, finnes det en serie med registerkort over personer som har flyttet til utlandet. Materialet ligger i Statsarkivet i Oslo, og opplysningene er underlagt 60 års sperrefrist. Materialet er skjørt, og lånes derfor ikke ut på lesesalen, men statsarkivet har lagt ut noe av det på Digitalarkivet.

Emigrantprotokoller Emigrantprotokollene er en hovedkilde til personopplysninger om utvandring fra Norge. En provisorisk anordning av 1867 og senere Lov om befordring av Udvandrere til fremmede Verdensdele, som kom to år senere, påla politimesterne å føre kontroll med utvandringen. Emigranter måtte vise frem reisekontrakter til politiet, og det ble ført protokoller over de som reiste. For Kristiania/Oslo finnes det en sammenhengende serie med emigrantprotokoller fra 1867 til 1966, ført kronologisk. Protokollene inneholder opplysninger om navn, alder, hjemsted, reisemål, skipets navn, hvem som betalte billetten og hvor mye penger de hadde med seg. Til dels er det også oppgitt yrke/næringsvei. Det ble også ført protokoller i andre norske byer. Registreringen fanget imidlertid ikke opp alle som forlot Norge. Inntil 20 utvandrere på skip i direkte fart til andre verdensdeler falt utenfor loven. Emigrantprotokollene for Oslo er enkelt tilgjenglig i søkbar form i Digitalarkivet.

Mønstringsruller for sjøfolk Mellom 1871 og 1915 rømte 41 500 mann fra norske skip i havner i USA. Norske sjøfolk stakk av over hele verden, og mange kom aldri hjem igjen. Dette var ofte en utvandring ”under radaren”, som ikke ble fanget opp av lokale myndigheter. Noen spor etter sjømenn på rømmen kan vi likevel finne i protokoller over på- og avmønstrede sjøfolk. De ligger i arkiver etter mønstrings- og sjømannskontorer. Statsarkivet i Oslo har blant annet Oslo, Drøbak, Son, Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden. Mønstringsprotokollene legges gradvis ut på Digitalarkivet.

Matrikkel over nordmenn og svensker i Argentina, 1890. Arkivreferanse: Riksarkivet, Legasjonen i Buenos Aires, S-6168, Ch, L0001.  

Konsulat- og utenriksvesen En del nordmenn på vandring har etterlatt seg saker i arkivene etter norske konsulater og utenriksstasjoner ute i verden. Det kan være søkning etter savnede personer, folk som har havnet i fengsel og saker knyttet til dødsfall – samt påfølgende arveoppgjør. I tillegg kan det finnes registre over utstedte pass, matrikler over nordmenn som har oppholdt seg i det aktuelle landet/distriktet og andre typer materiale. Norge fikk eget utenriksvesen etter 1905, men Riksarkivet har også noen arkiver etter norsk-svenske konsulater fra unionstiden. Sjekk Arkivportalen.no. Husk at det kan gjelde sperrefrister på 60 år eller mer.

Fredrik Larsen Lund, Riksarkivet