Arbeid eller brĂžd â historien bak NAV- reformen av Ebba Wergeland. Lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Skammen er tilbake i stÞnadssystemet. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering. Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med Ä kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger pÄ at det er den individuelle viljen det mÄ gjÞres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel pÄ arbeidsmarkedet, men uten rett til Ä fÄ arbeid.
NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja». Nesten uten debatt har Norges politiske ledelse tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk og gÄtt tilbake til modeller som vi trodde hÞrte historien til.
MÄlet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avlÞst av plikt til Ä sÞke arbeid, uten rett til Ä fÄ arbeid.
Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for Ä gi dem en viss Þkonomisk trygghet. NÄ er trygd en stÞnad som bÞr vÊre sÄ dÄrlig som mulig for ikke Ä Þdelegge arbeidsmoralen.
Det Halvorsen kaller stÞrre vekt pÄ tilbudssiden, betÞd at myndighetene ble mindre opptatt av Ä sikre etterspÞrselen etter arbeidskraft, tilstrekkelig jobbmuligheter til Ä sikre full sysselsetting. Det ble viktigere Ä tilfredsstille kjÞperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha stÞrre «arbeidskrafttilbud», flere ledige hender.
Vi har opplevd at det som fÞr var positivt, full sysselsetting, blir beskrevet som et samfunnsproblem: «stramt arbeidsmarked, mangel pÄ arbeidskraft». Og motsatt blir arbeidslÞshet beskrevet i positive vendinger som «hÞyt tilbud av arbeidskraft».
Dette er et av NHOs nÊringspolitiske krav, men vi fÄr det presentert som et samfunnsbehov.
Kjersti Ericsson; «Regjeringas mÄl er Ä gjÞre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjÞre dem vanskeligere Ä oppnÄ, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr ogsÄ at stigmaet ved Ä motta offentlige ytelser, Þker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prÞver Ä slÄ seg igjennom pÄ arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.»
MÄlet er Ä binde oss sterkere til markedet, og gjÞre oss mer avhengige av Ä tilby varen vÄr pÄ det kapitalistiske markedet. Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin.
Politikken har vĂŠrt prĂžvd fĂžr. Gamle dagers brutale fattiglover er blitt beskrevet som et ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. De tvang menneskene til Ă„ bli varer â ved den arbeidskraften hver og en representerte. «Vi stĂ„r overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene pĂ„ 1800-tallet,» skriver Ericsson.
«Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er ogsÄ litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett Ä kjenne igjen: Hvis det blir for lett Ä fÄ trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for hÞye, vil folk velge det istedet for Ä ta seg jobb.
Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrÄdgiver foran et av de siste valgene i Sverige.
Noe av det mest pÄfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregÄ nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, har vÊrt fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen.
De har pekt pÄ svakheter nÄr det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er sÄ ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det gÄr utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.
Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsÞk med samling av tjenestene pÄ 90-tallet, nettopp hadde Ä gjÞre med rettsikkerheten for stÞnadssÞkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol pÄ alle typer personinformasjon.
Det ble til og med foreslÄtt at stÞnadssÞkerne skulle ha tilgang til egen advokat.
Helse- og sosialombudet i Oslo er inne pÄ det samme nÄr han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som fÞler seg dÄrlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).
Ellers befinner de kritiske rĂžstene seg stort sett pĂ„ internasjonale konferanser for samfunnsforskere og Ăžkonomer, der de utveksler erfaringer â uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid. Dette er en reform som med litt ulik kraft og effekt gjelder hele OECD-omrĂ„det.
Blant de sÄkalte aktÞrene i den offentlige debatten i Norge, stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet, er reformen nÊrmest klappet igjennom.
JOURNALISTENE HAR RASKT LĂRT SEG DE NYE FORMULERINGENE, POSITIVT LADEDE UTTRYKK SOM INGEN KAN VĂRE UENIGE I (Mine uthevinger).
Et interessant trekk ved kommunikasjonsrÄdgivernes fraser, er tvetydigheten. Og da snakker vi ikke bare om Norge, men ogsÄ om engelske og franske varianter.
I fĂžrste omgang lyder de som noe alle kan slutte seg til, i neste omgang viser det seg at de kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet.
Men da er avtalen inngÄtt og den politisk nÞdvendige partsenigheten oppnÄdd.
PrÞvde fagbevegelsens representanter Ä tekkes myndighetene og sine egne pÄ samme tid, ved Ä dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?
Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til Ä forsÞke Ä forsÞrge seg gjennom arbeid. Den har alltid vÊrt der. Det nye (eller bortimot hundre Är gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten pÄ tvang framfor rettighet, og straffen for ikke Ä akseptere kontrakten. Hvis valget stÄr mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse».
En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjĂžres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg. Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, sĂŠrlig blant dem som aldri vil behĂžve sosialhjelp.
Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med AttfĂžringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991â92). Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidslĂžshet og utstĂžting ble forklart og forstĂ„tt av myndighetene.
Mens det i mange Ă„r hadde vĂŠrt politisk enighet om at arbeidslĂžshet var et systemproblem, var det nĂ„ en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forstĂ„elsesmĂ„ten. Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nĂŠrmest som naturens gang. Ingen har ansvar, ingen har pĂ„virket. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening (âŠ)â.
Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stĂžnadssystemet.
Mange var sinte pÄ trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager ogsÄ, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men ogsÄ av underforbruk. BÄde arbeid og trygd var rettigheter. NÄr mÄlsettingen i stedet er «fÊrrest mulig pÄ trygd» med sterkt fokus pÄ misbrukskontroll, kan det lett pÄvirke holdninger. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.
Sosialklientene stÄr lavest pÄ rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:
«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkÄr, sanksjonering, tett oppfÞlging og overvÄking, behovsprÞving og mÄlretting. PÄ denne bakgrunnen mÄ vi spÞrre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som Þker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, HÞgskolen i Oslo, 2005).
I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» â den skammen som oppstĂ„r fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har fĂžrst og fremst seg selv Ă„ takke.
Det er viljen, ikke evnen det stÄr pÄ. Det er et budskap som setter spor.
Slik snakker arbeidslinjas tilhengere nÄr de skal drÞfte hvilke tiltak som virker best for Ä fÄ arbeidslÞse i arbeid:
«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til sÞkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes Ä vÊre mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).
Hvordan opplever den NAV-ansatte Ă„ skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen?
Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn Ä bli arbeidslÞse. Men tenkemÄten slÄr igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser.
Det mest effektive for Ä fÄ folk i arbeid, er Ä disiplinere dem med «krav til sÞkeratferd» ved Ä legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmÞte og jobbsÞkingslogg. Det er ingen grunn til Ä bruke penger og tid pÄ kvalifisering. De kommer raskere i arbeid uten.
Den nye sosialpolitikkens talemÄter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spÞr mannen om nÄr han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjÞre arbeid til folks fÞrstevalg, tar du det for gitt at trygdesÞkere vanligvis ikke har arbeid som fÞrstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt mÄ til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.
NÄr vi fÄr hÞre at trygdene mÄ reduseres fordi «det skal lÞnne seg Ä arbeide», mÄ vi jo tro at det til nÄ har lÞnt seg bedre Ä gÄ pÄ trygd enn Ä arbeide. Igjen fÄr vi forstÄelse for at trygdene mÄ kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, fÞlger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesÞkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.
  Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen.
I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av Ă„ framstille sine interesser som flertallets interesser.
NÄr alle tror at trygdeordningene vÄre misbrukes og at sykefravÊret er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til Ä stemme for nedskjÊringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med Ä fÄ samfunnet til Ä tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.
I gamle dager snakket man om Ä teste de fattiges arbeidsvilje. For det mÄtte jo vÊre noe med arbeidsmoralen nÄr de gikk uten arbeid. NÄ er det arbeidsevnen som skal vurderes. Har du ikke en viss restarbeidsevne?
Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet nÄr man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor?
Ăkt kunnskap kan ogsĂ„ gi bedre tjenester, men ikke nĂ„r utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid mĂ„ gjĂžres til trygdesĂžkerens fĂžrstevalg. I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.
Man bÞr «undersÞke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», stÄr det i RattsÞ-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184).
  NĂ
SKJĂNNER VI BEDRE HVORFOR NAV OPPSĂKER LEGEKONTORENE FOR Ă
FĂ
TILGANG TIL JOURNALENE. LEGENES TAUSHETSPLIKT ER Ă
PENBART EN âBARRIEREâ SOM MĂ
âFJERNES ELLER DEMPESâ (Mine uthevinger).
Hvis dette er tidenes stÞrste brukerreform, er det kanskje pÄ tide Ä spÞrre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primÊrt skal tjene?
Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidslÞse og trygdesÞkere?
At de fĂžrst og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?
Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider. Med Ăžkende arbeidslĂžshet vil det komme krav fra kapitalen om Ă„ redusere arbeidslĂžshetsstĂžnadene enda mer, under henvisning til at utgiftene Ăžker.
De vil si det er nÞdvendig Ä skape Þkt «incitament til jobbsÞking» og tvinge folk til Ä godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt Þkt mobilitet) og midlertidige ansettelser.
Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen fÄ sine krav i gjennom med demokratisk flertall. Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn i dag.
Det mÄ bli dyrt for staten Ä la mange gÄ arbeidslÞse. HÞy arbeidslÞshet mÄ ikke framstÄ som den enkleste og billigste kriselÞsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.
http://marxisme.no/?s=ebba+wergeland
 Gamle dagers brutale fattiglover er innfĂžrt igjen. Arbeid eller brĂžd â historien bak NAV- reformen av Ebba Wergeland. Lege og spesialist i arbeidsmedisin.
