#aktuelt

Nu kan det være nok! siger Bruxelles

Falsk tulletelefon

I dag kom den triste nyheten om at Else Michelet – den norske radiosatirens mor og vokter – har gått bort. Nyheten traff meg voldsomt. Jeg har selv møtt henne og snakket om satire og pionértida i radioen. Hun var et hjertelig, ekte menneske som jeg skulle ønske at jeg hadde fått anledning til å bli bedre kjent med.

Alt jeg kunne sagt her hadde jeg håpet å heller få sagt direkte til henne. Vi traff hverandre for halvannet år siden, før koronaen tvang verden i stans. Jeg er utrolig takknemlig for det møtet. Det føles trist å vite at det ikke kan skje igjen.

Michelet kan sies å være gullstandarden for den moralske satiriker i norsk radio. Hun hadde en tydelig politisk posisjon, og var ikke redd for å anklages både for å ha en agenda og å være venstrevridd. Men hun balanserte det likevel med en varme, omtanke og mildhet til inspirasjon og etterlevelse hos de neste generasjonene av radiohumorister.

Når jeg skriver om politisk humor, og hvorvidt satiren kan være en stemme i offentlighetens samtaler rundt politiske temaer, så fortjener Else Michelet både å nevnes og studeres.

Hun har berørt mange – gledet mange – og helt sikkert forarget mange. Men det har alltid vært med en prinsippfast og målbar ramme for satiren. Den skulle ikke krenke, men den skulle sparke oppover.

Michelet sparket seg hele veien til topps, og knuste et par glasstak på reisen.

Humorens natur

Vi tuller med både kropp, kroppstyranni og kroppshysteri. Vi tuller også med seksualitet. Det er rett og slett fordi det er et tema som opptar mange og alle de innslagene vi gjør på revyen på Utøya, er et forsøk på humor. Så må man være ærlig på det, at noe av det er bra, noe av det er veldig dårlig, noe av det er teit. Men sånn er det jo, det er jo humorens natur.