Mot normalt

Jeg tror at noe av det viktigste vi tar med oss fra bloggingen er en økt evne til å kunne bruke sosiologien i praksis. Evnen til å kunne knytte sammen teori og praksis en en viktig ferdighet i sosiologien. Egentlig er dette noe vi gjør hver dag, men å skulle formidle det i relativt korte blogginnlegg kan være en utfordring. Denne utfordringen synes jeg vi har klart ganske fint.

I tillegg har vi hatt et spesielt fokus på dette med avvik og normalitet, noe som har vært interessant. Som vi har lært av etnometodologien kan det å forstyrre normaliteten hjelpe oss og avdekke hva det normale egentlig er, hva som gjør en gitt situasjon til akkurat det den er. Vi har også sett at avvik ikke kan eksistere uten at noen definerer det som nettopp et avvik. Det er med andre ord et interaksjonelt fenomen, og et sosiologisk fenomen i høyeste grad.

Maren: Å skrive blogg som eksamensform hørtes ganske rart ut for meg. Å skrive blogg, i det hele tatt, hørtes egentlig ganske rart ut for meg. Jeg er likevel glad for at vi fikk denne utfordringen! Gjennom bloggen har jeg lært å jobbe mer selvstendig utifra en eksamensform som var helt ny og ukjent. Vi har også måttet jobbe sammen, i et samarbeid som har fungert veldig bra, for å sammen skape bloggen i fellesskap.

Videre har jeg lært hvordan man kan bruke sosiologien aktivt for å forklare hverdagslige ting som skjer rundt oss hele tiden. På en måte har sosiologien kommet "nærmere" gjennom at vi har måttet bruke teorier aktivt. I tillegg har jeg lært noe om hvordan en blogg kan utformes og brukes rent teknisk og alt dette tror jeg kommer godt med! Man lærer og husker bedre det man har gjort praktisk. Takk for nå!

Bertine: Hva er innafor? Hva er merkelig og rart? Hvorfor det? Sånne spørsmål har jeg hatt mange av siden Mot normalt ble født. Det å tvinge seg selv til å reflektere over hverdagslivet bidrar nok til at mange lys tennes. I blant har det vært flammefest i hodet, men da er det også ganske greit å få muligheten til å få det ut. Å blogge eller å ikke blogge er kanskje ikke det store spørsmålet, men om det er gøy er vel ikke et spørsmål en gang. Hvertfall for sånne som (meg som) ofte tenker høyt.

Du er i såfall ikke alene. Et søk på "Saga Norén diagnose" gir 986 treff. "Saga Norén asperger" gir 1420, "Saga Norén autist" gir 2300 treff på google.

(Dersom politibetjenten er deg ukjent kan du jo ta en titt her og se hva du selv tenker.)

Første gang noen sa til meg at de var bombesikker på at Saga måtte ha en diagnose ble jeg litt overrasket og hadde tenkt på det før. Nå, derimot, synes jeg nesten det er merkelig at jeg ikke tenkte på det tidligere. Blikk, kroppsspråk og ikke minst hva hun sier i sosiale situasjoner peker mot autisme. Eller hvertfall det jeg tenker at autisme er. Likevel, det jeg syns er mest interesant er ikke hvorvidt Saga er autist eller ei, men hvorfor vi har dette behovet for å sette en slik merkelapp på hverandre.

Sitatet dere så i forrige innlegg kommer fra Michele Foucalt, og kan kanskje bidra til å gi (i det minste) ett perspektiv på vår trang til å sette diagnoser. “(...) not being normal and being sick are in fact very different but have been reduced to the same thing”, sier han. Jeg er ingen ekspert, men tenker at dette kan forstås på flere måter. Både som at det ikke er helt enkelt å peke på hva som er normalt og hva som er et avvik - disse skillelinjene kan være vanskelig å dra. Hva som oppfattes som avvik og normal er ikke alltid like tydelig. Dette er også kontekstavhengig, blant annet av tid. 

Foucault var opptatt av å studere det som utfordret mennesket i samtiden - seksualitet, psykdom og andre former for avvik. Da han studerte det som vi kanskje vil kalle for normalen så han i stedet på det som var sett på som abnormalt. Foucault så på hvordan rådende kunnskapsregimer dannet ulike diskurser som igjen gjorde at vi skapte en verden med sanne tanker og oppfatninger. Det som for noen tiår siden kunne blitt omtaltsom en "energisk og ivrig bajas", ville i dag kanskje vært blitt kalt for et bokstavbarn med en diagnose eller tre.

Å ha en diagnose er kanskje ikke så avvikende i dag, og det er slett ingen sjeldenhet. Man kan da spørre seg hvorfor vi da likevel er så opptatt av å definere og kategorisere hverandre. Spørsmålet er ikke om Saga er syk, men hvordan. Går vi tilbake noen tiår er jeg ikke så sikker på om man hadde tenkt det samme. "Saga gjør jobben sin, men er kanskje ikke så veldig flink med mennesker". Sånn. End of story. Men så er det jo ikke helt sånn det er i dag, da. Jeg tenker som Foucault at det er interessant å se på den motsatte dikotomien (i forholdet normal-abnormal) for å forklare den andre. Skal vi se på hva som er mot normalt, kan vi studere det som, i den rådende diskursen, er sett normalt og motsatt. Derfor mener jeg at det nok er mer interessant å se på hvorfor vi er så opphengt i å vite om Saga, og egentlig hvem som helst andre, har den ene eller andre diagnosen enn akkurat hvilken og hvorfor.

Mange har forsøkt å komme med forklaringer på hvorfor mennesker begår kriminelle handlinger. Emilie Dürkheim innførte begrepet "anomi" i boka Selvmordet (1897) som en beskrivelse på at samfunn preget av oppløsning, normativ forvirring og svake sosiale bånd gjenspeiler svak sosial kontroll mellom menneskene. "Anomia" kommer fra gresk og betyr lovløshet. Dürkheim påpeker at dette er et utviklingstrekk ved fremveksten av morderne industrialiserte samfunn og overgangen fra mekanisk til organisk solidaritet i arbeidsdeling. I fremveksten av slike samfunn vil flere føle seg mindre integrert i samfunnet og derfor ha større tilbøyelighet for å bryte samfunnets normer. 

Robert K. Merton var også opptatt av anomi som forklaring på avvik, men han pekte på at anomi også kunne oppstå i stabile samfunn, uten den oppløsningstilstanden Durkheim beskriver. Merton legger vekt på personlig anomi som fremmendgjøring ved for stort gap mellom mål og midler i sin teori som har fått tilnavnet The American Dream. I den amerikanske kulturen er det tradisjon for å ha stor tro på at alle kan oppnå det samme og nå like langt gjennom hardt arbeid og innsatsvilje. Likevel stiller man med helt ulikt utgangspunkt av ressurser. For noen er veien kort opp til toppen fordi man sitter på masse ressurser økonomisk og sosialt, mens veien for andre er uoppnåelig lang. Dette kan føre til at noen utøver kriminelle handlinger for å oppnå mål som er uoppnåelige gjennom lovgyldig atferdsel.

Årsakene til kriminalitet kan være så mangt, men uønsket og forstyrrende atferd blir forsøkt korrigert gjennom sanksjoner og straff. Straff er offesielle rekasjoner på uønsket adferd og tar sikte på å ha en induvidualpreventiv, allmennpreventiv og/eller rehabiliterende funksjon. I tillegg kan det komme av et ønske om gjengjelding og hevn. Preventive faktorer går på avskrekking, for å skremme den som allerede har begått en kriminell handling fra å gjenta handlingen, og ved å sette et eksempel skremme andre fra å gjøre det samme. Rehabilitering handler om å gjøre de straffedømte "friske" og om til velfungerende samfunssborgere.

Noen ganger kan strafferammer virke som om de ikke står i riktig forhold til omfanget av den kriminelle handingen, og i hvertfall ikke hvis man måler kriminelle handlinger opp mot hverandre. De aller fleste er nok enige i at det finnes saker om kriminelle handlinger som seksuelt missbruk og overgrep mot barn som burde straffes hardere. For ikke lenge siden skrev VG om en person som ble dømt til 17 års fengsel for en narkodom, mens den vel mye omtalte tidligere Vågå-ordføreren Rune Øygård ikke ble dømt til mer enn to år og tre måneder etter årevis med seksuelt misbruk av en mindreårig jente. Det er umulig å stille kriminelle og tragiske hendelser som dette opp mot hverandre, men noen ganger virker det uproposjonelt.

I denne saken fra NRK vises det til en rekke fengselsdommer i USA hvor relativt ubetydelige lovbrudd har blitt straffet med fengselsdommer på livstid. Én tyvlånte en lastebil. Én stjal en lommebok. En annen ble dømt for å oppbevare narkotika som tilhørte hennes voldelige kjæreste. Alle ble dømt til å sitte i fengsel så lenge de lever. En stor forskjell på det norske og det amerikanske rettssystemet er hva som vektlegges av hevn eller rehabilitering i straff. I Norge har vi en tradisjon for å vektlegge rehabiliterings-perspektivet for å få innsatte til å bli gode samfunnsborgere som kan tjene staten når de en dag kommer ut fra fengsel. I USA, som forøvrig også er et av få land i verden som utøver dødsstraff, virker hevn- og avskrekkings-perspektivet å henge høyere hva gjelder størrelse på straffedommer. 

Det var overraskende enkelt å vandre knallgul i det offentlige rom. Ved å forsøke å ikke kikke nedover (dog, det var tidvis vanskelig å ikke bli blendet av gulheten) kunne jeg forsøke å ignorere det faktum at jeg var et vandrende avvik. Dette var riktig nok vanskelig, da jeg fort merket at folk snudde seg og ble litt forudret.

La meg illustrere:

Folk bare...

og

 og jeg bare "høh..?".

Men hva er egentlig så merkelig med å gå rundt på denne måten? Handlingen min ellers tror jeg ikke stridet så mye med hvordan man ofte oppfører seg. Jeg kikket på suppeposer, blomster og frossenvarer uten særlig mye om eller men. Likevel snudde seg om og klødde seg i pannen, så jeg antar at det må ha vært på grunn av den gule skruden. Man kan jo stille seg spørsmålet "hva er så rart med å gå kledd slik?", og det er kanskje ikke helt enkelt å si hvorfor. Å svare at "ja, det der er merkelig" er nok imidlertid enkelt si. Hvertfall hvis jeg skal ta utganspunkt i de rare blikkene jeg fikk.

I løpet av de 10 minuttene jeg spradet rundt, gul og fin, var det ingen som stilte meg noen spørsmål, selv om jeg antar de hadde noen på lager. Eller hadde de egentlig det? Jeg har stilt meg et par spørsmål til i etterkant av visitten på Solsiden som går på hvor reell min oppfattelse av hvordan folk så på meg. I det jeg tok på meg klærene ble jeg mer obs på folk rundt meg og forsøkte å lese uttrykkene deres, så det er fullt mulig at folk ikke egentlig så så merkelig på meg som jeg følte. Jeg har likevel vanskelig å tro på at alt var innbilning, men man vet jo aldri. La meg spørre deg:

Noen ganger skal det egentlig veldig lite til før man kan kalle noe et avvik. Det å gå baklengst gjennom kiosken for eksempel, bryter normen om å gå den riktige veien og jeg fikk derfor noen reaksjoner på det.

Jeg følte med kjempeteit. 

Jeg fanget opp en del reaksjoner fra folk som ikke ble fanget opp av kameraet. For eksempel så jeg noen folk som tok en steg tilbake idét jeg gikk forbi og bare stoppet opp og så skikkelig rart på meg. De sto der som et spørsmålstegn. Stuntet var relativt enkelt å gjennomføre og krevde lite av meg, bortsett fra at jeg måtte tåle å skille meg ut og få noen blikk.

I boken The Presentation of Self in Everyday Life (1959) sammenligner Goffman virkeligheten med en teaterscene i det som siden har blitt kalt for en teateranalogi. Aktørene blir i dette perspektivet sett på som en skuespiller på en scene. Her går aktørene inn i en rolle, og målet er å spille troverdig overfor publikum. Dette kalles staging, og her inngår det som kalles for inntrykksstyring. Men hjelp av rekvisitter, kulisser og utsmykking kan vi forsøke å motta ønsket oppfatning av publikum. Overført til bloggen, kan man si at de ordene, formuleringene og bildene er med på å danne et bilde av hvem vi er, fordi vi bloggere velger å opptre på en viss måte, her inne på bloggscenen. Men også vi har en backstage.

Ta for eksempel Trøndelag teater. Her har man en scene, men også en backstage. Det er her skuespillerne kan puste ut mellom de ulike aktene, og snakke sin egentlige dialekt, blåse ut magen og være 45 i stedet for de påsminkede 20 årene. Flaks for oss (eller?) har også vi bloggere og hverdagsmennesker et slikt område bak scenen, som tidligere nevnt. Det kan kanskje være vel så interssant å se på hva vi ikke gjør og hvordan vi ikke ønsker å være. Man kan kanskje se på dette som et avvik fra hvordan andre oppfatter oss. Det er nemlig ytterst få som får se hva som skjer bak scenen. Eventuelt PC-skjermen.

Når vi blogger her på Mot normalt, har vi ikke særlig store ønsker om å legge ut om de gangene vi syns innleggene er drit å skrive, de gangene vi forsøker å gi inntrykk av at vi skjønner mer enn vi gjør eller hvordan vi ryddet rommet før vi lagde offline-videoene våre. Her forsøker vi å glemme de gangene vi tar av oss maskene våre, og de støver i et hjørne. Læll, så tar vi de på oss i håp om at vi fremstår på en måte vi tror dere ønsker. Da kan man forøvrig stille seg spørsmålet om det egentlig er nødvendig. Vi ELSKER jo å se pene folk bli feite eller at mask(ara)en detter detter av trynet, og vi kan føle oss litt bedre selv. Vi forsøker å skrive innlegg med selvtillitt, og glemmer alt vi er usikker på. Vi rydder rommet før filming og vi sier lite om det. Det er kanskje bak scenen vi slapper mest av, men vi gjør likevel det vi kan for å ha det ryddig, rent og pent på scenen. Som Lars Vauler (ikke) sa, eg må ha, eg må ha masken min på. Hvertfall når vi blogger.

Vi tror ikke vi er alene om dette. ...eller er vi det? Hvem er med i klubben vår?

Datalagrinsdirektivet (DLD) som ble vedtatt i Norge i 2011 har møtt massiv motstand i befolkningen fordi det veldig tydelig innskrenker privatlivet, mistenkeliggjør og overvåker oss alle. Snowdens avsløringer om PRISM-programmet tidligere i år har også vært med på å blåse liv i debatten rundt respekt for personvern.

Under møtet på Samfundet ble det også nevnt mange andre eksempler på overstridelser av personvernets verdi som jeg aldri hadde tenkt over før. Har du foreksempel tenkt på at bruk av fordelskort som Coop-kort eller Trumph-kort registrerer alle varene du kjøper? Informasjonen disse kjedene henter inn fra dine innkjøp kan de bruke til ting som er mye mer verdifult for dem enn det 2-3% kjøpeutbyttet du mottar i gjengeld. Ellers ville de aldri gitt deg en sånn fordel.

Et skrekk-eksempel fra USA (selvfølgelig): En apotek-kjede har funnet en algoritme på hvordan de utifra innkjøp på fordelskort kan regne seg fram til at en kvinne er gravid, selv før hun er klar over det selv. En ung kvinne hadde over en periode brukt sin fars fordelskort. Sjokket var stort da far mottok en pakke i posten fra apoteket med påskriften: "Gratulerer med barnet! Her en en goodie-bag for graviditetstiden! Lykke til!". Dette skjedde før den unge kvinnen selv hadde fortalt sin far at han skulle bli bestefar. Det har gått for langt ... 

Det er svært lite kraft i den norske befolkningen for å presse på politiske endringer for å forsvare personvernet. Motstander av DLD og høyrepolitiker Michael Tetzschner hevder at stor tillit til Staten har gjort oss nordmenn naive. Vi har så stor tiltro til Staten at vi det ikke går opp for oss at Staten ikke bare er her for å beskytte oss, men også for å overvåke oss. Retten til privatliv er riktignok ikke nedfelt i grunnloven. Ei heller direkte i menneskerettighetene. Likevel argumenterer Tetzschner for at det er gode grunner til å kjempe for denne viktige rettigheten som en verdi i seg selv, og etterlyser engasjement i folket.

Problemet når det gjelder overvåkning og innskrenkelse av privatlivet er at man ikke kan komme seg unna det. Man kommer ikke utenom å legge ifra seg spor om alt fra hvem man har hatt telefonkontakt med, hva man har handlet på butikken eller hvilke nettsider man har besøkt. Nettsteder som Facebook har oppnådd et slags monopol på den typen informasjon de tilbyr som gjør at alle må ha Facebook for å ha et sosialt liv. Det gjør oss mer sårbar for overvåkning.

”Samtidig må jeg nok bekjenne at neppe i noen av de 19 årene jeg har hatt gleden av å ha lederansvaret for det institusjonelle personvernet i Norge har jeg, med hånden på hjertet, ved årsskiftet kunnet si: - Nå har vi ett år bak oss som har styrket personvernet, respekten for personvernet og – fremfor alt – forståelsen av personvernets grunnleggende betydning for vår valgte samfunnsform: Det liberale, åpne demokrati med den dertil hørende rettsstat.” - Georg Apenes, IT-tinget 2008

En artikkel i Dagbladet viser til ulike episoder der det har forekommet brudd på de kulturelle kodene.  I Stavanger konserthus ved en konsert med en fiolinist ble det klappet etter hver sats. En musikkprofessor reagerte med å skrive til avisen, og forklarte at klappingen er forstyrrende både for de som kan kodene og for dirigenten.

Artikkelen viser til at problemer oppstår når et felt får mange nye publikummere på kort tid. For noen år tilbake var det bekymring for at de mange nye tilskuerne på fotballtribunen tok med seg barn og brukte kampen som en plass for familiekos. I supporterkulturen er det det å støtte klubben som er viktig.

Hvordan kan vi få større forståelse for kodene som råder på ulike felt i kulturlivet? Kanskje vår alles kjære Pierre Bourdieu kan si oss noe mer om dette.

Bourdieus teori om habitus og felt er i utgangspunktet et forsøk på å løse et av sosiologiens problem: aktør vs. struktur – hva blir styrt av hva? Bourdieus felt utgjør strukturdelen i dette begrepsparet. Med felt mener Bourdieu et nettverk av relasjoner mellom de objektive posisjonene innenfor det (feltet). Relasjonene er objektive og eksisterer utenfor individuell bevissthet eller vilje. Vi befinner oss med andre ord på et overindividuelt nivå.

Bourdieu så på feltet som en slagmark, et sted der det ble utkjempet kamper og ulike typer kapital er «våpen». Han opererer med ulike former for kapital. Her er kanskje begrepet kulturell kapital det mest relevante. Kulturell kapital innebærer kjennskap til kulturelle former som er institusjonalisert. Andre kapitalformer er sosial kapital og symbolsk kapital. Kapitalmengden til en person vil være avgjørende for dens posisjon på feltet.

Bourdieu sier at via strategier søker innehaverne av posisjoner på feltet å sikre eller forbedre sin posisjon. De kan altså forsøke å endre prinsippene på feltet til sin egen fordel.

Så hvorfor snakker jeg om dette i forbindelse med koder/normer på fotballkamp eller klassisk konsert?

La oss bruke Bourdieu`s teori til å se på de to eksemplene ovenfor.

Vi kan se på klassisk musikk som et felt. Feltet består av relasjoner mellom musikere, dirigenter, komponister, samt alle de som setter pris på musikken og eventuelt engasjerer seg i miljøet, går på konserter osv. I Bourdieu`s teori er det ikke disse individene som er viktig, men de objektive posisjonene de fyller. Kapitelmengden er her viktig for en persons posisjon på feltet. De med høy kapital har her mye kunnskap om klassisk musikk, men også om kulturen og kodene på feltet.

Hva skjedde da publikum ved en klassisk konsert klappet etter hver sats? En professor i musikk irettesatte publikum og skapte debatt. De som klappet kjente altså ikke kodene som gjaldt for feltet. Vi kan si de ikke hadde den nødvendige kulturelle kapitalen. Professoren i musikk har på sin side høy kapital på feltet. Med Bourdieus «slagmark»- metafor i bakhodet kan vi tenke oss at professoren, ved å skrive til avisen og irettesette publikum, kjempet for å opprettholde kodene på feltet, og indirekte kjempet han da også for sin egen posisjon.

Vi kan også se på fotball som et felt. Feltet vil bestå av spillere, trenere, sportsjournalister samt alle fotballinteresserte folk der ute som er mer eller mindre engasjert.I tillegg kommer vi i dag ikke unna sponsorer og andre markedsinteresser. Feltet er stort og er en del av populærkulturen. Feltet skiller seg på mange måter fra klassisk musikk. På en klassisk konsert er det i all hovedsak dirigenten eller musikerne som har regien og definerer de rådende koder. På fotballfeltet er det kanskje i større grad ulike interesser som kjemper en kamp om hvilke koder som skal gjelde. I eksempelet over var fortballsupporterne bekymret over store grupper av tilskuere som kom på kamp av «feil grunner». Tribunen var for dem ikke et sted å ha familietid sammen med uinteresserte barn. Med Bourdieu`s teori i bunn kan vi tenke oss at fotballsupporterne, som kanskje sitter på en viss kapital på feltet, føler at feltet deres er truet av folk som ikke har de samme kodene. Kanskje er de redde for at nykommerne skal endre kodene og på denne måten truer supporternes posisjon på feltet.(Kanskje er det feil å snakke om at fotballpublikumet har kulturell kapital dersom de kjenner kodene på fotballfeltet. Pierre Bourdieu snakker om «høykultur» når han bruker begrepet. Men som mange før meg har gjort, kan jeg bruke hans begrep på en litt annen måte og snakke om for eksempel fotballkapital).

Dette blir for øvrig en litt for enkel tolkning av fotballfeltet, da det er mange ulike interesser som preger feltet. Arve Hjelset snakket i sin forelesning om ulike typer fotball interesserte. Supportere, fans, følgere og flanører skiller seg fra hverandre blant annet ved styrken i tilknytningen til laget. Det er også ulikheter i forhold til syn på kommersialisering av fotballen. Supporterne er for eksempel svært skeptisk til dette og føler at feltet deres er truet av denne markedslogikken. Fotballfeltet er nok litt for komplisert til at det går an (for meg, i et lite blogginnlegg) å definere noen rådende koder og interesser eller si noe om hva fotballkapital består i.

Uansett er det interessant å se at Bourdieu`s begreper kan anvendes og være til nytte i noe så hverdagslig som publikumskultur.

Etter å ha deltatt på tre konserter under årets festival sitter jeg likevel igjen med følelsen av at noen kunne trengt et solid kurs om hvordan man oppfører seg på en konsert. En gjennomgang av litt god gammeldags folkeskikk! Hvis jeg skulle arrangert konsert-kurs hadde jeg satt følgende høyt på sakslista:

Mobilbruk: Greit. Alle har smart-phone. Alle vil dokumentere hva de har vært med på. Alle vil poste det på Instagram. Fordi alle vil ha masse likes. Men er det egentlig greit å stå med en lysende mobilsjerm høyt til værs under en hel konsert for å spille inn en hakkete film med dårlig kvalitet på både bilde og lyd? Er det greit at de som står bakerst kun ser et hav av lysende mobiltelefoner? Å plukke opp telefonen for å ta et bilde eller to er greit, men gjør det fort og konsentrer deg heller om det som faktisk skjer på scenen! Støynivå: Hvis du ikke er interessert i å høre på de som spiller konserten så ikke kom på konserten. Hvis du er mer interessert i å drikke deg dritings mens du skravler høylytt med venninna di, gå et annet sted i stedet for å betale en konsertbillett for å stå det og ødelegge konsertopplevelsen for andre. Ja, konserter er til for å ha det gøy, men se an musikken og stemninga litt! Det er greit å prate sammen så lenge man ikke ødelegger for andre konsertgjengere som faktisk er der for å høre på musikken.

Oppvarmingsartister: Vis litt respekt folkens! Jeg skjønner at du har kommet for å se kveldens hovedartist, men det er en grunn til at akkurat denne oppvarmingsartisten har blitt valgt til oppvarmingen for kvelden. Under oppvarmingen til Thomas Dybdahl hadde jeg mest lyst til å grave meg ned i jorda fordi jeg var så flau over det publikumet jeg var en del av. Folk ga regelrett faen i hun som sto på scenen med gitaren sin og leverte egenproduserte og flotte sanger. Tenk litt på hvilke signaler du sender til den som er på scenen. 

Mitt lille stunt gikk ut på å sette meg ned med vilt fremmede mennesker i kaféen på dragvoll, selv om det var flere ledige bord jeg kunne satt meg ved. Planen var å spørre om plassen var ledig, sette meg ned og lese avisen som om alt var normalt.

Jeg tror de fleste vil enes om at dette er et klart normbrudd.  Normen er at man generelt aldri vil prate med fremmede på et offentlig sted og definitivt ikke sette seg ned sammen med de (!), dersom man ikke har det vi kan kalle et interaksjonspåskudd. Med andre ord vil man ikke gå inn i noen form for interaksjon med fremmede med mindre man har en grunn til det.  I dette eksperimentet hadde jeg overhode ingen grunn til å skulle sette meg ned med disse jentene. Jeg hadde aldri sett de før, og kunne satt meg alene hvis jeg ville det.

Før vi gjennomførte eksperimentet tenkte vi mest på hvordan disse jentene ville reagere. Det vi ikke tenkte like mye over var hvordan JEG ville reagere, som for øvrig også er interessant.

Jentene synes åpenbart at oppførselen min var rar, selv om det ikke er veldig tydelig på filmen. Når jeg spurte om stolen ved bordet deres var ledig, la jeg merke til at de nølte en liten stund før de sa ja. I de neste sekundene fortsatte de å prate. De prøvde nok å overse meg.  Jeg tenker at en slik reaksjon er ganske forventet. De ble kanskje litt satt ut av denne fremmede jenta som plutselig kom og satt seg sammen med dem. Deres reaksjon var rett og slett å prøve å overse meg og normbruddet mitt. Denne reaksjonen er nok den mest «normale».  Men jeg kunne også ha opplevd og bli sanksjonert på ulike måter. For eksempel kunne de bedt meg om å sette meg et annet sted eller de kunne blitt irritert.

Den som hadde den største reaksjonen på dette eksperimentet var nok meg selv. Jeg fant det utrolig ukomfortabelt, og klarte ikke å sitte der i mer enn noen få sekunder før jeg avslørte eksperimentet. På denne måten avslørte jeg at jeg faktisk hadde et slags interaksjonspåskudd.

Som nevnt i innlegget om ulike forståelser av avvik, kan man se på avvik i et interaksjonelt perspektiv. Dette vil si at handlingen i seg selv ikke er et avvik. Det trengs noen som definerer handlingen som avvikende for at den skal være nettopp det. I dette eksperimentet synes nok jentene at oppførselen min var rar, men mest av alt var deg meg selv som definerte handlingen min som avvikende. Dette var da også bakgrunnen for eksperimentet. Hadde vi ikke syntes at det å sette seg ned med fremmede var avvikende, hadde poenget med eksperimentet vært borte. 

Å se på avvik i dette perspektivet innebærer at avvik blir et relativt fenomen. Hadde jeg gjort det samme eksperimentet med andre personer, i et annet land, eller generelt i en annen situasjon ville det kanskje ikke vært avvikende lenger.

Av etiske hensyn forsikret jeg meg om at det var greit å publisere denne videoen på nett.  De var i utgangspunktet negative til å skulle bli filmet i skjul og lagt ut på en blogg, men da jeg fortalte mer om prosjektet ga de sitt samtykke. Godt er det, fordi jeg hadde ikke klart å gjøre dette flere ganger!

Interessant, hvordan en så tilsynelatende enkel handling, kan være så vanskelig å gjennomføre. Det sier noe om hvor mye vi styres av samfunnets normer. når man faktisk blir fysisk uvel av å bryte dem.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi alle har en slags idé om hvem og hvordan vi vil være. Når vi nå er i gang med å blogge om både hist og pist, så kan det kanskje være en idé å ta et steg litt utenfor bloggboksen vi kanskje befinner oss i. Hvordan kan vi her på Mot normalt skape et bilde av hvem oss tre bak bloggen er?

Blant de ganske mange sosiologene som forsøker å forklare det o store moderne samfunn, finner vi Anthony Giddens. Noe av det han mener skiller dagens moderne samfunn fra det tradisjonelle, er menneskets uendelige muligheter til å ta egne aktive beslutninger. Dette kalles refleksivitet og kan kanskje forklares greit nok ut fra Giddens egne ord: “We are, not who we are, but what we make of ourselves”. I motsetning til tidligere, da yrke, status og temmelig mye annet ble bestemt av arv og familie, kan vi i dag bli nesten hvem vi ønsker. Hey, Mette-Marit skal bli dronning og hvem kunne sagt det for femten år siden? Liksom mennesket før nedarvet sin identitet og sosiale posisjon fra deres forgjengere, var også denne identiteten mer eller mindre konstant. Sett i et slik perspektiv kunne vel aldri Mette-Marit bli kronprinsesse?

Giddens sier at vi i dag kan, på grunnlag av aktive beslutninger, ta våre egne valg og skape sitt eget selv og livsprosjekt. Dette skjer ved et refleksivt arbeid, der mennesket vurderer forskjellige aktuelle alternativer for hvordan man ønsker å være. I det Maren, Marie eller jeg skriver et innlegg og poster det her på bloggen har vi selv tatt et valg om hva innholdet skal være. Bevisst eller ubevisst gjør vi dette for å skape vår egen identitet. At jeg kan erte kronprisessen kan være fordi jeg ønsker å skape et bilde av at jeg er vitti og småfrekk (eventuelt kritisk til kongehuset, men det hadde i såfall vært en annen sak). Faktum er at hun gikk fra Mette-Marit Tjessem Høiby til Mette-Marit av Norge fordi hun gjorde noen refleksive valg. Så klart vedkjenner vi jo at hun ene og alene ikke kunne bestemme at hun skulle få lov til å bli dronning - det vi tenker på her er hvordan hun fylte rollen. På samme måte som hun har forsøkt å skape og fylle en kronprinsesserolle, gjør vi det samme med en bloggerrolle.

I denne bloggen skal vi ha et sosiologisk fokus, ofte med en vinkling mot avvik. Da spiller det kanskje ikke like stor rolle hvilke klær vi har på oss og i hvilken by vi har vokst opp i. Dette kan selvsagt diskueres. Vi forsøker uansett å fylle blogger-rollen og gjør det gjennom en rekke ulike valg.

I NOVAs undersøkelse fra Sandefjord fant jeg dettte spørsmålet: Andel som svarer at de minst to ganger sist uke har «brukt størstedelen av kvelden ute sammen med venner/kamerater». I Sandefjord var denne andelen på 35 prosent, sammenlignet med gjennomsnittet for Norge som var på 40 prosent. 

Dette betyr at 65 prosent av ungdommene i Sandefjord sitter hjemme minst seks dager i uken. Det var da ikke sånn før? Eller?

Jeg synes å huske at jeg var en del ute sammen med venner da jeg gikk på undomskolen. Vi sov i telt i nabolaget, hang ved ballbingen på vår gamle barneskole, var ute å aket på vinteren, var på kafè eller i byen osv. Vi må heller ikke glemme ting som «ringstikk» ( hvor man ringer på døren til folk i nabolaget, og deretter stikker av). Er det blitt mindre av dette?

Videre i artikkelen fra Aftenposten  finner vi at SSB har tall om ungdoms tidbruk som bekrefter tendensen. Fra 1990 til 2010 har aldersgruppen 16-24 økt sin hjemmetid med en og en halv time. Resten av befolkningen derimot har ikke økt sin hjemmetid i løpet av den samme tidperioden. Det er med andre ord de unges atferd som har endret seg. Vi kan kanskje snakke om interkohort endring. Inter betyr «mellom» og en kohort er en aldersgruppe, eller gererasjon. Dette vil si at endringen er mellom generasjoner, med den konsekvens at generasjonene blir ulike.

Jeg sa til søsteren min, som bor i Sandefjord og har begynt i 10 klasse, at jeg hadde tenkt til å skrive noe om dette tema og spurte om hun hadde noen innspill. Det første hun nevnte var at ungdom i dag «Spiller mer data, tv, vi kan snakke på sosiale medier istedenfor å møtes ute».

I boka Mediesosiologi omtaler Aalberg og Elvestad (2012) generasjonen som er vokst opp på 2000- tallet. Generasjonen har fått navn som «generasjon.com», «multimediegenerasjonen», eller «mediegenerasjonen». Dette er en generasjon som ikke kan forestille seg en verden uten internett.

Er dette forklaringen? Har internett og sosiale medier til en viss grad erstattet fysisk sosialt samvær ute med venner? Det er vanskelig å bevise dette, men la oss si at det nå er slik. Betyr det noe? Går dagens ungdom glipp av noe?

Dette er et stort og vanskelig spørsmål. I artikkelen fra Aftenposten sier Margrete Skår at « barn i dag mister det uformelle samværet utendørs, erfaringer og kompetanse ved å være ute på egenhånd og utfordres der ».  Med andre ord går de glipp av en del erfaringer og kompetanse man får ved å være ute på egenhånd. Er dette erfaringer og kompetanse man ikke kan få gjennom å kommunisere gjennom sosiale medier? Er det noen viktige forskjeller på samvær med venner ute og samvær over sosiale medier?

Kommunikasjonen vil være annerledes over sosiale medier enn ved fysisk samvær. Medierikhetsteorien utviklet av Daft og Lengel (1984) kan si oss noe om ulike egenskaper ved ulike kommunikasjonskanaler. Kommunikasjon ansikt til ansikt er en kanal med stor båndbredde, med både verbal og ikke verbal kommuniksjon. Misforståelser kan lett oppklares, og vi kan tilpasse budskapet vårt avhengig av hvordan mottakeren reagerer. Kommunikasjon over sosiale medier er som oftest ikke-verbal kommunikasjon, der man mister kroppsspråk og toneleie. Det blir vanskeligere å «speile» seg i mottakerens reaksjoner. Kommunikasjonen er ofte også asynkron på sosiale medier. Man kan ikke forvente å få svar med en gang. Kommunikasjonen blir på denne måten mindre sammenhengende. Mye kan nevnes i dette avsnittet, men jeg vil begrense meg til poenget om at man mister den ikke-verbale kommunikasjonen.

Charles Horton Cooley er en av grunnleggerne av retningen vi kaller symbolsk interaksjonisme. Han er mest berømt for sitt «looking-glass self». Teorien går ut på at når man går inn i en interaksjon med andre vil man forestille seg hvordan man selv fremtrer og hvordan den andre personen oppfatter denne fremtredenen. Avhengig av hvordan man tror man blir oppfattet følger en «self feeling» som f.eks stolthet eller skam. Med andre ord vil man speile seg i sin oppfatning av andres reaksjoner på en selv.

Poenget mitt er at hvis tid brukt til fysisk samvær med venner til en viss grad byttes ut med kommunikasjon gjennom sosiale medier, vil det få konsekvenser for de unges sosiale interaksjon. Uten ikke-verbal kommunikasjon som kroppsspråk, toneleie, ansiktsuttrykk, fysisk kontakt osv vil det være vanskeligere å speile seg i andres oppfatning av en selv, da man ikke tydelig kan se reaksjonen til den andre. I det minste vil denne prosessen bli annerledes. Kanskje oppstår misforståelser lettere. Kanskje får man en annet bilde av seg selv enn man ellers ville fått.

Kanskje sitter vi igjen med en ungdomsgenerasjon med en «sosiale medier- identitet»?

Denne lille divaen er verdt et par minutter av ditt liv, kjære leser. Når vi i denne bloggen ønsker å rette søkelyset mot folk og fenomener som kanskjer går mooot norrmalt, passer afrostepballerinaen fint inn.

I identisk tutu og steppesko er det en ballerina som, med sin friske attitude, skiller seg ut i mengden. Dans kan tolkes på tusen måter, og hvem har vel sagt at man må kjøre lik stil? Det å gå mot normalen kan i blant resultere i massiv applaus, altså.