#motnormalt

Jeg tror at noe av det viktigste vi tar med oss fra bloggingen er en økt evne til å kunne bruke sosiologien i praksis. Evnen til å kunne knytte sammen teori og praksis en en viktig ferdighet i sosiologien. Egentlig er dette noe vi gjør hver dag, men å skulle formidle det i relativt korte blogginnlegg kan være en utfordring. Denne utfordringen synes jeg vi har klart ganske fint.

I tillegg har vi hatt et spesielt fokus på dette med avvik og normalitet, noe som har vært interessant. Som vi har lært av etnometodologien kan det å forstyrre normaliteten hjelpe oss og avdekke hva det normale egentlig er, hva som gjør en gitt situasjon til akkurat det den er. Vi har også sett at avvik ikke kan eksistere uten at noen definerer det som nettopp et avvik. Det er med andre ord et interaksjonelt fenomen, og et sosiologisk fenomen i høyeste grad.

Maren: Å skrive blogg som eksamensform hørtes ganske rart ut for meg. Å skrive blogg, i det hele tatt, hørtes egentlig ganske rart ut for meg. Jeg er likevel glad for at vi fikk denne utfordringen! Gjennom bloggen har jeg lært å jobbe mer selvstendig utifra en eksamensform som var helt ny og ukjent. Vi har også måttet jobbe sammen, i et samarbeid som har fungert veldig bra, for å sammen skape bloggen i fellesskap.

Videre har jeg lært hvordan man kan bruke sosiologien aktivt for å forklare hverdagslige ting som skjer rundt oss hele tiden. På en måte har sosiologien kommet "nærmere" gjennom at vi har måttet bruke teorier aktivt. I tillegg har jeg lært noe om hvordan en blogg kan utformes og brukes rent teknisk og alt dette tror jeg kommer godt med! Man lærer og husker bedre det man har gjort praktisk. Takk for nå!

Bertine: Hva er innafor? Hva er merkelig og rart? Hvorfor det? Sånne spørsmål har jeg hatt mange av siden Mot normalt ble født. Det å tvinge seg selv til å reflektere over hverdagslivet bidrar nok til at mange lys tennes. I blant har det vært flammefest i hodet, men da er det også ganske greit å få muligheten til å få det ut. Å blogge eller å ikke blogge er kanskje ikke det store spørsmålet, men om det er gøy er vel ikke et spørsmål en gang. Hvertfall for sånne som (meg som) ofte tenker høyt.

Du er i såfall ikke alene. Et søk på "Saga Norén diagnose" gir 986 treff. "Saga Norén asperger" gir 1420, "Saga Norén autist" gir 2300 treff på google.

(Dersom politibetjenten er deg ukjent kan du jo ta en titt her og se hva du selv tenker.)

Første gang noen sa til meg at de var bombesikker på at Saga måtte ha en diagnose ble jeg litt overrasket og hadde tenkt på det før. Nå, derimot, synes jeg nesten det er merkelig at jeg ikke tenkte på det tidligere. Blikk, kroppsspråk og ikke minst hva hun sier i sosiale situasjoner peker mot autisme. Eller hvertfall det jeg tenker at autisme er. Likevel, det jeg syns er mest interesant er ikke hvorvidt Saga er autist eller ei, men hvorfor vi har dette behovet for å sette en slik merkelapp på hverandre.

Sitatet dere så i forrige innlegg kommer fra Michele Foucalt, og kan kanskje bidra til å gi (i det minste) ett perspektiv på vår trang til å sette diagnoser. “(...) not being normal and being sick are in fact very different but have been reduced to the same thing”, sier han. Jeg er ingen ekspert, men tenker at dette kan forstås på flere måter. Både som at det ikke er helt enkelt å peke på hva som er normalt og hva som er et avvik - disse skillelinjene kan være vanskelig å dra. Hva som oppfattes som avvik og normal er ikke alltid like tydelig. Dette er også kontekstavhengig, blant annet av tid. 

Foucault var opptatt av å studere det som utfordret mennesket i samtiden - seksualitet, psykdom og andre former for avvik. Da han studerte det som vi kanskje vil kalle for normalen så han i stedet på det som var sett på som abnormalt. Foucault så på hvordan rådende kunnskapsregimer dannet ulike diskurser som igjen gjorde at vi skapte en verden med sanne tanker og oppfatninger. Det som for noen tiår siden kunne blitt omtaltsom en "energisk og ivrig bajas", ville i dag kanskje vært blitt kalt for et bokstavbarn med en diagnose eller tre.

Å ha en diagnose er kanskje ikke så avvikende i dag, og det er slett ingen sjeldenhet. Man kan da spørre seg hvorfor vi da likevel er så opptatt av å definere og kategorisere hverandre. Spørsmålet er ikke om Saga er syk, men hvordan. Går vi tilbake noen tiår er jeg ikke så sikker på om man hadde tenkt det samme. "Saga gjør jobben sin, men er kanskje ikke så veldig flink med mennesker". Sånn. End of story. Men så er det jo ikke helt sånn det er i dag, da. Jeg tenker som Foucault at det er interessant å se på den motsatte dikotomien (i forholdet normal-abnormal) for å forklare den andre. Skal vi se på hva som er mot normalt, kan vi studere det som, i den rådende diskursen, er sett normalt og motsatt. Derfor mener jeg at det nok er mer interessant å se på hvorfor vi er så opphengt i å vite om Saga, og egentlig hvem som helst andre, har den ene eller andre diagnosen enn akkurat hvilken og hvorfor.

Det var overraskende enkelt å vandre knallgul i det offentlige rom. Ved å forsøke å ikke kikke nedover (dog, det var tidvis vanskelig å ikke bli blendet av gulheten) kunne jeg forsøke å ignorere det faktum at jeg var et vandrende avvik. Dette var riktig nok vanskelig, da jeg fort merket at folk snudde seg og ble litt forudret.

La meg illustrere:

Folk bare...

og

 og jeg bare "høh..?".

Men hva er egentlig så merkelig med å gå rundt på denne måten? Handlingen min ellers tror jeg ikke stridet så mye med hvordan man ofte oppfører seg. Jeg kikket på suppeposer, blomster og frossenvarer uten særlig mye om eller men. Likevel snudde seg om og klødde seg i pannen, så jeg antar at det må ha vært på grunn av den gule skruden. Man kan jo stille seg spørsmålet "hva er så rart med å gå kledd slik?", og det er kanskje ikke helt enkelt å si hvorfor. Å svare at "ja, det der er merkelig" er nok imidlertid enkelt si. Hvertfall hvis jeg skal ta utganspunkt i de rare blikkene jeg fikk.

I løpet av de 10 minuttene jeg spradet rundt, gul og fin, var det ingen som stilte meg noen spørsmål, selv om jeg antar de hadde noen på lager. Eller hadde de egentlig det? Jeg har stilt meg et par spørsmål til i etterkant av visitten på Solsiden som går på hvor reell min oppfattelse av hvordan folk så på meg. I det jeg tok på meg klærene ble jeg mer obs på folk rundt meg og forsøkte å lese uttrykkene deres, så det er fullt mulig at folk ikke egentlig så så merkelig på meg som jeg følte. Jeg har likevel vanskelig å tro på at alt var innbilning, men man vet jo aldri. La meg spørre deg:

Noen ganger skal det egentlig veldig lite til før man kan kalle noe et avvik. Det å gå baklengst gjennom kiosken for eksempel, bryter normen om å gå den riktige veien og jeg fikk derfor noen reaksjoner på det.

Jeg følte med kjempeteit. 

Jeg fanget opp en del reaksjoner fra folk som ikke ble fanget opp av kameraet. For eksempel så jeg noen folk som tok en steg tilbake idét jeg gikk forbi og bare stoppet opp og så skikkelig rart på meg. De sto der som et spørsmålstegn. Stuntet var relativt enkelt å gjennomføre og krevde lite av meg, bortsett fra at jeg måtte tåle å skille meg ut og få noen blikk.

Mitt lille stunt gikk ut på å sette meg ned med vilt fremmede mennesker i kaféen på dragvoll, selv om det var flere ledige bord jeg kunne satt meg ved. Planen var å spørre om plassen var ledig, sette meg ned og lese avisen som om alt var normalt.

Jeg tror de fleste vil enes om at dette er et klart normbrudd.  Normen er at man generelt aldri vil prate med fremmede på et offentlig sted og definitivt ikke sette seg ned sammen med de (!), dersom man ikke har det vi kan kalle et interaksjonspåskudd. Med andre ord vil man ikke gå inn i noen form for interaksjon med fremmede med mindre man har en grunn til det.  I dette eksperimentet hadde jeg overhode ingen grunn til å skulle sette meg ned med disse jentene. Jeg hadde aldri sett de før, og kunne satt meg alene hvis jeg ville det.

Før vi gjennomførte eksperimentet tenkte vi mest på hvordan disse jentene ville reagere. Det vi ikke tenkte like mye over var hvordan JEG ville reagere, som for øvrig også er interessant.

Jentene synes åpenbart at oppførselen min var rar, selv om det ikke er veldig tydelig på filmen. Når jeg spurte om stolen ved bordet deres var ledig, la jeg merke til at de nølte en liten stund før de sa ja. I de neste sekundene fortsatte de å prate. De prøvde nok å overse meg.  Jeg tenker at en slik reaksjon er ganske forventet. De ble kanskje litt satt ut av denne fremmede jenta som plutselig kom og satt seg sammen med dem. Deres reaksjon var rett og slett å prøve å overse meg og normbruddet mitt. Denne reaksjonen er nok den mest «normale».  Men jeg kunne også ha opplevd og bli sanksjonert på ulike måter. For eksempel kunne de bedt meg om å sette meg et annet sted eller de kunne blitt irritert.

Den som hadde den største reaksjonen på dette eksperimentet var nok meg selv. Jeg fant det utrolig ukomfortabelt, og klarte ikke å sitte der i mer enn noen få sekunder før jeg avslørte eksperimentet. På denne måten avslørte jeg at jeg faktisk hadde et slags interaksjonspåskudd.

Som nevnt i innlegget om ulike forståelser av avvik, kan man se på avvik i et interaksjonelt perspektiv. Dette vil si at handlingen i seg selv ikke er et avvik. Det trengs noen som definerer handlingen som avvikende for at den skal være nettopp det. I dette eksperimentet synes nok jentene at oppførselen min var rar, men mest av alt var deg meg selv som definerte handlingen min som avvikende. Dette var da også bakgrunnen for eksperimentet. Hadde vi ikke syntes at det å sette seg ned med fremmede var avvikende, hadde poenget med eksperimentet vært borte. 

Å se på avvik i dette perspektivet innebærer at avvik blir et relativt fenomen. Hadde jeg gjort det samme eksperimentet med andre personer, i et annet land, eller generelt i en annen situasjon ville det kanskje ikke vært avvikende lenger.

Av etiske hensyn forsikret jeg meg om at det var greit å publisere denne videoen på nett.  De var i utgangspunktet negative til å skulle bli filmet i skjul og lagt ut på en blogg, men da jeg fortalte mer om prosjektet ga de sitt samtykke. Godt er det, fordi jeg hadde ikke klart å gjøre dette flere ganger!

Interessant, hvordan en så tilsynelatende enkel handling, kan være så vanskelig å gjennomføre. Det sier noe om hvor mye vi styres av samfunnets normer. når man faktisk blir fysisk uvel av å bryte dem.

Denne lille divaen er verdt et par minutter av ditt liv, kjære leser. Når vi i denne bloggen ønsker å rette søkelyset mot folk og fenomener som kanskjer går mooot norrmalt, passer afrostepballerinaen fint inn.

I identisk tutu og steppesko er det en ballerina som, med sin friske attitude, skiller seg ut i mengden. Dans kan tolkes på tusen måter, og hvem har vel sagt at man må kjøre lik stil? Det å gå mot normalen kan i blant resultere i massiv applaus, altså.