#bertine

Jeg tror at noe av det viktigste vi tar med oss fra bloggingen er en økt evne til å kunne bruke sosiologien i praksis. Evnen til å kunne knytte sammen teori og praksis en en viktig ferdighet i sosiologien. Egentlig er dette noe vi gjør hver dag, men å skulle formidle det i relativt korte blogginnlegg kan være en utfordring. Denne utfordringen synes jeg vi har klart ganske fint.

I tillegg har vi hatt et spesielt fokus på dette med avvik og normalitet, noe som har vært interessant. Som vi har lært av etnometodologien kan det å forstyrre normaliteten hjelpe oss og avdekke hva det normale egentlig er, hva som gjør en gitt situasjon til akkurat det den er. Vi har også sett at avvik ikke kan eksistere uten at noen definerer det som nettopp et avvik. Det er med andre ord et interaksjonelt fenomen, og et sosiologisk fenomen i høyeste grad.

Maren: Å skrive blogg som eksamensform hørtes ganske rart ut for meg. Å skrive blogg, i det hele tatt, hørtes egentlig ganske rart ut for meg. Jeg er likevel glad for at vi fikk denne utfordringen! Gjennom bloggen har jeg lært å jobbe mer selvstendig utifra en eksamensform som var helt ny og ukjent. Vi har også måttet jobbe sammen, i et samarbeid som har fungert veldig bra, for å sammen skape bloggen i fellesskap.

Videre har jeg lært hvordan man kan bruke sosiologien aktivt for å forklare hverdagslige ting som skjer rundt oss hele tiden. På en måte har sosiologien kommet "nærmere" gjennom at vi har måttet bruke teorier aktivt. I tillegg har jeg lært noe om hvordan en blogg kan utformes og brukes rent teknisk og alt dette tror jeg kommer godt med! Man lærer og husker bedre det man har gjort praktisk. Takk for nå!

Bertine: Hva er innafor? Hva er merkelig og rart? Hvorfor det? Sånne spørsmål har jeg hatt mange av siden Mot normalt ble født. Det å tvinge seg selv til å reflektere over hverdagslivet bidrar nok til at mange lys tennes. I blant har det vært flammefest i hodet, men da er det også ganske greit å få muligheten til å få det ut. Å blogge eller å ikke blogge er kanskje ikke det store spørsmålet, men om det er gøy er vel ikke et spørsmål en gang. Hvertfall for sånne som (meg som) ofte tenker høyt.

Du er i såfall ikke alene. Et søk på "Saga Norén diagnose" gir 986 treff. "Saga Norén asperger" gir 1420, "Saga Norén autist" gir 2300 treff på google.

(Dersom politibetjenten er deg ukjent kan du jo ta en titt her og se hva du selv tenker.)

Første gang noen sa til meg at de var bombesikker på at Saga måtte ha en diagnose ble jeg litt overrasket og hadde tenkt på det før. Nå, derimot, synes jeg nesten det er merkelig at jeg ikke tenkte på det tidligere. Blikk, kroppsspråk og ikke minst hva hun sier i sosiale situasjoner peker mot autisme. Eller hvertfall det jeg tenker at autisme er. Likevel, det jeg syns er mest interesant er ikke hvorvidt Saga er autist eller ei, men hvorfor vi har dette behovet for å sette en slik merkelapp på hverandre.

Sitatet dere så i forrige innlegg kommer fra Michele Foucalt, og kan kanskje bidra til å gi (i det minste) ett perspektiv på vår trang til å sette diagnoser. “(...) not being normal and being sick are in fact very different but have been reduced to the same thing”, sier han. Jeg er ingen ekspert, men tenker at dette kan forstås på flere måter. Både som at det ikke er helt enkelt å peke på hva som er normalt og hva som er et avvik - disse skillelinjene kan være vanskelig å dra. Hva som oppfattes som avvik og normal er ikke alltid like tydelig. Dette er også kontekstavhengig, blant annet av tid. 

Foucault var opptatt av å studere det som utfordret mennesket i samtiden - seksualitet, psykdom og andre former for avvik. Da han studerte det som vi kanskje vil kalle for normalen så han i stedet på det som var sett på som abnormalt. Foucault så på hvordan rådende kunnskapsregimer dannet ulike diskurser som igjen gjorde at vi skapte en verden med sanne tanker og oppfatninger. Det som for noen tiår siden kunne blitt omtaltsom en "energisk og ivrig bajas", ville i dag kanskje vært blitt kalt for et bokstavbarn med en diagnose eller tre.

Å ha en diagnose er kanskje ikke så avvikende i dag, og det er slett ingen sjeldenhet. Man kan da spørre seg hvorfor vi da likevel er så opptatt av å definere og kategorisere hverandre. Spørsmålet er ikke om Saga er syk, men hvordan. Går vi tilbake noen tiår er jeg ikke så sikker på om man hadde tenkt det samme. "Saga gjør jobben sin, men er kanskje ikke så veldig flink med mennesker". Sånn. End of story. Men så er det jo ikke helt sånn det er i dag, da. Jeg tenker som Foucault at det er interessant å se på den motsatte dikotomien (i forholdet normal-abnormal) for å forklare den andre. Skal vi se på hva som er mot normalt, kan vi studere det som, i den rådende diskursen, er sett normalt og motsatt. Derfor mener jeg at det nok er mer interessant å se på hvorfor vi er så opphengt i å vite om Saga, og egentlig hvem som helst andre, har den ene eller andre diagnosen enn akkurat hvilken og hvorfor.

Det var overraskende enkelt å vandre knallgul i det offentlige rom. Ved å forsøke å ikke kikke nedover (dog, det var tidvis vanskelig å ikke bli blendet av gulheten) kunne jeg forsøke å ignorere det faktum at jeg var et vandrende avvik. Dette var riktig nok vanskelig, da jeg fort merket at folk snudde seg og ble litt forudret.

La meg illustrere:

Folk bare...

og

 og jeg bare "høh..?".

Men hva er egentlig så merkelig med å gå rundt på denne måten? Handlingen min ellers tror jeg ikke stridet så mye med hvordan man ofte oppfører seg. Jeg kikket på suppeposer, blomster og frossenvarer uten særlig mye om eller men. Likevel snudde seg om og klødde seg i pannen, så jeg antar at det må ha vært på grunn av den gule skruden. Man kan jo stille seg spørsmålet "hva er så rart med å gå kledd slik?", og det er kanskje ikke helt enkelt å si hvorfor. Å svare at "ja, det der er merkelig" er nok imidlertid enkelt si. Hvertfall hvis jeg skal ta utganspunkt i de rare blikkene jeg fikk.

I løpet av de 10 minuttene jeg spradet rundt, gul og fin, var det ingen som stilte meg noen spørsmål, selv om jeg antar de hadde noen på lager. Eller hadde de egentlig det? Jeg har stilt meg et par spørsmål til i etterkant av visitten på Solsiden som går på hvor reell min oppfattelse av hvordan folk så på meg. I det jeg tok på meg klærene ble jeg mer obs på folk rundt meg og forsøkte å lese uttrykkene deres, så det er fullt mulig at folk ikke egentlig så så merkelig på meg som jeg følte. Jeg har likevel vanskelig å tro på at alt var innbilning, men man vet jo aldri. La meg spørre deg: