nettkulturløftet

Nå har Hadia Tajik invitert alle til å påvirke kulturløftet 3. Vi mener premisset hennes er utrolig bra: Hun vil skape større deltakelse, bredt ytringsmangfold og åpne opp for de digitale mulighetene.    Vi vil at kulturløftet 3, akkurat som kulturløftet 1 og 2, skal “styrke det norske språket” og “satse på norsk litteratur, leselyst og læring” – men vi har ett nytt premiss: Nå skal det skje i nettsamfunnet. 

Norge er i en unik posisjon.

Norsk litteraturpolitikk pleide å være veldig radikal. Det skulle være mulig å lese kvalitetslitteratur gratis selv om du hadde lite penger og bodde langt unna storbyen.Derfor har vi folkebibliotek. Det skulle være mulig å leve av å være forfatter. Derfor har vi arbeidsstipender og utgiverstøtte. Tanken var at et folk som hadde tilgang på kvalitetskultur ville bli bedre demokratiske medborgere og flinkere til å bruke ytringsfriheten sin. Men utviklingen har løpt fra kulturpolitikken og kulturlivet. Innovasjonen har størknet, og systemene vi har i dag er med på å opprettholde en gammel papirkultur mens folk flest bruker nettet mest.

Hvorfor har vi litteraturpolitikk? Svaret bør ikke være: For å ta vare på papiret. Eller: For at de store forlagene skal kunne ha samme type drift ti år fra nå. Vi vil tenke større enn det. For fremtiden er fantastisk!

Vi tror på tekst som tar lang tid å skrive, vi tror på det å ha tekst som jobb. Men vi tror ikke på papir.

Norge er i en unik posisjon. Vi er det landet i verden utenom Sverige med høyest tetthet av datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Vi er en nasjon som er rik nok til å kunne bruke penger på kultur til folket. Det eneste som står mellom oss og en fantastisk norsk nettkultur er gamle strukturer. Heldigvis handler det bare om politikk – ikke om teknologi eller penger. 

Vi tror på redaktører. Vi tror på forfattere og journalister. Vi tror på språkvask og korrektur. Vi tror på tekst som tar lang tid å skrive, vi tror på det å ha tekst som jobb. Men vi tror ikke på papir. Vi tror på html gjennom kablene i bakken, gjennom satellittene i lufta, vi tror på tekster vi aldri går tomme for og som aldri må reise med bil.

Kulturpolitikken handler om å lage en kulturell infrastruktur for å skape ytringsfrihet og en opplyst offentlighet der alle kan delta på likefot. Med disse målene for øyet har vi tradisjonelt hatt en aktiv kulturpolitikk for å bygge samfunnet Norge. Men nå er et nytt samfunn skapt: det norske nettsamfunnet. Internett er blitt den mest sentrale arenaen der nordmenn innhenter og deler kunnskap og utøver demokratisk borgerskap.

Som det står beskrevet i Finansmarknadsmeldinga 2011:

Internett har skapt nye moglegheiter for samfunnsbygging gjennom deltaking, ordskifte og samhandling. Internett er den nyeste og minst utvikla av kanalane for demokratisk deltaking.

Et godt samfunn blir ikke skapt av seg selv. Skal vi bygge det etter felles interesser, trengs det politikk. I dag mangler vi en helhetlig politikk for å bygge nettsamfunnet Norge. Rammene for den offentlige debatten kan først og fremst bli påvirka av kulturpolitikken. Vi vil ha en kulturpolitikk for å øke deltakelsen og ytringsmangfoldet på internett. Begge deler fordrer tilgang til kunnskap.

Kåre Willoch har sagt:

Aldri før har så mange trengt så mye kunnskap. Vår rolle i et demokrati krever mer av oss enn at vi skal bruke stemmeretten.

Internett er stedet der folk leser og lærer — “og det mediet former hva vi vet og det vi tror vi vet, i økende grad." Vi vil ha en politikk for hva folk finner på forsida av Google! Vi vil ha alle de som produserer kunnskap til å dele den, sånn at alle kan finne, kritisere og lenke det inn i debatter og egne ytringer.

Nettet er skapt for å romme mangfold: Gode ideer som bygger demokrati er ikke lengre bare mulige å bygge av etablerte organisasjoner. Staten kan støtte gode tiltak framfor alltid å gi pengene til de som fins fra før. 

22. juli 2011 viste oss hva som kan skje når isolerte grupper forsterker hverandres fordommer i internetts mørkeste kroker. Og på samme vis som kvinner var hindret fra å delta i papirsamfunnet, møter de i dag hindre for å delta i nettdebatt. Forskere har påvist at debattklimaet i kommentarfeltene under påvirker hvordan leserne tolker hovedinnholdet. Debattkultur blir ikke skapt "av seg selv", men blir forma av praksis på arenaene der den skjer. Hvordan vi samhandler og lærer kommer an på hvilke arenaer som fins. 

Vi kan jobbe for en danna opplyst debatt som gir ytringsmangfold. For nettdebatt er ikke nødt til å være “vondt mente angrep fra avatarer som gjemmer seg bak pseudonymer." Også på nett fins det måter å normere på. Vi tror aktive redaktører og gjennomsiktighet skaper ytringsmangfold. Staten kan støtte aktører som lager de beste stedene for internettsamtale. 

Det digitale er ikke et ferniss vi kan klistre utenpå det som fins fra før. Det er verktøy med konsekvenser. Digitalisering handler ikke mest om teknologi, “men om ledelse, prosesser, mennesker OG deretter IKT verktøy.” Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon – og ikke minst maktfordeling.

De som tjener på status quo vil alltid jobbe for å bevare status quo.

Det som er helt sikkert er at de som tjener mest på at ting er som det en gang var, ikke vil lede an i revolusjonen. Ei heller denne gang. Forleggerforeningen driver ikke fram IKT-revolusjonen for litteratur, akkurat som gigantene i platebransjen ikke gjorde det for musikken. De har giftet seg med virkemidlene, framfor målsetningene. De gjør forsøk på å endre distribusjonsmetodene. Men de endrer ikke produksjonsformen på alvor – og heller ikke de egentlige produkta. De reagerer slik eksisterende næringer alltid møter nye disruptive tjenester: De prøver å sikre de produksjonsformene de mestrer og privilegiene de har fra før. Derfor er “momsfritak på digitale papirbokfiler” det mest innovative kravet fra bokbransjen. 

Forleggerforeningen har giftet seg med virkemidlene, framfor målsetningene.

Men: Som professor @Arnek skriver er det stor forskjell på “bransjens egenforståelse av hva bøker er og hvordan de omsettes” – sammenliknet med de store mulighetene til å lage brukervennlige digitale tjenester der det samme innholdet blir tilgjengelig på nye og smartere måter. De som kan internett ser hvordan det å utvikle forretning i internetts tid betyr å arbeide smartere og inkludere både samarbeidspartnere og brukere så de får innflytelse.

Vi kan ikke vente på utviklingen vil skje "av seg selv". Ungdommenes deling av musikk tvang bransjen til å endre seg. Men dette skyldtes at musikken på internett var det eksakt samme produktet som den du fikk i CD-form i butikken. Med tekst så endres hele produktet når det går fra papir til nett. Internett har allerede skapt nye sjangre: Bloggteksten kan likne en "dagbok" fra 1800-tallet, eller et essay (som ingen lenger vet hva er). Twitter skaper litterær form med regler så finstemte som haiku.

Tekst på nett vil utkonkurrere papirtekst, men det vil ikke skje som med musikkbransjen. Det vil ikke skje gjennom gratis spredning av papirbøker, men gjennom en massiv leserforflytning til nett. Og da vil flere papirforfattere enn Audun Mortensen føle seg som "et album som er lekket, men ingen vil laste ned."

For å lage og formidle god tekst er mulighetene til innovasjon enorme! Men det er bare den etablerte bokbransjen som har pengene som trengs for å investere i publisering av litteratur. Det fins nemlig ingen offentlige penger til de som vil være digitale bokarbeidere. Det eksisterer rett og slett ingen pengepotter der for eksempel Store norske leksikon kan få tilskuddene som trengs for å utgi litteratur på nett. 

Romaner er litteratur, men litteratur er ikke det samme som romaner. Kulturpolitikken skal gi folk tilgang til kvalitetstekst på norsk. Papir blir mindre viktig, samtidig som nettet blir stadig viktigere, for læring, for ytringsmangfold, for deltaking. Da kan ikke litteratur- og språkpolitikken bare støtte de typene tekst som ligner papirbøker. Vi vil ha en politikk som utvikler og ikke diskriminerer de nye sjangerne.

Faglitteratur kan bli mer effektivt publisert som nettsider enn som e-bok i nettbokhandel.

Teknologi påvirker alltid innhold: Trykkpressemaskinene har bestemt hvor lange bøker kunne være og hvor mange bilder de kunne ha. Men i diskusjonen om ebøker i Norge “har fokus vært mer på hva de skal koste, enn på hvordan de skal designes og videreutvikles som digitale tjenester,” skriver professor @Arnek ved NTNU. Litteraturfolk ser på “e-bok” som digital kopi av tekst publisert på papir. Kanskje er det ganske gyldig for “romaner og en del andre skjønnlitterære verker der teksten er det bærende elementet”?

Men alle andre sjangre endrer seg mye mer: Faglitteratur kan bli mer effektivt publisert som nettsider enn som e-bok i nettbokhandel. For skolebøkene skjer det allerede: Elevene lærer på nettsida Salaby (Gyldendal) og med appen Dragonbox (null forlag). Med ny teknologi vokser det fram nye sjangre: Ei samling blogginnlegg er ikke meir verdt om det blir trykt i blekk? Er ikke Store norske leksikon lenger Norges eldste oppdaterte bok, bare fordi den blir produsert og utgitt digitalt?

Språk- og litteraturpolitikken må inkludere all slags kvalitetstekst.

Tekst betyr ikke papir. Akkurat som “avis” ikke er lik “papiravis”, er ikke “bok” det samme som “papirbok”. Før var leksikonet den viktigste boka. Vi hadde det i hylla med skinnbind og gullskrift. I dag er leksikon den viktigste boka. Vi har det på nett.

Litteratur har verdi i kraft av sitt innhold. Litteraturpolitikken skal sørge for at det blir skapt god skjønn- og faglitteratur på norsk, og sørge for at litteraturen er tilgjengelig for leserne. Målet er at den gode kvalitetsteksten blir tilgjengelig for folk. I dag er folk på internett.

Litteraturpolitikk må bli mindre papirpolitikk og langt mer nettpolitikk.

JA TIL REDAKTØRER - NEI TIL TRYKKSVERTE OG TUNGTRANSPORT

Vi trenger profesjonelle kokker, selv om alle kan lage mat på kjøkkenet.

Vi vil ha et norsk internett fullt av utgivere som hjelper fram og publiserer de gode tekstene. Sånn at lesere som googler “lengsel” både skal finne kvalitetsblogger, leksikon og skjønnlitteratur som på kloke måter skriver om lengsel. Noen tror fortsatt at internett lager seg selv fordi alle kan skrive og bli lest. Men det betyr ikke at profesjonelle hjelpere er unyttige eller at ingen vil betale for god tekst. Det har fortsatt samfunnsverdi om de beste forfatterne får ta plass. Vi trenger profesjonelle kokker, selv om alle kan lage mat på kjøkkenet.

For å lage og formidle litteratur profesjonelt, har vi bokbransjen (takk til professor @espenandersen ved BI for veldig fin modell som viser hva som trengs i en digital bokvirkelighet.) Om vi skal skape de gode tekstene trengs fortsatt noen som er gode til å sile, redigere og vise leserne veien til kvalitetstekstene. For å nå målene i kulturpolitikken trenger vi med andre ord fortsatt både redaktører, utgivere - og god markedsføring på internett. 

Litteraturpolitikken er utforma for den etablerte bransjen.

I en digital virkelighet bør forfatterne for eksempel kunne velge hva de trenger hjelp til “i motsetning til den tradisjonelle modellen, der forfatterne får en helhetlig «pakke» ”. Selvfølgelig har internett allerede skapt mange muligheter for å publisere og for å få hjelp med tekst, som i Medium. Men mulighetene smitter ikke over til den profesjonen som best kan tekst – bokbransjen. Forlaga sitter på sin side på det gode innholdet. I stedet for å utvikle nye tjenester basert på dette innholdet, setter de “mest innsats inn i å bevare de gamle forretningsmodellene og tjenestene”. Litteraturpolitikken er utforma for den etablerte bransjen. Dermed får de ikke politiske insentiv til endring.

Politikken må slutte å favorisere papiret.

NEI TIL LUREMUSDIGITALISERING

Det er stor forskjell på digital formidling og digital forvaring. At ting er lagra i et digitalt format er ikke digitalt nok til at staten kan krysse av på “digitalt tilgjengelig”. Når er kulturen digital nok? Vi har noen krav: 

Digital kultur er:

Mulig å lese og bruke på alle plattformer og operativsystemer, enten det er på den gamle Windows-maskinen på kontoret ditt eller på den fancy telefonen du har i lomma di.

Digital kultur er mulig å dele og gjenbruke. Du har ikke digitalisert en tekst som ikke er blitt en maskinlesbar fil. Vi vil ikke ha en fremtid der alt er gratis, men vi vil at vanlige mennesker skal ha mulighet til å bruke kulturen i sine egne liv.

Kulturen må være universelt utformet også på Internett. Vi kan ikke bruke formater som er umulig å lese for synshemmede.

Du skal ikke måtte trenge mer enn Internett og en søkemotor for å finne kulturen du leter etter. Du skal ikke måtte installere noe eller måtte logge deg inn for å se det.

At ting er “tilgjengelig” er ikke nok: De må formidles. Bibliotekarrollen trengs for å skille signal fra støy. Uten den blir det umulig å finne det du trenger innimellom “ett eksemplar av alt som fins”. Du skal ikke trenge spesialkompetanse for å finne kultur til ungene dine.

Vi går til kamp mot det vi liker å kalle luremus-digitalisering. Mot alle de som tror de har digitalisert materialet sitt fordi de har lagt det ut som en bildefil eller pdf ingen finner. Mot de som tror at driver med moderne kulturformidling på nett fordi de har laget en Flash-side om Henrik Ibsen som hverken fungerer for synshemmede, på mobilitelfonen eller dukker opp på Google.

Det er i møtet med de som mottar at kulturen har demokratisk verdi

Biblioteket er fortidens Internett. Internett er fremtidens bibliotek. Tanken om at alle skal ha lik tilgang på informasjon er en viktig del av demokratiet. Det er fint at folk kan oppsøke bøker på stedet de bor mellom klokka ni og fire. Men folks søken etter opplevelse og kunnskap ender ikke ved arbeidsdagens slutt. Vi vil formidle kultur der folk er. Tenk hvor fantastisk det er at man kunne finne all norsk litteratur, film, teater, musikk, nyheter ... alt med noen tastetrykk på mobilen.

Vi elsker bibliotekene og de ulike formidlingstilbudene, men nettet er framtidens bibliotek.

Det eksisterer mange tiltak for å gi folk over hele landet tilgang til kultur. Vi har Riksteateret, den kulturelle skolesekken og ulike innkjøpsordninger for å sørge for at kulturen ikke sentraliseres i de store byene. Vi elsker bibliotekene og de ulike formidlingstilbudene, men vi krever at nettet også skal bli en prioritert kanal for allmenn kulturformidling. Om vi ikke satser like hardt på nettformidling, går tiltakene fra å være radikale til å bli konserverende: Vi prioriterer biblioteket uten å sikre gode treff på Google, nøyer oss med den fysiske tilstedeværelsen fremfor videoopptak alle kan se. Men nettet er ikke lenger noe som må “være på biblioteket”. Det er framtidens bibliotek!

Ikke send godt kulturinnhold til de mest bortgjemte sidene i nettsamfunnet.

Verken biblioteket eller internett er kun innhold. Det er formidling. Kulturpolitikk er heller ikke bare penger til innhold. Det er penger til infrastruktur, til operahus og kulturskoler. Vi må tenke det samme i nettsamfunnet. Vi må skaffe penger til å bygge opp gode infrastrukturer og publiseringsplattformer – for oppslagsverk, for malerier, for teater og for film - ikke bare gi støtte til kampanjesider med kort levetid. Ikke send godt kulturinnhold til de mest bortgjemte sidene i nettsamfunnet. Gi  penger til flinke formidlere så de kan bygge plattformer som samler mange og som er synlige når folk søker.

Om vi skal formidle godt, må vi gjøre det sånn internett gjør det. Kulturprodukter produsert med offentlig støtte bør få lisenser som gjør det mulig for borgerne å bruke, dele, referere og lenke til innholdet. Det bør være lov å videreformidle gode dikt på bloggen din. Det betyr ikke det samme som at ingen vil betale penger for diktboka. Det går an å ha lisenser som lar nettet være den fantastiske arenaen det er for å diskutere, skape, dele, formidle, ytre seg og delta – og samtidig beskytter mot kommersiell bruk. (Dersom slike lisenser undergraver beregningsgrunnlag som f.eks. Kopinor-vederlaget, er det grunnlagsreglene som må endres. Det er mye lettere enn å endre måten internett virker på.) Som Ytringsfrihetskommisjonen sier det:

1. Den gode teksten er like viktig i nettsamfunnet som i papirsamfunnet. Lag en ny språk- og litteraturpolitikk for å bygge nettsamfunnet Norge. Hold målet klart: Å skape gode norske skjønn- og faglitterære tekster som alle borgere kan finne. Slutt å prioritere virkemiddelet papir, støtt kvalitet - enten det gjelder presse, tidsskrift eller litteratur.

2. Gi nye typer utgivere en sjanse til å fylle norsk internett med god tekst: Et forlag er ikke en som gir ut papirbøker, men en som velger ut, redigerer, publiserer og markedsfører skjønn- og faglitterære tekster. Gjør om på støtteordningene så de blir formatnøytrale og ikke forutsetter bestemte forretningsmodeller, for eksempel:

a) Gi Kulturrådet en egen støtteordning for tekst publisert på nett. Forutsetningen for å bli vurdert er god nettdistribusjon (fulltekst søkbar på nett). Tildelingene skjer etter vurdering av kvalitet, og i komiteene skal det sitte folk med kompetanse på tekst på nett.

b) Omorganiser pengesekkene og sammensetning av rådene i Kulturrådet for å favne brede teksttyper framfor publiseringstradisjon:

fagtekst (leksikon, ordbøker, sakprosa, tidsskrift, blogg)

skjønnlitteratur (poesi, roman, fortelling)

bilde (tegneserie, “berika” tekst, bildebok)

3. Gjør det lettere å bygge opp nye biter av nettsamfunnet. Gi politisk rom for innovasjon, for eksempel gjennom å opprette en offentlig digitaliseringsbank som investerer i bra ideer.

4. Bestem hvilket innhold som er så viktig at alle skal ha gratis og reklamefri tilgang til det på nett: ordbøker, leksikon og barne-TV. NRKs innhold er betalt av lisenspenger og det er ingen grunn til at ikke alt skal være fritt tilgjengelig. Tenk spesielt på å bygge norsk barnekultur på nett: Bruk penger på innhold og tjenester som barn har bruk for og glede av.

5. Kulturkompetanse gir ikke automatisk nettkompetanse. Før kulturpenger blir brukt på digitale ting skal netthoder alltid vurdere, gi råd og bestemme om tiltaket er digitalt nok.

6. Vi vil ha tilgjengeliggjøringsplikt, ikke bare pliktavlevering. Vi har kulturpolitikk for at kultur skal nå fram til folk. Når man får støtte bør man dele kulturproduksjonen sin i nettsamfunnet: Får du penger til en teaterforestilling, skal du dele videopptaket på nett når forestillingen er over. Det betyr at staten må være forberedt på å bruke noen ekstra penger til nettformidling.

7. Å formidle kultur er å kommunisere med borgerne, og kommunikasjonen gir kulturen demokratisk verdi. Staten skal ikke selv eie og bestemme over den digitale formidlinga av kultur, men drive digital forvaring med åpne api-er, sånn at andre kan gjenbruke innholdet fritt.

8. Kulturprodukter produsert med offentlig støtte bør ha lisenser som gjør det mulig for borgerne å bruke, dele, referere og lenke til innholdet på nett. Om slike lisenser undergraver grunnlaget for f.eks. Kopinor-vederlaget, er det grunnlaget som må endres. Det er lettere enn å endre måten internett virker på.

9. Digital kompetanse er en basisferdighet alle trenger for å delta, påvirke og forstå egne livsvilkår, og programmering er det digitale språket. Gi penger til tiltak som lærer voksne og barn å mestre digitalt språk. Gjør bibliotekene om til arena, ikke bare for dataspill og e-post, men for å lære programmering.