Anya is live and ready to show you everything. Watch her strip, dance, and perform exclusive shows just for you. Interact in real-time and make your fantasies come true.
â Live Streamingâ Interactive Chatâ Private Showsâ HD Quality
Anya is LIVE right now
FREE
Free to watch âą No registration required âą HD streaming
Hurra! Vi har fÄtt autorisasjon som verdensarvsenter!
Riksantikvaren og Klima og MiljĂždepartementet har i dag autorisert Norsk Industriarbeidermuseum som verdensarvsenter for Rjukan- og Notodden industriarv. Dermed blir det besĂžks- og formidlingssteder pĂ„ bĂ„de Notodden og Rjukan!  MIST avd. RĂžrosmuseet ble ogsĂ„ autorisert som verdensarvsenter for RĂžros bergstad og Circumferensen. Fra fĂžr har Norge tre autoriserte verdensarvsentre; Bergkunsten iâŠ
Susanne setter teori ut i prakis/klistrer post-itlapper.
Det kan vĂŠre overraskende lett og glemme publikum nĂ„r man lager utstillinger. Hva har man lyst til Ă„ si?  Hvem snakker man til? Hvem er det som snakker? Hvordan formidler man uten bruk av tekst? og viktigst av alt: forstĂ„r publikum hva det er du prĂžver Ă„ formidle? (moreâŠ)
LĂžrdag var en spesiell dag pĂ„ jobben. I forbindelse med utstillingen «Piece by Piece» i Telemarksgalleriet har museet, sammen med kunstneren Eivind Blaker og Krisesentersekretariatet i Norge tatt initiativ til et kunstprosjekt for voldsutsatte barn og ungdom med fokus pĂ„ mestring og glede. I den forbindelse stengte vi museet og gjorde om gallerihallen til et gigantisk malerverksted! Barn ogâŠ
Det skjer store ting pÄ Alta Museum for tiden. Vi er i gang med Ä planlegge en ny basisutstilling!
Det er ofte mye blest om de skiftende utstillingene til museer, men jeg vil slĂ„ et lite slag for den faste utstillingen. NĂ„r jeg er turist elsker jeg (sikkert overraskende nok) Ă„ gĂ„ pĂ„ museer, og da er det spesielt de faste utstillingene jeg er mest nysgjerrig pĂ„. For hvilken historie synes dette museet er den viktigste Ă„ formidle, og hvordan gjĂžr de det? Hva snakker de ikke om? Virker utstillingen gammel eller ny â hvordan merkes det?  Hva slags kjekke utstillingstriks kan jeg notere meg bak Ăžret?  Og nĂ„ er denne museologen blitt sĂ„ velsignet at jeg skal fĂ„ vĂŠre med Ă„ jobbe frem en ny basisutstilling pĂ„ Alta Museum sammen med mine dyktige kolleger.
Inne pĂ„ museet er det allerede en god permanent utstilling som tar opp mange viktige temaer for Altas historie, som helleristningene, laksefiske, samisk historie, nordlysforskning og Altasaken â for Ă„ nevne noe. Men siden 1991, da museet Ă„pnet her i Hjemmeluft, har den faste utstillingen endret seg gradvis. Det som en gang ble tenkt som en helhet har nĂ„ blitt til en utstilling sammensatt av elementer fra ulike Ă„r. Ulike tiĂ„r, til og med. Deler av utstillingen er fra 1991, mens det nyeste er fra 2012. Glimt fra utstillingen:
 NÄ skal vi igjen fÄ en helhetlig basisutstilling, med hjelp fra det eminente danske designbyrÄet Kvorning Design & Kommunikation.. I dag hadde vi besÞk av dem her pÄ museet, hvor de gikk gjennom utkastet for Le Grand Macabre (Eller masterplanen, da) for oppbyggingen og designet for den nye utstillingen.
Dette blir skikkelig gÞy Ä jobbe med fremover! Men altsÄ, dette med permanente utstillinger er jaggu ikke lett Ä lage.
Det skal vĂŠre opplysende og gi en opplevelse â men ikke vĂŠre  for underholdende, vi er jo ikke en fornĂžyelsespark heller. Eller, hadde det egentlig vĂŠrt sĂ„ galt Ă„Â lĂŠre litt derfra? Kunnskapen som formidles skal helst dekke de temaene folk forventer Ă„ lĂŠre om, samtidig som om de skal bli overrasket og lĂŠre noe nytt.
Tiden for den helt passive museumsgjest er over, og de besĂžkende skal helst ogsĂ„ kunne bidra selv â men hvordan? Det er jo ikke noe vits i Ă„ ha deltagende utstillinger kun for Ă„ ha det heller, det mĂ„ jo vĂŠre en grunn for det. Og lĂŠrer egentlig mennesker av Ă„ svisje og svosje pĂ„ en berĂžringsskjerm? Har de egentlig lyst til Ă„ gjĂžre noe selv? LĂŠrer de  isĂ„fall noe av det, eller holder det at det blir et fint noe de kan dele pĂ„ Instagram?
Det skal passe for barn, pensjonister, voksne, ungdom, svaksynte, turister, omvisningsgrupper, rullestolbrukere, lokalbefolkningen, interesserte, uinteresserte, osv., etc. No prob, Bob!
Det mÄ virke nytt og aktuelt, men ikke sÄ nytt at det fort blir utdatert. TidlÞst, men ikke uten sÊrpreg.
Anya is live and ready to show you everything. Watch her strip, dance, and perform exclusive shows just for you. Interact in real-time and make your fantasies come true.
â Live Streamingâ Interactive Chatâ Private Showsâ HD Quality
Anya is LIVE right now
FREE
Free to watch âą No registration required âą HD streaming
Det er prisverdig at Cappelen forsĂžker Ă„ tenke konstruktivt om hvordan vi bĂžr organisere norske filosofiske fagmiljĂžer i fremtiden. Vi mĂ„ innse at akademia er i endring, noe som innebĂŠrer at ogsĂ„ filosofi er i endring. Cappelens artikkel fokuserer pĂ„ fire store utfordringer som han hevder alle akademiske miljĂžer stĂ„r overfor i dag. Det er fristende Ă„ diskutere alle disse (utfordringene), men jeg skal begrense meg til den tredje utfordringen Cappelen nevner, nemlig âHvorfor filosofi?-utfordringenâ. Cappelen spĂžr: âHvordan overbeviser man ikke-filosofer om at filosofisk forskning er verdt Ă„ investere i? Hvorfor bruke begrensede offentlige midler til filosofisk forskning?â Dette er betimelige spĂžrsmĂ„l. Cappelens begrunnelse for Ă„ drive med filosofi i Norge er at vi skal skape verdensledende filosofisk forskning. Jeg Ăžnsker Ă„ utfordre dette premisset til Cappelen om at forskning ved forskningsfronten er den stĂžrste eller viktigste verdien ved filosofi. Mitt standpunkt er at Ă„ skape verdensledende forskning verken er den eneste eller viktigste begrunnelsen for hvorfor vi skal drive med filosofi i Norge. Begrunnelsen for Ă„ ha filosofi i Norge mĂ„ pĂ„ en eller annen mĂ„te vĂŠre at den har samfunnsnytte. I sĂ„ mĂ„te er undervisning og formidling filosofiens viktigste eksistensberettigelse. Jeg frykter at vi med Cappelens ekspertisemodell risikerer Ă„ undergrave vĂ„r mulighet til Ă„ oppfylle dette viktige samfunnsoppdraget. Resten av artikkelen vil gĂ„ med til Ă„ begrunne mitt syn. Avslutningsvis fremmer jeg et forslag til hvordan vi kan ivareta hensynet til Ă„ beholde filosofi pĂ„ norsk og samtidig oppfylle formidlingsoppdraget overfor samfunnet.
                     Akademia i endring
Som nevnt er akademia i stadig endring. Det stilles andre krav til en universitetsansatt filosof i dag enn for bare noen tiÄr tilbake. La meg trekke frem tre viktige trekk ved denne utviklingen. For det fÞrste bidrar den Þkte spesialiseringen innenfor filosofi til at det blir stadig vanskeligere Ä holde oversikt over pÄgÄende filosofisk forskning. Det publiseres rett og slett vanvittige mengder filosofi i dag. Mye av det som publiseres internasjonalt holder et hÞyt filosofisk nivÄ, men veldig lite av det er banebrytende. Det meste er kommentarer til andres arbeider, eller kommentarer til andres kommentarer av andres arbeider.
For det andre er de humanistiske fagene under press. Sviktende studentrekruttering, mangel pÄ jobber for ferdigutdannede humanister, og en generell markedstenkning omkring forskning og utdanning som vektlegger deres nytteverdi i snever Þkonomisk forstand, legger press pÄ humanistiske fag, inkludert filosofi. Trenden er at fÊrre studenter Þnsker Ä studere filosofi ved norske universiteter. Det reiser et spÞrsmÄl om hvordan vi kan Þke rekrutteringen til vÄrt fag i en tid hvor samfunnet i stadig mindre grad synes Ä etterspÞrre den kompetansen vi har Ä tilby. Svaret er at vi som arbeider med humanistiske fag generelt, og filosofi spesielt, mÄ bli flinkere til Ä synliggjÞre det vi holder pÄ med, og relevansen av vÄrt arbeid for samfunnet. Jeg skal komme tilbake til det.
For det tredje, og beslektet med det forrige punktet, stilles det nĂ„ stĂžrre krav om Ă„ vise samfunnseffekten av humanistisk forskning, sĂ„kalt âimpactâ.[1] I forbindelse med at ForskningsrĂ„det nĂ„ skal evaluere humanistisk forskning (HUMEVAL), blir fagmiljĂžene bedt om Ă„ vise forskningens impact. PĂ„ standardiserte skjemaer skal fagene rapportere eksempler pĂ„ forskning som har hatt dokumenterbar samfunnsrelevans og fĂžrt til endringer i samfunnet. Det er ingen lett bestilling. For vĂ„r del betyr dette at vi skal vise pĂ„ hvilken mĂ„te filosofi har innflytelse pĂ„ samfunnet. Hva slags pĂ„virkning kan filosofi ha pĂ„ folk i samfunnet? Hvilken effekt kan filosofi ha pĂ„ politiske beslutninger? Disse spĂžrsmĂ„lene fortjener et godt svar.
                  Intern og ekstern impact
Det skrives mye interessant filosofi i Norge, og stadig mer av det publiseres i gode internasjonale publikasjonskanaler. Det mÄ bety at vi gradvis blir flinkere til Ä bedrive filosofi, i hvert fall mÄlt opp mot den mÄten filosofi bedrives i dag. Baksiden av denne medaljen er at det publiseres stadig mindre filosofi pÄ norsk. Dette er synd, samtidig som det er vanskelig Ä se hvordan dette kan endre seg, i hvert fall pÄ kort sikt. Jeg har imidlertid et forslag til tiltak her, som jeg presenterer i del V.
Herman Cappelen mener, som de fleste andre filosofer, at hans forskning er viktig. Forskningen hans har ogsÄ resultert i mange og gode publikasjoner. Han jobber ved forskningsfronten, og publikasjonene hans blir lest og kommentert. Cappelens forskning pÄvirker dermed et lite segment av det filosofiske forskningsfelleskapet. Det er riktignok mer enn mange andre filosofer kan hÄpe pÄ, men er det nok? Hvilken impact er viktigst for filosofi, den interne impacten vi kan ha pÄ en liten del av faget, eller den eksterne impacten vi kan ha pÄ samfunnet vi lever i? Cappelen spÞr retorisk om vi egentlig trenger filosofer som ikke er pÄ forskningsfronten, og som kun kommenterer arbeid som blir gjort andre steder. Det er fristende Ä stille et lignende retorisk spÞrsmÄl: Trenger vi egentlig filosofer som er pÄ forskningsfronten, men som forblir usynlige for ikke-filosofer og samfunnet for Þvrig? Hvilken verdi har det for samfunnet, som finansierer filosofisk forskning, at Norge har et lite knippe filosofer som er verdensledende innenfor sitt felt? Samfunnsverdien av filosofisk forskning Þker neppe proporsjonalt med hvor fremragende den er. Cappelen selv hevder i artikkelen i Norsk Filosofisk Tidsskrift at det ikke nÞdvendigvis er noen motsetning mellom satsing pÄ filosofiske ekspertisegrupper og formidling av filosofi til allmenheten. Men det er en naiv tanke. Satsing pÄ slike ekspertisegrupper innebÊrer (ogsÄ i fÞlge Cappelen selv) en nedprioritering av formidling av filosofi, og da er det liten grunn til Ä tro at slike ekspertisegrupper vil vÊre spesielt synlige i offentligheten.
Man kan hevde at dette ikke nĂždvendigvis er noe problem for filosofi. Det viktigste er Ă„ levere god eller fremragende forskning, ikke Ă„ sĂžrge for at filosofi pĂ„virker samfunnet vi lever i. Hensynet til den interne impacten pĂ„ forskerfelleskapet er altsĂ„ viktigere enn hensynet til den eksterne impacten vi kan ha pĂ„ samfunnet. Jeg tror dette er en farlig tanke. Dels fordi et fag som filosofi â som beskjeftiger seg med helt grunnleggende spĂžrsmĂ„l knyttet til det Ă„ vĂŠre menneske â nettopp mĂ„ opprettholde en forbindelse til den verden vi lever i, med de utfordringene mennesker til enhver tid stĂ„r ovenfor. Og dels fordi den fremtidige finansieringen av filosofi hĂžyst sannsynlig vil avhenge av vĂ„r evne til Ă„ vise fagets samfunnseffekt eller eksterne impact. Hvorfor-filosofi?-utfordringen reiser derfor et helt grunnleggende spĂžrsmĂ„l om filosofiens legitimitet i det 21. Ă„rhundre. Min pĂ„stand er at filosofiens legitimitet vil vĂŠre betinget av dens evne til Ă„ ha en ekstern impact, bĂ„de lokalt og globalt.
                       Tre typer av impact
Impact har imidlertid fĂ„tt et dĂ„rlig rykte. I den grad det skal mĂ„le hvor viktig noe er, sĂ„ er det et veldig upresist verktĂžy. Dette gjelder for eksempel mĂ„ling og sammenligning av tidsskrifters kvalitet pĂ„ bakgrunn av deres sĂ„kalte âimpaktfaktorâ, som er et gjennomsnittsmĂ„l for hvor ofte artikler siteres i lĂžpet av et avgrenset tidsrom. MĂ„ling av et fags impact er enda vanskeligere. Det skal si noe om i hvilken grad faget og forskningen evner Ă„ pĂ„virke eller forandre samfunnet. Hvilken verdi har en slik mĂ„ling av filosofiens impact? Det er i hvert fall tre mulige syn man kan innta her: Det nihilistiske synet er at spĂžrsmĂ„let om filosofiens impact er uinteressant eller meningslĂžst. De som mener dette har ingen tro pĂ„ at filosofi kan pĂ„virke andre enn filosofene selv. Dette er etter min mening et bakstreversk syn pĂ„ filosofi. Den tiden er forbi da filosofene kunne sitte trygt og godt pĂ„ innsiden av universitetets vegger Ă„ tenke og lage interne skriftserier. Verden forandrer seg, og bĂ„de forventningene og kravene til akademia er i endring. Ă sette seg pĂ„ gjerdet og melde seg ut av diskusjonen rundt nytteverdien av filosofi, bĂžr derfor ikke vĂŠre noe alternativ for statsansatte filosofer. Det skeptiske synet er at spĂžrsmĂ„let om filosofiens impact er interessant, men samtidig vanskelig eller umulig Ă„ mĂ„le. Derfor er ikke dette noe vi bĂžr prioritere. Dette er nok en holdning vi finner blant ganske mange filosofer i dag, og antagelig inkluderer det ogsĂ„ Cappelen selv. Flere jeg har snakket med forstĂ„r at filosofien, i tillegg til Ă„ ha en innside ogsĂ„ mĂ„ ha en utside, men de er skeptiske til hvordan vi kan mĂ„le verdien av den pĂ„virkningen filosofi har pĂ„ folk og samfunn. Det optimistiske synet er at spĂžrsmĂ„let om filosofiens impact er interessant og viktig, at det er mulig Ă„ si noe fornuftig om filosofiens impact, og at dette er noe vi bĂžr prioritere. Dette er mitt syn, og jeg skal forsĂžke Ă„ begrunne det litt nĂŠrmere.
Jeg har allerede sagt litt om hvorfor jeg mener det bĂ„de er interessant og viktig Ă„ diskutere filosofiens impact. Det er interessant fordi det kan fortelle oss hvordan filosofi pĂ„virker samfunnet, og det er viktig fordi filosofi bĂžr ha som mĂ„lsetning Ă„ ha en pĂ„virkning pĂ„ mennesker og samfunn. NĂ„r det kommer til mulighetene for Ă„ si noe om i hvilken grad filosofi har en slik impact, mĂ„ vi antagelig skille mellom ulike typer av pĂ„virkning et fag som filosofi kan ha. Jeg skal skille mellom tre typer av filosofisk impact: en som stammer fra filosofisk forskning, en som stammer fra formidling, og en som stammer fra undervisning.Â
Forskningsimpact: En type pĂ„virkning skjer i de tilfeller hvor filosofisk forskning eller filosofiske arbeider faktisk fĂžrer til endringer i samfunnet. Det er svĂŠrt vanskelig Ă„ mĂ„le en slik pĂ„virkning, men historisk sett er det flere eksempler pĂ„ at filosofi har bidratt til forandring. Arbeidene til politiske filosofer som John Locke, Thomas Hobbes, Immanuel Kant, og John Stuart Mill med flere, har Ă„penbart hatt en viktig innflytelse pĂ„ politikere, og derigjennom pĂ„ politisk tenkning og praksis de siste Ă„rhundrene. Flytter vi oss frem til i dag sĂ„ har Peter Singer, kanskje mer enn noen annen samtidsfilosof, hatt en innflytelse pĂ„ etisk tenkning og praksis innenfor flere omrĂ„der, slik som dyreetikk og global rettferdighet. Bevegelsen Effektiv Altruisme, som Singer er endel av, er et eksempel pĂ„ en etisk praksis som springer direkte ut fra Singers artikkel âFamine, Affluence, and Moralityâ fra 1971. I dag har vi dessuten flere eksempler fra bioetikk pĂ„ at det arbeidet filosofer har gjort pĂ„virker viktige politiske beslutninger og samfunnsendringer.
NÄr det kommer til filosofiens muligheter for Ä pÄvirke samfunnet, erkjenner jeg at dette avhenger av hvilke omrÄder av filosofien vi snakker om. Her er det naturlig Ä tenke seg at praktisk filosofi har en tydeligere impact enn teoretisk filosofi. En moralfilosof eller politiskfilosof jobber gjerne med praktiske problemstillinger med en klarere samfunnsrelevans enn for eksempel en sprÄkfilosof eller metafysiker gjÞr. Men sprÄkfilosofen eller metafysikeren gis ikke med det tillatelse til Ä synke ned i lenestolen; han eller hun bÞr, i den grad det er mulig, tenke pÄ den mulige relevansen av sitt arbeid for samfunnet.
Formidlingsimpact: En filosof kan altsÄ ha impact gjennom sin forskning. Men en filosof kan ogsÄ ha impact gjennom mer generell formidling av filosofi til allmenheten. Dette kan gjÞres gjennom foredrag, deltakelse i debatter, blogginnlegg og kronikker, med mer. Det som formidles behÞver ikke Ä vÊre resultater av filosofens egen forskning, men kan knyttes til temaer og spÞrsmÄl som filosofen har kompetanse pÄ, og som er av offentlig interesse. VÄrt samfunnsoppdrag som statsansatte filosofer dreier seg i stor grad om Ä forvalte denne typen bredere formidling, og det er her jeg frykter at Cappelens ekspertisemodell vil undergrave vÄr mulighet til Ä gjÞre denne jobben skikkelig, fordi det krever at instituttene ivaretar en breddekompetanse innenfor flere omrÄder av filosofien. Den sÄkalte dyrehagemodellen sikrer, i langt stÞrre grad enn ekspertisemodellen, at vi beholder kompetanse innenfor flere omrÄder av filosofien, som gjÞr oss bedre i stand til Ä svare pÄ samfunnsoppdraget. Selv om formidlingsimpacten av filosofi i noens Þyne trolig har en lavere verdi eller status enn forskningsimpacten, skal vi ikke kimse av den pÄvirkning vi som filosofer kan utÞve gjennom formidling av faget til offentligheten. Hvis for eksempel en filosof kan bidra til Ä klargjÞre eller opplyse et bestemt spÞrsmÄl slik at vi fÄr en mer opplyst debatt, sÄ har filosofen hatt en pÄvirkning. Denne typen pÄvirkning er verdifull.
Formidlingsimpacten avhenger av at filosofer faktisk bedriver formidling av filosofi. Men slik systemet er lagt opp i dag, er det dessverre fÄ eller ingen insentiver til Ä drive slik formidling. Jeg har tidligere diskutert dette problemet i en kronikk i Forskerforum, og skal derfor ikke ta det opp igjen her. Men det mÄ slik jeg ser det bli viktigere Ä drive formidling, slik at flere gjÞr det. Og for at flere skal formidle, mÄ statusen til formidling heves betraktelig. Forskningsformidling mÄ derfor fÄ bedre kÄr i Norge dersom vi skal oppfylle samfunnsoppdraget vÄrt pÄ formidlingssiden.
Undervisningsimpact: En tredje og viktig pÄvirkning som filosofi har, er gjennom utdanning og undervisning, som i Norge sÊrlig knytter seg til examen philosophicum. Gjennom vÄre undervisningstilbud har vi hvert Är muligheten til Ä pÄvirke alle nye studenter som skal ta en grad ved universitetet, og dermed store deler av hver nye generasjon som skal ut i det norske samfunnet. Hva slags pÄvirkning har vi pÄ vÄre studenter? Vi gir dem anledning til Ä lese klassiske filosofiske tekster, til Ä tenke nye tanker, reflektere over viktige spÞrsmÄl, samt oppÞve evnen til argumentasjon. à lÊre nye generasjoner norske statsborgere selvstendig kritisk tenkning er kanskje den fremste impacten filosofi kan ha, for gjennom det pÄvirker vi de menneskene som skal bygge og forandre samfunnet vÄrt. Intet mindre. Og ettersom examen philosophicum er sÄ viktig for filosofi i Norge, bÞr vi organisere filosofisk virksomhet i fremtiden pÄ en mÄte som ivaretar og videreutvikler examen philosophicum. I lys av dette er det ikke Äpenbart for meg at Cappelens ekspertisemodell vil klare dette i like stor grad som den eksisterende dyrehagemodellen.
                        Filosofi pÄ norsk
Jeg har diskutert viktigheten av Ä satse pÄ formidling og undervisning for Ä Þke den pÄvirkning filosofi har i Norge. Men det er et annet problem som berÞrer det jeg har diskutert sÄ langt, nemlig at det skrives for lite filosofi pÄ norsk. Det er et problem fordi det svekker vÄr mulighet til Ä formidle filosofi pÄ norsk. Grunnen til at det skrives mindre filosofi pÄ norsk skyldes en gradvis kulturendring i retning av Ä skrive og publisere pÄ engelsk. Selv om man kan beklage denne utviklingen fordi det betyr at mindre god filosofi publiseres pÄ norsk, sÄ er det gode grunner til at norske filosofer skriver pÄ engelsk og publiserer sine arbeider i internasjonale publiseringskanaler. Det er sannsynligvis der forskningsfronten foregÄr, og det er bare gjennom Ä publisere i internasjonale tidsskrifter og forlag at en filosof kan ha et hÄp om Ä ha intern impact pÄ sitt forskerfelleskap. Her er jeg enig med Cappelen. Ettersom insentivene for Ä skrive pÄ engelsk er tilstede i dag, sÄ er det ikke behov for Ä gjÞre noe her. Men samtidig som det er fint at filosofer skriver og publiserer pÄ engelsk, mÄ vi ikke risikere Ä miste norsk som sprÄk for filosofisk forskning og formidling. Jeg vil derfor foreslÄ en modell for hvordan vi kan beholde filosofi pÄ norsk, samtidig som vi sÞrger for at filosofi formidles til allmenheten.
I Norge har vi tre tidsskrifter som publiserer filosofiske artikler pĂ„ norsk. Det er Norsk Filosofisk Tidsskrift, Agora â Journal for metafysisk spekulasjon, og Etikk i Praksis â Nordic Journal of Applied Ethics. Disse tre tidsskriftene er ganske forskjellige med hensyn til profil, men fellesnevneren er at de alle publiserer filosofiske artikler pĂ„ norsk (selv om bĂ„de Norsk Filosofisk Tidsskrift og Etikk i Praksis ogsĂ„ publiserer artikler pĂ„ andre skandinaviske sprĂ„k og pĂ„ engelsk). Ingen av tidsskriftene blir sĂ„ vidt meg bekjent nedrent av artikler fra norske filosofer. Og det er kanskje ikke sĂ„ rart nĂ„r man tenker pĂ„ at alle insentiver peker i retning av Ă„ publisere i internasjonale tidsskrifter. Dette gjelder bĂ„de for de som er midlertidige ansatte og skal sĂžke pĂ„ stillinger, for fast ansatte som vil kvalifisere for opprykk til professor, og for de som Ăžnsker Ă„ sĂžke ekstern finansiering. Filosofer i alle disse tre gruppene har alt Ă„ tjene pĂ„ Ă„ skrive pĂ„ engelsk, og alt Ă„ tape pĂ„ Ă„ skrive pĂ„ norsk. Det norske sprĂ„ket for filosofisk forskning blir dermed skadelidende. SpĂžrsmĂ„let er hva vi skal gjĂžre med det?
Mitt forslag er at vi tenker helt nytt omkring norske filosofiske tidsskrifter, og Norsk Filosofisk Tidsskrift spesielt. Tiden er forbi da Norsk Filosofisk Tidsskrift publiserte original filosofisk forskning pĂ„ linje med internasjonale tidsskrifter. I fremtiden bĂžr derfor Norsk Filosofisk Tidsskrift mer betraktes som en arena for populĂŠrvitenskapelig fremstilling av original forskning. For Ă„ ta et eksempel. Jeg publiserer fĂžrst en artikkel i et internasjonalt tidsskrift. Deretter lager jeg en norsk versjon tilpasset en bredere leserskare â kall den gjerne âpopulĂŠrvitenskapeligâ â som jeg publiserer i Norsk Filosofisk Tidsskrift. SĂ„ trykkes kanskje en enda kortere versjon av denne artikkelen igjen i en norsk avis, eller artikkelen plukkes opp pĂ„ andre mĂ„ter av mediene og ender dermed opp som forskningsformidling. Tanken mĂ„ vĂŠre at Norsk Filosofisk Tidsskrift pĂ„ denne mĂ„ten fungerer som en brobygger mellom filosofisk forskning og offentligheten. Noe tilsvarende skjedde da Morgenbladet publiserte en kortere versjon av artikkelen Cappelen fĂžrst hadde pĂ„ trykk i Norsk Filosofisk Tidsskrift.
Vi kan ikke lenger tenke at en publikasjon i Norsk Filosofisk Tidsskrift skal sidestilles med en publikasjon i et internasjonalt tidsskrift. Med mitt forslag slÄr vi dermed ogsÄ to fluer i en smekk: Vi kan bedre ivareta filosofi pÄ norsk, samtidig som vi formidler filosofi til allmenheten. Dermed blir Norsk Filosofisk Tidsskrift mer Ä regne som en arena for fagformidling enn en arena for publisering av original forskning. Istedenfor at Norsk Filosofisk Tidsskrift, slik det gjÞr nÄ, publiserer middelmÄdige forskningsartikler, vil det med mitt forslag publisere populÊrvitenskapelige versjoner av god eller fremragende filosofisk forskning. Man kan ogsÄ tenke seg en alternativ modell hvor Norsk Filosofisk Tidsskrift gjÞr begge deler; bÄde publiserer original filosofisk forskning og populÊrvitenskapelige artikler rettet mot formidling. Uansett hvilken av disse modellene man velger, vil tidsskriftet mÄtte gjennomgÄ en omstrukturering. Det mÄ diskuteres nÊrmere hvordan dette best kan og bÞr gjÞres, men jeg tror det er veien Ä gÄ. Man kunne ogsÄ se for seg at det med en slik modell, blir rom for flere tidsskrifter som populariserer filosofi, hvilket i sÄ fall bare vil bidra til Ä gjÞre filosofi mer synlig i offentligheten.
                       Oppsummering
La meg forsĂžke Ă„ samle trĂ„dene helt til slutt. Jeg har vektlagt at vi mĂ„ bli flinkere til Ă„ forstĂ„ og prioritere filosofiens impact eller pĂ„virkning pĂ„ samfunnet. I lys av de Ăžkte kravene om at humanistisk forskning skal ha en impact, mĂ„ vi bli flinkere til Ă„ synliggjĂžre pĂ„ hvilken mĂ„te filosofi har relevans for samfunnet. Vi kan diskutere om ForskningsrĂ„det, i sin forestĂ„ende evaluering av humaniora, har lagt til grunn for strenge krav til forskningens impact pĂ„ samfunnet. Men vi kan ikke lĂžpe fra det faktum at denne evalueringen, i kombinasjon med det Ăžkte fokuset pĂ„ forskningens nytteverdi, stiller krav til oss filosofer om Ă„ vise relevansen av faget vĂ„rt. Og dette gjelder bĂ„de filosofisk grunnforskning og mer anvendt filosofi. Dette er heller ikke noe som er spesielt for Norge. I Storbritannia har filosofiens impact i lengre tid spilt en viktig rolle i finansieringen av filosofisk virksomhet. Hvis vi stiller oss spĂžrsmĂ„let om hvorfor samfunnet, med Cappelens egne ord, skal âbruke begrensede offentlige midler til filosofisk forskning?â, sĂ„ kan ikke svaret bare vĂŠre âfordi den er verdensledendeâ. Det inviterer jo bare et nytt spĂžrsmĂ„l: âHvilken nytte har egentlig samfunnet av vĂ„r verdensledende filosofiske forskning?â SĂ„ skal vi selvsagt problematisere det nyttebegrepet som ofte brukes om forskning, og det er en viktig debatt hvordan vi kan og bĂžr mĂ„le nytteverdien av den filosofien som bedrives ved norske universiteter. Men lĂžsningen kan ikke vĂŠre Ă„ lĂžpe fra utfordringen om Ă„ vise filosofiens pĂ„virkning pĂ„ samfunnet. Utfordringen mĂ„ tvert i mot tas pĂ„ strak arm. Filosofi mĂ„ ha impact.[2]
[1] Jeg velger Ă„ bruke ordet âimpactâ i resten av artikkelen, vel vitende om at jeg burde ha funnet en fullgod erstatning. Selv om âpĂ„virkningâ og âsamfunnseffektâ langt pĂ„ vei er dekkende for det jeg sier, er âimpactâ langt mer innarbeidet og derfor velger jeg Ă„ bruke det ordet.
[2] En stor takk til Sveinung SundfÞr Sivertsen for nyttige tilbakemeldinger pÄ en tidligere versjon av denne artikkelen.
Denne artikkelen stod opprinnelig pÄ trykk pÄ Salongen.no 15. mars, 2016.
