Biblioteket er fortidens Internett. Internett er fremtidens bibliotek. Tanken om at alle skal ha lik tilgang pÄ informasjon er en viktig del av demokratiet. Det er fint at folk kan oppsÞke bÞker pÄ stedet de bor mellom klokka ni og fire. Men folks sÞken etter opplevelse og kunnskap ender ikke ved arbeidsdagens slutt. Vi vil formidle kultur der folk er. Tenk hvor fantastisk det er at man kunne finne all norsk litteratur, film, teater, musikk, nyheter ... alt med noen tastetrykk pÄ mobilen.
Vi elsker bibliotekene og de ulike formidlingstilbudene, men nettet er framtidens bibliotek.
Det eksisterer mange tiltak for Ă„ gi folk over hele landet tilgang til kultur. Vi har Riksteateret, den kulturelle skolesekken og ulike innkjĂžpsordninger for Ă„ sĂžrge for at kulturen ikke sentraliseres i de store byene. Vi elsker bibliotekene og de ulike formidlingstilbudene, men vi krever at nettet ogsĂ„ skal bli en prioritert kanal for allmenn kulturformidling. Om vi ikke satser like hardt pĂ„ nettformidling, gĂ„r tiltakene fra Ă„Â vĂŠre radikale til Ă„ bli konserverende: Vi prioriterer biblioteket uten Ă„ sikre gode treff pĂ„ Google, nĂžyer oss med den fysiske tilstedevĂŠrelsen fremfor videoopptak alle kan se. Men nettet er ikke lenger noe som mĂ„ âvĂŠre pĂ„ biblioteketâ. Det er framtidens bibliotek!
Ikke send godt kulturinnhold til de mest bortgjemte sidene i nettsamfunnet.
Verken biblioteket eller internett er kun innhold. Det er formidling. Kulturpolitikk er heller ikke bare penger til innhold. Det er penger til infrastruktur, til operahus og kulturskoler. Vi mĂ„ tenke det samme i nettsamfunnet. Vi mĂ„ skaffe penger til Ă„ bygge opp gode infrastrukturer og publiseringsplattformer â for oppslagsverk, for malerier, for teater og for film - ikke bare gi stĂžtte til kampanjesider med kort levetid. Ikke send godt kulturinnhold til de mest bortgjemte sidene i nettsamfunnet. Gi  penger til flinke formidlere sĂ„ de kan bygge plattformer som samler mange og som er synlige nĂ„r folk sĂžker.
Om vi skal formidle godt, mĂ„ vi gjĂžre det sĂ„nn internett gjĂžr det. Kulturprodukter produsert med offentlig stĂžtte bĂžr fĂ„ lisenser som gjĂžr det mulig for borgerne Ă„ bruke, dele, referere og lenke til innholdet. Det bĂžr vĂŠre lov Ă„ videreformidle gode dikt pĂ„ bloggen din. Det betyr ikke det samme som at ingen vil betale penger for diktboka. Det gĂ„r an Ă„ ha lisenser som lar nettet vĂŠre den fantastiske arenaen det er for Ă„ diskutere, skape, dele, formidle, ytre seg og delta â og samtidig beskytter mot kommersiell bruk. (Dersom slike lisenser undergraver beregningsgrunnlag som f.eks. Kopinor-vederlaget, er det grunnlagsreglene som mĂ„ endres. Det er mye lettere enn Ă„ endre mĂ„ten internett virker pĂ„.) Som Ytringsfrihetskommisjonen sier det:
opphavsrett brukt som et middel for Ä motvirke en informert offentlig debatt kan ikke stÄ seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk stÞtte bÄde i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet. Motsatt vil opphavsretten stÄ sterkt nÄr den angripes av interesser hvis sentrale motiv er Ä utnytte andres materiale til egen Þkonomisk vinning.
