planteriket

Slåpetorn

Løvetann

Latin: Taraxacum officinale Slekt: Løvetannslekta (Taraxacum) Familie: Kurvplantefamilien (Asteraceae).

Blåbær

Latin: Vaccinium myrtillus Slekt: Bærlyngslekten (Vaccinium) Familie: Lyngfamilien (Ericaceae)

Duggpil

Latin: Salix daphnoides Slekt: Vierslekten (Salix) Familie: Vierfamilien (Salicaceae)

Tyttebær

Latin: Vaccinium vitis-idaea Slekt: Bærlyngslekten (Vaccinium) Familien: Lyngfamilien (Ericaceae)

Rogn

Latin: Sorbus aucuparia Slekt: Asalslekten (Sorbus) Familie: Rosefamilien (Rosaceae)

Botansik beskrivelse Rogn opptrer vanligvis som trær som sjelden blir mer enn 8-10 m høye, men kan på væreutsatte steder ha form som busker. Trærne har glatt og blank bark. Vinterknoppene er store og mørkfiolette med innbøyd spiss og hvite silkehår. Bladene er dunhårete på undersiden, ulikefinnete med 5-7 bladpar, og med et endesmåblad med samme form og størrelse som de øvrige bladene. Blomstene kommer i juni, er gulhvite av farge og sitter i vakre halvskjermer. Hver blomst er 8-10 mm stor, og rogneblomstene har en noe ubehagelig duft. De 6-9 mm store bærene modner i september og har en oransjerød farge. De smaker surt og bittert, men smaken mildnes noe etter at de har vært utsatt for frost.

Innholdstoffer i rognebær Rognebær inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin (A-vitamin), askorbinsyre (C-vitamin), eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca 1%), sukkerforbindelse og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet, om ikke fruktene blir benyttet raskt etter opptining. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin, et blåsyreglykosid som danner den meget giftige blåsyren. Koking og tørking ødelegger det meste av giftvirkningen.

Kilde: Rolv.no

Prestekrage

Latin: Leucanthemum vulgare Tidligere navn: Chrysanthemum leucanthemum Slekt: Prestekrager (Leucanthemum) Familie: Kurvplantefamilien (Astreaceae)

Flerårig art i kurvplantefamilien. 20–70 cm høy, oftest ugrenet, urt med smale, tannete blad og store, oftest enslige blomsterkurver med hvite tungekroner og gule skivekroner. Alminnelig på tørre bakker og i gamle enger over hele Norge nord til Finnmark. Kjempekrage er en nærstående art som dyrkes i hager, den er høyere og har større blomster enn prestekrage.

Kilde: snl.no

Einer

Latin: Juniperus communis Slekt: Einerslekten (Juniperus) Familie: Sypressfamilien (Cupressaceae)

Botanisk beskrivelse Einer er en busk eller et tre som kan bli opp til 17 m høyt. Planten kan vokse opprett med en stamme, eller være nedliggende og danne kratt. Einer har stikkende nåler i tretallige kranser. Det er vanligvis egne hann- og hunnplanter av einer, men det finnes busker med begge kjønn på samme planten. Hannblomsten består av 12-16 gule pollenbærere som sitter tett sammen. På hunnbusken utgjøres blomsten av tre nakne frøemner som sitter bak hvert sitt skjell, og som til sammen danner et einerbær. I botanisk forstand er ikke dette et bær, men en kongle med myke kongleskjell, en såkalt bærkongle med 1-2 harde frø. Denne er først grønn, seinere blådugget, og etter to år blåsvart. På samme einerbusk vil man kunne finne både umodne grønne og modne, blåsvarte bær. Einer er svært formrik, men med glidende overganger mellom de ulike formene, slik at det er vanskelig å klassifisere de ulike vekstformene som egne underarter eller varianter. 

Utbredelse Einer er utbredt i Nord-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika, og er det bartreet som har størst utbredelse i verden. Man finner einer i nesten hele Norge, og i Jotunheimen går den opp til 1700 moh. Einer vokser helst på tørre bakker og i skog.

Kilde: Rolv.no

Selje

Latin: Salix caprea Slekt: Vierslekten/Pilslekten (Salix) Familie: Vierfamilien/Pilefamilien (Salicaceae) 

Botanisk beskrivelse Blant de busk- og treaktige Salix-artene, er selje den mest utbredte i Norden. Som tre kan selje bli inntil 10 meter høyt, med bred krone og stammediameter på opptil én meter, men arten kan også opptre som storvokste busker. Stammer og greiner har lysegrå bark og gulrød kjerneved. Årskvistene er grålodne, mens eldre greiner er grågrønne til olivengrønne. Vinterknoppene beskyttes av et eneste stort, hvelvet knoppskjell. Bladene er 5-10 cm lange, elliptiske til omvendt eggforma, bredest på midten, med runde tenner eller ujevn kant. På oversiden er bladene nesten snaue og blankt mørkegrønne, mens undersiden er blekgrønn og krushåret. Bladene er tykke, først myke, men til slutt læraktige. De nyreformete ørebladene er relativt store, og har tenner i kanten. Blomstene sitter i valseformede rakler på korte skaft, hann- og hunnrakler på hver sine trær.  Etter blomstringen dannes det på hunnplantene smale, 4-10 mm lange, grågrønne og tett hårete kapsler på 2-3 mm lange skaft. Seljen blomstrer før lauvsprett i april-mai. Hvis man feller en selje vil det fra stubben raskt skyte en mengde meterlange, storbladete skudd, men selje danner aldri rotskudd.

Kilde: rolv.no

Tindved

Latin: Hippophae rhamnoides Slekt: Tindvedslekten (Hippophae) Familie: Tindvedfamilien (Elaeagnaceae)

Botanisk beskrivelse Tindved er en løvfellende busk eller lite tre som blir inntil 5 m høyt. Rotsystemet er svært omfattende og kan sende opp nye skudd mange meter fra morplanten. Røttene har knoller med mikroorganismer (strålesopp) som kan ta opp nitrogen direkte fra lufta, og som bidrar til at planten kan vokse på svært næringsfattige voksesteder. Buskene er rikt forgreinet og utstyrt med greintorner. Bladene er smale, lansettformede og med en sølvblank underside. Buskene blomstrer i april-mai med svært små og anonyme blomster. Tindved er særbo, det vil si at hann- og hunnblomster sitter på forskjellige planter. Helt strengt er likevel ikke dette, da det ofte vil finnes noen hannblomster på en hunnbusk, og en og annen frukt forekommer på hannbusker. Under frømodningen blir blomsterbunnen kjøttfull og saftig, og utvikler seg etter hvert til en oransjefarget frukt på størrelse med en ert. Selv om frukten ligner et bær eller en steinfrukt, er det egentlig en ”falsk frukt”, på samme måte som nyper. Den egentlige frukten ligger inne i blomsterbunnen og er en énfrøet nøtt. Fruktene modner i september og kan sitte på busken lenge utover vinteren. De smaker syrlig og inneholder en mengde vitaminer og andre verdifulle stoffer.

Dyrking Tindved kan vokse i ren sand, men liker seg best på kalkholdig grunn. Buskene vokser primært på havstrand, men kan også forekomme i rasmark. De kan dyrkes som prydbusker, eller kommersielt for utnyttelse av de verdifulle fruktene. Formeres med frø (som trenger tre måneders stratifisering innen såing om våren), ved halvharde stiklinger om sommeren eller forvedete stiklinger om høsten. Stiklingene tas primært fra hunnplanter, men for å sikre pollineringen bør også et lite antall hannplanter plantes. Ved frøformering bør man fjerne fruktkjøttet før såingen, da det kan forsinke spiringen hvis det sitter på.

Kilde: rolv.no

Stornesle (Brennesle)

Latin: Urtica dioica Slekt: Brennesler Familie: Neslefamilien (Urticaceae)

Botanisk beskrivelse Stornesle er en flerårig, opptil 1,5 m høy plante med krypende jordstengel og ugreina stengler. Bladene sitter parvis på stenglene. De er mørkegrønne av farge, lansettformede eller smalt hjerteformede, 4-8 cm lange, og med kvasse tenner og brennhår. Blomstene er små og grågrønne og sitter i hengende knipper fra bladhjørnene. Blomsterdekke av to korte, ytre blad og to lange, indre blad som ligger omkring nøttefrukten. Stornesle er enkjønnet, slik at hann- og hunnblomstene sitter på separate planter (særbo). 

Smånesle (Urtica urens) ligner på stornesle, men er ettårig og mye mindre (vanligvis ca. 30 cm høy). Arten har eggrunde, grovtannete blader, og både hann- og hunnblomster sitter samlet i nøster ved bladfestene på den samme planten (sambo). Smånesle er mye sjeldnere enn stornesle, men har lignende innholdsstoffer som stornesle og kan brukes på samme måte som denne.

Kilde: www.rolv.no/

Bringebær

Latin: Rubus idaeus Slekt: Bjørnebærslekta (Rubus) Familie: Rosefamilien (Rosaceae)

Bjørnekam

Latin: Blechnum spicant Slekt: Bjørnekamslekten (Blechnum) Familie: Bjørnekamfamilien (Blechnaceae)

Bjørnekam, bregne i bjørnekamfamilien. 15–40 cm høy, med enkeltfinnete, kamformete blad som står grønne om vinteren. Den har to slags blad, de liggende er sterile, de opprette har smalere finner som bærer sporer.

Kilde: snl.no

Spansk kjørvel

Latin: Myrrhis odorata Slekt: Spanskkjørvelslekta (Myrrhis) Familie: Skjermplantefamilien (Apiaceae)

Botansik beskrivelse Spansk kjørvel er en flerårig, mykt håret urt med en tykk pælerot. De hule stenglene er opprette og kan bli over én meter høye. Bladene er bregnelignende, store, trekantede, 2-3 ganger flikete og med tannet kant. De er myke, lysegrønne og har ofte hvite flekker. Når man knuser bladene eller de umodne fruktene, lukter de kraftig av anis eller ”Kongen av Danmark”. Urten blomstrer i mai og juni med små hvite blomster som sitter i skjermer. Hovedskjermen er uten svøp (støtteblad under skjermen), mens småskjermene har langsmale, lyse svøp. Fruktene er svært spesielle. De er 2-2,5 cm lange, først grønne, men blir seinere blanke og brunsvarte. Delfruktene har 5 kvasskantete åser. Spansk kjørvel ser ut som en stor og tett hundekjeks (Anthriscus sylvestris), men skilles lett fra denne på den sterke duften, sine lysegrønne hårete blader og spesielle frukter. Spansk kjørvel er blant de plantene i urtehagen som først kommer med nye skudd om våren, og er av de siste som visner ned om høsten, derfor kan vi ha glede av denne planten i mange måneder hver sommer. Skal man primært anvende bladene, er det best å fjerne blomsterstenglene, da bladene mister mye aroma når planten blomstrer.

Utbredelse og dyrking Spansk kjørvel kommer opprinnelig fra fjellområder i Mellom- og Sør-Europa. Som gammel kulturplante er den blitt dyrket og brukt langt utenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde, og har naturalisert seg mange steder. Man antar at det var munkene som tok den med seg nordover, da den ofte vokser vilt nær gamle klostre og urtegårder. I Norge er spansk kjørvel forvillet på mange steder i Sør- og Midt-Norge, og i Tromsø. Planten er vanligst på Vestlandet, og særlig på Nordvestlandet finnes spansk kjørvel mange steder i store bestand. Arten er i spredning i Norge og anses som en problematisk plante, da den kan konkurrere ut andre arter i naturen. Spansk kjørvel trives i både halvskygge og i full sol, og vokser best i fuktig og humusrik jord. Formeres med frø som sås så snart de er modne, da de raskt mister spireevnen. Frøene trenger dessuten frost for å spire, og spiringen kan ta lang tid. Planten har imidlertid lett for å frøså seg selv. Spansk kjørvel kan også formeres ved deling om høsten eller våren. Siden plantene blir store, bør de plantes med god avstand mellom hver plante.

Kilde: www.rolv.no/ 

Feijoa

Latin: Acca sellowiana Slekt: Myrteslekten (Myrtus) Familie: Myrtefamilien (Myrtaceae)

Svartsurbær

Latin: Aronia melanocarpa 'Moskva' Slekt: Surbærslekta (Aronia) Familie: Rosefamilien (Rosaceae)

Botansik beskrivelse Svartsurbær er en 1,5-3 m høy, bladfellende busk med glinsende grønne blad. Veksten er først opprett, men blir etter hvert bred og noe overhengende. Blomstene er hvite med små røde prikker innerst på kronbladene, og sitter i ca. 5 cm brede knipper. Utover høsten får busken glinsende mørkeblå eller svarte, spiselige frukter ("bær") som er ca. 8 mm i diameter, og som sitter i klaser med røde stilker. De henger på lenge etter bladfall. Bladene får røde og oransje høstfarger.

Dyrking Svartsurbær kan dyrkes på mange typer jordsmonn, men trives best på en noe sur og ikke alt for tørr jord. Buskene er lite næringskrevende og er bra motstandsdyktige mot sykdommer og skadedyr. De kan enkelt dyrkes uten bruk av sprøytemidler og egner seg derfor godt til økologisk dyrking. Det finnes kultivarer som gir ekstra stor avling av frukter.

Buskene kan bli 2,5 – 3 m høye, men ofte holder de seg lavere. Svartsurbær formeres med frø, stiklinger eller rotskudd. Buskene blomstrer såpass seint på våren at det er liten sjanse for skade av sein vårfrost. Det tar noen år før buskene kommer i full bæring, men når de er utvokst, kan hver busk årlig gi opptil 10 kg bær. Skal man få en stor avling av modne bær, må buskene stå på en solrik plass og man bør tynne ut en del greiner hvert år slik at sollyset når fram til fruktene. Fruktene blir modne fra midten av september og videre utover høsten.

Innholdstoffer Frukter av svartsurbær inneholder fargestoffer av typen antocyaniner og karotenoider (cyanidin-3-galaktosid og betakaroten) som virker som antioksidanter. Dessuten inneholder fruktene mye vitaminer, bl.a. vitamin A, E, og B2, og katalyserer opptak av vitamin C. Videre finnes det 20 ganger mer vitamin P (bioflavonoider) i svartsurbær enn i epler og appelsiner. Ellers er det mye av mineraler og sporstoffer som jern, molybden, bor, jod og kalsium. Svartsurbær inneholder mye pektin, slik at syltetøy og gelé som lages av bærene lett blir stivt.

Kilde: rolv.no/