#beduiner

Om du sitter i en litt ufrivillig (enveis) dialog om dietter, huslån, allergier eller interiør, og lurer på hvordan du skal komme deg ut eller avslutte. Da kan du prøve å se personen dypt inn i øynene og spørre: ”Men hva skal man gjøre med beduinene?” Det tenker jeg vil i det minste skape en tenkepause.

Beduiner har alltid virket å være antropologenes hjertebarn. De har alt vi higer etter; mystikk; resistanse; stammekultur; nomadeliv og eldgamle tradisjoner. De er både ofre og riddere av modernisering, fotogene, marginaliserte, outsidere, med røtter og føtter. Men når jeg nå må sette fokus på beduinene, er det fortvilende lite akademisk som sitter igjen. Det eneste jeg husker er at jeg har kjørt forbi dem før og at jeg har hørt folk si ”ja men de vil jo bo slik, de vil ikke ha TV.”

Bir Maskoob og Ma’aleh Adumim. Foto: Helland

Beduinene i Jaba'

Vi står ved en svær rundkjøring nordøst for Jerusalem. Til venstre side har muren fulgt oss på avstand helt fra checkpointen. Til høyre for veien ligger en svær Israelsk bosetting ved navn Adam med hus til 1500 familier. Mellom veien og bosettingen er det likevel en liten stripe med land med noen hus og skur. Her bor Jaba’ beduinene. Som de fleste andre beduiner i dette området kommer de opprinnelig fra Negev som flykninger fra 1948. Til dette området kom de først med sine beitedyr på tidlig 60-tallet. De husker tomme fjelltopper og fri vei til handelsmarkedet i Jerusalem. Ti år senere kjøpte de denne lille fliken av en mark og bygde skikkelige hus. Så lenge fjelltoppene ikke var dyrket kunne dyrene deres beite fritt. Men okkupasjonen var en realitet. I 1985 ble de første husene i Adam bygget og dette markerte også slutten for byggetillatelser for beduinene. Så kom motorveien i 1995. i 2004 kom muren som stengte veien til Jerusalem

Abu Yosef viser landsbyen sin. Foto: Helland

Mohtaren  (stammeleder) i landsbyen, Muhammed abu Yosef, har ringt oss fordi den israelske sivile administrasjonen har kommet å tatt bilder av flere av teltene deres. Det er visst et sikkert tegn på snarlig rivning. De har 15 hus og 30 telt i alt, og 17 av teltene har rivningsordre. Husene ble bygget på 70-tallet med lovlige papirer, men siden 1986 har landsbyen vært uten byggeplan og byggetillatelse. I samme periode har bosettingen ved siden av hatt både byggeplan og tillatelse og vokst seg til store stor drabanter. De fleste i landsbyen har gitt opp dyreholdet da det ikke lengre er noe sted for dem å beite. Dyrefôr er dyrt og kjøttet de selger dekker ikke kostnadene. De tar strøjobber i byggebransjen i Ramallah og en sjelden gang i Israel, men stort sett mangler de innreisetillatelse. Av de 40 familiene som bor her er det derfor ingen med fast inntekt og de aller fleste er arbeidsledige. Strømmen blir kuttet jevnlig da de ikke kan betale, og vannet likedan.

Abu Yosef sier de føler seg glemt. De er ikke som beduinene som lever i E1 som får masse oppmerksomhet fordi de klorer seg fast i et strategisk område som er vesentlig for en to-statsløsning. Disse beduinene har fått internasjonal oppmerksomhet og støtte fra paven. Jaba’ beduinene har derimot fått en konteiner fra FN som de kan bruke til skole. Også den fikk rivningsordre noen dager etter at den ble plantet, men rivningen er stoppet inntil videre. FN er forøvrig ikke de eneste som kommer på sporadiske besøk. Palestinske myndigheter gir dem tid til annen sosial støtte, men kutter det så snart de ser forbedringer i landsbyen. Det trenger ikke være mer enn ett par nye høns sier Abu Yosef. Den mobile helsebilen som drar rundt på månedlige besøker i beduinlandsbyene i området kommer derimot aldri hit, selv om de har ringt.

Tedrikking og ved hovedveien i Jaba’. Foto: Helland 

Det finnes en mulighet. Han kan selge jorden til bosetterne. Men det vil de ikke. Mennene som har samlet seg rundt oss for nok en anledning til å drikke nok et glass med sukkerte, forteller stolt at de alle er født her og vil bo her til deres død. Det er heller ikke lov, ved Palestinsk lov, og selge jord til Israelere, og de som gjør det blir ansett som forrædere.

”Så hva tenker du å gjøre?” spør jeg Abu Yosef.

”Alt vi vil er å leve her i fred. Jeg vil aldri forlate selv om de murer meg helt inne. Jeg er født her og jeg blir her til min død”

Jeg lurer i stillhet på hva som kan drive en slik standhaftighet. Disse fjelltoppene kommer aldri mer til å bli tomme, verken med eller uten okkupasjon. Og hva gjør en beduin uten dyrene sine? Når er en kamp tapt? Hvordan vil det bli for neste generasjon? Vil også de sakke om fortidens ubegrensede beitemarker, der de klamrer seg til hvert lille bit med jord?

”Hvor mange barn har du?”

”Tolv.”

Beduinene i Khan Al-Ahmar

Så hvem er beduinene i denne konflikten. Og hva er E1? Beduinene er så men med i kampen om fjelltoppene. De er ikke bare beboere i ørkenen, men strategiske brikker i det største Carcassonnespillet. Alle som har spilt dette spillet vet at det er de som har plenen mellom byene som er den store jokeren. Men de vet også hvor lett denne stausen kan mistes til flertallet, eller reduseres når noen bygger veier og byer som blokkerer og deler landet opp. For plenen handler ikke om formelt eierskap. Først handler det om hvem som var der først, men videre er det hvem som er flest som gjelder. 

Øst for Jerusalem ligger E1 – et internasjonalt kjent område på Vestbredden hvor Israel har en plan om å utvide sine bosettinger og slik forsegle Jerusalem. Om de overtar dette området vil det også skrinlegge en to-statsløsning da Vestbredden ikke bare blir avskåret fra Øst Jerusalem, men blir praktisk sett delt i to, uten noen vei mellom nord og sør. Beduinene som bor i dette området er derfor av stor interesse for både israelerne og palestinerene, og deres være eller ikke være har betydning for utfallet i konflikten. For palestineren er det viktig at de blir og holder fortet. Israelske myndigheter skulle heller sett dem flyttet til et annet sted.

Khan Al-Ahmar og ny utpost på fjelltoppen til høyre. Foto: Helland

I E1, øst for Jerusalem bor Jahalin-familien spredt i små klynger hele veien ned til Jeriko. Bak en fjelltopp på venstre side av veien ligger Khan Al-Ahman –Tabane. Et lite beduinsamfunn på 28 familier. Husene er laget av planker, blikk, plast og stoff og likner mer på skur enn teltene man kan se i Lawrence of Arabia. Her og der vandrer et esel og sender deg sårt blikk. Selv de forteller om en svunnen tid hvor de var fagre hingster. Jahalin familien kom hit på 60-tallet. Også de husker tomme fjelltopper. Men så kom okkupasjonen og alle toppene rundt dem ble statelig. Statelig land skal som kjent gavne innbyggerne som bor der, men de eneste som fikk byggeplan var de israelske bosettingene Ma’aleh Adumim og Kfar Adumim som nå er Jerusalems drabantbyer. Selv fikk beduinene rivningsordre. De eier ikke jorden, og byggetillatelse er ikke blant deres gamle tradisjoner. 

På toppen av fjellsiden noen hundre meter lengre bort fra landsbyen står en container – Mukhtaren Mossa peker på den og sier det er en halvt år gammel utpost fra Kfar Adumim bygget av israelske bosetterungdom. Om de går for nært med dyrene sine har det kommet de ut med gevær. De har truet med å skyte om de går forbi. For noen uker siden tok de to av sauene deres, men politiet mente de manglet bevismateriale. Mossa sier han er redd. Vi har selv hørt hva som skjedde i Douma hvor bosetterungdom satte fyr på et hus og drepte nesten en hel familie. For noen dager siden ble det satt fyr på et beduintelt nord for Ramallah. Abu er redd for hva disse bosetterne er kapabel til å gjøre. Og hvor skal de nå ta dyrene? De har ikke nok beite og må kjøpe det meste av dyrefôret. Dette har de ikke råd til i lengden.

Mossa. Foto: Helland 

”Har du en plan B?”

”Jeg innser at det kanskje ikke er et sted å bli værende. Jeg håper å finne en fjelltopp hvor vi kan være i fred. Hvor vi kan ha dyrene våre og ikke være redde.

Men også Khan Al-Ahmar har også en mulighet. Khan Al-Ahmar bor i E1 og for E1-beduinene har Israel selv gitt et valg. Israel har tilbudt dem plass i en av deres tre “beduinlandsby-prosjekter”. I tre landsbyer skal beduiner som har blitt ”displaced” få jord, byggetillatelse og oppkobling til vann og strøm. Men beitemark følger ikke med på kjøpet og landsbyene er i tillegg bygget på Palestinsk land med dyrket mark rundt. Palestinerne har meldt fra at beduinene ikke er velkommen. I denne konflikten har beduinene kun en verdi så lenge de holder seg innenfor E1. En av beduinlandsbyene er også plassert rett ved en søppelhaug med giftige kjemikalier i Abu Dis. 

Beduinene i Jabal Al-Baba

Jabal Al-Baba betyr Pavens fjell og det skal man ikke spøke med. For det er faktisk gitt til paven av kong Hussein i 1964 da området lå under Jordan. Paven takket og bukket og var nok godt fornøyd, men bygde aldri sitt feriehus der. Derimot bosatte Atallah seg der med sin beduinfamilie, uviten om at dette skulle bli hjerte av E1. Det er den samme historien som de andre. En fjern fortid med tomme fjelltopper er også det første han forteller om. Nå lever han fra dag til dag med rivningsordre. Også han er blitt invitert til å flytte til Abu Dis Beduinlandsby. Han har stått på sitt Pavefjell og sett Ma’aleh Adumim vokse seg større og større. 

Atallah smiler lurt, for han er også god venn med pave Frans , og paven husker fremdeles den litt tilfeldige gaven og har kanskje endelig forstått dens verdi. Stammelederen har ikke latt jernet bli kaldt og har reist til både Brussel og Vatikanet. Han har Internasjonale på besøk jevnlig, har en klar plan om turisttelt og døpt en av husene til Pavens hus. Han vil tiltrekke turister for å lære om beduiner. Han har forstått at internasjonal oppmerksomhet kan bli han redning. Bare slik kan han hindre at en rivning går stille hen. 

Beduinen har ikke mange sauene igjen og teltene har stått plugget til jorden i over 50 år. Men Atallah har glimt i øyet.

”Om de river skal vi klare å bygge opp igjen.”

Et spørsmål om hvordan 

Er dette det mest konstruktive løsningen? Eller er det Jaba’ som er the lucky once, siden de eier jord og av denne grunn ikke har fått flyttingsordre fra Israel? Vi er på FN-kontoret i Ramallah hvor en ekspert på området har gitt oss en time til spørsmål

”Har dere en plan B om Israel setter E1-planene i gang? ”

”Først og fremst, FNs budsjett er null. For det andre handler ikke spørsmålet om om Israel kommer til å gjøre det, men når og hvordan de kommer til å gjøre det. Og vi kan se at de det er i gang. Men de gjør det veldig, veldig sakte”

Rivning i Khan Al-Ahman. Foto: Helland

17.08. blir vi oppringt av vår sjåfør. De har revet flere telt hos ulike Jahalin-familien. Et telt hos Khan Al-Ahman, 13 hos Bir Maskoob  og flere telt i nærliggende områder. Ordføreren i bosettingen Ma’aleh Adumim uttrykker i Jerusalem Post at dette er et tegn på at regjeringen har begynt å ta problemet på alvor:

”Mens vi har vært gjennom byggestopp, har palestinerne fått lov til å bygge videre. Slik tar de sakte kontroll over våre områder.”

Det blir en travel dag for oss observatører. I alt 17 familier blir husløse den dagen. Jeg vet stadig ikke hva man skal gjøre med beduinene.

”Hva skal dere gjøre nå?” Jeg spør mukhtaren i Bir Maskoob.

”Vi skal bygge opp igjen.”