\Tankespinn/

I like internet. I really do! 

Been doing nothing all day. Exhausted. 

Oh yes! So true! 

When you're bored you can always use internet to make you smile again! 

I jula fortalte en venn av meg at han så på meg at jeg hadde det bra nå i forhold til tidligere. Jeg likte å høre det. Selv om det samtidig svei litt. Jeg vil ikke at folk skal assosiere meg med tristhet og sinne.  Han hadde rett. Jeg har det mye bedre nå. Likevel er det ikke ordentlig bra enda. Livet er ikke svart, tungt og vanskelig som før, men jeg sitter igjen med ettervirkningene av den tiden. Jeg har ikke helt sluppet taket. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. 

Det gjør vondt. 

10 måneder. Det er rart. 22. mai har aldri vært noen spesiell dag for meg tidligere og er ikke spesiell idag heller. Men i dag er det 10 måneder siden han døde. Da ble det plutselig litt spesielt likevel. 10 måneder er ganske mange dager og netter, og ikke minst uendelig med tårer. Merkelig at det ikke blir tomt, men det blir kanskje ikke tomt så lenge jeg husker han. Noe som igjen betyr at det aldri kommer til å bli helt tomt. Jeg tør nesten ikke å lese nyhetene lenger fordi det er så mye om rettsaken overalt. Jeg ser overskriftene om at han eller hun ble skutt så og så mange ganger, og overlevde. De skal i rettsaken og vitne mot jævelen. De er i live og de er sterke. Jeg beundrer dem, samtidig som de plager meg. Jeg vil at han også skal være i nyhetene og fortelle historien sin. Jeg vil at han skal leve og være sterk, sammen med alle de andre som overlevde. Det får han ikke lov til. Selvfølgelig skulle jeg ønske at ingen ting av det her hadde skjedd. Det skulle ikke vært rettsak, skuddsår, vonde nyheter, blomster, trøstende ord og klemmer, tårer, redsel, bombing, skudd, døde, sårede, overlevende, en norsk terrorist, skrik, søvnløse netter, tomme stoler, begravelser. Det er så mye. Det som er litt sykt er at jeg klandrer meg selv for det som skjedde. Jeg vet at det ikke er min feil, men tanken slipper ikke taket. Det jeg gjorde galt var å ønske meg selv et godt år på nyttårsaften ifjor. Det er første gang jeg har ønsket meg selv et godt, nytt år og det gikk så utrolig galt. Jeg fikk min straff og ble omgitt av død. Det var så mange nære og fjerne som døde med jevne mellomrom. Man gikk til slutt å lurte på hvem den neste var. Ennå er ikke dødsfallene tatt slutt, og jeg får stadig en ny vond beskjed. Jeg klandrer meg selv for alle menneskers død. Alt er min feil. Det er en utrolig tung byrde, selv om jeg vet at den er urealistisk. I morgen er det eksamen, men jeg sitter her med tårer i øynene og klarer ikke å få gjort selv de enkleste ting. Jeg orker ikke. Jeg er ikke syk lenger heller, jeg bare orker ikke. Jeg skjønner ikke hvor jeg skal hente energi og motivasjon fra. Jeg skjønner ikke.

- Savage Garden

Nemi!