#mackillop

Tomatin nå, og en tapning fra Mackillop’s Choice. Den ble destillert den 23.12.1975 og tappet i oktober 2001. Det skulle gjøre den snaut 26 år gammel.

På nesen fikk jeg honning, tropisk frukt, vanilje, litt mentol og steinfrukt, malt, grønne epler og et hint av «kjeller». Smaken var søt, med eiketre, vanilje, tropisk frukt, litt ingefær, malt og kardemomme. Avslutningen var middels lang, med eiketre, vanilje, krydder og trebitterhet. Med vann kom det til mer malt på nesen, ingefær, litt karamell, vørter, litt fersken og mer vanilje. Smaken fikk også mer malt, i tillegg mango og litt pære. Avslutningen ble lengre og søtere.

Uten vann forsvinner den raskt, antagelig pga. alkoholprosenten, så denne fruktbomben av en Tomatin synes jeg trenger vann. Frisk og fin ellers, kompleks og velbalansert.

Karakter: 89/100

New Post has been published on https://pray-unceasingly.com/catholic-living/catholic-news/st-mary-mackillop-and-the-miraculous-bookstore-rescue/

St. Mary Mackillop and the miraculous bookstore rescue

  Auckland, New Zealand, Jun 27, 2018 / 05:45 am (CNA).- When your business runs out of money and you need a miracle, whom do you call? The Catholic Church, apparently.

Warwick Jordan is a New Zealander, the owner of the second-hand bookstore “Hard to Find Bookshop” – and not Catholic.  

Several weeks ago, Jordan found himself strapped for cash. The building in which he kept his bookshop had been sold and bought by new owners, who were now asking for commercial rent, which was out of his budget.

He tried everything to raise the funds, including an online crowdsourcing page on Give a Little. Even though he was able to raise $ 27,000, that still wasn’t enough.

That’s when he decided to ask for a miracle.

“We'd bought books off Catholic priests and had bought a massive stash from St. Benedict's at one stage. I wrote to the Bishop and said 'I need a miracle. I understand the Catholic Church specializes in miracles – can you pull one out of the bag for me?'” Jordan told New Zealand news site Newsroom.

“Bishop Pat (Dunn (of Auckland)) wrote back and said he'd put it before the property board, but a couple of weeks went by without hearing and I thought we were screwed. We were looking at how we would wind up,” he added.

But his plea hadn’t fallen on deaf ears.

Bishop Dunn called him back and offered him a former home of Australia’s only saint, St. Mary Mackillop, who was a teacher dedicated to education.

Also known as St. Mary of the Cross, MacKillop founded the Congregation of the Sisters of St. Joseph of the Sacred Heart. She focused particularly on the education of poor children and established some of the first Catholic schools in Australia.

She began the order’s work with a school in a stable the small town of Penola, Australia in 1866. Before her death many more educational institutions were established in isolated “bush” areas where hardship was common.

Today, the “Josephite” sisters are present across Australia and New Zealand, and have extended their ministry to Ireland, Peru, East Timor, Scotland and Brazil.

“With its high ceilings, plaster domes, huge windows allowing light to flood in, and polished floor boards, it had all the character he was looking for. It was in poor condition but had the rent to match,” Alexia Russell said of the home in her article for Newsroom.

After getting a loan to cover the rest of the costs, Jordan re-opened his shop June 15. He makes appropriate use of the space, too. The theology section is housed in what once was the chapel, along with extra information about St. Mary Mackillop.

“We wanted to honour her – we're her guests, I think it's appropriate. Her thing was about education and supporting knowledge to all people. She was a strong person who sorted people out … I love people with strong characters. Up to a point,” Jordan told Newsroom.

In the age of Amazon and charity bookshops, Jordan realizes that even the miraculous relocation isn’t enough to guarantee he won’t have financial troubles in the future.

“I’m the captain of the Titanic,” he said. “But I couldn't imagine doing anything else.”

Denne Longmorn-tapningen fra MacKillop’s ble destillert den 15.12.1989 og tappet i mars 2012; ingen info om antall flasker eller fattype her. Refill bourbon er min gjetning (jeg skal ikke begi meg ut på å gjette flaskeantallet).

På nesen fant jeg pære, grønne epler, marsipan, røde roser, estragon (!), aprikos, malt, vanilje, smeltet smør og, etter hvert, grønn te, honning og banan. Smaksmessig plukket jeg opp vanilje, pære, kokos, maltsødme, bitter te og litt moden frukt. Avslutningen var lang, med kokos, malt, vanilje, toffee, ingefær og et hint av mango. Mer trebitterhet etter en stund. Med vann tilsatt kom det til mer aprikos og vanilje på nesen, og et hint av sjokolade. Smaken fikk mer toffee, lime og litt marsipan, mens avslutnigen ble noe bitrere, med mer kokos i tillegg til kanel og mentol.

Denne forandrer seg mye i glasset, og var en interessant whisky å tilbringe noen timer med. Kanskje litt bitter til å nå de virkelig store høyder, men som alltid svært solide saker fra Longmorn.

Karakter: 89/100

Miltonduff er sammen med Glenburgie stammen i Ballantine’s og Chivas Regal (Longmorn og Strathisla er to andre viktige whiskyer for disse blendene). Få offisielle tapninger fra destilleriet er å oppdrive. I en periode fra midt på sekstitallet til først på åttitallet produserte Miltonduff for øvrig whisky fra Lomond-destillasjonsapparater under navnet Mosstowie; denne whiskyen kan en med litt flaks fortsatt få tak i fra diverse uavhengige tappere – men den er ikke akkurat gratis, som regel … Denne Miltonduff-tapningen kommer fra den uavhengige tapperen Mackillop’s Choice, og ble destillert i juni 1990 og tappet i juni 2010 fra fat 9711.

På nesen fant jeg grønne epler, pære, tropisk frukt, vanilje, stikkelsbær, eiketre og litt gress. Fruktig og elegant. Smaken var søt, med vanilje, sitron, maltsødme og hint av muskat. Avslutningen var også søt, med toffee og mango, med hint av svovel og såpe etter en stund. Ganske kort. Med litt vann tilsatt kom det til litt sitron på nesen, sammen med furunål, blomster og et hint av hasselnøtter. Smaken fikk tilført mer vanilje, eiketre og toffee, mens avslutningen fikk mer vanilje og sitron, med et hint av nellik.

En fruktig og gressaktig whisky som nok hører hjemme i «lett og elegant»-kategorien, uten at det er noe galt med det. Synd med den korte og svovel-/såpepregede avslutningen, men noen dråper vann og litt tid i glasset får bort de verste skavankene.

Karakter: 87/100

Denne Ben Nevis-tapningen fra Mackillop’s Choice er destillert den 29.10.1991 og tappet i september 2010. Den er lagret på et sherryfat.

På nesen fant jeg sitrus og sherry, vanilje, appelsin, litt lær, så moden frukt etter hvert, noe stikkelsbær, hermetisert ananas, bakt eple og et hint av muskat. Smaken er fruktig, med toffee og malt, så mye trebitterhet og frukt mot avslutningen. Avslutningen er lang og fruktig, med trebitterhet, vanilje, fersken, malt, appelsinmarmelade, krydder, nellik og muskat. Med vann tilsatt kom det til mer sitrus på nesen, og appelsinnotene ble tydeligere. Mer vanilje og det kom til litt smeltet smør. Smaken ble preget av moden frukt og toffee med vann, og det kom til et hint av honning mot avslutningen. Avslutningen fikk tilført litt bringebærsyltetøy, honning, litt såpe og et hint av svovel.

Dette er en whisky som typisk bør stå en stund; den er ganske skarp først, og det er en fordel å tilsette vann (den tåler endel). Litt leie svovel- og såpenoter i avslutningen, ellers er dette en utmerket sherrylagret whisky som virker godt balansert.

Karakter: 87/100

Denne Mortlach-tapningen kommer fra Mackillop’s Choice sin Single Cask-serie, og ble destillert den 1.9.1989 og tappet i mars 2012 fra fat nr. 3926, et sherryfat.

På nesen fant jeg røde roser, Digestive-kjeks, smør, eiketre, plommer, svart pepper og mandler. Smaksmessig plukket jeg opp kandissukker, mandelolje, pære, mango, vanilje, kokos og et hint av blåmuggost. Søt og fyldig. Avslutningen var også søt, med kokos, vanilje, eiketre, maltsødme, bringebær og hint av stikkelsbær og melkesjokolade. Lang og gradvis bitrere. Med litt vann tilsatt kom det til litt hvit pepper og vanilje på nesen, smaken ble søtere, med vanilje og litt eiketre som mest dominerende, mens avslutningen ble tørrere, med vanilje, grapefrukt og litt såpe, i tillegg til at trepreget ble bitrere og mer dominerende.

Nok en flott Mortlach, som jeg synes smaker eldre enn den er. Frisk og som vanlig kompleks. Best uten vann.

Karakter: 90/100

Model: Mark MacKIllop

Photographer: Jean-Paul Kelly

Model: Mark MacKillop

Photographer: Walter Kurtz