#kunstutstilling

Susanne har anmeldt den nye utstilligen på munchmuseet.

Det er Cronqvist og Bjørlo som får dominere når Munchmuseet setter de to kunstnerne i dialog med Edvard Munch. (more…)

– Museumsforbundet

Denne uken inviterte museumsforbundets seksjon for kunst- og kunstindustrimuseer til dagsseminar om forskningsbaserte kunstutstillinger. Seminaret ble arrangert på KODE og på programmet stod innlegg fra Knut Ljøgodt, tidligere direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum, Peter Nørgaard Larsen, samlings- og forskningssjef ved Statens Museum for Kunst (DK), Ingrid Halland, kunsthistoriestipendiat ved UiO, Tove K. Haugsbø fra Astrup-senteret ved KODE og Birgitte Sauge, seniorkurator ved Nasjonalmuseet og redaktør i Norsk Museumstidsskrift

Målet for seminaret var å diskutere verdien av, og betingelsene for, forskning ved kunstmuseene og hvordan formidle ny kunnskap ervervet gjennom forskning ved museet.

En ting alle ser ut til å være enige om er at tid og penger er nødvendig for å få gjennomført forskning i museene, men at begge deler er mangelvare. Man er avhengig av å tilrettelegge for forskning, både politisk og ved den enkelte institusjonen.

Nørgaard redegjorde for hvordan en stor institusjon som SMKU arbeider med tanke på forskning og utstillingsproduksjon og hvordan avdeling for forskning og formidling systematisk samarbeider på museet helt fra starten av et nytt utstillingsprosjekt gjennom en tydelig prosjektgruppestruktur. Men det skal jo også drives forskning ved mindre museer og institusjoner. Noen av innlederne reflekterte derfor rundt hvorvidt man burde endre måten man definerer forskning på museer, og at man burde reflektere litt mer rundt forholdet mellom forskning og utstillinger. Mye av arbeidet som foregår i museet kan sees som udokumentert forskningsarbeid, eller aktiviteter som grenser til forskning. F.eks. systematisk og nitidig dokumentering av verk og samling, gravende undersøkelser og research i forbindelse utstillingsplanlegging, eller arbeidet med å spore opp verk eller lete frem ny kunnskap eller innfallsvinkler til tolkning og forståelse av samling, verk eller kunstner.

Men kan man da lage utstillinger som vanlig og kalle det forskning?

Utstillingsrelatert arbeid kan defineres som forskning dersom det foregår systematisk eller dokumentert og produserer gjenprøvbare eller bevisbare resultater. Problemet er kanskje ikke at det ikke forskes nok ved museene, men at det forsikringsrelaterte arbeidet ikke dokumenteres eller behandles som forskning, og at det arbeidet per i dag ikke er definert som forskning ut i fra en universitetsstandard.

I akademia er det et stort fokus på publikasjoner og det skrives allerede mye på Norske museer. Publisering av faglige og vitenskapelige tekster, f.eks. i fagfellevurderte tidsskrift, er likevel noe man burde blir flinkere til. Birgitte Sauge snakket om at en utstillingskatalog, eller en bok, utgitt på museet kan defineres som en vitenskapelig publikasjon dersom kravene til f.eks. fagfellevurdering overholdes. En god publikasjon burde også ha flere bidragsytere, inkludert forfattere som ikke er tilknyttet institusjonen eller museet.

Utstillinger som vokser ut av forskningsprosjekt er en god måte å synliggjøre det vitenskapelige arbeidet som foregår på museene. men kronologien i et forskninsprosjekt er ikke alltid lineær. Ljøgodt snakket bl.a. om at forskning i museene ofte er knyttet til enkeltpersoner, og at enkeltartikler eller -utstillinger fort kan utvikle seg til større prosjekter og til slutt ende som et forskningsprosjekt i museene. Ofte oppstår ny kunnskap under arbeidet med, eller i farvannet av, en utstilling. Ny kunnskap skaper nye spørsmål og arbeidet med bok eller utstilling kan fort peke ut nye aktuelles forskningsproblemstillinger. Noen ganger er det lurt å la det balle på seg og se hvor man ender.

Dersom vårt forhold til forskning og definisjon av forskning i museet seg vil kanskje også terskelen for å gå i gang med å forske bli lavere. Det dreier seg jo da om oppgaver som allerede er godt etablert i arbeidsdagen. Siden utstillinger og kataloger er del av den synlige, publikumsrettede aktiviten i museet vil det kanskje også være lettere å prioritere dette forskningsarbeidet både når det gjelder tid og penger.

Så kan man fortsette som vanlig og kalle det forskning? Kanskje.

Bedre sent enn aldri? Susanne har sett utstillingen «Mot skogen» på Munch museet.

For en god stund tilbake bestemt jeg meg for aldri skal lese noe av Knausgård. Med unntak av de få korte veggtekstene i Munchmuseets «Mot skogen: Knausgård om Munch» har jeg klart å holde det forsettet. Både lesingen og utstillingen viste seg å være en kort, forvirrende og relativt forglemmelig affære. Når sant skal sies hadde jeg bestemt meg for å ikke se «Knausgårdutstillingen». Jeg hadde tenkt…

"Sponset innhold+Munch" er ikke tilnærmet lik en utstillingskritikk.

Sponset innhold+MunchFredag delte Munchmuseet følgende statusoppdatering på sin Facebookside: Tusvik og Tønne har anmeldt utstillingen «Emma & Edvard – Kjærlighet i ensomhetens tid». Anmeldelsen kan du høre 26 minutter ut i episoden. Når Munchmuseet kaller innholdsmarkedsføring for anmeldelse sår de tvil om sin egen troverdighet. Podkastduoen Tusvik og Tønne påpeker selv i den aktuelle episoden…

This slideshow requires JavaScript.

Utstillingen er nærmere på de to kunstneren side om side. En stor del av Telemarksgalleriet kunstsamling knytter seg til billedkunstneren Bergstad. Verkene er gitt i gave fra Terje Bergstad-Stiftelsen i 2013 og samlingen dekker hele kunstnerskapet. En annen sentral kunstner i galleriet kunstsamling er Reidar Aulie som var en av Bergstads professorer ved Statens kunstakademi. Aulie skal ha uttalt at Bergstad var en av hans mest begavede elever, og Bergstad viste selv flere ganger til Aulies påvirkning og betydning for egen kunstnerisk produksjon.

Begge kunstnere var opptatte av å skildre de svake i samfunnet og var politisk engasjert på venstresiden. Men engasjementet de delte kan sies å ha kommet til uttrykk på to forskjellige måter. Likevel er det, kanskje overraskende for mange, mer som forener disse to kunstnerne enn hva det er som skiller de.

Utstillingen viser verk fra AOFs kunstsamling, samt innlån fra Tangen-samlingen og KODE, Eidsberg Sparebanks kunstsamling og Arbeiderpartiet, i tillegg til verk fra egen samling.

Fra artikkel til utstilling

Utstillingen har vokst altså frem av arbeidet jeg gjorde med Terje Bergstad-samlingen og arbeidermotivene i forbindelse med MUSE621 ved UIB.

Bergstads kunstnerskap sees ofte lys av outsider art på bakgrunn av kunstnerens personlige historie. Han var en kunstner som selv ikke deltok aktivt på kunstscenen, mye pga hans dårlige mentale helse. Bergstad blir derfor av mange ansett som en som ikke fulgte tidens trender. Fremfor å fremheve den tragiske kunstnerskjeben eller ideen om den misforståtte, men senere genierklærte, kunstneren, lette jeg under arbeidet med Bergstads kunstnerskap etter andre forståelsesrammer og se verkene i.

Som så mange andre av Bergstads menneskeskildringer, blir arbeiderne i Bergstads kunst ofte fremstilt kraftig stilisert og med overdrevne bøyde nakker. Arbeidet resulterte i en artikkel som ser på hva disse nakkene og stiliseringen kan symbolisere.  Artikkelen ble omskrevet til en katalogtekst.

Utstillingskatalogen har i tillegg til Susannes artikkel tekstbidrag fra Karin Hellandsjø og Ole-Richard Høisæther samt biografier over de to kunstneren.

Bergstad skildret ofte politiske konflikter, krig og andre samtidige hendelser. Til forskjell fra Bergstad sees for eksempel Kjartan Slettemarks kunstneriske produksjon ofte som politisk kunst løsrevet fra kunstnerens psykiske helse (med mindre det selv tas opp av kunstneren som tema i hans verk, og da på Slettemarks egne premisser).

Slettemark, ikke Dikemark.

Jeg foreslår at Bergstads verk heller burde sees i relasjon til den samfunnskritiske, politisk kunsten og som en del av den lange samfunnsengasjerte kunsttradisjonen i Norge. Det burde dermed være «Slettemark, ikke Dikemark», og tendens fremfor traume, som skal utgjøre den sentrale konteksten for forståelsen av Bergstads kunstnerskap. Med en slik kontekstualisering plasserer vi også Bergstad i samme tradisjon og som likemann til sin lærer, Reidar Aulie – en av være fremste tendenskunstnere.

Susanne forteller om bakgrunnen for utstillingen og katalog under utstillingsåpningen i Telemarksgalleriet.

Det er veldig gøy at utstillingen har fått så gode tilbakemeldinger. Det er spesielt godt å høre at både besøkende og kritikere har plukket opp det samme som vi ønsket og formidle.

Susanne peker på kunst.

  Som vanlig var det god stemning uken før åpning. Neida.

Men jeg lærte meg faktisk å kjøre lift! Vanlig dag på kunstmuseumsjobben for distriktsmuseologen, der altså.