Eg satt og sovna, sliten, heilt i ro,
Dei andre lo, "Han har jo reist sÄ longt!"
Dei sa 'kje feil, men heller ikkje rett,
For eg va trĂžtte lenge fĂžr eg dro.
Non dagar fĂžr, med rubb og stubb i sekk,
Ein mĂžrke, kalde, sein-desember-kveld,
Den tjue-andre, nattÄ som er lengst,
Forlot eg Trondheim i sitt beste lys.
SÄ godt som forberedt pÄ ferden sÞr,
Litt itte siste ronde rondt i byn,
NÄr alt farvel va tatt, gjekk eg ombord
I bussen, i et Helvetes humĂžr.
Eg va sÄ JÊvla leie alte rot,
Av alte skrotet som eg hadde eid.
Ein heile leilighet va tĂžmt for piss,
Som andre hadde komt og tatt imot
Men vĂŠrst av alt va det som eg sko ha,
Ta med meg him, te Jul, te Haugesund.
Ein haug med tunge baggar fudli drit,
SÄvidt eg fekk det med nÄr eg sko dra.
I sÄ Ä sei et dÞgn satt eg i buss,
Dog ubevisst, for eg va nesten dau,
Med vonde rygg og hodeverk pÄ vei,
Ein tomme kropp, for lengst pÄ sparebluss.
Men Satans nattesĂžvn, min stĂžrste drĂžm,
Det sko sÄklart eg Faen ikkje fÄ.
For buss, det e et Helvete pÄ jul
NÄr bÄde kropp og sjel er tom for strÞm.
FÞrst utpÄ neste dag sÄ duppa'g av
Imellom humpar, stopp, og dassbesĂžk.
Og ankom plutslig Flottmyr terminal
Den litle Jule-aften, te ein klem.
Et lite rÄd te kimsomhelst som meg,
Som lei av livet tĂžmme hus og sinn:
At hvis du ska igang Ă„ flytta ut,
SĂ„ bĂžr du ha ein plass Ă„ flytta inn.