Jeg kom ikke noen vei med dette diktet før jeg forsto at den norske teksten måtte være i den lett avslepne bergensdialekten jeg finner det naturlig å lese den i; "krysser 'an" for "krysser den", "te' helvete med han" (ikke 'ham'), og "sånn så du har blitt", blant andre.
På norsk har vi ikke ordet 'goblin' i betydningen "sjuskete person som ikke bryr seg om klær eller utseender" - det er kanskje ti år gammelt på engelsk - og dermed ikke uttrykket "kall meg en goblin", som derfor er vanskelig å oversette. Men jeg har god autoritet på at Tolkiens "goblins", altså underjordiske vesener i fiendskap med menneskehet og sivilisasjon, bør oversettes til "tusser". Og da får vi straks den høybergenske genistreken "kall meg tussete".
Der går en motorvei
mellom huset mitt, og kontoret.
Eg krysser 'an om morgenen på vei til jobb
og om ettermiddagen, når eg ska' hem.
Om du stopper på sykkelbroen,
og tenker over livet et minutt, eller to,
som man ofte gjør -
men du får ta den her økten;
eg har mykkje å gjøre,
og regninger som ska' betales -
så går det kanskje tusen biler
under føttene dine.
Tusen biler?
Tusen tonn metall!
Glass, stål, titan, kobber,
tungsten, platina, rhodium, bly.
Metall revet fra likegyldig jord
smeltet og smidd,
intrikat formet
så 'an hopper
straks foten
rører pedalen.
"Mange kunnige ting," sier den landlige dikteren;
"men ingen vakre"; nåja. Te' helvete med han.
Han har aldri satt i forsetet på en landauer
og frosset seg gjennom regnet
så en rikmann kunne nå et viktig møte.
Kall meg tussete om du vil:
Der e' skjønnhet i alt vel bygd.
En uendelig strøm av formet jern:
Makt som konger ikkje har drømt om.
Ingen komité vedtok det her;
verken tsar eller keiser ga ordren.
Tusen tonn jern
ble revet fra likegyldig jord;
ikkje ment for våpen
te' Moderlandets forsvar;
ikkje te' et minnesmerke
te' kongers ære;
ingen heroisk patriotisme
utvant kullet
som smeltet dette jernet.
Folk gjorde det, uten kommando:
Fordi vi hadde mykkje å gjøre,
og regninger så sku' betales.
Eldsten ser ikkje det eg ser,
når hon står på broen.
Hon har mykkje å gjøre,
men ikkje en eneste regning;
et kilotonn jern under føttene
hvert eneste minutt
imponerer hon fint lite.
"Kapitalisme," sier hon,
med forakt i stemmen;
lånt fra et dusin influensere.
Der e' ironi, om du vil:
Tusen tonn, minst,
revet fra likegyldig jord,
smidd og strømmet,
kynisk formet
for å skaffe klikk.
Kapitalisme selger ikkje.
Men det går bra.
Eg var vel ikkje så imponert, eg heller,
når min far viste meg
ett eller annet mirakel
som han ikkje ble født til.
Det e' vanskelig å huske på det,
den enorme ubegrensede makten i beistet,
når du sitter der trygt i salen
og blir båret dit du vil,
sånn så du har blitt hele livet.
Når alt e' sagt og gjort -
så lenge bare ord ble sagt,
og ingenting voldelig gjort -
så e' all vår udrømte rikdom,
all vår ære og vår makt,
bare det vi bygger
fordi vi har mykkje å gjøre,
og regninger som ska' betales.
