#dikt

-//-

When did things go wrong in his life?

from the beginning

or did the road bend

and he with it

well he's probably a bit crooked

got off halfway

even though it was the wrong stop

wanted to get back on

tried, didn’t have the time

never on his side

missed his chance

sometimes I think about

all those who ends up a bit crooked

here but still not there at all

lost on the road somewhere

is there anyone who cares

that they got off

at the wrong places

and never really found their way

back home

————

Swedish original:

När gick det fel i hans liv?

från början

eller krökte sig vägen

o han med den

jo han är nog rätt välkrökt

hoppade av i halvtid

fast det var fel hållplats

ville komma tillbaka

försökte, hann inte

missade sin chans

ibland tänker jag på

alla som har hamnat snett

här men ändå inte

borttappade på vägen

finns det någon som bryr sig

att de hoppat av

på fel ställen

Jeg kom ikke noen vei med dette diktet før jeg forsto at den norske teksten måtte være i den lett avslepne bergensdialekten jeg finner det naturlig å lese den i; "krysser 'an" for "krysser den", "te' helvete med han" (ikke 'ham'), og "sånn så du har blitt", blant andre.

På norsk har vi ikke ordet 'goblin' i betydningen "sjuskete person som ikke bryr seg om klær eller utseender" - det er kanskje ti år gammelt på engelsk - og dermed ikke uttrykket "kall meg en goblin", som derfor er vanskelig å oversette. Men jeg har god autoritet på at Tolkiens "goblins", altså underjordiske vesener i fiendskap med menneskehet og sivilisasjon, bør oversettes til "tusser". Og da får vi straks den høybergenske genistreken "kall meg tussete".

Der går en motorvei mellom huset mitt, og kontoret. Eg krysser 'an om morgenen på vei til jobb og om ettermiddagen, når eg ska' hem. Om du stopper på sykkelbroen, og tenker over livet et minutt, eller to, som man ofte gjør - men du får ta den her økten; eg har mykkje å gjøre, og regninger som ska' betales - så går det kanskje tusen biler under føttene dine.

Tusen biler? Tusen tonn metall! Glass, stål, titan, kobber, tungsten, platina, rhodium, bly. Metall revet fra likegyldig jord smeltet og smidd, intrikat formet så 'an hopper straks foten rører pedalen. "Mange kunnige ting," sier den landlige dikteren; "men ingen vakre"; nåja. Te' helvete med han. Han har aldri satt i forsetet på en landauer og frosset seg gjennom regnet så en rikmann kunne nå et viktig møte. Kall meg tussete om du vil: Der e' skjønnhet i alt vel bygd.

En uendelig strøm av formet jern: Makt som konger ikkje har drømt om. Ingen komité vedtok det her; verken tsar eller keiser ga ordren. Tusen tonn jern ble revet fra likegyldig jord; ikkje ment for våpen te' Moderlandets forsvar; ikkje te' et minnesmerke te' kongers ære; ingen heroisk patriotisme utvant kullet som smeltet dette jernet. Folk gjorde det, uten kommando: Fordi vi hadde mykkje å gjøre, og regninger så sku' betales.

Eldsten ser ikkje det eg ser, når hon står på broen. Hon har mykkje å gjøre, men ikkje en eneste regning; et kilotonn jern under føttene hvert eneste minutt imponerer hon fint lite. "Kapitalisme," sier hon, med forakt i stemmen; lånt fra et dusin influensere. Der e' ironi, om du vil: Tusen tonn, minst, revet fra likegyldig jord, smidd og strømmet, kynisk formet for å skaffe klikk. Kapitalisme selger ikkje.

Men det går bra. Eg var vel ikkje så imponert, eg heller, når min far viste meg ett eller annet mirakel som han ikkje ble født til. Det e' vanskelig å huske på det, den enorme ubegrensede makten i beistet, når du sitter der trygt i salen og blir båret dit du vil, sånn så du har blitt hele livet.

Tikk takk

Her sitter jeg

I stillheten

I mørket

Ro skyller over meg

Photo by Pixabay on Pexels.com Jag drömde att jag var en ballerina, att jag dansade över scenen i platina. Mina ögon sökte dina i publiken, jag ville inte göra dig besviken. Massan var tyst när jag dansade och sprang. Jag önskar att jag ditt hjärta vann. Men när jag vände mig om var du inte där. Du hade gått och lämnat mig ensam här. Jag sjönk ihop på scenen, ingen dans i mig kvar. Jag…