somnia.

jeg og Thale skal på en konsert, hun kjører, fra straumsbukta, det er kveld. jeg ser for meg hvordan konserten kommer til å bli, gleder meg skikkelig. men det er ei merkelig tåke ute, alt er hvitt og grått og plutselig skyller havet over veien - store bølger, vi klarer såvidt å kjøre videre. massevis av barn kommer løpende opp fra havet og over veien, de er syke, noe har skjedd med de, de har røde øyne, munnen full av blod, de angriper hverandre, biter, spiser på hverandre. det kommer nye bølger, jeg sier til Thale “det blir vel ingen konsert”, hun kjører konsentrert videre, forteller meg at familien har et svært skip utenfor byen som vi kan prøve å komme oss til, hun skal plukke opp mann og barn på veien, ber meg ringe Markus og be han gjøre seg klar. jeg ringer, men Markus er ikke noe interessert i å bli med til skipet, han skjønner ikke hva jeg snakker om, han blir sint og legger på. tåka blir tykkere ute. en stund er vi ikke lengre i bilen, men på hver vår falleferdige sykkel, sykler i sikk-sakk mellom grafsende unger og bølger, det blir verre og verre. vi er klar over at dette er verdens undergang. vi kommer enten til å drukne eller å bli spist... Thale virker som hun skjønner hva som skjer, at hun har forventet dette, hun holder seg rolig, fattet, hun har en plan. men jeg skjønner at vi aldri blir å komme oss fram til skipet.

-------------------

Jeg bor i et lite hus ved en elv - det veksler mellom å være dette lille huset som jeg bor alene i, og et kollektiv der jeg bor med et dusin andre. Noen ganger er elva ikke ved siden av huset, men inne i huset. Jeg har en kjæreste som jeg ikke har sett på 2 måneder og han svarer bare kort på meldingene mine. Jeg går rundt i huset og tenker på det, er deppa og forvirret. I sidesynet ser jeg at noe beveger seg utenfor vinduet, på himmelen. Jeg fortsetter å gå rundt i huset, men begynner å tenke på hva det var jeg nettopp så; stjerneskudd, kometer, mange av de, som suste forbi på den mørke himmelen. Plutselig roper en stemme at jeg må slå på nyhetene. Jeg slår på radioen. En kvinnestemme forteller opprørt og på gråten at en planet har ramlet ut av rekken og er på vei mot jorden. Den har delt seg i tre og følges av flere døde stjerner. De sirkler jorden og kommer nærmere og nærmere. NASA har visst om dette lenge og prøvd å finne en løsning, men har ikke lykkes. Vi er fortapt...

Jeg går ut av huset. Det er tidlig morgen, dagslys. Et tynt lag snø på bakken. På veien treffer jeg mange mennesker i panikkangst, jeg gir de mine beste råd. Elva er full av små båter, tett i tett, de lener seg over til hverandre og deler ut store aviser og brosjyrer. Man ser egentlig bare avisene som forflytter seg rundt på elva. Plutselig er mamma og pappa der. Jeg spør hva som foregår på elva og mamma forteller oppgitt at det er religiøse som prøver å frelse flest mulig før dommedag. Så retter hun på seg selv og sier “eller, før i dag. Det er dommedag i dag”. Pappa sitter i stolen sin ute på jordet og ser ut mot elva og opp mot himmelen. Han mumler bare om og om igjen at det er helt forferdelig. Jeg sier at det er som på film, at jeg ikke forstår det. Tar med mamma og går en liten tur. Vi treffer en hest, en hingst, som vi klapper, men så begynner han å sparke og hoppe og hyle og skrike.., det renner blod fra øynene hans, mørkt, nesten svart blod. Han springer ned til elva og legger på svøm.

Det er sommer, går tur i skogen med Markus og bikkja. Sasha får springe løs. Vi møter på en flokk kyr, Sasha løper rundt og snuser på de. Men så står hun rett bak ei ku og bjeffer, så kua bli redd og sparker henne. Sparker og sparker og sparker! henne i hodet. Jeg roper på Sasha, løper mot henne, men da blir kua enda reddere og sparker enda mer. Så jeg løper motsatt vei, roper til Markus at han må gjøre det samme, for da bruker Sasha å komme etter oss. Men vi kommer oss ikke forbi flokken med kyr, det virker som de sperrer for oss med vilje, dytter oss tilbake. Panikk - Sasha, mitt kjæreste dør, jeg får ikke reddet henne.

-

Jeg får besøk av K og Y og ungene deres. Jeg blir litt stressa av uventet besøk, styrer på kjøkkenet for å lage noe godt til de. Serverer kaffe og vin, en rå kake og masse vegansk godteri til ungene. De herjer rundt, K og Y forteller om den siste ferien de var på og alt det spennende de har gjort den siste tiden, jeg innser at jeg ikke har noe å fortelle om selv, snakker bare masse tull. Plutselig ser jeg at godteriet jeg ga til ungene ikke er vegansk likevel! Det er helt forderdelig, hvorfor har jeg kjøpt uvegansk godteri? Jeg går ut, men kommer inn på et rom med masse baller og annet gym-utstyr. Tar med meg et lass med baller og diverese og går ut igjen, da er jeg plutselig i en gymsal. Jeg klatrer i tau og i ribbeveggen, danser rundt med rockering og spiller fotball med de andre, det er skikkelig tungt og slitsomt, men veldig gøy. Etterhvert fylles gymsalen opp med folk, og det hele forvandler seg til en stor fest. Musikk og dansing, masse øl. Snakker med en fyr som forteller at han snart skal flytte inn i nabohuset og da skal han invitere meg på fest hver helg. Mingler og snakker med masse folk, helt til det blir nok for meg, jeg får noia og løper ut. Der treffer jeg Thale som er på vei hjem, hun har også vært på festen uten at jeg har sett henne. Vi aner ikke hvor vi er, så vi bare går en vei og prøver å finne det ut. Til slutt er vi på toppen av Tromsøya, vi blir veldig lettet fordi vi visste ikke om vi var i Tromsø i det hele tatt. Vi skal hjem til Straumsbukta, begynner å gå ned øya da det plutselig kommer et tog, et ekstremt malplassert tog som liksom «svinger med halen» og tar med seg Thale... Herreguuud, Thale er død! Jeg går rett inn i nærmeste hus, innser at det er huset jeg leide rom i da jeg var 17 år. Jeg går på do, der inne bor det tre, små svarte hunder, som er veldig sinte og biter og biter. Husverten kommer, jeg forklarer henne hva som har skjedd, hun gråter sammen med meg, for hun kjente visst også Thale. Jeg sier at jeg bare skal gå på do, så skal jeg gå. Men hun står og snakker med meg, så jeg får aldri gått på do. Må skiiiikkelig på doooo. På et tidspunkt går hun og henter masse post som kom til meg etter at jeg flytta ut. Flere poser med brev fra folk jeg en gang kjente.

Drøm natt til 21.11 2015

Jeg har flyttet til New York, alene. Går på skole der. Sitter inne på et gigantisk kjøpesenter sammen med to jenter jeg går i klasse med. Vi sitter og tegner, har store skisseblokker, blyanter og kull, har rigget oss til på noen benker. Plutselig går en bombe av midt i kjøpesenteret. En stor eksplosjon har sprengt bort trappene midt i senteret. Hører litt hyl, et par mennesker løper ut, men de fleste fortsetter bare som før, går rolig rundt, ser ikke ut til å bry seg nevneverdig. En stemme over høytaleranlegget forteller at det har gått av tre bomber rundt om i kjøpesenteret og at politi og brannvesen er på vei. Han ber kundene om å forholde seg rolig og ikke gå for mye i veien for redningsarbeiderne. Jeg og jentene blir sittende. Jeg er også ganske rolig, men litt mer påvirket enn jentene som knapt så opp fra tegneblokka da det smalt. Plutselig ramler store biter av taket ned rundt oss, lamper og diverse, lander rett ved føttene våre. Jeg spør jentene om det kanskje er på tide å gå, de svarer ikke. Jeg pakker sammen sakene mine og går ut, forventer at de skal komme etter, men det gjør de ikke. Jeg går ut av senteret og bort ei gate. Jeg har på meg høye sko, veldig høye, veldig uvant å gå i. Gata jeg går i er helt enorm. Den er flere kilometer brei. De andre som går samme vei for meg er så langt unna meg at jeg knapt kan skimte de. Enorme bygninger rundt meg. Veldig futuristisk. Når du går over veien blir du fraktet over på den hvite stripene, de begynner å bevege seg når det blir grønt lys. Jeg ser at gata begynner å gå oppover, den går gradvis oppover høyt som et fjell, jeg kan ikke huske å ha gått i denne gata før, så jeg sjekker GPS'en på mobilen for å finne veien hjem. Jeg er visst 2 timer og 20 minutter hjemmefra, får opp en merkelig veibeskrivelse tegnet i sikksakk på kartet. Så jeg snur og går opp en annen gate. Kommer snart til to enorme rundtkjøringer som ligger rett ved siden av hverandre. Det er en liten kafe oppe på den ene rundtkjøringa, jeg setter meg litt der mens jeg studerer kartet igjen. Så går jeg rundt ei lita bygning og forventer å komme til en park som jeg må gå gjennom for å komme hjem. Men i stedet er det store gjerder og sperringer. På en liten plakat står det at jeg må bruke klippekortet for å komme inn i parken. På en automat kan jeg kjøpe klippekort for 50 dollar, og fylle på med turer i parken, det koster 15 dollar for én tur i parken. Jeg har ikke råd til å bruke 65 dollar på å gå gjennom parken.., så jeg går tilbake igjen og finner en smalere vei som går i ca samme retning. Går lenge på den veien uten å se noe som helst, før veien plutselig smalner og jeg plutselig er midt i noens hage. Går ut av hagen, er i et boligområde som ser veldig rart ut. Det er barn overalt, syke og skadde barn, med enorme svultser, brannsår, utslett, masse ekkelt... De leker og herjer og enser meg ikke i det hele tatt, løper bare rundt overalt. Så begynner det å regne. Veien jeg går til blir til gjørme på null komma niks, jeg bare sklir av veien, bilene sklir i alle retninger... Så jeg går bare inn i en bygning, opp noen trapper, før trappene stopper og jeg må ta heisen tjue etasjer til. Så er jeg liksom hjemme plutselig, men jeg går bare på do og tenker at det var godt at jeg fikk gått på do før jeg fortsetter veien hjem.., så jeg er visst ikke hjemme likevel. Jeg tenker at jeg er helt lost i New York og jeg har lyst til å skrive det på Facebook, men det er ingen vits fordi det ikke er noen som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har gjort en stor feil ved å komme hit, men det er så langt å dra hjem til Norge igjen, det går liksom ikke.

Jeg sitter i fengsel, et kvinnefengsel der cellene egentlig bare er toalettbåser;

Jeg har ei bittelita seng ved siden av dassen. Jeg vet ikke hva jeg har gjort, jeg har gjort noe galt, men jeg synes ikke jeg fortjente å komme i fengsel for det. Jeg føler meg veldig urettferdig behandlet og redd. En dag vi slipper ut av båsene ser jeg inn i de andre sine båser. De er fulle av DRITT! Det er dritt overalt, toalettet, senga, veggene, gulvet, alt er bare bæsj. Klærne deres også. Det stinker. Jeg spør forskrekket hvorfor det ser sånn ut, og ei av damene sier at vi ikke har noe å vaske med, aldri får vasket noe som helst. Min bås er ren og pen. Jeg begynner å skrubbe den med dopapir og vann fra toalettet. Tenker at min bås skal iallfall være så ren som overhode mulig. Om natta ligger jeg i senga og dyna er varm og god, madrassen er myk, alt lukter godt. Jeg tenker at akkurat nå har jeg det veldig godt, akkurat nå har jeg det veldig godt... tenker det om og om igjen til jeg sovner.

-------------------------------- Jeg og I skal på besøk til L. Vi er på vei ut døra, jeg bærer en piknik-kurv med blant annet vannmelon og eplekake. I sier plutselig at hun håper han er hjemme, hun har ikke sagt ifra om at vi kommer. Jeg får noia, og skal sende han ei melding. Jeg bruker utrolig lang tid på den meldinga, jeg er redd han skal tro jeg er interessert. Jeg skriver at jeg har kjæreste og et fantastisk sexliv. At jeg bare vil være venner og dele eplekake. Når jeg endelig sender meldingen, dukker den opp på facebookveggen min. Plutselig får jeg masse likes og kommentarer. Alle lurer på hvem kjæresten min er. Det er så utrolig flaut... Gjennom alt dette står I og knasker på veganske pølser. Jeg sier til henne at det er flott hun har funnet enkel vegansk mat som hun liker, men at hun burde tenke på å variere kosten litt så hun ikke får mangelsykdommer. Hun blir skikkelig fornærma og sier at det er pølsefabrikken sin jobb å tilsette vitaminer i pølsene. Det er iallfall på tide.

------------------------------------- Drøm natt til 19.12

Kommer i snakk med ei dame på gata. Først er hun ei eldre dame. Hun spør om jeg er nordlenning, og legger plutselig om til nordnorsk selv. Hun er også fra Tromsø! Mens vi snakker blir hun bare yngre og yngre i utseendet. Hun forteller om hvorfor hun bor i Bergen - hun flyttet hit pga eksmannen, de skiltes nylig. Hun tar det veldig tungt. Hun snakke veldig mye om han og er litt slitsom å høre på, men jeg tenker at jeg liker henne godt likevel. Så forteller hun at hun er veganer! Hun også! Da blir vi begge så glade at vi klemmer hverandre. Hun ber meg på middag og vi går hjem til henne. Huset hennes er veldig stort og forvirrende... mange rom, som jeg ikke finner tilbake til igjen. Et laaaangt spisebord, der det sitter mange mennesker jeg ikke vet hvem er, og som hun bare overser. Hun forteller mer om seg selv. Hun er to år eldre enn meg og fyller 30 på slutten av året. Hun viser meg bilder av eksmannen. Hun bruker fortsatt gifteringen. Hun sitter mye på facebook og sniker på profilen hans. Hun er veldig sjalu på hans nye kjæreste, som er yngre enn henne, og hun er også opptatt av at den nye kjæresten har svart hår, når hun selv har blondt. At eksmannen pleide å foretrekke blondiner, så nå er han sikkert bare forvirra og vet ikke hva han gjør. Hun virker helt gal når hun snakker om han..., men jeg fortsetter å tenke at jeg liker henne skikkelig godt likevel. Når jeg skal takke for middagen gir jeg henne en klem, og vi blir bare stående å holde rundt hverandre. Plutselig kjenner jeg at jeg er skikkelig forelska i henne! Jeg tenker jøss, det er lenge siden jeg har følt slik for ei dame. Hun kysser meg på halsen og jeg tenker på om dette er en god eller dårlig ide. Klarer ikke å bestemme meg.

---

Drømmer at jeg får låne Moki, hunden til H, og tar henne med på chartertur. Vi tar buss fra flyplassen og den stopper ved en liten sti som går inn i en skog. Sjåføren gir beskjed om at vi må følge stien i ca 20 minutter for å komme til hotellet. Jeg og Moki går først, bak oss går det litt fremmede folk som klager på stien og at bussen ikke kjørte helt til hotellet. De sier bl.a "tenk hvis vi satt i rullestol, da kunne vi aldri kommet oss til hotellet". Men selv er jeg kjempeglad! Det er helt nydelig der, en blanding av grantrær, eiketrær og palmer. Det er sterk sol og blå himmel og jeg ser havet i det fjerne. Masse blomster, gule og røde. Sterke farger, masse lys, glitrer. Stien blir litt bredere og jeg koser meg kjempemasse med å gå... Holder Moki i armene, men samtidig filmer jeg litt med mobilen min. Så kommer vi frem til hotellet, som er et hundehotell, med en hundestrand og et hundebasseng. Moki er skikkelig gira. Hun elsker å svømme og hun uler av lykke og jeg blir kjempeglad av å se på henne. Hun har på seg ei gul badehette og plasker rundt med et salig uttrykk i fjeset. Jeg tar masse bilder av henne, også under vann mens hun dykker, og skal sende bildene til H i posten. Ved bassengen vokser det et svært epletre med en stor tjukk stamme, og der kommer eplene vandrende ned stammen... det er bittesmå maur som har hentet hvert sitt store, røde eple. Eplene vandrer rundt omkring og Moki snuser rundt på de. Jeg forklarer Moki at maur er kjempesterke og at man skal respektere dem og ikke plage de mens de jobber. Det virker som at Moki forstår, og vi sitter bare å ser på maurene/eplene.

--------------------

Jeg skal på telttur sammen med en fyr som ikke virker så gira på å dra på telttur... Vi er kjærester, men det er et skikkelig ræva forhold. Jeg er veldig såret over hvordan han oppfører seg, men samtidig tenker jeg at faen heller, jeg skal iallefall på telttur og kose meg i skogen! Jeg tar bussen langt avsted og vandrer rundt i skogen ved ei lita elv. Det regner litt. Jeg kommer til ei slags hytte, som jeg visstnok har leid på forhånd, og jeg går inn dit. Jeg skal vente på kjæresten min der før vi skal ut i skogen. Fryseboksen er stappfull av pinneis, og jeg tar en stor bit av en, før jeg plutselig husker på at den ikke er vegansk. Fysj og fy. Så ringer det på døra, det er en eldre mann, det er han jeg har leid hytta av. Han forteller meg at jobben jeg søkte på nede i bygda bare er ei 10% stilling og ikke ei fulltidsstilling, som jeg trodde. Hva! Hvem vil vel jobbe bare 10%?! Han sier at han og resten av bygda leter etter en bedre jobb jeg kan søke på, fordi de vil at jeg skal flytte hit alle sammen. Jeg takker han og han går. Jeg tenker det var koselig at han kom hele veien bare for å si ifra om det, og jeg håper jeg finner en jobb så jeg kan flytte hit. Så kommer kjæresten min og vi går rett utfor hytteveggen og lager bål, for å lage mat. Han er veldig negativ og sytete. Jeg snakker om at det vokste kantareller langs elva jeg gikk ved tidligere, og at vi kan plukke det med oss mens vi går videre, for å ha til kveldsmat. Han fortsetter å syte og klage. Jeg tenker at hvis jeg får jobb her, så skal iallfall ikke han få bo sammen med meg.

-------------------

drøm natt til 26.10

Jeg står i stua hjemme i Straumsbukta og ser ut av vinduet. Oppdager at M, en jeg gikk på grunnskolen med, går rundt i hagen min og lurer i buskene... Jeg konkluderer med en gang med at han sikkert driver å spionerer på meg, fordi han er forelska i meg. Jeg er bombesikker på det. Jeg tenker at han sikkert blir glad hvis jeg går ut for å snakke med han. Så jeg går ut og sier hei, men han virker veldig brydd og unnvikende. Jeg prøver å være hyggelig og invitere han inn på kaffe, men han takker nei. Så innser jeg plutselig at han overhode ikke spionerer på meg - han har bare vært å TISSA bak buskene, på sin vei hjem fra en fest. Jeg blir skikkelig flau.

--------

det er strippeshow på garage. oppe i første etasjen, to spanjoler står å danser på baren. de er helt nakne og skikkelig hårete (kaktus!, de må ha barbert kroppene sine for en god uke siden). det er en 2. etasje på garage, omtrent slik som på driv i tromsø, folk står langs rekkverket der oppe og hoier. selv om det er mannelige strippere er det flest menn i publikum. nesten bare menn, og alle er skikkelige macho'e rockere, men alle er helt med og plystrer og hoier. jeg er der med ei venninne, mot min vilje. jeg føler det er veldig skittent og ekkelt. venninna mi sier "tenk så lett det blir for meg å få med meg noen hjem i natt, når alle er så kåte i kveld". jeg tenker at det er på tide å gå hjem og begynner å ta på meg jakken, legger veska mi i stolen - og plutselig er det en mann som rapper veska mi og legger på sprang. jeg får panikk, for i veska har jeg masse KAKER, kakene mine!!, jeg klarer å henge meg fast på veska og roper til han mens han drar meg avgårde - hva er det du gjør! slipp! men mannen bare fnyser, sier at han trenger veska mer enn meg, og at det er ingenting å klage på og lage oppstyr rundt. folk flest i disse dager bryr seg ikke om å miste ei veske eller to.

-----

jeg blir på et vis tilfeldig valgt ut til å ringe vinneren av dagens lottogevinst. jeg går ut til en telefonkiosk som står ytterst på kaia et sted i sverige..., det ligner litt på domuskaia i tromsø. jeg slår et nummer - 3331 816 (!) og det ringer og ringer, men ingen svarer. jeg ringer igjen og igjen. jeg blir litt stressa, for jeg er valgt ut til å gjøre denne oppgaven, og jeg må jo få gjort det. så jeg bestemmer meg for å dra til vinneren og fortelle det face to face. jeg slår opp i telefonkatalogen og finner adressen. så er jeg der - går inn i et stort rom der alle hennes venner og familie og kollegaer er samlet, fordi hun (vinneren) holder ett eller annet foredrag. det blir til et av klasserommene på straumsbukta skole og hun står oppe ved kateteret. jeg går opp dit og bare skyver henne unna for å selv ta mikrofonen, og forteller til alle at hun har vunnet 150 000 kroner. hun blir kjempeglad og begynner å gråte, og bare ramler ut i folkemengden der alle klemmer og gratulerer henne. alle er kjempeglade. ei smellfeit dame med blondt kort hår og masse sminke kommer mot meg med åpne armer, og klemmer meg. når vi klemmer kjenner jeg at hun er synsk, og hun slipper meg og sier at jeg er spesiell, at hun kan kjenne energien min og at jeg har utrolige evner. jeg vet at jeg har det, men hun snakker som at hun ikke tror jeg vet det. jeg blir litt fornærma over det.

------

jeg bor i sverige og deler leilighet med en tjukk mann som bare sitter i helsetrøya foran tven og spiser potetgull. det er mørkt inne i leiligheten, et slags blått mørke, opplyst av tvskjermen. jeg har det jævlig kjipt. plutselig innser jeg at jeg ikke trenger å være her, at jeg kan dra. jeg går ned i kjelleren der det er to store kjøleskap fylt med kaker. raw kaker med sjokolade og bær og mango og det er ikke måte på. jeg pakker kakene ned i en stor bag. det er det eneste jeg tar med meg. men hvor skal jeg dra? jeg går på nett for å bestille billetter. men jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal ta tog eller fly. og skal jeg til tromsø eller til bergen? kanskje skal jeg til oslo? og hvor er jeg egentlig nå? jeg blir mer og mer forvirra. til slutt har jeg laget meg ei reiserute og får opp bilde av et kart over sverige og norge, der ruta er streket opp fra helt sør i sverige og litt lengre opp, deretter til oslo, så til bergen, så til trondheim, innom sverige igjen, og så til tromsø, - men så tilbake igjen.

-----

jeg sitter i skogen og ser på ei snegle som bærer en bitteliten frosk på ryggen. jeg ler og ler mens jeg ser på de, og så begynner jeg å gråte fordi jeg blir så rørt. jeg prøver å filme de, men kameraet mitt fungerer ikke. så kommer jeg på at jeg har stor fest hjemme, og at jeg burde ta med meg snegla og frosken sånn at de andre får se. jeg bærer de med meg, kjempeforsiktig, snakker til de og sier at jeg skal frakte de tilbake akkurat dit jeg fant de, etter at jeg har vist de frem. festen er hjemme i stua i straumsbukta. det er ballonger og langbord. masse folk jeg ikke kjenner er der. jeg vil fortelle og vise frem, men blir hele tiden avbrutt av folk som snakker om andre ting. de vil fortelle meg om dressen sin, kjolen sin, jobben sin, masse greier jeg ikke bryr meg om. ingen bryr seg om snegla og frosken min. jeg blir sittende og høre på og nikke og late som jeg er interessert. plutselig oppdager jeg at snegla er død. noen har tråkket på den. den er most utover gulvet. jeg blir så deprimert. jeg føler meg som verdens verste menneske.

----

jeg får et postkort i posten med en hilsen fra mamma & pappa. postkortet er et bilde av Vigdis som står på verandaen vår, tatt nedenfra, hun står mellom begge stormåsene og de lager alle tre et morsomt ansiktsuttrykk.... Jeg blir overrasket over å kjenne på at jeg savner måkene (som alltid pleide å sitte på verandaen vår) like mye som jeg savner kjæledyrene vi hadde.

------

drøm natt til 23.10.2013

mareritt: Jeg ligger i senga mi, akkurat som før jeg sovnet. K ringer meg - hun er fortvilet og sier at hele livet hennes er et kaos. hun spør om jeg ikke er synsk og om jeg ikke kan se hvordan fremtiden blir for henne. jeg rekker ikke å svare før sjela mi blir dratt ut av kroppen mi, skrått opp fra meg og inn i et hull som åpner seg i tomme lufta... helt sjuk følelse i kroppen. berg og dalbane - både faller og faller og flyr... kribling og angst og panikk... så kjennes det ut som at jeg løper i lufta... og rundt meg er det massevis av farger som kommer mot meg.. det er følelser jeg kan kjenne på, og det er K sin fremtid jeg "får inn"... jeg tenker hvordan i all verden skal jeg huske alt dette når jeg "kommer tilbake".. det går så fort og jeg rekker liksom ikke å ta inn noe før det kommer noe nytt... og jeg er livredd!... så suges jeg tilbake inn i min egen kropp, men "hullet" i lufta lukker seg ikke helt, og det kommer ei hånd ut som jeg griper tak i... jeg har fortsatt panikk. Vet ikke om hånda er en bra eller dårlig ting. Er redd for å forsvinne inn i "hullet" igjen, tenker at livet aldri kommer til å bli det samme. Det føles som at jeg kan "lette" og forsvinne når som helst. Skummelt og ekkelt. (Våkner svett og panisk, ligger på rygg og holder min egen hånd, haha)

mareritt: Sitter i stua til mine besteforeldre. De er, som i virkeligheten, ikke der lengre... (bestefar er død og bestemor er på sykehjem). Søstra mi og noen venner av meg er også der. Jeg sitter på gulvet og stirrer ut av vinduet, ned mot havet. Det er grått ute og ganske grått inne også... Plutselig eksploderer et hus nede med havet. Skikkelig eksplosjon! Det brenner overalt der nede og lufta er full av svart, tjukk røyk. Noen av vinduene i huset vårt knuser og det kommer masse planker osv inn vinduene. Vi har alle kastet oss flatt ned på gulvet og ingen av oss blir skadet. Jeg er i sjokk. Ingen av oss sier noe, før det plutselig flyr inn masse papirlapper... det svever liksom rundt oss i lufta, blant støv og røyk.. jeg tar tak i et og ser det er ei side av ei bok... tar tak i et annet og ser at det er min egen håndskrift.. flere av de rundt meg har oppdaget det samme (at det er min håndskrift). Jeg vet ikke hva det betyr, men følelsen er at noe er borte for alltid / at det aldri mer blir det samme. Noen gråter. (Våkner like svett og livredd)

mareitt: Lang, forvirrende drøm der mye foregår... Jeg går på skole... Skolen ligger ca over veien fra tromsø maritime skole, på en liten høyde. Svær skole, formet i en slags hestesko. Jeg er veldig forvirra og har ikke oversikt over hvilke fag jeg tar. Jeg bare roter rundt i gangene der. Havner innpå en slags operasjonssal, og skjønner at her utdanner de også leger:p Virrer ut derfra igjen. Begynner å gå ned mot byen, med treffer på tre jenter som kaller meg for et annet navn og sier at vi skal ha time i fransk nå. Jeg prøver å forklare at de har tatt feil, men det ser ikke ut som at de helt tror på meg. Jeg går likevel opp mot skolen igjen. Setter meg ned utenfor og tar frem ei notatbok. I den har jeg limt inn tre bilder av meg selv. Tatt da jeg var 10 år, 20 år og nylig. Men jeg ser overhode ikke ut som meg selv på bildene. På bildet der jeg er 10 år, har jeg barbert av meg alt håret og gliser mot kamera. På 20årsbildet har jeg brunt krøllete hår og er skikkelig stygg. Og på det nye bildet har jeg potteformet askefarget "kreppet" hår, med tjukk lugg. Under hvert bilde har jeg skrevet noen setninger om hvordan livet mitt var da. Det er tydelig at jeg liker livet mitt "nå" best og at jeg har kommet langt. Men det står skrevet at jeg har kjæreste og jobb og at jeg har gitt ut ei bok. Jeg er skikkelig stolt over meg selv. Jeg går inn på skolen igjen og i et klasserom treffer jeg M, som jeg gikk på grunnskolen med. Hun sier at vi skal ha to timer engelsk. Jeg tenker jøss, det er lenge siden jeg hadde engelsk. Jeg har ikke skolebok eller noe. Setter meg ned på en pult. På veggen henger det en plakat av eksen min G. Den ligner egentlig en plakat jeg hadde av Kurt Cobain da jeg var yngre, men ansiktet er G sitt. Ved siden av plakaten henger et stor tegning av ei ape som sitter i samme stilling som G... Jeg går bort til vinduet, der jeg kan se over på den andre siden av bygningen. Jeg ser T, hun har helt rosa hår og en veldig fargerrik genser. Jeg tenker at det er veldig ulikt henne, men at jeg skal si at hun er fin når hun kommer inn til timen. Men så ser jeg at hun står der og skyter heroin!!! Alt faller sammen inni meg. Jeg tenker at jeg har vært for opptatt med meg selv og at jeg har oversett hvordan hun egentlig har det. Jeg blir helt fortvilet. (- Det skjer mye mer, men har glemt/klarer ikke sette det i sammenheng. Våkner like vettskremt)

  drøm natt til 26.04

Mareritt: Det er natt, skikkelig mørkt og ekkelt, jeg er ute og går på en asfaltert vei, det regner litt og asfalten er våt og svart, bare et par gatelys her og der som lyser den opp. Jeg er kledd i masse lørvete klær, lag på lag, skitten, jeg er hjemløs, jeg er mye "tøffere" i sinn og holdning enn jeg vanligvis er, bryr meg ikke om noe, går raskt med tunge steg, breier meg ut... går ned til kaia, det er kaia i tromsø slik jeg husker den fra ei natt for over 10 år siden da jeg og N prøvde å finne et sted å tisse på vei hjem... og der går N forbi meg uten å kjenne meg igjen. Hun er innhult i ansiktet og svart i øynene, men går kledd i ei "fin" kåpe med tjukk pelskrage. Jeg går videre, det er lys i en garasje, jeg ser inn - og får sjokk - der er foreldrene mine, søstra mi, Thale, Katrine og en haug av andre folk jeg kjenner, noen av de er bundet fast til veggen, andre på en stol, K ligger på gulvet og ser død ut, masse blod... Det kjennes ut som at jeg våkner og blir meg selv igjen. Det er en høy mann i svart kappe som holder de fanget. Jeg skjønner at det er meg han skal skade gjennom å gjøre dette. Jeg ser han gå bort til M og legger en kniv mot halsen hennes. Jeg åpner garasjeporten og tenker at det får ikke gjøre noe om jeg blir drept. Han snur seg mot meg og da ser jeg at han er en vampyr! Jeg lukker øynene og bare venter på at han skal komme bort og bite meg. Vet at det ikke er noen vits å prøve å gjøre noe annet. Han biter - og i det han biter husker jeg plutselig på at jeg er en vampyr selv!, men nå er det for seint. Det gjør så vondt og det varer lenge - og til slutt våkner jeg av det. (Bittet gjør fortsatt vondt og det føles ut som at det er mange i rommet mitt, som ser på meg...)