Straumen gård, Straumsbukta - this is a beautiful old farm close to where I grew up. I had to take some pictures  Been visiting my parents in Tromsø, a city located in the north of Norway. "In the 1960s, the farming operations were closed down and the farm was sold to Troms Folk Museum. With the help of government subsidies and great amounts of voluntary work by local residents, the beautiful farm facility was restored and put into use as a local museum."

Reiser til Tromsø med buss. Masse stress før avreise, tiden går plutselig så fort, pakker i full fart, har mest noia med å få med meg MAT, - chiafrø og vegansk sjokolade er superviktig å ha med på bussen. Småspiser mens jeg pakker. Hjemme i Tromsø besøker jeg Thale. Jeg skal bare vært der en dag før jeg skal tilbake til Bergen igjen. Hun spør om det er noe spesielt jeg vil gjøre mens jeg er der, og jeg sier jeg vil ta bilde av noe gatekunst jeg leste om i avisa (i virkeligheten er det vel ingen gatekunst verdt å legge merke til i Tromsø..?). Thale drar meg med til ei gammel bygning med en svær Jesus på... så går vi under brua over vollelva i straumsbukta, og kommer til et GIGANTISK kjøpesenter (plassert der skolen ligger i virkeligheten). Går rett inn i en drøm (...) av en klesbutikk, med masse superbillige klær i min stil. Thale skal til en gullsmed for å levere inn alt gullet sitt..... Vi står lenge i kø. Hun sier at hun etterpå skal innom et konditori for å søke jobb. I mellomtiden går jeg litt rundt alene. Jeg går gjennom hele det enorme senteret, og kommer til en annen utgang. Jeg går ned ei sjukt lang og nesten like brei trapp og kommer til parkeringsplassen. Der kommer S og D gående (to tidligere venner som jeg i virkeligheten ikke har kontakt med lengre). Jeg løper mot de og roper "ÅÅÅÅååh e det ikkje yndlingsguttan mine!"... Jeg VET at de ikke liker meg, men er fast bestemt på å snakke med de likevel. På vei opp den enorme, breie, lange trappen igjen, prøver de å løpe fra meg. Jeg tenker haha, de kjente meg da jeg var tjukk og i dårlig form, - også løper jeg forbi de. Det er superenkelt, jeg er i toppform. Føler meg dritbra. Stopper og snur meg, ser de slite seg opp lengre nede i trappa. Jeg bare løper videre i full fart. Bryr meg ikke om de lengre. Men da jeg går inn døra på senteret, klarer jeg å snuble skikkelig. Bare plasker ned i gulvet og ALLE får det med seg. Utrolig flaut. Tenker at jeg er glad jeg ikke bor her lengre, kjenner på følelser som på en måte hører Tromsø til.

jeg er fortsatt hjemme i straumsbukta, men skal reise hjem til bergen snart. jeg ser ut vinduet, det er ei helt FANTASTISK utsikt. fjellene er annerledes, lyset og himmelen er helt magisk, blomster, gress og trær rammer det inn... jeg løper ut og tar bilder med mobilen min, mens jeg hele tiden beveger meg "mot" dette bildet og er helt trollbundet. går rett over jordet og holder stadig vekk på å trø i gjørmehull. men så kommer jeg til grøfta - der jeg stopper - og oppdager en måke som har flydd på ei buske og blitt spidda av ei grein! tvers igjennom. grusomt syn. jeg rygger bakover, da måken plutselig løfter på hodet og ber meg hjelpe han!!!, han er nemlig ikke helt død, og han sier at jeg må drepe han for å fri han fra lidelsen. jeg løper panisk rundt i sirkel og spør hvordan han vil at jeg skal gjøre det. han ber meg bare om å dytte han litt lengre inn på greina, for da vil den treffe hjertet... jeg lukker øynene og gjør det.

er på en slags festival som foregår langs skogsveien hjemme i straumsbukta. den er helt unik og lagt opp slik at man skal gå seg gjennom festivalen... jeg går langs veien og ser på alt som skjer rundt meg. stopper opp i blant for konserter, går videre og kommer til skuespill, filmvisninger, de selger øl overalt langs veien. sol og sommer. men samtidig stresser jeg, fordi jeg leter etter kjæresten min. han skulle egentlig møtt meg på starten av veien. til slutt treffer jeg på han, han er sammen med et gjeng med folk og legger knapt merke til at jeg kommer. han har halvlangt hår, ekkel bart, hvit t-skjorte med utvaska rosa skrift på (ingen jeg kjenner i virkeligheten). han ignorerer meg og det føles skikkelig ekkelt og vondt. jeg er veldig såra. samtidig veit jeg at det er sånn han er. jeg smiler mot han og prøver å skjule at jeg er såra, bare late som at jeg er glad og tilfreds og at jeg også koser meg. alt føles feil. jeg tenker på hvor fin festivalen ville vært dersom jeg var singel eller hadde en snill kjæreste.