elodie 365

det har hendt  mer enn én gang at jeg ser bilder av Yoko og John og tenker på oss

hvorfor er fremdeles uklart for meg

kanskje har tanken på dem og tanken på oss oppstått på grunn av forestillingen om den uvirkelige graden av smerte forårsaket av å brutalt og plutselig miste den ene som en skulle være med for alltid

jeg kjenner på en overveldende sorg jeg ser for meg å motta sjokkmeldingen jeg kjenner på etterskjelvene

jeg trodde aldri at du ville bety så mye og at frykten for å miste deg ville bli så stor

øynene mine kjenner deg hendene mine kjenner deg leppene mine kjenner deg

jeg kjenner nærværet ditt jeg kan høre deg kjenne duften din gjenkalle huden din mot fingertuppene mine selv når du ikke er tilstede

jeg kjente et stikk da jeg forstod at han hadde brukt arket jeg hadde gitt ham til noe annet enn det var ment til en følelse av skuffelse oppstod

etter en stund innså jeg at følelsen kunne fortelle meg en del om begrensningene jeg tillegger ulike objekter og at det var mitt tap at jeg ikke umiddelbart så nytteverdien i å bruke et av de resterende 98 arkene til noe annet enn akkurat det jeg hadde tenkt

jeg hadde ansett denne nye bruken av arket som sløsing sløsing, tenkte jeg når jeg sikkert skulle ha tenkt annerledes

merkelig hvordan regler vi skaper i oss selv kan bli vår undergang

"vi leste

vi levde

forsvant

returnerte"