Tvilstilfeller

Jeg har skrevet kronikk i Fri tanke om Humanist forlags serie Pro et contra, en serie jeg har vært involvert i siden ideen ble klekket. Den publiseres å nett i dag i anledning av at bok fire i serien, Eirik Newths Overvåkingssamfunet lanseres på Litteraturhuset i kveld.

Jeg er ingen fan av Richard Dawkins. Han er en udmerket vitenskapsmann og popularisator, men som religionskritiker maler han med altfor bred penser og skyter for ofte med avsagd hagle. Og disse Twitter-affærene hans tenderer mot det pinlige.

Jeg har allikevel til nå ansett ham mer som taktlløs og ufin enn som direkte ondsinnet. Det endret seg i dag. Dawkins begynte nemlig å diskutere Downs syndrom og abort, og for å sitere en kompis "hva kan egentlig gå galt"?

Mye skulle det vise seg. Og katastrofalt galt også:

Dawkins er altså ikke bare tilhenger av at foreldre skal kunne abortere fostere med Downs (det er jeg også). Han mener det er umoralsk å med viten og vilje sette et barn med Downs til verden. 

Fikk med tid og stunder rotet meg til å lese Magnus Ljunggrens artikkel Fascistpropaganda på bästa sändningstid, om Dugin, Prochanov og  nyfascistisk ideologi i dagens Russland. (Det viser seg at det å sende artikler til sin Kindle for lesning er en strålende idé, så lenge man ikke forlegger dingsen.) 

Artikkelen har absolutt tålt å vente. Det er en særdeles god innføring i et av de mest ubehagelige fenomenene på dagens storpolitiske arena. 

De to (og kanskje særlig Dugin) er med sine storeurasiske drømmerier viktige premissleverandører for den russiske nyimperialismen. En imperialisme som med deres øyne er å anse som en forsvarshandling:

Russland er under angrep fra et aggressivt, liberalistisk og dekadent Vesten, som ikke aksepterer noen avvik fra sin umandige, homovennlige og antireligiøse agenda. Mot dette må Russland slå tilbake med en åndelig, moralsk knyttneve.

Og i bunn og grunn er fienden – selvfølgelig – jødene. 

For en god innføring i Dugins paranoide verdensbilde, anbefales denne videoen, der han i løpet av elleve minutter går fra en nesten plausibel, konservativ analyse av vestlig liberalisme, til en særdeles frisk paranoia.

To poeng er særlig sentrale i Will Storrs bok Heretics. For det første at vi er langt mindre rasjonelle enn vi tror. De fundamentale deler av vår hjerne er i all hovedsak ferdig lagt når vi når voksen alder. De grunnleggende elementene for hvordan vi reagerer på verden er allerede på plass. Når vi møter et fenomen ute i virkeligheten, er våre reaksjoner primært emosjonelle. «Dette er noe jeg liker.» «Dette synes jeg er ekkelt.» «Dette skremmer meg.»

Samtidig er vi selv overbevist om at vi er rasjonelle. Og i møte med våre egne reaksjoner, reaksjoner vi bare i begrenset grad selv forstår, etterrasjonaliserer vi. Vi skaper forklaringer på våre egne reaksjoner, forklaringer som får oss til å fremstå, for oss selv og andre, som rasjonelle og fornuftige. Vi forteller en fortelling om oss selv, med oss selv som publikum. Vi narrer oss selv.