#toleranse

Heilt til eg fann ut at dette gidd eg ikkje, fordi, ja, det er gudstjeneste.

Gudstjeneste ser eg på som Vidaregåande Skule-ekvivalenten til ein dobbelttime i norsk før matfriminuttet på ein fredag, med den der kjedelige læraren, veit du. Berre at ein må ha på seg fine klede og bestesko, helst i lakk. Og deltakelse har ingenting å seie - her får alle same munnlegkarakter (lønn i himmelen). I tillegg får vi høyre på musikk frå ERA eller Enya eller Josh Groban, og samle inn pengar til nytt orgel eller døypefont eller noko.

Eg er i alle høve utmeld frå Den Norske Kyrkja, så eg hadde kanskje vore ein ubeden gjest uansett. 

Som dykk kanskje ser, er eg ikkje heilt upartisk mot religion, som den glade ateisten eg er. Men kvifor begynner eg å himle slik med augene når eg møter folk som seier dei er religiøse, eg som ikkje trur på himmelen eingong?

I Hong Kong, rundt mars-april-tider, så sat eg og ein heil gjeng med andre på ei strand, seint på kveld, ved sida av ein teltcamp vi hadde laga. Vi hadde dekorert med glowsticks rundt heile campen som ei slags demarkasjonslinje for å vise inntrengarar kvar territoriet vårt var. Glowsticks vi forøvrig stjal frå nabocampen, som faktisk kom på denne briljante ideen. Eg sat i halvmørket, i ein halvsirkel, med folk eg kjente halvgodt. Meg, ein muslim, ein katolsk kristen, og ei jødisk ei. Vi snakka laust og fast om alt og ingenting veldig lenge, heilt uprega av at vi hadde så fundamentalt ulike syn på religion. Tanken hadde ikkje ein gong streifa meg. Eg går jo på ein måte rundt og tenker at alle er som meg. 

Då det kom fram at vi faktisk sat fire personar med så ulikt livssyn, tenkte eg at herregud, har eg sete og snakka med slikt? Men rista det av meg fort, for kvifor skulle dette plutselig bety noko? Vi hadde det jo kjempekjekt fram til desse fakta kom på bordet. Vi hadde ulikt syn på områder som homofilt ekteskap, abort, og andre kontroversar. Men det har jo alle, og det er jo slett ikkje nødvendigvis religiøst betinga. Desse temaa handlar uansett om menneske, ikkje om ein Gud, og burde behandlast slik også. 

Ut over kvelden blei vi, gjennom forrykande diskusjon, ganske godt kjent. Eg hadde fått meg religiøse venar. For kanskje første gong. Holy shit. Religiøse venar som eg faktisk likar å vere med. Som pratar tull, drikk øl, og bannar. Er det ikkje sjukt? Nei. Dette er eit antiklimaks. Folk er religiøse, folk er ikkje-religiøse, folk bryr seg om religion, folk bryr seg ikkje. Nokon går i kyrkja på ein søndag, andre i tempel, i moské, og andre går på fjellet. Eller drikk kaffi og lagar kvæfjordskake. Alvorleg talt, eg har funne ut at dette ikkje er så viktig. Så lenge ein har det kjekt i lag, og greier å snakke om verdiar og politikk på ein sivilisert måte, utan å gå i fullt frontalangrep fordi nokon er ein “kristenfaen”. Då har det eigentleg ingenting å seie.

Dette er i alle fall slik eg har lyst til å sjå på livet. Eg veit ikkje heilt om eg gjer det endå, men eg trur eg er på god veg etter den glowsticksbelyste kvelden på Ham Tin Beach, Hong Kong.

Måtte kven som helst vere med deg, og vere deg miskunnsam.

Bonus: Min favorittsalme.

Retten til ytringsfrihet forutsetter toleranse. De norske ordene ”tolerere” og ”toleranse” kommer av de latinske ordene tolerare og tolerantia, som betyr å utstå, overbære eller å holde ut. Vi snakker gjerne om at en person har høy eller lav ”smerteterskel” eller ”smertetoleranse”, som er det punktet hvor den fysiske smerten blir uutholdelig. Den som har høy smerteterskel evner å utstå eller tolerere store fysiske smerter. På samme måte kan vi forstå toleranse. En definisjon av ”toleranse” er at det betyr å godta eller akseptere oppfatninger eller praksiser man finner moralsk sett gale eller problematiske – der hvor man har makt til å begrense eller forhindre at slike oppfatninger eller praksiser kommer til uttrykk. En slik toleranse kan gjerne være smertefull for så vidt som den innebærer å akseptere, utstå eller holde ut med noe man fordømmer som umoralsk.

Hvorfor skal vi så tolerere det vi fordømmer? Et svar er at det ikke finnes noe alternativ til toleranse. Det er et faktum ved vår moderne tilværelse at det hersker et mangfold av ulike verdier og oppfatninger av hva som er godt og dårlig, rett og galt. Hvis mennesker med ulike grunnleggende verdioppfatninger skal kunne leve sammen uten at det oppstår voldelige konflikter eller krig, må vi lære oss og tolerere hverandres forskjellighet, og til å leve side om side med mennesker som følger helt andre etiske leveregler enn oss selv. Som John Rawls påpeker, hviler liberaldemokratiske samfunn på at hver og en tar hensyn til at hun lever i et samfunn bestående av mennesker som ikke nødvendigvis deler hennes oppfatning av hva det gode er, om hva som er rett og galt. Og hun må anerkjenne at andre, som hun, ønsker å leve i samsvar med sin oppfatning av det gode. Hun må også være villig til å endre sin oppfatning av hva som er godt i lys av grunner og argumenter som er allment tilgjengelige i det offentlige rom.

Selv om vi verner om retten til å ytre oss som vi vil, har ytringsfriheten sine grenser. Dersom den kommer i konflikt med andre viktige rettigheter eller friheter, kan den måtte vike. Ytringsfriheten er dermed ikke absolutt. Likevel krever toleranse at vi har en høy smerteterskel for hvor mye vi tåler. Men nøyaktig hvor mye bør vi tåle? Hvor mye krever toleranse av oss? Terrorangrepet i Paris har utløst en diskusjon om betydningen av religionskritikk. Flere har påpekt at religiøse mennesker bør tåle kritikk av sin egen religion. Kristne har tidligere måttet tåle kritikk av sin religion gjennom filmen Life of Brian. En annen måte å kritisere religion på er gjennom satiriske karikaturtegninger. Og selv om slike karikaturtegninger sårer, støter eller krenker religiøse følelser, beskyttes de av ytringsfriheten. Slik bør det også være. Religion er makt og makt bør kritiseres. I tillegg vet vi at religion brukes til å legitimere handlinger og praksiser som er dypt umoralske. Religionskritikk er derfor viktig, men den forutsetter en fri og modig ytringskultur.

Noe av det paradoksale med toleranse er at det krever at vi aksepterer å leve side om side med mennesker som følger prinsipper og regler vi mener er gale eller umoralske. I ytterste forstand krever toleransen derfor at vi aksepterer det vi ikke burde akseptere, men heller burde fordømme og bekjempe. Men det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. Når vi diskuterer religion og kritikk av religion, er det viktig å skille mellom (1) å respektere retten til å ha en religion, og (2) å respektere religionens innhold. Toleranse krever at vi respekterer (1), men det krever ikke nødvendigvis at vi respekterer (2). Dersom en religion praktiserer dødsstraff for de som forlater religionen eller for de som er homofile, eller forsvarer retten til å drepe jenter og kvinner som gjør skam på mennenes følelser, eller mener at en mann har rett til å slå sin kone, så respekterer ikke jeg det. Jeg vil heller ikke tolerere det dersom jeg har makt til å forhindre det, fordi slike praksiser påfører andre skade eller tap av liv. Toleranse krever derfor ikke respekt for troens innhold, selv om den krever respekt for retten til å ha en tro. Derfor er toleranse fullt ut forenlig med aktivt å fordømme og bekjempe innholdet i en bestemt religion, dersom den for eksempel bryter med grunnleggende menneskerettigheter.

Grensen for toleranse trekkes altså der hvor ytringer påfører andre skade. Diskusjonen av hva som er å regne som skade har vært lang i politisk filosofi, og de som ønsker å fordype seg i denne materien kan begynne med å lese John Stuart Mills klassiker On Liberty, og fortsette med Joel Feinbergs Harm to Others. Som Feinberg påpeker er det forskjell på å skade personers vitale interesser i liv og helse, og det å krenke deres moralske og religiøse overbevisninger. Karikaturtegninger av profeten Muhammed faller hos Feinberg i kategorien ”alvorlige krenkelser” (profound offence). Når vi skal ta stilling til om noe bør omfattes av ytringsfriheten eller ikke, anbefaler Feinberg oss å veie krenkelsens alvorlighet opp mot verdien av ytringen for samfunnet som helhet. Motivet for krenkelsen spiller her også en viktig rolle: å krenke for krenkelsens egen skyld har liten verdi. Samtidig har den som føler seg krenket ikke nødvendigvis rett. At noen føler seg krenket betyr ikke at vedkommende har rett til beskyttelse mot de ytringer som gjorde at han følte seg krenket. Det vil ofte være krevende å balansere disse hensynene, men i tilfellet med karikaturtegningene til Charlie Hebdo mener jeg at hensynet til verdien av slike ytringer veier tyngre enn krenkelsen det medfører for de muslimene det gjelder. Selv om disse tegningene både sårer og støter mange muslimers religiøse følelser, bør de altså ikke forbys av lovverket.