#journalistikk

Er det bare meg, eller blir folk fort stemplet som om de er krenket for tiden? “Jeg synes ikke det er ok at du ler av folk som ikke liker kaffe” “ÅHH, men det er bare humor, daaa, måååå du bli så jævla krenka av alt?” Det er forskjell på å føle seg alvorlig krenket og å synes at noe er lettere ubehagelig.

Det er mulig å kjenne igjen ting som ikke er ok uten å føle seg direkte krenket på vegne av seg selv eller andre av den grunn.

Og hei, aviser, kan dere være så snille å drite i å koke suppe på sånt? Når et firma allerede har lagt seg flate er det ingen grunn til å fortsette å pirke borti såret.

Den røde hånd

”Som alle vet kjemper den norske presse for tiden med store økonomiske vanskeligheter. Annonsemengden synker fra år til år og dermed avisenes inntekter. Dette skyldes naturligvis delvis den almindelige depresjon som gjør at forretningsfolk er nødt til å innskrenke sitt reklamebudgett. Men dessverre er årsaken også for en ikke uvesentlig del å finne hos pressen selv, idet den overhåndtagende tekstreklame gjør at annonsørene i stor utstrekning finner å kunne spare sine penger. Hvis den norske presse vil se en bedring i sin økonomi må det bli slutt på tekstreklamen.”

I 1933 opprettet Oslo-avisenes felles tilsynsutvalg og Oslo Redaktørforening et eget tekstreklameutvalg. Dette utvalget hadde en kontrollør som gikk gjennom avisene og merket artikler som brøt med bestemmelsene i Tekstreklameplakaten med et eget stempel, ”Den røde hånd”. De merkede artiklene ble sendt redaktør og forretningsfører i de aktuelle avisene til orientering. En opptelling etter tre års drift viste at stempelet var brukt 258 ganger i 1933, 158 ganger i 1934 og 132 ganger i 1935 (Erichsen 1960:189). Avisforsker Sigurd Høst har uttalt at ”mens ”røde hånd”-systemet kan sammenlignes med politiets utdeling av fartsbøter, minner behandlingen i Pressens faglige utvalg (PFU) mer om ankesaker til Høyesterett”. Saksbehandlingen var rask, enkel og effektiv.

Arkivet etter Tekstreklameutvalget finnes i Riksarkivet, sammen med rundt 85 andre pressearkiver fordelt på 300 hyllemeter. Pressens sentrale organisasjoner som Norsk Presseforbund, Norske Avisers Landsforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag m.fl. er representert, sammen med materiale fra en rekke avisbedrifter og personer. Størsteparten av Riksarkivets bestand av pressearkiver er blitt avlevert fra den nå nedlagte stiftelsen Norsk Pressemuseum, senere Norsk Pressehistorisk Arkiv. I dag heter foreningen Norsk Mediehistorisk Forening, og jobber for at arkiver etter mediebedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner blir bevart og gjort tilgjengelig for ettertiden i egnet arkivinstitusjon eller av pressen selv. Som et ledd i dette arbeidet utgir foreningen i samarbeid med Privatarkivseksjonen i Riksarkivet våren 2016 en veiledning i arbeidet med bevaring av pressens arkiver. Arkivene fra mediebedriftene og pressens organisasjoner er viktige for historieforskning og forskning i vid forstand. Norske mediebedrifter og organisasjoner har gjennomgått en betydelig omstrukturering i de siste årene. Følgen av konkurser og nedleggelser, salg og fusjoner / fisjoner kan bli at viktig samfunnsdokumentasjon går tapt. Det er en stor utfordring å forhindre at dette skjer.

Alle pressearkivene, med noen få unntak, er ordnet og katalogisert og tilgjengelig for bruk på Riksarkivets lesesal.

Kilder: 

Arkivet etter Tekstreklameutvalget, P-854, Riksarkivet.

Sigurd Høst: Journalistikk i gratisaviser. En sammenlignende analyse, IJ-rapport 3/2000, Institutt for Journalistikk.  

Erichsen, Rolv Werner (1960): For ytringsfrihet under ansvar. Norsk Presseforbund 1910 – 1935 – 1960. JW. Eides bok­trykkeri, Bergen.

Bilde nr. tre: Tilsynsutvalgets brev til pressen med anmodning om å ikke omtale åpningen av en ny butikk: ”Det meldes oss at pressen skal være innbudt av hr. Ivar E Tandberg som i morgen åpner en forretning i finere undertøi. Efter at undertøiet er besett skal det visnok være lunch på Grand. Utvalget er av den mening at redaksjonell omtale av denne forretning vil være egnet til å ersatte annonser.” To dager senere har omtale av nevnte butikkåpning fått ”Den røde hånd”-stempelet.

Reportasjen handler om et litteraturkurs på Frogner seniorsenter og hvorfor dette er et bra tilbud for de eldre.

Det camping-relaterte med dette er å “rømme” inn i litteraturens verden og det fellesskapet det lager. Det blir som å sitte rundt et bål og fortelle historier.

Jeg ble med faren min på et av kursene han holder og fikk være flue på veggen hos dem. De hadde nettopp lest en bok, Vredens druer av John Steinbeck, som de da diskuterte.

Jeg fikk intervjuet faren min, Jan Olesen, Bodil, som er kursdeltaker og Ingrid Svennevig Hagen, som er bibliotekar på Sandvika VGS.

Jeg er veldig fornøyd med resultatet, da jeg var veldig usikker på hvilken vei reportasjen ville ta. Det var også en gøy dag å være ute i “feltet”.

Jeg brukte mest InDesign, men litt Photoshop for å se om det trenges å redigere bildene.

Jeg redigerte forsidebilde for at en av damene skulle se våken ut, da hun hadde duppet av litt når jeg tok bilder. Det ble litt krøll, da jeg fikk problemer med å fjerne vannglasset (Det er to vannglass oppå hverandre)

(Zoomer du inn på bilde hvor hun damen i hvitt sitter, kan du se litt problemer med døra og vannglasset)

Men, bestemte meg for å gå for det bilde der hun sover, da det skapte litt humor.

InDesign