Blodige spor i arkivene
For en som forsker i eldre arkiver er det naturligvis innholdet som er det vesentligste. Men av og til kan arkivenes fysikk pirre nysgjerrigheten. Vi lot oss rive med da vi oppdaget en rekke mørke flekker på arkivene etter det danske kanselli. Et lite kriminalmysterium åpenbarte seg.
For noen år siden ble det gjort en oppdagelse i Riksarkivet. På et omslag i det arkivet som heter Danske kansellis skapsaker ble det observert noen mørke flekker. Ingen ville ha lagt merke til disse hadde det ikke vært for en påskrift på omslaget og en pil som pekte på flekkene: «En beruset sjømann gjorde (før 1940) nattlig innbrudd i Riksarkivet og etterlot dette og mange andre blodige spor». Merknaden var signert ”HT”, den tidligere arkivar Halvard Trætteberg.
Ved første øyekast ser dette ut som om noen har sølt blekk på omslaget. Det er bare påskriften og pila som røper at dette er blod. Danske Kanselli, Skapsaker, Skap 15, pakke 79, litra A-B.
Vitneavhør Et innbrudd i arkivene er jo oppsiktsvekkende i seg selv, men at det i tillegg etterlater seg blodspor, gjorde oss den gang enda mer nysgjerrige. Da denne hendelsen skulle ha funnet sted, var Riksarkivet lokalisert på Bankplassen. Første ledd i oppklaringen av historien var derfor å intervjue noen av etatens nestorer.
Den tidligere statsarkivaren Egil Øvrebø ble kontaktet først. Han kjente til hendelsen, riktignok ikke ved selvsyn, for dette skjedde lenge før han ble ansatt i Riksarkivet. Men han husket at vaktmester Thirud hadde fortalt om denne. Vaktmesteren satt ofte i fyrkjelleren og underholdt de ansatte med gamle historier om arkivet, og dette hadde han selv opplevd. Øvrebø kunne fortelle at sjømannen skulle ha klatret opp en avløpsrenne og kommet inn gjennom et vindu. Og så hadde han blitt funnet sovende oppå et skap. Men Øvrebø var verken sikker på når dette hadde skjedd eller om sjømannen hadde vært beruset. Heller ikke om innbruddet hadde medført blodige spor. Men skulle man få bedre kunnskap, ja da var det best å snakke med Finn Olstad, som var ansatt i Riksarkivet før krigen, mente Øverbø.
Olstad kunne erindre at dette måtte ha skjedd i august 1939, for han fikk høre om saken da han kom hjem fra det nordiske arkivmøtet i København samme år. Videre kunne han fortelle at vinduet som sjømannen hadde kommet inn gjennom, var i tredje etasje i magasinbygget. Vinduet var normalt stengt, og han trodde at noen måtte ha latt det stå åpent. Sjømannen hadde vandret rundt i lokalene og sølt blod ulike steder, men mest utenpå pakker. Sporene forsvant etter hvert som man byttet ut gamle etiketter og utslitt omslagspapirer. Olstad var ikke sikker på om saken var anmeldt, men trodde at sjømannen i hvert fall ikke hadde blitt arrestert.
Riksarkivet på Bankplassen, magasintilbygget til høyre. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/D/L0009/0070
Etter å ha hørt om beretningene til Øvrebø og Olstad, kommenterte daværende direktør Knut Johannessen saken. Han hadde kommet til Riksarkivet i 1970-årene og kjente bygningen på Bankplassen godt. Hans første reaksjon var at vinduene i tredje etasje hadde nettingglass. Det må ha vært nærmest umulig for en person som klatret på utsiden av veggen å slå seg gjennom disse, mente han.
Hva sier arkivene? Etter at tidspunktet for hendelsen var snevret inn, var det på tide å lete etter opplysninger i arkivene, og først i Riksarkivets eget arkiv.
Det viste seg at Trætteberg omtalte saken nærmere i sin arbeidsrapport for august-september 1939. Der sto det at en del av ”skapsakene” hadde blitt griset til av en tyv natten til 8. august. Skapsakene var under ordning, og hadde ligget uinnpakket. Tyven hadde trampet rundt i materialet som ble spredt utover og kom i uorden. Og en hel pakke hadde forsvunnet.
Innbruddet er også behørig omtalt i Riksarkivets årsmelding for 1939/1940. Her skrev riksarkivar Asgaut Steinnes at sjømannen, etter å ha kommet inn i magasinbygget, hadde slått i stykker en del vinduer. Og så hadde han revet arkivsaker ut av hyllene og slengt dem rundt omkring. Men det var ikke blitt noen skade på selve arkivsakene. Politiet hadde blitt varslet og sjømannen satt i forvaring. Senere hadde han måtte betale for reparasjoner.
I Riksarkivets kopibok og blant innkomne saker finner man enda en side av fortellingen om innbruddet. Bankplassen er like ved Akershus festning, og en våken gardist på vaktrunde hadde skjønt at det var noe som ikke stemte. Han tilkalte politiet, som kom og arresterte sjømannen. Gardisten fikk takk for innsatsen. Fungerende riksarkivar Blom Svendsen sendte takkebrev til Garden allerede den 8. august. Derfra kom det svar to dager senere om at gardist Ulvik både hadde blitt meddelt riksarkivarens takk og at kommandanten på Akershus personlig hadde uttalt sin anerkjennelse.
Den fulle sjømannen greide å klatre helt opp hit til tredje etasje. Riksarkivet har her nylig flyttet inn i nye lokaler på Bankplassen 3, og reoler skal settes opp. 3. etasje, fremste rom. Foto: Brinchmann, RA/EA-4060/C/L0001/0026.a
Politisk mynt på en full sjømann Hvordan gikk det så med sjømannen? Det kommer fram i arkivet etter Oslo politikammer. I dagboka er anmeldelsen ført den 8. august. Og av statistikkboka ser man at saken ble henlagt. Sjømannen var «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket».
Innbruddet var tydeligvis en sak som både vakte oppsikt i Riksarkivet da den skjedde, og var et levende minne blant arkivets ansatte i lang tid. Intervjuene med Øvrebø og Olstad skjedde nesten 70 år etter selve hendelsen.
Minnene og opptegnelsene i arkivene ga mye informasjon, men etterlot seg også spørsmål. Slo tyven seg gjennom vinduet, eller var det en uforsiktig ansatt som hadde glemt å lukke det? Var arkivsakene pakket inn, eller lå de utpakket? Og hvordan kunne en beruset person klare å opptre som fasadeklatrer?
Det største spørsmålet er kanskje hvorfor riksarkivaren ga en så detaljert framstilling av saken i årsmeldingen. Den tiltenkte leseren var selvsagt Kirke- og undervisningsdepartementet. Svaret på spørsmålet kommer fram av plasseringen av fortellingen, nemlig i den delen av beretningen som angår Riksarkivets bygning. Arkivet hadde fra 1914 vært på Bankplassen. Der disponerte man den gamle bygningen til Norges bank, samt et tilbygg med magasiner. Alt fra innflytningen var bygget for lite, og riksarkivar etter riksarkivar hadde prøvd å få realisert planer om et nybygg. Byggesaken plaget Steinnes gjennom hele hans lange tid som riksarkivar. Han brukte derfor innbruddet som et argument for at bygningene man hadde, ikke var gode nok, og at departementet måtte gi klarsignal for nybygging. Samtidig var det nok viktig for Steinnes å presisere ovenfor departementet at man hadde vært heldig, kanskje heldigere enn fortjent, og at det ikke hadde skjedd noe alvorlig med arkivsakene.
Dessverre gjorde ikke fortellingen om sjømannens framferd i arkivene tilstrekkelig inntrykk i Kirke- og undervisningsdepartementet. Først i 1978 kunne Riksarkivet flytte inn i nye lokaler ved Sognsvann.
