#karakterer

Skriveøvelse: Kender du ham?

Som følgere af min blog ved, deltager jeg i disse uger i Camp NaNoWriMo, hvor jeg har valgt at skrive en masse forskellige noveller: Nogle af dem er simpelthen omskrivninger af gamle noveller – nogle af dem går endda så langt tilbage som til folkeskolen, så der er selvfølgelig sket en del med min skrivestil og måde at udtrykke mig på siden da. Jeg har i sidste uge færdiggjort min anden novelle,…

Siden jeg har fått spørsmål om det er noen spesifikke personer som er inspirasjoner til karakterene mine, tenkte jeg det var på tide med et kort innlegg om dette. Har jeg kommet dithen at karakterene i historien noen ganger tar over? Ja, det har jeg, det er ikke noe nytt, mange forfattere har det slik. Og historiene blir som regel bedre om man tar seg tid til å lytte til de som er med. Tord er…

Det siger utroligt meget om folk, hvad de beskæftiger sig med. Det fortæller en del om deres interesser og ikke mindst deres livsstil. Hader de deres job? Elsker de deres job? Er de stressede på arbejde eller kunne livet ikke være bedre? Der er mange ting man kan drage ud fra en beskæftigelse, men det sværeste er næsten altid at komme i tanke om, præcis hvilke typer arbejde der findes. For…

Alt for ofte kan det være alt for let at glemme, hvad der egentlig har skabt dine karaterer. Selvfølgelig er det i bund og grund dig, men hvad har VIRKELIG formet dem som person? En karakter er ikke til at relatere til, hvis man intet ved om dem. På samme måde er forældre og baggrundshistorier på dine karakterer det der gør dem unikke. Der er en milliard nabodrenge og bad girls. Derfor er det din…

Lukk øynene. Pust dypt med magen. Tell til ti. En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti

Jeg er fortsatt like stressa.

Hvor ofte setter du deg vel ikke ned, og tenker at nå, nå skal du slappe av? Skrur på yndlingsprogrammet, finner fram PC-en for å sjekke Facebook, henter noe godt på kjøkkenet? Jeg gjør det ofte, men likevel kjenner jeg fingrene verke etter å skrive itslearning.com i søkefeltet, jeg må bare sjekke hvordan det gikk på den prøva? Jeg klarer rett og slett ikke å la være.

Frafall i videregående skole er et av de største problemene i Norge i dag, og søkelyset rettes ofte mot de svakeste elevene, og jeg er helt enig i at noe må gjøres for at disse skal få hjelp. Likevel, føler jeg at en stor og viktig del av elevmassen er glemt: flinkisene. Elevene som sitter oppe hele natten for å perfeksjonere norskstilen. Elevene som pugger i timevis for å få 6er på matteprøva. Grunnen til at de ikke dropper ut er ikke at de føler en inderlig kjærlighet for skolen. Det er så mye verre. For det forventes nemlig at vi fullfører, og en forventning er ikke noe en flinkis kan trosse.

Jeg er redd for medelevene mine. Jeg ser meg selv i alt for mange av vennene mine, og jeg ser elever forlate timen gråtende fordi en prøve ikke passer inn i timeplanen. Jeg ser elever som møter opp en time tidligere på skolen, og dra en time senere for å pugge, og jeg ser drømmer gå i knas når medelever får en 4er og spriket mellom forventninger og realitet blir for stort.

I følge NOVA opplever hele 15-20% av norsk ungdom at «alt er et slit» og at de bekymrer seg for fremtiden. Det som tidligere var et stort kollektivt problem har blitt individuelt, og velferdsordningenes tradisjonelle virkemidler funker ikke lenger. Fritidsklubber har lenge vært løsningen for å oppløse typiske negative subkulturer, men det ungdommen trenger nå er et sted å puste ut på. Vi trenger et sted uten forventninger fra voksne, et sted hvor jorda spinner litt saktere.

 Jeg er en av 6er-elevene. Et såkalt skolelys, en av de unge lovende, en nerd i ordets rette forstand, men jeg er har aldri hatt så lyst til å droppe ut som etter at jeg begynte på videregående. Jeg har lyst til å skrike og sparke og fortelle verden at det å lære, det er ikke lenger gøy, det er noe jeg må gjøre fordi det forventes. De tre årene på videregående er kanskje de viktigste for arbeidslivet, og vi har ikke råd til å miste én eneste elev til. Samfunnet trenger oss, men vi trenger forståelse og trøst fra samfunnet når det blir for mange baller i luften. For hva skjer vel når skolesystemet mister deg i bakken, og kunnskapen triller ut av den sprukne hodeskallen din?

Jeg vil komme med en oppfordring til alle mine medelever; pust. Jeg vet at det er vanskelig å balansere skolen, med alt annet, og spesielt i en så ustabil fase i livet. Jeg vet ikke hva jeg driver med selv, eller hva jeg skal bli, men fra og med i dag skal jeg kun gjøre ting jeg liker. Jeg skal lære meg pensum, ikke pugge det. Dere er så mye mer enn karakterer, dere er mer enn et tall i PISA-undersøkelsen. Dere er flotte, unge mennesker som har hele livet foran dere, og det livet kan dere bruke på akkurat det dere vil.

Så lukk øynene nå. Pust dypt med magen. Fortell dere selv at dere er mer enn karakterer og statistikker. Verden forventer ingenting av deg, det er bare du som tror det.

Ny bloggpost - Hva jeg har lært i det siste ;-) Død over prestasjonsmålinger og rangering #ledelse #HRnor

I dag skal jeg prøve å oppsummere og dele med deg noe av min egen læring siste måned. Må nok en gang “hause opp” sosiale medier som en flott læringsarena ;-) Se bare her………..

Om jeg var usikker på prestasjonsmålingens effekt, er jeg nå overbevist! Det fungerer IKKE!

Det er sterke bevis for atkonvensjonelle tilnærminger til forvalting av den menneskelig kapital feiler. Dette gjelder særlig for…

Topp ti karakterer som ville sittet ved mitt lunsjbord

The Broke and the Bookish har gående et tirsdagsmeme som jeg med dette kaster meg på, og temaet for denne tirsdagens topp 10-liste er hvilke karakterer som ville havnet sammen med meg ved lunsjbordet på skolen. Du vet sånn det er på high school-filmer, hvor det visstnok spiller noen rolle hvor man sitter og hvem andre som er der…

Om vi nå hadde vært omtrent like gamle og i det hele tatt ønsket å…