Kaffe! Den deilige duften av brente kaffebønner, malt opp til en passe fin blanding og traktet til brun, varm, bitter lykke. Men selv om vi har stukket nesa vür ned i nesten hver eneste kaffepose, sü lukter det ikke kaffe. Bare en svak eim av sjokolade.
Det er en ganske spesielle samling vi blar i. En tjukk protokoll med et stort utvalg av kaffeposer, som vi finner i arkivet etter Freia AS. Samlingen viser et bredt utvalg av poser fra kaffebrennerier i Norge, og vi gjetter pĂĽ at de fleste er fra mellomkrigstiden.
Elefanter, troll og menn med turban
At denne samlingen befinner seg i arkivet etter Freia Sjokoladefabrikk har antagelig sin forklaring i at fabrikken var interessert i emballasjen. Kanskje med tanke pĂĽ Freias egen kakaoproduksjon?
Det hele kan minne om en glansbildebok, kanskje fordi posenes utseende og materiale fanger opp tidsĂĽnden fra glansbildenes storhetstid i først halvdel av 1900-tallet? Motivene er mange, det samme er fargebruken, men ett motiv som gĂĽr igjen er mørkhudede afrikanere, noe som var typisk for denne tiden nĂĽr man skulle selge eksotisk varer som kaffe, sjokolade og kakao. Men ogsĂĽ sultaner og menn med fess og turban, palmer, esler, elefanter og kameler er gjennomgangstema. I tillegg ser vi eksempler pĂĽ ĂĽ gjøre kaffen mer norsk enn det den var, med bilde av troll og fjelltopper. Det spilles ogsĂĽ pĂĽ nostalgi: Hvem kunne vel si nei til kaffe slik âbestemorâ laget den? Â
Mange kaffebrennerier
Samlingen forteller oss ogsĂĽ at det en gang mĂĽ ha vĂŚrt mange lokale kaffebrennerier pĂĽ flere plasser i Norge. Hva var bakgrunnen for dette?
Kaffe hadde man drukket her til lands siden 1600-tallet. Den var først og fremst en overklassedrikk og ikke veldig utbredt. Men i andre halvdel av 1800-tallet,  ble kaffen en folkedrikk. Kaffebønnene ble i hovedsak omsatt rĂĽ, og folk brente dem selv hjemme. Det var ogsĂĽ mulig ĂĽ fĂĽ kjøpt ferdig brent kaffe, men som kaffeentusiasten Peter Christen Asbjørnsen pĂĽpekte i sin seksti sider pamflett âOm Kaffeenâ i 1861, sĂĽ var dette ikke bare en meget dyr vare, men ogsĂĽ kaffe av dĂĽrlig kvalitet:
BrÌndt og malet Kaffe er i regelen den sletteste og dyreste Vare, man kan kjøbe; thi her ophører noget nÌr Muliggheden af enhver Control for den almindelige Mand. Ikke engang Lugt og Smag kunne komme til hjÌlp; thi her i Christiania f. Ex. er al den brÌndte Kaffe som sÌlges , uden Undtagelse, kulbrÌndt, forbrÌndt eller sveden. Kaffens eiendommelige, behagelige Arom har man aldri kunnet gjendfinne i den brÌndte og malede Kaffe ⌠I enhver ordentlig Husholdning hersker naturligvis den Gode Skik, at man kjøber Kaffen i raa Tilstand, da man nogenlunde kan se og undersøge, hvad det er man faar.
Men det ĂĽ brenne kaffe selv, hjemme, var ingen lett affĂŚre. Og svĂŚrt ofte ble ogsĂĽ den forbrent. PĂĽ 1880-tallet begynte derfor utenlandske produsenter ĂĽ eksperimentere med varmluft-brenning, og ganske raskt kom de første Damp-kaffebrenneriene pĂĽ plass i Norge. Adressebøkene for Kristiania gir oss en god pekepinn pĂĽ nĂĽr kaffebrenneriene begynte ĂĽ dukke opp. Disse bøkene gĂĽr tilbake til 1870-tallet, og første gang âkaffebrĂŚnderierâ er ĂĽ se er i ĂĽrgangen for 1887. Da finnes det hele fem brennerier, mot ingen ĂĽret før. Det er Carl Balchen i Ankersgate 8, Christiania Damp-KaffebrĂŚnderi i Grensen 7, Nicolaysen DampkaffebrĂŚnderi i Dronningens gate 40, E. Ring i Lakkegata 58 og et KaffebrĂŚnderi i Rødfyllgata 13.
Ti ĂĽr etter â i 1897 â er antallet kaffebrennerier blitt fordoblet, og hopper vi enda ti ĂĽr fram i tid â til 1907 â finnes det tolv brennerier, hvorav noen har gĂĽtt dra damp til elektrisitet, som Christianias elektriske KaffebrĂŚnderi i Smedgata i Gamle Oslo. Men nĂĽ har det ogsĂĽ dukket opp hele tjue dedikerte kaffeforretninger som tyder pĂĽ en ytterligere spesialisering i bransjen. I tillegg finnes det et hundretalls kolonialforretninger som omsetter kaffe.
Flere av brenneriene og utsalgene vi finner i adressebøkene, finner vi ogsü i samlingen av kaffeposer. Hvor ble det av alle sammen?
Hvor ble de av?
At de aller fleste forsvant, kan vi "takke" krigen for. Kaffe ble en mangelvare og importen stoppet etter hvert helt opp. En løsning ble fellesimport av kaffe, men bare de største kaffehusene klarte ü operere i dette markedet. Helt til 1952 var det rasjonering pü kaffe, og fram til 1960 ble fellesimporten opprettholdt. De smü brenneriene var for lengst forsvunnet, og i dag kontrolleres kaffeomsetningen i Norge av fire store kaffehus: Friele, Coop, Kjeldsberg og Joh. Johanson. Innimellom finnes et og annet lite brenneri som gir oss hüp om at mangfoldet en gang vil komme tilbake.