sofie sol.

Ingeborg hadde plukket opp at jenta som satt i baren het Sina. Hun snakket og lo høyt med de ansatte, og det kunne virke som hun kjente dem godt. Men Ingeborg mistenkte at Sina var et sosialt geni.  Hun hadde alltid beundret og misunnet de som var kapable til å sosialisere på seg vennskap. Risikosport — i aller høyeste grad. Det kunne sammenlignes med dødsing, tenkte hun. Kaste seg ut fra…

Idunn satt der hun alltid satt. Sofaen i hjørnet, ved vinduet, til høyre for inngangen. Der hadde hun full oversikt. Hun kunne se alle som gikk forbi utenfor. De som gikk inn i butikkene over gaten. De som løp for å rekke trikken. De som gikk hvileløst uten en satt destinasjon. Zombiene. Egoistene. De uselviske. Mafia, med og uten barnevogn. Hun fulgte gatens statister vekslende mellom sideblikk…

I januar startet det. I januar sluttet det. To store hendelser, to motstridende følelser flyttet sammen og ble tvunget til å bo i hverandres hjørne.  Min største sorg sameksisterer med min største glede. En glede rammet og for evig hemmet av en påminnelse. En påminnelse om at hvert gledelige øyeblikk mangler en seer.  Men heldigvis rakk den ene hendelsen å nå den andre før den andre inntraff.…

Jeg tok mitt siste pust med deg. Deretter pustet jeg videre alene. En ensom og heseblesende, brutal og krevende, en pust, et åndedrag så dypt og kvelende av desperasjon etter å hente tilbake den pusten jeg delte luften med. Men du var ikke lenger med luften. Du var blitt en del av den. Dermed ble du en del av meg. Den viktigste delen av meg. Jeg puster fordi du svever, blåser, stormer rundt meg.…

Du danser og svømmer gjennom regnet på asfalterte veier. Dine spor belyses i takt med bevegelsene og bosetter seg i luften vi krever. Du tar oss med storm og slipper oss løs i vinden. Vinden som for all tid skal være vårt møtepunkt.

sorgen født kun av situasjonen. fordi situasjonen viser seg så uforutsigbar.  en uforutsigbarhet jeg så komme. en uforutsigbarhet temmet og bosatt i min eksistens. hva er vel riktig i livet, om neste sving er rett? hva kan stoles på foruten viten om at uforutsigbarheten alltid viser ansikt? et ansikt så kjent, velkomment og ufattelig skremmende. vi møtes, hilser og anerkjenner hverandres…

den edle kunstformen l i k e g y l d i g h e t. et kreativt steg videre fra normalen. følelsen av ingenting. lett og ledig, lun og fredelig. men likevel, ingenting. ingen verdens ting berørt. kun følelsen av delvis eksistens. riktignok en eksistens hvor ‘delvis’ føles mer enn nok. nesten vakkert er det. en pause tilbrakt i omgivelser konstruert av ingenting. et viktig ingenting. et vitalt…

kunst er en spesifikk form for smerte. enten den er oppsøkt, konstruert eller formet av omgivelsene. den er reell. den er grunnmaterialet. den er erkefienden. den er min største kjærlighet. kjærligheten som vil svikte og støtte, knuse og reparere. alle mine brikker, mer enn et tusen-biters puslespill. aldri vil bildet være fullkomment. og heldigvis for det. for det er inget bilde for øynene å se.