Om å reise
Taxisjåføren har blitt sprutrød i fjeset, ruller aggressivt ned det manuelle vinduet og kjefter på sjåføren av den andre bilen som nå står helt parallelt med vår. Jeg kan ikke spansk, så jeg forstår ikke hva han sier, men jeg tror jeg forstår likevel.
Det var ikke tilfeldig at det ble Malaga. Til tross for gode utfordrere, blant annet Firenze, Milano og Miami, ja Miami, var det Malaga som stakk av med seieren. Det er som Barcelonas lillebror, sa jeg til de som spurte. Uansett hva de spurte om. Alle har vært i Barcelona.
Ideen hadde ligget og vokst i bakhodet mitt lenge. Én måned alene. Jeg forklarte det med at jeg trenger det, sa noe om en pause fra livet, brukte konseptet om tid til hjelp: ”det er nå jeg har mulighet”, selv om vi alle visste at det bare var en form for rasjonalisering, en oppdiktet meningsdimensjon, den jeg selv ønsket meg. Som om ferie ble for banalt, for dumt. Jeg snakket om nye stillstilstander, tankesett og levemåter. Om å leve på en annen måte enn jeg vanligvis gjør. Kjenne på nye følelser, på savn, kjedsomhet.
Men hva skal du gjøre, sa de. Ingenting, sa jeg. Kjede meg.
Hvis de ikke trodde at jeg var gal før, trodde de det nå. Etter som reisen nærmet seg ble det mer og mer tydelig for meg at venner og familie så på meg som en pasient. ”Det blir bra for deg”, skrev en kollega. ”Nyt tiden, slapp av og vær grei mot deg selv”. Tante sendte med en bok om en eller annen deprimert dame som reiste til en øy for å minimere stimuli, og kommenterte på statusoppdateringen min at jeg kom til å gå inn i, og lære mer om meg selv.
Flere så også sin rett til å være kritiske til turen. Hva med hunden, sa de? Hvem skal passe hunden? Hva med kjæresten, sa de? Skal ikke han være med? Noen påpekte at de hadde slitt med å være alene en hel måned, som om denne turen handlet om dem. Samtalene kjedet meg.
Jeg booket et rom gjennom AirBnB, på en bed & breakfast til 165 kr natten, som jeg kom til å oppdage at hadde vindu ut mot gangen. Dette kom til å bli et logistisk problem, da jeg ikke ønsket å ha vinduet oppe på natten når jeg sov, og ikke turte å ha vinduet oppe når jeg ikke var i leiligheten. Rommet ville vise seg å ha en egen evne til å være kaldt, og samtidig ha så innestengt luft at jeg måtte stå opp flere ganger gjennom natten og gå ut i gangen for å ta noen dype åndedrag med det jeg antok var mer oksygenfylt luft enn inne på rommet.
Flypersonellet på dette gigantiske maskineriet var tydeligvis vant til å forholde seg til så mange eldre mennesker på en gang, for de geleidet oss gjennom flyturen minutt for minutt. Jeg satt ved siden av en gammel dame, og hennes mann, som først så sitt stikk til å kunne slå av en ungdommelig prat, men i det jeg tok fram og begynte å tygge på den tredje lakristyggisen på et kvarter, og jeg kunne se at det som var igjen av lepper hos henne hadde snudd seg fra å peke oppover til å peke nedover, snudde hun seg mot mannen sin og sa noe jeg ikke hørte, og etter det bestod de fire flytimene kun av den vanlige kampen om å kunne få begge armlenene.
Jeg sovnet, slik jeg alltid gjør på fly, tog, i bil, buss, båt, forelesning, kino, og våknet opp i Malaga. Det virket som om taxisjåførene ved flyplassen ikke var klar over at klokken var 02.00, men det var inntil jeg så taksameteret. Euroen lå nå på 10, hvis man tok ut 100 euro og inkluderte 30 kr i gebyrer, og jeg klarte ikke å gjøre annet enn å se på taksameteret som beveget seg alt for raskt, og jeg visste at det var ingenting jeg kunne gjøre. Å se på taksameteret har alltid gitt meg hjertebank; kanskje er det mine jødiske aner, kanskje er det følelsen av hjelpeløshet, jeg har ikke kontroll, og ikke denne gangen heller. For hver sving håpet jeg at det var den siste, og i det vi kjører inn den hittil smaleste gaten, og taksameteret viste 23 euro er vi plutselig framme.
Taxisjåføren kan ikke ett ord engelsk, så han peker ivrig mot taksameteret, som om han forsøker å forklare meg at det er det taksameteret er der for – å verdisette jobben, hans arbeide, som om jeg aldri hadde tatt en taxi før. Jeg smiler og peker ned mot vesken min, som om han ikke forstår at jeg må finne fram penger. I det jeg har funnet fram, og gitt ham en 50 euro-seddel, kommer den en bil kjørende opp ved siden av oss. Dette godkjenner ikke taxi-sjåføren og han begynner å kjefte høyt i bilen. Jeg lurer på om han forsøker å kommunisere til meg, men det eneste jeg klarer å stotre fram er en form for nervøs, men samtidig medliden latter. ”heh”. Men det er ikke meg han roper til.
Han har blitt sprutrød i fjeset, taxisjåføren. Han ruller ned det manuelle vinduet og kjefter på sjåføren av den andre bilen som nå står helt parallelt med vår. Jeg kan ikke spansk, så jeg forstår ikke hva han sier, men jeg tror jeg forstår likevel. Jeg tror taxisjåføren mener at det ikke er plass til to biler i bredden i den smale gaten. Jeg ser at det helt tydelig er plass til to biler i bredden, men hvem er jeg til å gå inn i en opphetet diskusjon på spansk. Taxisjåføren min er rasende, og jeg tror det er fordi han ikke får opp døren sin, fordi den andre bilen er i veien. Den andre bilen reagerer med å kjøre to meter fram, og to meter tilbake. Dette i raskt tempo. Fram og tilbake, fram og tilbake. Han gjør alt han kan for at taxisjåføren ikke skal komme seg ut av bilen. Hele situasjonen gjør meg veldig usikker. Jeg venter fortsatt på to euro, og jeg lurer på om det er et passende tidspunkt å tipse på.
Klokken er nesten 02.30 og taxisjåføren og den andre sjåføren har kranglet høylytt i kanskje fem minutter. Jeg vet ikke hva som blir sagt, men i det jeg tenker at jeg det er på tide å komme seg ut av denne situasjonen, tenker tydeligvis den andre sjåføren det samme, og han kjører av gåre. Taxisjåføren ser på meg, hever armen opp i lufta og sier etter eller annet affektivt på spansk, jeg gjetter at det handler om den andre bilen, men i hånda har han to euro som han gir meg før han løfter opp døren til bagasjerommet, tar ut kofferten min, går raskt tilbake inn i bilen og forlater hele åstedet.
