noen å prate med

Ja da skriver jeg tekst da, selv om Anine er redd for at teksten skal bli tung og vanskelig fordi "eg synes visualisering er veldig fint jeg".... for det gjør jo ingen andre. #detvarkontroversielt.

Neida, men fra tull til fakta: I dag har vi fått tjenestens funksjon på plass. Hvem er vi, hvem er ansatt, hva kreves det, hierarki, etc!! Nå har vi fordelt ansvarsoppgaver i rapport. TjoheiTjohei

Oppsummering av dagens Workshop

Dagens workshop var en mer designrettet workshop. Vi ga deltakerne mer spesifikke oppgaver, der de måtte tenke helhetlig og ta designvalg. Deltakerne var delt i to grupper, der hver av gruppene hadde én psykologistudent, den ene gruppa hadde to designstudenter i tillegg, og den andre hadde én designstudent og én lærerstudent.

Oppgave 1 I første oppgave i dag skulle de reflektere rundt hva de som "veiledere" trenger for å kunne utføre jobben etter ansettelse på skolen. Dette gjorde vi for å se hva slags krav de ønsket, hvordan de så for seg omgivelsene, og om de hadde tenkt på ting som vi ikke har tenkt på. F.eks reflekterte de rundt om man jobber deltid eller fulltid, og dette vil ha påvirkning på hvor mange ansatte "noen" trenger. De snakket også om at det var viktig at veilederne hadde støtte i ryggen, enten det var fra skolen, eller det var fra tjenesten i seg selv. Det var også en idé at de fikk ta del i møter iblant skoleledelse og lærere. Mulighet for venterom, og hvordan det var dekorert ble tatt opp, samt at det var viktig for veiledere og ha oversikt over hvordan dagene er lagt opp. For elevene er det også veldig viktig at veilederne er synlige, tilgjengelig og "kjent" blant elevene. De må vite hvem de kommer til.

Oppgave 2 I andre oppgave ga vi deltakerne en enda mer spesifikk oppgave. De fikk beskjed om at de skulle arrangere en "gruppeveiledningstime". Deltakerne skulle bestemme hva slags tema det skulle være, antall elever som kunne delta, opplegg og lignende. Dette ba vi dem om fordi vi tenker at å ha en gruppetime kan være en smart situasjon for å få samla flere på en gang, i tillegg til at det kan hende det senker terskelen for å be om hjelp. Vi synes likevel at det er en vanskelig oppgave å finne ut hvordan dette skal fungere, og håpet på gode innspill fra deltakerne på workshopen. Det fikk vi. Deltakernene snakket om hvordan det kan være lurt å ha elementer som styrer samtalen, enten det er en Playstation, "Pandoras eske" med spørsmål, eller om veilederene skal dele personlige ting om seg selv. Det er viktig at atmosfæren er avslappet, og trygg. Mobilforbud og "regler" for timen kan være nyttige midler for å bidra til at ungdommen føler seg trygge. Om timene skal være en del av undervisning (altså ikke frivillig) eller om det skal være påmeldingsmuligheter, avhenger av temaet og hvem man ønsker å nå ut til. Her er synlighet, kjente ansikter og riktig markedsføring igjen veldig viktig.

Oppgave 3 Den siste oppgaven spisset temaet enda en gang mer ned. I denne oppgaven skulle deltakerne av workshoppen designe hvilke digitale hjelpemidler de trengte for at de som veiledere kan fullføre den jobben de skal. Dette ba vi dem om fordi vi igjen tenkte de kunne ha viktige innspill vi ikke hadde tenkt på. Noe av den mest interessante innsikten vi samlet her var at begge gruppene valgte å designe en app til elevene. De ville at elevene gjennom den kan booke time, chatte med veilederne og lese om tjenesten. Tanken her var at elevene måtte logge inn på feide, for på den måten vil de havne på riktig skole, samtidig som veilederne vil få litt bakgrunnsinformasjon om elvene som ønsker veiledning. Da vi spurte dem om de ikke synes det var litt dumt å be dem laste inn "enda en app", sa de at det ikke var et element de ikke hadde tenkt på, men at de likevel synes det var en god idé. Den ene deltakeren kom med et poeng av at barn i alderen 12-16 har et veldig personlig forhold til mobilen sin, hvis de får en app der de enkelt kan prate med tjenesten uten å måtte gå inn på skolens nettside, snakke med administrasjonen, eller snakke med en lærer, så kanskje det senker terskelen. Et annet argument for app er nettopp det at det gir veilederen litt mer kontroll på eleven, og kan gjøre oppfølging litt lettere. Det ble også tatt opp at når barn begynner på ungdomsskolen så har de et ønske om å vite hva som skjer, og allerede en haug med nye apper å laste ned, så da skader det ikke med én til. Derfor er muligheten for app et tema vi må ta opp igjen som gruppe.

Annet enn dette var deltakerne opptatt av at veilederene også skal ha sin egen app som de kan ha kontroll på tjenesten gjennom. Med kalender, informasjon om seg selv, chat-tjeneste og kanskje et spørsmålsforum?

Vi er glade for mye spennende innsikt og gleder oss til workshop med VGS i morgen:)

Planlegging av workshop

I dag har vi planlagt morgendagens workshop. I morgen møter vi to psykologistudenter, to lærerstudenter, minst én vgs elev, og tre designstudenter. Denne gangen har vi valgt å inkludere designstudenter fordi vi ønsker en mer designrettet workshop. Fokuset for denne workshopen er veileder-leddet i tjenesten vår. Vi ønsker å se på hvordan vi kan gjøres deres arbeidshverdag best mulig, og hvordan gi dem de verktøyene de trenger. På torsdagen blir temaet mer rettet mot ungdomskoleelevene og hvordan gjøre opplevelsen best for dem.

Opplegg onsdag: Goal: Development, Road ahead, CoDesign Methods: 2 timmar, 5-10min introduktion - vad er vår tjenste? Vem er vi? Och vem er dem?

20min aktivitet 1, A2 ark, tegna, "du har blivit ansatt (...)", gjenomgang 5min, 10min pause,

20min aktivitet 2, "planelgg gruppetimme, gjenomgang 5min.

20 min aktivitet 3, design ditt digitale virkemiddel

Hvor: Puben kl 10-12 Hvem: 2 psykologistudenter, 1+ VGS elev, 2 lærerstudenter, 3 designstudenter

Individuelt arbeid og ukas plan

Fredag forrige uke avslutta uka bra og starta helgen enda bedre. Vi jobbet hos Hobbe, som stilte med refreshments og lunsj! Vi fikk ferdigstilt den visuelle identiteten, sett på brukerreisen og viktige touchpoints, og sett på mer tekniske aspekter som tall og økonomi. En effektiv arbeidsdag, og tidlig helg!

Planen for denne uka er å se på de to workshoppene vi skal ha på onsdag og torsdag. Vi må tenke ut hva vi ønsker å sitte igjen med og hvordan vi vil utnytte de ressursene vi har fått tak i. På onsdag får vi to psykologistudenter, én lærerstudent, x antall VGS elever og 1-2 designstudenter fra GK6 som deltakende. Vi ønsker at de skal reflektere rundt hvordan prosessen for vår tjeneste kan foregå og ønsker innspill og innsikt. På torsdag skal vi besøke en psykologi klasse og ønsker å dele dem inn i mindre grupper hvor vi kjører noen aktiviteter og små presentasjoner. 

I dag og i morgen jobber vi med å ferdigstille workshop, og så vil vi få fart på å planlegge neste uke! Da blir det rapportskriving og vi må få på plass hva vi ønsker å ha med og gjerne fordele litt på hvem som skal skrive hva. 

Dagen i dag

I dag starta vi med snakke gjennom gårsdagen og hva vi trenger for å bevege oss fremover. Vi brukte dagen i går på å endeliiiig rydde i miro boardet vårt slik at vi kan bruke det uten å få hodepine<3 

Vi har også begynt å strukturere malen for rapporten vår, samle argumenter og metoder, og se på tidligere litteratur og kilder. Nå er det ikke mange ukene igjen, og vi har rundt en måneds tid før alt skal være ferdigstilt. Derfor har vi prøvd å sette opp ukene og dagene slik at oppgaver kan fordeles, og i morgen skal vi jobbe med tekniske aspekter av tjenesten, brukerreise og visuell identitet. 

Kollokviegruppa samlet seg også for en prat og råd for veien videre! Det var en fin prat med gruppen til Håkon, Sunniva og Frida, hvor vi ga innspill og fikk gode tips for videreutvikling! 

På slutten av dagen hadde vi et intervju med en sosiallærer ute i sola, her fikk vi innspill om tilbudet hun tilbyr og hvordan hun ser dagens situasjon hos elevene. 

Et lite kåseri for å forklare hvordan i helvete vi havna her

Dette er en tekst skrevet for å forklare og kort oppsummere veien vi har tatt gjennom ulike problemstillinger og temaer. Teksten er ment for å ha en humoristisk vri, og er kun et førsteutkast/et utgangspunkt for noe med mer potensiale. Vi ser for oss at vi enten kan ha den som en egen liten seksjon i rapporten, støttet opp med illustrasjoner, eller at det kan vøre stykket opp og dukke opp flere ganger i rapporten. Det er litt usikkert hvordan teksten selv skal være bygget opp- skal den tas enda lenger og være mer humoristisk? Skal vi dele den i tre og skrive de tre kapitlene på helt ulike måter? Eller skal vi bare la den leve det surrete livet den lever nå?

Referanser vi kan ha med:

Hans og grete Charlie og sjokoladefabrikken Alice i eventyrland Romeo og Juliet  Goldilocks and the three bears Of mice and men  To kill a mockingbird Huckleberry and finn Moby Dick

The great adventures of Hobbe, Anine and Fanny

Det skjedde i de dager, at det gikk ut en befaling at alle i kuset GK3 ved AHO skulle lage en tjeneste som skulle handle om temaet mat. Hvordan skjedde det da at i disse dager sitter vi her med temaet ungdom og psykisk helse? 

Kapittel 1. To lørdagsgodt or not to lørdagsgodt Det hele begynte med oss tre, spente og nervøse på årets oppgave! Hva skulle det bli? “Mat+” var svaret, “oi så spennende!” tenkte vi. Og ned vi satte oss for å finne hvilke interessante temaer man kunne ta for seg. Og med de tre bukkene bruse som vi er, måtte vi selvfølgelig velge det alle som har gått lenge for å komme til seter fortjener, nemlig lørdagsgodt. 

Det som fasinerte oss med dette temaet, var det store spørsmålet “to lørdagsgodt, or not to lørdagsgodt?”. For i dag er nemlig lørdagsgodt et fenomen som de fleste har en sterk tilknytning til. Noen foreldre velger å bruke lørdagsgodt som sin metode for å ha kontroll på barnas sukkerinntak, imens andre foreldre går for den litt friere metoden, av å ha godsakene lett tilgjengelig i huset. Dette vekket et spennende forskningsområde for oss: har enkeltpersoners egen erfaring med lørdagsgodt, en påvirkning på om hva slags forhold de får til mat senere i livet? Altså burde man gi barna lørdagsgodt, eller burde man ikke?

I jakten på et fasitsvar møtte vi tre frierene som skulle gi oss løsningen.  Én lege, én ernæringsfysiolog, og én psykolog. Det var desverre ingen av dem som kunne gi oss et godt nok svar til å målbinde oss, men det var likevel en skatt de alle kunne være enige om: Det kompliserte forholdet til mat blir ikke skapt av lørdagsgodt alene, det handler om hvordan enkeltpersonen klarer å ha en avslappet tankegang rundt mat, restirksjoner og det å spise godteri. Alt i alt er det viktig å ha et sunt forhold til mat, og et variert kosthold. Vi ble også introdusert til det magiske bermuda-triangelet der all trassighet, opprør og ubehag forsvinner. Triangelet forteller at om man har oversikt, medbestemmelse og kontroll, i sin løsning på lørdagsgodt, vil du få et barn som ukomplisert kan forholde seg til fenomenet. 

Kapittel 2. Engelen Gabriel Lørdagsgodt er ikke gåten vi må løse, hadde vi nå skjønt, men menneskets forhold til mat derimot det er en nøtt å knekke. Hvordan kan vi få mennesker til å få et mer avslappet forhold til mat? Ble vår nye problemstilling. Og vi hadde så mye og gjøre, og vi hadde så mye å føre, så da førte vi vel den! 

Herfra var det enda flere friere vi skulle snakke med, og én etter én kom ernæringsfysiologene for å målbinde oss med sin kunnskap om menneskers forhold til mat. Her var det heller ingen fasit, men vi fant en hel gullgruve med kokebøker, selvhjelpskurs, influencerkontoer, filmer og inspirasjonsvideoer som prøvde på akkurat det samme. 

Slitene som vi var, etter mange uker med lang mars, uten et eneste herberg vi kunne slappe av i, satte vi oss ned for å tenke. Da dukket det som et lys opp for oss “hva om vi istedenfor å hindre folk i å få et komplisert forhold til mat, heller prøver å hjelpe dem som allerede har det?”. Og vi fulgte den stjernen helt til den viste oss det som ble vår neste problemstilling: Hvordan kan vi gjøre behandlingen mer verdig, mindre skambelagt og mer behagelig for folk med spiseforstyrrelser? Og vi hadde så mye og gjøre, og vi hadde så mye å føre, så da førte vi vel den også! 

For å gi oss ut på denne kampen var det viktig å sjekke ut krigerne vi skulle konkurrere mot. Så da møtte vi med ridder ROS (rådgivning for spiseforstyrrelser) og ridder OUS (døgnenhet for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus). De var gode krigere og de hadde et veldig viktig budskap til oss: “Det handler ikke om mat!”. 

Kapittel 3. Sluttkoordinatene  “Det handler ikke om mat!”. Ble koordinatene som skulle vise oss et veis ende. For saken er slik at det er tusenvis av mennesker i Norge i dag, som har det vanskelig med seg selv. Noen ganger fører de vondtene, til spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser er dyrt for staten, og det er dessverre mange som står i kø i dag for å få hjelp. En kø som kan være så lang som seks måneder. Det er køer på alle gratistilbud- selv helsesøster sitter med hendene fulle! Her trengs det noen som kan bidra til å gjøre denne køen kortere, og gi mennesker den hjelpen de trenger. Aller helst, burde de få hjelp som et forebyggende tiltak i ung alder, før det utvikler seg til noe som er mer kritisk. 

Derfor snudde de tre bukkene bruse på vei over brua mot Lørdagsgodt Land, de tok en sving rundt Chill-Matfolhold City og angrep i stedet sjøen: Hvordan kan vi gi ungdommer i dag et lavterskeltilbud for noen å snakke med, og med det forebygge en overbelastning av helsesystemet? Og vi hadde så mye og gjøre, og vi hadde så mye å føre, så da førte vi vel den.

Back again!

Da var påskeferien over, og vi er tilbake på skolebenken. Nå er prototyping på agendaen, og vi brukte dagen på å plante beina i bakken og finne ut av hva vi må gjøre fremover. Dagen har gått mest i å samle informasjon og starte på en mal til rapporten, og vi har prøvd å trekke ut våre viktigste kilder og funn fra prosessen vår. Disse kildene bygger argumentasjonen for historien vår fra lørdagsgodis til psykisk helse blant ungdom og hvorfor det ikke er det hoppet det først virker som. I tillegg har vi iterert og reflektert utifra tilbakemeldingene vi fikk på fredagen før påske. 

Vi fikk også anbefalt rapporten fra studentprosjektet LINJE fra Vera, hvor de har vært veldig flinke på å visualisere all innsikten de har samlet på en oversiktlig og interessant måte, så det er noe vi skal ta til oss når vi jobber med vår egen rapport. 

Videre må vi se på hvordan vi kan nå ungdommen, om vi vil gå mer i retning av det fysiske som plakater, eller det digitale som SOME, app, nettside eller digitale skjermer, eller gjennom personer som lærere og/eller helsesøster gjennom feks. foredrag. I morgen skal vi ha et intervju med en lærer som også tar samtaler med barn som har et behov for det. 

Dagen startet med en grei 2DO-liste som vi snart er i mål med, og i morgen er det meldt 18 grader og sol!!☀️☀️☀️ Takk for i dag

Visuell identitet

I dag ferdigstilte vi vår visuelle identitet før innlevering:

Workshop

I dag har vi hatt en veldig spennende workshop, der vi inviterte tre lærerstudenter, fire psykologistudenter og tre VGS elever til puben på skolen. Vi holdt på fra 10-12. Dette var slik det gikk:

Plan for dagen:

10.00–10.15 Introduksjon av workshop. Introduksjon av hverandre. Samtykkeskjema. Kaffe.

10.15–10.45 Inndelt i grupper skal de svare på fem spørsmål på en skala fra indre til ytre faktorer. Spørsmålene handlet om ungdom og psykisk helse. Den så slik ut:

Hver gruppe hadde én lærerstudent, én vgs-elev og én psykologistudent (en av gruppene hadde to som studerte psykologi).

10.45­–11.00 Gruppene presenterer arbeidet de har gjort. Åpen diskusjon.

11.00–11.10 Pause

11.10–11.35 Gruppene gjør følgende oppgave: «Ut ifra hva dere har svart før: Utforsk hvordan en ungdomsskoleelev kan oppsøke hjelp. Visualiser situasjonen og fremhev viktige øyeblikk.

11.35–12.00 Gruppene presenterer arbeidet de har gjort. Åpen diskusjon. Tilbakemelding til oss og konseptet.

Refleksjoner

Våre refleksjoner i forkant

Den eneste informasjonen vi hadde gitt gjengen i forkant var at workshopen skulle handle om «Unge og psykisk helse».

Gjengen vi valgte å invitere inn var en veldig gjennomtenkt kombinasjon av mennesker. Først og fremst inviterte vi bachelorstudenter i psykologi, da det er de vi skal bruke i tjenesten vår. Vi inviterte lærerstudenter da disse har mye erfaring fra ulike ungdomskoler gjennom praksis og sidejobber som vikar og assistenter. Lærerstudentene er også mennesker som har mulighet til å stille seg kritiske til dagens skolesystem, Osloskolen og dagens lærerkultur, ettersom de ikke er del av det ennå, men skal en dag bli det. Aller helst ville vi gjerne invitert ungdomsskoleelever til dette verkstedet, men da de er under 18 ville det blitt komplisert med samtykke og NSD, vi inviterte derfor videregåendeelever som alle var nylig fylt 18 år. VGS elevene fungerte som «eksperter» innenfor hvordan det er å være unge i dag, og kunne stille seg til temaet på et annet vis enn faglig.

Den første runden med aktivitet var spørsmålsrunden. Spørsmålene hadde vi for vi ønsket de invitertes refleksjoner og ståsted rundt unge og helse i samfunnet. Spørsmålene er basert på hva vi ser på som viktige utgangspunkter fra vår innsikt. Hvert spørsmål kunne bli svart på, gjennom en skala fra indre til ytre faktorer. Med dette ville vi øke tankegangen rundt svarene i gruppediskusjonene. Før gjennomførsel ga vi dem dette eksempelet: «Hvem snakker ungdom med? Jo, på indre snakker de med en som er f.eks. snill, og ytre så kanskje de snakker med mamma». Det var ikke egentlig viktig for oss hvordan de brukte skalaen, det eneste vi ønsket var at de skulle tenke på svarene i flere dimensjoner. Alle spørsmålene ble ført opp på en plakat, som ble hengt opp på veggen, dette var for å skape en dynamisk situasjon, få dem på beina og få dem til å se på spørsmålene på en annen måte.

Den andre runden med aktivitet var en mer kreativ vri, som krevde mer samarbeid fra gruppen. For formuleringen av oppgaven passet vi på at brukte lite begreper fra designverdenen, men heller begreper fra allment vokabular. Her ga vi ikke noe eksempel, da vi ikke ønsket å legge noen føringer på hvordan oppgaven kunne løses. Denne omgangen la vi arket ned på bordet slik at alle var over det for å jobbe. Aktiviteten gjorde vi for å skape refleksjon iblant gruppemedlemmene, kartlegge aktører og for å se på hva de så på som viktig (et viktig «øyeblikk») i en ungdoms vei til å få hjelp.  

Våre refleksjoner i etterkant

Først og fremst synes vi at det var godt og strekt engasjement i gruppen. Det var tydelig et tema som alle synes var viktig. I motsetning til studentene som var personlig kontaktet, var videregåendeelevene oppsøkt i en facebook-gruppe med over tusen medlemmer. De møtte derfor opp av helt eget initiativ. Det synes vi var veldig imponerende av dem. Vi opplevde at det under begge aktivitetene var gode diskusjoner og at alle parter i gruppene tok plass i samtalen.

Under fellesdiskusjonene så vi at lærene var flinke til å ta ordet, og de hadde gode og gjennomtenkte poenger. Vi vet ikke om det er fordi vi skapte en situasjon der de hadde lettere for å delta, men vi vet at temaet traff veldig på hjemmebane for dem, ettersom alle har jobbet på ungdomsskole. En refleksjon der er at vi kanskje burde formulert spørsmålene mer i relevans til hva psykologistudentene driver med, slik at vi fikk tatt mer nytte av deres tilstedeværelse. Videregåendeelevene, som var de yngste til stedet, hadde mye å bidra med da det kom til ungdomskultur i dag, og hvorvidt ungdommer kan snakke om følelser.

Hva lærte vi

For å legge til rette for velvære og samtale må det være lav terskel. Det viktigste og kanskje også det vanskeligste, er å få ungdommer til å innse at de trenger noen å snakke med, og å gi dem de ressursene de trenger for å tørre å ta kontakt med hjelpen. Temaene unge trenger å snakke om varierer i alt fra sex og identitet til skolevalg og karakterer, for å sitere den ene gruppa: «de trenger egentlig å snakke om alt. Da alt kan være et problem i ulike personers øyne». Samfunnsnormer, gruppedynamikk og trender er bare noe av de tingene som kan hindre en ungdom i å søke hjelp. I dagens samfunn er det visse psykiske lidelser som blir omtalt mer i media og sett på som mer «trendy» enn andre. Derfor kan det være skummelt om man har det vanskelig, men ikke kjenner seg igjen i hva som er en trend.

It’s Monday

Today, Anine and Hobbe, attended a workshop called Remedy - Caring in Tensions held by Shivani Prakash. The workshop was centered around a guide to “Measuring & Sensing”. This guide was used to partake in certain activities that focused on a tension between to two situations. For example, one activity; “Measure your weight” and situations being - First by using a weighing scale as equipment, what is the tactile experience like? what does the number mean? and so on. The second part was focused on sensing by lifting another participant on their back, how do you feel? what does that mean? The activities were cataloged on a body mapping guide, were we told our experience with colours, words or other methods that made sense to us. After this we had a longer discussion group discussion on remote care, individual experiences, emotional health and culture differences. The workshop was attended by students, faculty, healthcare workers and various others. 

Fanny attended a lecture by Vera Pahle themed around visual identity, logos and typography. 

After lunch we had a guest lecture, Harald Selås, a psychologist from ComteBurea. He was mainly talking about nudging theory on a basic level, introducing us to issues relating to design. He also, slightly, talked about the code of ethics in research, NESH. 

After the lecture, our group, had a short brief with Harald, asking a few questions about our concept and what he thought about it. 

We continued the day planing a workshop on Wednesday, design theory paper til Thursday and the visual palette for Friday. The workshop on Wednesday needs a lot of planing, not repeating previous mistakes with question and wording. We need to make sure that we are not using “design language” and assume that the participants understand the same things as we do. 

Realizing and creating sustainable services.

Our group has gone through a lot of shifts, which, from an outside perspective might be frustrating, but we feel like it’s natural. Don’t get me wrong, we have had a lot of growing pains trying to navigate the unknown field of service design. How do we prevent this project from becoming a product design? How do we create meaning and take responsibility?

We started out with the phenomenon of the Scandinavian Saturday candy. We formulated questions and themes that might have directed people to only talk about health – so, we continued to look at the balance of eating and found eating disorders – this eventually led to where we are now: the state of mental health in society in relation to young people. Why we decided on a new concept is multifaceted, we are not psychiatrists or phycologists, we are designers and we should work from our field’s perspective, something we struggled with due to our level of insight. This led to a simplification, looking at other societal insights we had come across, one being the mental health of young people. 

We are not trying to say that working with eating disorders, as a designer, is an impossible task. We changed direction because we are moving in sensitive areas and we don’t want to risk creating or reproducing systemic problems that might already be in place of practice within the field of care in regard to eating disorders. With ethics in mind (forskningsetikk, retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora C-31 Svakstilte og sårbare grupper) there is only a small window we have managed to open, and we realize that it’s not sufficient in order for us to create sustainable solutions. 

This being a school project gives us certain luxuries when it comes to responsibility- we are afforded to act gullible and naïve. Yet, we feel like as a group, that it’s still wrong for us to do so when we ourselves see the solutions we purpose as gullible and naïve. Going through all these different themes, navigating questions and topics of interest, we find that we are coming out stronger and resolute. 

mvh, Hobbe

31 MARS – 01 APR 2022

De siste dagene har vi hatt Research Days på skolen, hvor ulike forelesere diskuterer ulike aspekter av forskning. Hva er det og hvorfor gjør vi det? I introduksjonen ble det sagt at å ta del i det å lese og skrive er å ta en aktiv del i en samtale på tvers av tid og sted. I løpet av disse dagene har jeg følt ekstra på dette ønske om å være en del av av den dialogen. 

Dagene ble også en refleksjon av vårt eget prosjekt, og jeg trakk aktivt røde tråder mellom viktige spørsmål og poeng som ble tatt opp. 

Forskning starter alltid med en utfordring. Noen ganger ligger det nærme, mens andre ganger oppsøker det deg. I vårt prosjekt startet vi med noe som lå oss nært. Lørdagsgodis er noe alle på gruppa hadde en relasjon til på et eller annet vis, og vi var interesserte i å undersøke fenomenet mer. Nå ser vi på å utvikle en tjeneste som plasserer psykologi studenter på ungdomsskoler for å senke terskelen for å ta en prat og snakke med noen om problemene sine. Det virker jo som et hopp fra utsiden, men internt har vi sett denne utfordringen gjennom alt vi har gjort av innsikt. Det er bare ikke før nå at vi har skjønt hvor vi skal lande, og landingen føles naturlig. Jeg syntes sitatet Steinar Killi avsluttet sin forelesning med var fin:

"Det er ikke alltid lett å forutse hva som vil vokse, hva som vil være nyttig, men sjansene er at det er flere muligheter enn man ser ved første øyekast."

Det som er viktig når man gjør forskning, er å kunne ta et steg tilbake og se på om det vi prøver å løse faktisk er et reelt problem – man må spørre seg selv og undersøke om det finnes på tvers av domener. Man må altså opprettholde en kritisk vinkel gjennom sidestilling, som man kan oppnå gjennom å bytte mellom teori og praksis. Josina Vink hadde et interessant foredrag om akkurat dette og hvordan man aktivt kunne gjøre det i sine prosjekter gjennom å fokusere på det som utfolder seg mellom disse to kontrastene.

Innenfor forskning finnes det et etisk ansvar. Vi har om et tema som er sårbart og tabu belagt. Det finnes flere etiske begrensninger, men jeg ser på det som en styrke i det kvalitative i løsningen vår, fremfor et hinder. Vi vil foreslå en form for endring i systemet som allerede finnes, og må gjøre det så edelt som mulig. Vi ser at tilbudet som finnes ikke er tilstrekkelig, og at det er et behov samfunnsmessig for flere lavterskeltilbud. 

Hvordan posisjonerer vi oss i samfunnet? Et spørsmål vi må stille oss selv er hva vårt samfunnsoppdrag er, og hvordan vi svare på det. Hvis man kan ta tak i problemene før de blir for store, kan det spare både den individuelle personens tid og energi, men også samfunnets økonomi. 

Men, det tar lang tid å gjøre endringer i samfunnet vårt. Vi opererer innenfor et system som ikke endres med mindre det må, vi ser dette tydelig i hvordan vi reagerer i katastrofer, hvor ting som vanligvis ville tatt år plutselig tar uker. Vi kan handle hvis vi må, men man trenger dette presset for å pushe endringene. I dag i Norge finnes det rundt 88 000 mennesker som sliter med spiseforstyrrelser. Antall unge som ber om hjelp har doblet seg under pandemien. Det kreves handling. Manglende er store og det er behov for forebygging og tidlig innsats. 

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202204/NNFA19040122/avspiller (Kilde: Se fra 15:31)

Vi ønsker at vår tjeneste skal skape tillit, og tjenestedesign om velvære er å designe fra menneske til menneskelig. Ved å analysere systemet som allerede finnes kan vi undersøke en overgang til et fremtidig system som er bedre for alle involvert. Dette fremtids-scenarioet vil bli en del av vår forskning og gjerne del av denne større samtalen jeg gjerne ønsker å være en del av. 

Jeg gleder meg til hva neste års Research Days har å by på, lyttes da.

Oppsummering av dagen

I dag har vi i størst grad fokusert på hva det er vi skal jobbe med fremover. Vi føler at det er langt på tide at vi ender med et tydelig konsept. At vi ender med en “hvordan” del. 

Vi begynte dagen med en skissende idemyldring der vi tegnet opp ideer, la dem midt på bordet, tok andres ideer og tegnet videre på det etc. Så diskuterte vi alle ideene på en “ja, og...” måte, før vi tok hvert vårt konsept og argumenterte alt vi kunne for det. 

Nå har vi kommet frem til noen ideer vi synes er veldig gode. Det er blitt bestemt at vi skal innen helgen ha bestemt oss for hva vi skal gjøre. Les gjerne innlegget “En mulig landingsstripe”, der vi drøfter rundt et av konseptene som vi ligger an til å velge. 

Krysser fingernde for at vi lander snart

xoxo Pilotfrue

En mulig landingsstripe

Det som er spennende med å følge en prossess er å se på forskjellen hvor man startet, og hvor man ender opp. Fra utsiden kan det virke som helt sprøtt, at det som startet med en bit godteri kan ende med en psykisk-helsetjeneste, men fra innsiden er det veldig annerledes.

Behov for hjelp

En av de viktigste innsiktene vi sitter igjen med etter innsikts-fasen fra denne prosessen er at spiseforstyrrelser ikke handler om mat. Folk bruker ytre faktorer for å få en følelse av kontroll og utslipp av indre følelser. Slik fungerer det med mange ulike følelser, som når man biter seg i leppa under stress eller drar ut øyebrynhår under en presentasjon.

Rådgivning for spiseforstyrrelser (ROS) er en gratistjeneste for folk med spiseforstyrrelser. Den eksisterer fordi det er en ekstrem mangel på psykologer i Norge, og terskelen for å få henvisning til psykolog gjennom offentlig tjenester er svært høy, og har i tillegg en ventetid på omkring 6 mnd. Ros tilbyr veiledning og hjelp fra ufaglærte og frivillige, for mennesker som trenger noen. snakke med om sine spiseforstyrrelser. De er et godt eksempel på at det viktigste når man sliter, er å ha noen å snakke med. Selv om Ros selv mente at det er viktig at deres brukere får profesjonell hjelp om de kan, så gjør de så godt de kan med å hjelpe de som ber om det.  

Gjennom vårt intervju med OUS og ROS fant vi ut at de som sliter mest med å bli tatt seriøst, eller ihvertfall sliter mest med å få profesjonell hjelp, er mennesker med spiseforstyrrelser som ikke går under kategorien anoreksi. Dette er fordi at anorektikere blir i større grad undervektige og får fysiske problemer som konsekvens av sin psyke. Unge og undervektige kan få hjerteproblemer, underernæring, mangelsykdommer, konsekvenser som til syvende og sist kan være dødelige. Unge med overspisingslidelse, bullemi, underspising el.l. er i større grad normal- til overvektige. Derfor er dette er en stor brukergruppe som trenger et større tilbud innenfor norsk helsevesen. De trenger samtalepartnere, og et lavterskel tilbud for en prat.

Psykologistudenter  

Hvert år blir det utdannet hundrevis av studenter som tar bachelor og mastere i psykologi. Dette er mennesker som ikke får godkjent profesjonen psykolog, og som heller ikke lett kan legge på en utdanning for å bli det. Det er en gruppe mennesker som bruker mange år av livet sitt på å studere adferd og kognisjon uten å kanskje få noe bruk for det i senere liv. Det er veldig vanskelig for både masterstudentene og bachelorstudentene å få relevant jobb etter endt utdanning. Her ser vi et stort potensiale, uten bruksformål. Og vi tenker vi kan gjøre noe med det.

En tjeneste?

Vi tenker det kunne vært spennende å utvikle en tjeneste som løser begge de tidligere nevnte problemene. Her har vi en gigantisk menge med barn og unge som trenger noen å snakke med, og vi har stor menge studenter med kompetansen til å hjelpe.

Gjennom å implementere en tjeneste inn på ungdomskoler i Norge dekker vi et stort behov for en spesifikk folkegruppe. Ungdomskoleelever er spesielt utsatt, og har et behov for folk å snakke med om sine følelser om seg selv og sin stadig endrende kropp. Hvis vi angriper ungdomsskolen, så kanskje vi kan bidra til å hindre mange unge i å utvikle store og vanskelige spiseforstyrrelser, samt hjelpe de som allerede har det.

Vår tjeneste går ut på å sette utdannede psykologistudenter på alle ungdomsskoler, gjøre elevene oppmerksomme på at det finnes noen å snakke med, og gi de nye veilederne de verktøyene de trenger for å hjelpe dem.

Presentasjon av merkevare

Vi lager en tjeneste som hjelper folk med å forstå sine egne følelser og gjør behandling av spiseforstyrrelser mer verdig.

Å være syk, er som å være inne i ditt eget univers. Et univers som er en del av den virkelige verden, men samtidig ikke tilgjengelig.

Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor man tar de valgene man gjør, hvorfor man ikke blir glad eller hvorfor man ikke bare kan spise litt ekstra. Hvorfor det gjør vondt eller hvorfor man ikke slutter å påføre seg selv smerte.

Det er når man endelig klarer å innse at dette ikke er slik det skal være, at forandring kan skje. Å akseptere at man trenger hjelp er et stort steg i riktig retning.

Hjelpen man får skal føles som en hånd å holde i. Behandlingen skal være verdig, og det skal oppleves overkommelig. Fordi det handler ikke om mat, det handler om å ha det bra med seg selv.

Vår visjon er at vi vil se enhver person bekjempe sine spiseforstyrrelser uten skam og uten ubehag.

Vårt verdiforslag er at vi skaper en mer verdig opplevelser for mennesker som søker hjelp, ved å la dem forstå og tilpasse sin egen behandling sånn at veien til å bli frisk er kortere. 

Vår posisjon er at brukeren skal føle at de har en venn som holder dem i hånda gjennom hele behandlingen. 

Våre kjerneverdier er at vi skal være tilstede, men ikke forstyrrende. Overkommelige, ikke overveldende. At vi skal være tilpasset, ikke diagnostiserende. Vi skal se deg, ikke diagnosen. 

Idémyldring og retning

I dag møttes vi 9 for å snakke gjennom gårsdagen og at vi egentlig ikke har landet på noe navn for tjeneste – som er vanskelig da vi ikke vet hva tjenesten riktig er enda. Vi vet hva slags verdier og hvilken visjon vi ønsker at den skal formidle, men det føles ut som vi flyr et fly vi ikke riktig klarer å lande. Derfor tok vi en runde hvor vi skisset ut ideer og la dem på midten av bordet når vi var ferdige, så kunne man ta andre ideer som lå der og fortsette på dem. Denne metoden bygger opp ideen på en interessant måte.

Etter at alle hadde tegnet ferdig snakket vi gjennom de ulike ideene og de andre kunne svare med “Ja og __” for å bygge videre på de positive sidene med ideen. Så skulle vi velge en ide hver og selge den skikkelig! Denne øvelsen var en god metode for å skape refleksjon rundt retningen videre. 

Området vi har valgt å ta for oss handler om noe som er veldig sårt og ofte skambelagt, vi må bevege oss varsomt – samtidig beveger vi oss i et åpent hav av et komplisert tema, og vi må passe på å ikke tråkke på våre egne tær. Per nå tenker vi at en komplisert løsning ikke er svaret på et komplisert tema, men at løsningen heller ligger i det enkle. Vi jobber med å finne ut av hva dette enkle kan være. Dagen har bestått av flere, men viktige og verdifulle diskusjoner. 

Før vi jobbet gjennom ideer jobbet vi videre fra gårsdagen. Navn og logo er det første brukeren møter, og det skal reflektere merkevaremodellen vi har jobbet med. I tilbakemeldinger kom det frem at det er en tynn linje mellom mekanisk og medisinsk, og varm og “alternativ”. Vi skal prøve å balansere på denne linjen for å fremstå troverdig. Dette er noe vi fortsatt jobber med å definere, og her føler vi at ordlyden kommer til å være viktig! 

Visuell Kommunikation

Hej måndag!

Idag har vi jobbat med visuell kommunikation med Vera Pahle. Vi startade dagen klockan 09:00 med att prata om vad ett namn kan betyda och hur det kan se ut. Vi fortsatte med gruppearbeid, i större grupper, i form av assosiasjonsøvelser där vi hjälpte varandra att skapa namn. 

Efter lunch mötes vi igen för att se på typografi. Nu sitter vi och formar lite logotyper och tänker på hur linjer och former påverkar hur saker blir läst med den lilla kontexten som blir given.