Race report - KRS Ultra 60km - 2016
En god uke er passert, og inntrykkene er nĂ„ endelig sortert. Det var Ă„rets fĂžrste store eventyr, sĂ„ dere fĂ„r bĂŠre over med meg - det er blitt et langt innlegg.Â
FÞrst og fremst - for en dag! SÞrlandet presenterte seg fra sin mest forfÞrende side, med bÄde blÞte konsonanter og stier, og ga oss forsmak pÄ bÄde sommer og kortbuksevÊr.
Kristiansand LÞpeklubb innbÞd til lÞpsfest, og for fÞrste gangs gjennomfÞring mÄ arrangementet kunne sies Ä vÊre en braksuksess. Hvis vi skal ta kritikken fÞrst: Alle lÞp har noen barnesykdommer, og for KRS Ultra var det etter hva jeg forstÄr ett enkelt lÞypeskille som sendte flere av oss opp i returtraséen uten Ä ha noen anelse. Vi opplevde bare at vi lÞp pÄ godt merket sti. Timingselskapet hadde noen tekniske problemet, det kan ikke arrangÞren klandres for, og kunne hendt hvilket som helst arrangement.
NÄr sÄ det er unnagjort er det pÄ tide Ä rose uhemmet! Det mÄ rettes en stor takk til blide funksjonÊrer og helproft opplegg fÞr og etter selve lÞpet. Spesielt teamene som foret oss pÄ returen ved Hommeren og BÄnetjÞnn gjorde en fantastisk serviceinnsats. FÞr jeg hadde rukket Ä trykke fÞrste krus med cola inn i fjeset, var drop bagen hentet for meg og pep-talken i gang ved Hommeren. Likeledes klarte funksjonÊrene ved BÄnetjÞnn med noen velvalgte ord Ä skru hodet mitt rett sÄ jeg skulle klare Ä skvise litt mer tempo ut av skrotten inn til mÄl.
ArrangÞren hadde teamet opp med Aquarama, som gjorde det lett for folk som ikke er lokalkjent Ä finne fram til bÄde nummerutdeling og startomrÄde. Vi bodde pÄ Scandic Bystranda, og hadde med det innendÞrs forbindelse til foajeen hvor registreringen, levering av drop bag og nervÞs venting foregikk. Pluss i slappfiskboka og ekstra komfortpoeng. Aquarama hadde tidlig frokostservering, og det var ogsÄ her satt opp en skjerm for live trackingsystem pÄ lÞpsdagen. StrÞmlinjeformet one stop shop med andre ord.
Litt generelt om lÞypen. I utgangspunkt sÄ er traséen ca 60km og 1961 hÞydemeter. Legger man inn litt uoppfordret befaring av terrenget kan man ogsÄ lande pÄ ca65km og 2250 hÞydemeter. For de som liker slikt, evt bare surrer seg bort litt. Underlaget er variert, og har bÄde sti, myr, trapper, blokkmark, svaberg, grusvei og enkelte asfaltstrekk. Litt for en hver smak med andre ord. ArrangÞren har trukket mye av det beste Kristiansand har Ä by pÄ ut av hatten, og lÞypen gÄr gjennom skog over utkikkspunkter, daler, parker og bystrÞk.
Skogen er typisk Ă„pen, jeg opplevde den som mest enten luftig furuskog eller hĂžy lĂžvskog. Sistnevnte var en virkelig godbit for en inngrodd Ăžstlending. HĂžy skog med varmekjĂŠre lĂžvtrĂŠr er ikke hverdagskost. . Jeg fĂžlte jeg lĂžp i et fredelig, mektig og gammelt terreng. Mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhĂžye trekroner gjorde et sterkt inntrykk.
Stigningene minner litt om Ä lÞpe pÄ tvers av geografien i Oslofeltet, det gÄr mye bratt opp og ned, og sÄ har man kosepartier pÄ topp av ryggene og nede i bunn mellom bakkene.
LÞypen er variert og vil gi alle lÞpere omrÄder der de kan briljere, uavhengig av hvilket underlag de er best pÄ.
 Nok om det nÄ. Over til the nitty gritty:
Vi ankom KRS fra OSL pÄ fredag etter en fin biltur i hva som opplevdes som tidenes regnskyll. Spiste burger pÄ veien, og hygget oss med snop. Fant fint frem til registreringen, hentet nummer og fikk vite at det var blitt tett pÄ hundre pÄmeldte. Kult!
Sjekket inn, sjekket Yr, la frem klÊr, fylte drikkeflasker, pakket drop bag, spiste litt pottis og drakk litt rehydreringsvÊske for Ä preppe med litt ekstra salt. Jeg var litt usikker pÄ om jeg skulle legge lÞpesekken i drop bag eller om ha den pÄ ved start. Lander pÄ Ä starte med sekk og ha ekstra flasker i dropbagen, ferdig fylt med sportsdrikk jeg vet jeg tÄler godt. Legger koffeinholdige chews i db ogsÄ sÄ jeg ikke skal fristes til Ä begynne Ä spise dem for tidlig og fÄ magebesvÊr. Planen er ta dem med videre etter maratonpassering ved Hommeren. I seng med sommerfugler i magen rundt kl.23
Vekkerklokke pÄ 06:20. Bort pÄ Aquarama for Ä spise frokost. Er litt uggen, men fÄr i meg en kaffekopp og litt musli. All de vanlige hyperkondertendensene er pÄ plass. Litt vondt her og litt vondt der, uff skal dette gÄ bra? Etter litt frem og tilbake lander jeg bekledningen. Det var kaldt pÄ morgenen, sÄ det skulle bli langermet, men i valget mellom ulltrÞye og jakke landet jeg pÄ trÞye i hÄp om at det skulle gjÞre meg minst klam. Ut fra hotellrom kl.07:30, leverer drop bag. Koser meg med spenningen fÞr lÞpet sammen Ingrid. Henter Tracker, setter mobil i flightmode for Ä spare batteri, og gÄr ut. Det er kaldt i skyggen, sÄ lÞperne stÄr som en pingvinflokk i solen 50m fra start. 3 min til start. SlÄr pÄ klokken, begynner Ä laste inn ruten. 1 min til start. Ikke ferdig med Ä laste inn. PANIKK aaaah! Panikken vinner, og jeg avbryter med Ä slÄ klokken raskt av og pÄ igjen. GPS - check! Yes! Og sÄ er vi i gang!
LÞpsgleden kommer skyllende over meg ut fra start. Mye fokus har gÄtt til dette lÞpet denne vÄren, og med det kommer jo ogsÄ en viss spenthet. Det er noe forlÞsende med Ä endelig vÊre i gang - nÄ skal det tas fatt pÄ eventyret!
Vi lÞper langs kai og elv oppover, gjennom et strÞk med sÞte trehus fÞr vi trekker opp i skogen. Bena er ikke helt vÄkne, de er seige og pusten er litt tyngre enn den burde. Men hva gjÞr vel det pÄ solskinnsdag som denne? NÄlebelagt single track under fÞttene, og duften av solvarm bark i nesen.
digg! Digg! DIGG!
PrÞver Ä vÊre flink Ä spare pÄ kreftene, men samtidig posisjonere meg med noen jeg tror kommer til Ä lÞpe i mitt tempo. Det er en lang dag jeg har foran meg, og litt selskap er ikke Ä forakte. Planen er en kontrollert gjennomfÞring, en kvalitetsÞkt fÞr EcoTrail 80km. Distansepers blir det uansett i dag nÄr jeg gjennomfÞrer. Det eneste jeg har Ä sammenlikne med i forhold til hva jeg kan forvente av tid i skoene er NUC 54. Ca like mye stigning, og NUC har en del mer av det mest tekniske, men er ogsÄ en mil kortere enn hva jeg ender opp med Ä skulle lÞpe.
LĂžper litt med Leif Abrahamsen (@ultraleif) som har gjort det jeg ikke turte - legge sekken i dropbagen og lĂžpe med gel i lomma.
Solen er kommet opp, og det er omtrent ved 9 km at jeg hiver trÞyen i sekken. En annen ting som skjer sÄnn ca ved 9 km er at puljen jeg ligger i gÄr rett vest. Det vil si, vi lÞper vestover i et stidele hvor vi Þyensynlig skulle ha lÞpt nord og Þst, slik at vi hadde kommet ned til Otra igjen. Vi lÞper pÄ hva vi oppfatter som fint merket sti, men da i retning sÞr (som jeg ikke hadde fÄtt med meg) fÞr vi blir snudd. En lokal lÞper pÄpeker at dette mÄ vÊre returslÞyfen - vi skal jo vitterligen nordover pÄ nÄvÊrende tidspunkt, sÄ dette mÄ vÊre feil. Slik logikk gÄr det jo ikke an Ä krangle med, selvom det er kjipt Ä ha lÞpt et fint parti med god driv, og sÄ mÄtte snu. Jeg hadde rukket Ä komme sÄ langt som til opp i heiene etter BjortjÞnn, fÞr vi vendte. Om ikke annet sÄ er det hyggelig Ä ha en rendezvous med flere kjente instafjes som sprekingparet Marit (@mallemor0908) & Nikolai (@runningman80) pÄ vei ut igjen.
Â
Uansett sÄ drar vi nordover igjen. Nok en gang fÞlger vi returslÞyfen, men siden vi ikke visste hvor vi hadde lÞpt oss ut, visste vi heller ikke at vi var pÄ vi ville veier denne gangen. Vi drar gjennom fin og luftig skog, vÄte partier med jordluktende gjÞrme og bratte stisegmenter med store mengder sten. Pytt sann - dette greier jeg Ä lÞpe inn - ingen grunn til bekymring. En skokk av oss, blide lÞpere med en misjon om Ä lÞpe inn det tapte, spruter ut av skogen og renner ned den bratte bakken til boligomrÄdet ved Gangdalsveien. Der stÄr det en funksjonÊr som kan melde at vi har lÞpt feil. OK det visste vi. Han sier sÄ at vi skal ut pÄ hovedveien, og sÄ til venstre. Vi fÞlger merkingen ut til hovedveien, men tar vi venstre der sÄ havner vi sÞrover igjen. Det gir ikke mening. BÞlingen som kom ut av skogen splittes, noen blir stÄende i det noen andre og jeg drar nordover.
Resonnomentet gikk som fĂžlger:
1) sÞrlendingen som snudde oss i skogen foreslÄr det virker som rett vei. (godt nok for meg egentlig)
2) Det er mot nord og ikke mot sĂžr.
3) Det er merket med bĂ„nd. (PĂ„ dette tidspunktet vekker ikke dette sĂ„ mye tillitt, da vi kan fremdeles vĂŠre helt pĂ„ bĂŠrtur. (hvilket vi faktisk var)).Â
Som glad laks pĂ„ vei oppstrĂžms dundret vi videre, og hadde rukket Ă„ komme opp til Fiskevann fĂžr en av lĂžperene ringer opp lĂžpsleder og hĂžrer om vi er pĂ„ rett vei. Neida! Det var vi ikke gitt.  Ikke mye Ă„ gjĂžre med det, men nĂ„ fĂ„r vi litt omdirigering per telefon sĂ„ vi kommer ut av merket lĂžype og kan fĂžlge veien et lite stykke. Ved Ăvre Strai dukker det opp bĂ„nd igjen, og vi er pĂ„ samme trasĂ© som vi skulle vĂŠrt, og er pĂ„ vei inn mot fĂžrste sjekkpunkt ved Hommeren. Det er varmt og jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med sekken. Skulle vĂŠrt pĂ„ sjekkpunktet ved ca 11.4 km, men drar rett gjennom omtrent samtidig med at klokken runder 18 km.
Km 19 - 29,5
Har brent godt med krutt fra 11 til 18km, og det er ennĂ„ noen lettlĂžpte km sĂ„ jeg dunker pĂ„ for Ă„ spise inn litt av det tapte. Det gjelder Ă„ lĂžpe raskt der det koster lite ;) Vi krysser Otra pĂ„ en festlig hengebro, som begynner Ă„ danse voldsomt nĂ„r vi er tre lĂžpere pĂ„ den. LĂžpingen utgĂ„r, og kappgangen iverksettes til vi er pĂ„ den andre siden. Vi lĂžper langs bilveien, og omtrent 5 meter etter skiltet "LĂžp pĂ„gĂ„r - Vis hensyn" kommer det en drittsekk i sĂžlvfarget Golf og sneier oss, til tross for at det er et rett og oversiktlig strekke, ingen motgĂ„ende trafikk, og vi ligger pĂ„ utsiden av hvit sperrelinje. Dust. Strekket langs veien er imidlertid kort, og rett opp i hĂžgget fra der vi forlot veien er det en familie med 2 barn som tar dagen i solen. De har funnet frem norske flagg, har skrevet heiarop pĂ„ asfalten med kritt og heier entusiastisk i det vi passerer. All misnĂžyen over bilisten var borte pĂ„ et Ăžyeblikk, og det er med et stort glis om munnen at jeg tar fatt pĂ„ bakken opp bak huset. Det som var et stĂžrre felt, har nĂ„ kokt ned til 2. En trivelig fyr som heter Kim, og meg selv. Vi tar til oss litt nĂŠring mens vi gĂ„r sportmannsgange opp bakken. (Norsk treningsutrykk som er sĂ„ gammelt at det gir hele 0 treff pĂ„ Google i skrivende stund. Litt tĂžffere uttrykk enn power walk eller hva?)Â
NÄr vi fÞrt snakker om Kim. Kim er en kul kar. Takk for turen - du er en fin fyr, og hvis dere blogglesere noen sinne skulle trenge en Ä lÞpe dere bort med rundt Kristiansand, sÄ kan jeg anbefale Kim.
Litt etter Hommeren kom vi til lÞypeskillet. Her sÄ vi begge de merkede stier, og kom oss inn pÄ den 3 mil lange slÞyfen som tar oss tilbake til Hommeren. Score! Endelig 100% trygg pÄ at jeg er pÄ rett spor! Jeg kan begynne Ä tenke for alvor pÄ hvor jeg er, og hva jeg skal jobbe med. Det er noen bra rygger vi skal opp og ned, og de kommer til Ä kreve mye krefter og vÊske av meg. I vesten har jeg min vanlige blanding av nÞtter og tÞrket frukt, noen energibarer, 1 flaske vann og 1 flaske sportsdrikk med salter og karbohydrater. Jeg har som regel at jeg prÞver Ä ta til meg litt hvert 30.min pÄ langlÞp. Det er bÄde for Ä holde energitilskuddet jevnt, men ogsÄ for Ä ha noe Ä se frem til nÄr ting suger. Det gjelder Ä ha noen triks mot bÞlgedalene, for de kommer til Ä komme. Denne dagen var ernÊringsmessig litt vrien. Standardmodellen med nÞtter og tÞrket frukt passet ikke dagsformen overhode. En munnfull, og jeg kjente at det kom til Ä resultere i kvalme. Energibarer var hakket bedre, men sÄpass lite innbydende at jeg spiste musebiter og tok til meg omtrent 1/10 av karbohydratene jeg hadde planlagt.
PÄ veien lÞper vi forbi flere kjentfolk - et godt tegn - vi er altsÄ pÄ rett vei! En flyby High 5 med Lise (@maratonmamma) og Anita (@anitaoy)
Vi drar opp over mot SkrÄstadvarden i flott skogsterreng, og vi lÞper sÞrover. Vi farer over hÞydedrag, og pÄ ett punkt kommer vi opp og ut av skogen, renner over noen sva - og der bretter furukronene seg tandert tilbake for Ä avslÞre en majestetisk utsikt. Som om berget henger i luften lÞper vi langs en rollover, som for alt jeg vet, stuper rett ned i havet.
 Livet er i grunn greit pÄ turen fra Hommeren med de 430+/420- hÞydemeterene til vi er kommet ned til neste sjekkpunkt GrÞnn slette etter en drÞy mil. Der er det et trivelig mannskap ved et parkbord som tilbyr alt hva hjertet skulle begjÊre av mat. Jeg myrder et krus Cola, tar en banan og fyller vann pÄ flaskene, fÞr Kim og jeg drar videre.
Vi er ferdige med den fĂžrste av to store stigninger, og lunter vel fornĂžyde med det videre. Vi drar nord-Ăžst i retning av lĂžypens Ăžstligste punkt. Dette er et lettere segment av lĂžypen. MisforstĂ„ meg rett, det er fremdeles ca 410+/420- hĂžydemeter pĂ„ en knapp mil, men stigningene veksler mer, sĂ„ det er mer opp og ned, enn opp opp opp og ned ned ned. Like fullt er det her jeg kommer til Ă„ slite som verst. Jeg svetter som en gris, og har plĂžyet gjennom mange flasker vann. Jeg hadde med meg sportsdrikk ut fra Hommeren, men har lĂžpt uten saltholdig vĂŠske en god stund.  Rett fĂžr mine 38 km kom konsekvensene av mangelfullt nĂŠringsinntak. Vi skal opp en siste kneik, fĂžr vi kan slippe oss ned igjen til vannstasjonen ved sjekkpunkt Sagaveien. Jeg er tom for karbohydrater kjennes det ut som. Musklene er sure. Veggen man gjerne mĂžter i maraton rett fĂžr 30km manifesterte seg som en altoverskyggende selvkonstruert klagemur pĂ„ vei opp bakken. Moralen gĂ„r i dĂžrken, og det er som om det eneste som mangler er solformĂžrkelse, sludd, fiskeslo og kanskje noen borrer i hĂ„ret. Da gjelder det Ă„ ha roen. Jeg er forberedt. Kroppen er forberedt. Det kommer til Ă„ gĂ„ over. Se deg rundt - DETTE ER JO FANTASTISK! Dette gĂ„r over og det er kort greit bare Ă„ mĂ„ke pĂ„ sĂ„ kommer det til Ă„ gi seg. Enten fordi det gĂ„r over, eller fordi du kommer til mĂ„l.Â
Turen gir meg regelrett bank nÄ. Men det er jo strengt tatt grunnen til Ä gjÞre dette. Ikke for Ä fÄ bank som sÄdan. Ikke fordi jeg nyter Ä ha det vondt, men jeg nyter Ä kjenne at kroppen omdisponerer og finner en lÞsning. Jeg nyter Ä kjenne fÞlelsen av at jeg - mitt bevisste meg - klarer Ä ta en pragmatisk innstilling til det hele, og snakke den mentale sutrekoppen til fornuft. Jeg nyter fÞlelsen av Ä fortsette der hvor jeg selv synes at det drÞyt. Jeg nyter Ä kjenne at jeg har forberedt meg, at jeg virkelig settes pÄ prÞve, at bakkene knekker meg hvis jeg bare lar dem, men at jeg kan koble det ut til fordel for det fine jeg opplever rundt meg. At kroppen tillater meg.
At jeg fÄr gli rundt i skogen naken.
Ikke naken i klesveien, men naken i den forstand at det er kimen i meg som er her. Jeg er tilstede. Her. NĂ„. Hvert skritt kommer til Ă„ gjĂžre litt vondt mot slutten av lĂžpet, men pĂ„ en bisarr mĂ„te blir det allikevel en fin opplevelse - man opplever hvert skritt. Du registrerer roten du trĂ„kker pĂ„, du kjenner den Ăžkte friksjonen i det rue, tĂžrre svaberget. LĂžpeglede, kjĂŠrlighet og naturglede konsentreres til en deilig suppe, og blir en for meg meget rĂžrende opplevelse. En drĂ„pe samler seg i Ăžyekroken til og med nĂ„ nĂ„r jeg i skrivende stund nĂ„r jeg nĂ„ gjenopplever det. Mens jeg lĂžper fĂ„r jeg en tĂ„re kanskje mest av takknemlighet, men ogsĂ„ av kjĂŠrlighet til de som stĂ„r meg nĂŠr, av en fĂžlelse av storhet i omgivelsene rundt meg, av smerte og ikke minst av en fĂžlelse av Ă„ vĂŠre bĂ„de mektig og ubetydelig pĂ„ en og samme gang.Â
Jeg tvinger i meg litt mat, og ting slipper heldigvis litt pĂ„ vei ned til vannstasjonen. Jeg har imidlertid tiltagende kramper i forsiden av leggen som kommer nĂ„r jeg lĂžper nedover. (Rart sted Ă„ fĂ„ kramper forresten. FĂžrstegangsopplevelse for min del.) Kim sponser meg med en salttablett, og livet blir raskt mye bedre. Vi fyller vann fra dunkene som stĂ„r fremme, og kommer oss raskt videre.Â
Vi skal nÄ opp over Slettehei, og drar oss vestover igjen. Den store stygge stigningen #2 er pÄ menyen, og ogsÄ Kim kjenner pÄ livet nÄ. Stigningen opp er hard, og vi mÞter en blid SÞrlandsherre som etter hva jeg forstÄr er ute pÄ sin fÞrste ultra. Han hadde tatt feil i et stikryss og kommer inn rett bak oss mens vi jobber oss oppover.  PÄ vei ned pÄ andre siden er ogsÄ Kim tom.  Jeg gir ham en energibar, og vi lunter avgÄrde litt roligere for Ä spise. SÞrlendingen hadde krampe, sÄ han ga gass og dro ifra. En respektabel strategi, for all del, men for meg en noe uvanlig innfallsvinkel til kramper :)
Turen ned mot Hommeren slipper seg i to terrasser, sĂ„ hamringen i lĂ„rene avbrytes av et fint parti hvor det gĂ„r litt opp og ned, fĂžr vi igjen slipper oss nedover. Vi plukker jevnt rygger, og ankommer Hommeren i fint driv. Jeg plukker litt fra matbordet og graver i dropbagen, mens Kim tar seg videre.Â
Jeg surrer litt pÄ Hommeren, og fÄr ikke med meg power gums pÄ vei ut. Det var en bommert, for litt koffein hadde nok gjort susen. Jeg opplever som terrenget umiddelbart etter Hommeren som lettlÞpt. Det er bilvei, grusvei og bred sti. Vi tar opp i skogen og kommer etterhvert inn pÄ Fiskevann fra nordsiden. Her lÞp jeg meg feil en gang tidligere pÄ dagen, sÄ jeg er nÄ pÄ kjent grunn. Det gÄr bra unna ned til Strai, og jeg kjemper meg i sneglefart opp bakken som vi hadde dundret sÄ flott ned 40 km tidligere. Vi tar oss nÄ inn i Bymarka igjen. Oppe pÄ det hÞyeste punktet mÞter jeg en entusiastisk gjeng med lÞpere i motgÄende retning. "Nei f.... heller" tenker jeg, og antar automatisk at jeg har bommet pÄ stivalget igjen og mÄ snu nok en gang. De kan tvert i mot fortelle at jeg er pÄ rett vei, og at det ikke er mer enn en enkelt kneik igjen til jeg kommer opp pÄ Ravneheia. De heier entusiastisk, og roper "lÞype" innover i skogen. Jeg kan ikke noe for det, men opplever det som en stor godhet, og blir nok en gang meget beveget der jeg springer gjennom skogen.
Ved ca 59km har vi en flott nedstigning til Ravnedalen. Traséen klamrer seg pÄ utsiden av berget til den kommer inn pÄ en sÊrdeles sjarmerende stentrapp som snirkler seg ned i et skar mellom store bratte mosekledde sva. Selve Ravnedalen er en gammel landskapspark, og vi lÞper en liten runde rundt uteservering, skulpturer, fin rhododendron og store prydtrÊr fÊr vi tar en trapp opp og ut i retning av BÄnetjÞnn. Jeg ankommer sjekkpunkt BÄnetjÞnn rett etter passerte 60km.
Super service pÄ sjekkpunktet. FÄr pÄfyll i flaskene, gode ord til Ä skru rett hodet til, og veianvisning for Ä komme pÄ rett spor ned i sentrum. LettlÞpt grusvei oppe i bymarka. MÞter pÄ en og annen lÞper fra de andre distansene. Blide folk som jevnt over har hatt en god dag virker det som. Kommer ned pÄ asfalten. Har gangsÄr i lengderetningen mellom tÄballene kjenner jeg. Det er jo alltid litt dritt, men annet kan jo ikke forventes etter mer enn 5 timer med vÄte sko. Jeg er bak antatt skjema, og hÄper at Ingrid ikke har ventet lenge og blitt kald. Selvom det er pÄ dette stadiet at det er dumt mtp sjanse for skader Ä gi gass, klemmer jeg til litt pÄ slutten. Asfalten er hard, og nÄ vil jeg i mÄl.
MĂ„lgang med lettelse, glede og generelt god stemning. Musikk, folk, chips, cola og appelsin. Wee! Danser meg ut av skoene fĂžr jeg frĂ„tser i godsakene. Euforisk Ă„ kjenne gress mellom tĂŠrne. Takker Kim for turen - han hadde en kjempeavslutning fra Hommeren. Legger meg ned litt med bena hĂžyt innimellom at vi heier folk i mĂ„l.Â
Henger med Ingrid i mÄlomrÄdet. Det er godt Ä vÊre tilbake til henne. Ingrid er topp, og jeg er forelsket.
Drar inn og dusjer pĂ„ hotellet, fĂžr vi gĂ„r ut for Ă„ heie Leif i mĂ„l. Leif hadde trolig dagens lengste  60km i distanse, der Lise fikk mest valuta for pengene hva angĂ„r minutter.Â
Se andre om KRS Ultra her:
Lise Lysfjord
UltralĂžperne (Anita & Leif)
Kondis
KRS Ultra pÄ Facebook
Ultranaiv (Stig Helge Westerheim)
