#runnersno

Først av alt - godt nytt år på veldig etterskudd!

Det har vært stille i krokene i det siste, og da har jeg endelig fått tid til å skrible litt også.  Siden jeg har en hang for de kronologiske forløp så tenker jeg like gjerne å ta for meg året som gikk månedsvis, men først litt generelt om sesongen som gikk.

2016 var den første sesongen hvor primærmålet mitt har vært å løpe ultraløp i terrenget. Etter en fantastisk opplevelse i 2015 med NUC54, så var det åpenbart for meg at det å løpe så kvalmen tar deg i 10km, for meg medfører større skaderisiko, og ikke minst en litt annenrangs opplevelse til sammenlikning med å gli gjennom skogen i en hel dag. Et mål var å løpe 3 stk, slik at jeg kunne bestille Hytteplanken. Et mål nummer to var å gi NUC en ny visitt, fortinnsvis 54km versjonen. Et tredje mål var å løpe 200km i måneden i snitt. For min del så er det tilstekkelig til at jeg kan fullføre løp uten å herpe meg, og ikke så mye at det ødelegger ekteskapet eller jobb heller. En balansegang som så ut til å funke fint frem til sommeren. Mer om det følger:

 Januar - 200,15km  I januar hadde jeg akkurat fått vite at jeg kanskje skulle bli pappa, jeg fikk løpt noen fine rygger i Uvdal, og i mitt andre liv ble jeg partner i selskapet jeg jobber i. En måned ikke helt uten høydepunkter med andre ord. 

Winterrunning! // Vinterløping! #🏃🏻🇳🇴 Tilbakeblikk til helgen ☺️👌 #kondisno

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb)

Februar - 202,5km  Februar bød i starten på mye mølleløping, men også de første back to back langturene. Disse ble lagt til etter jobb, i snøen på mer eller mindre oppløpet single track stier i marka. Husker et litt overraskende møte med bror elg ved Ullevålseter, og at det fremdeles var bra med rim i skjegget. 2 års bryllupsdag, og generelt god stemning.

31km/815m elev gain. Snowy trails, roads and a climb up the local alpine slope. // #mandagsmila x3 i dag! God blanding av sti, grusvei, slalombakke og asfalt😁 Bogstad - Brunkollen - Sørkedalen - Opp Wyller - Mærradalen - Fossum #🏃🏻🇳🇴 #expandyourplayground @salomon_norge

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb)

  Mars -189,95km Mars bød på flere langturer, mer b2b og oppkjøring for alvor til KRS Ultra. Panikken slo for alvor inn, da det var mindre enn 30 dager igjen til vårsleppet. Årets første uke med mer enn 70 km helt på tampen av måneden. Fikk til å løpe litt rygger i vinterfjellet denne måneden også!

Running ridges! #🏃🏻🇳🇴 #expandyourplayground #embracethespace @epictrailrunning

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Mar 20, 2016 at 1:26pm PDT

 April - 202,26km April var vårslepp på mange fronter.

Edvard (@edvardsem) hamret inn en solid halvmaraton i Holmestrand, og satte en særdeles respektabel PR på 1:22:25. 

Fruen og jeg hadde en superfin biltur til Kristiansand, og jeg fikk løpt sesongens første ultra 9.april. KRS Ultra var en superfin opplevelse, og et løp jeg varmt kan anbefale alle og enhver. Mye opp og ned i forhold til  at det er 60km, men fremdeles ikke helt alpetendenser. Årets første varme løpetur utendørs for min del. Lavt volum resten av måneden, en langtur, ellers restitusjon og nedtrapping ned mot neste langløp.

 Mai - 222,07km Løper EcoTrail traseen over 2 dager første helgen i mai. I retrospekt en dårlig plan å gjøre det så tett på løpet - kjente jeg var litt i overkant skuffet over mange av arrangørens veivalg, og var litt negativ i hodet til traséen når løpsdagen kom. Det er lite sti, og mye (skikkelig mye) vei. Etter å ha løpt litt forskjellige løp, skjønner jeg nesten ikke at de i det hele tatt kaller det "Trail". Vel egentlig skjønner jeg jo det: asfaltjagerene hadde vel fått raceflatsene sine på tvers i halsen på en del av segmentene, men like fullt... litt skuffet. At jeg åpnet for hardt og sprakk greit mot slutten har trolig også farget opplevelsen. Jeg tenker derfor å gi løpet en sjanse til, for at det skal få en rettferdig vurdering. Skal ikke stå på meg når løpet bokstavelig talt går i egen bakgård ;)

Ellers var mai uten de store overraskelsene, men med deilig varme og til og med gryende badetemperatur. 2 av sesongens 3 planlagte ultra var unnagjort og livet smiler!

 Juni - 170,11

Juni bød på årets første nedtur. Jeg hadde trent og gledet meg til Lysefjorden inn. Av ulike grunner fikk jeg ikke til å delta i 2016. Skuffa!

Juni bød også på flere godbiter, deriblant badevann!

#løpeglede ! Fra gårsdagens kveldstur. Grus, sti og badings. 🌲🏃🏻💦🏊🏻🌲 Badathlon anyone? // Last nights 10km run. Summer popped by to say "Hello!" and I'm finally back home to my local woods. Gravel, dirt and a little swim on the way back. Weather forecast for the weekend is good so I'll do it all again 😂 #TGIF #🏃🏻🇳🇴

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Jun 3, 2016 at 5:41am PDT

  Etter egen terminliste skulle neste ultra løpes 26.06 - Romeriksåsen På Langs 50km. Jeg har hatt lyst til å løpe RPL i et par år nå, og var på nippet til å få det til i 2015, men så kom det ting opp som gjorde at det ikke lot seg gjøre.  Planen var å ha 4 uker til å restituere og preppe etter EcoTrail, for så å gi jernet på RPL.

Imidlertid kom det en hyggelig invitasjon fra Magnus (@the_magster) til å krasje med ham og slenge meg på en ultra til, og etter litt tid i tenkeboksen løp jeg Ultrabirken 11 juni. Det var et avvik fra plan, og kun 14 dager etter Ecotrail, noe som kunne ha fått fatale konsekvenser. Om enn litt seig så var kroppen grei nok til å være med på leken, og det hele var en av de fineste løpsopplevelsene jeg hadde i fjor. Flott åpent fjellterreng, og rullende rygger med god oversikt over stien. Tilgjengelig gps fil for klokke og allting, gode mat og drikkestasjoner, og helproffe rammer. Hva er det å ikke like?

#mandagsmila ble mimremandag etter helgens stifest! Ikke verdens tøffeste trasé, men utrolig morsom og mer enn tøff nok for meg i den formen jeg var i. Det er det første Birken arrangementet jeg er med på, og jeg er forbauset over hvor lite kommerst ultra'en fremstod. Hadde mange fordommer mot Birken som ble tilbakevist. Én ting ble imidlertid bekreftet - de er vant med å arrangere og logistikken har de nailet. Moro for unga! // Glimpses from Saturday's trail party! This was the first time Ive competed in any of the Birken events, and I'll have to admit that I've had many of my prejudices proved wrong. Big fun! Loved the energy when we connected with the runners who ran the shorter races! Such a boost on the final stretch 👌👍😀 #🏃🏻🇳🇴

A video posted by Lett På Labben Club dEndurance (@lettlabb) on Jun 13, 2016 at 12:46pm PDT

Tilbake til RPL - nok en flott opplevelse. Vi ble skysset med buss ut langs motorveien, og sluppet av i veikanten langt ute i hutiheita. Der var det en skogsbilvei, et viltgjerde, en saueflokk og en flokk ultraløpere. God tur tilbake til sivilisasjonen!

Skal du debutere på ultradistanse og vil ha en smakebit på hva et fint ultra kan være, så kan jeg glatt anbefale RPL. Godt og skånsomt underlag, variert terreng skikkelig dropbag service (ikke bagasjeoppbevaring i målområde som på EcoTrail, men en faktisk dropbag underveis i løpet)

 Juli - 74,71km I starten en måneden løp Conrad (@conerdigg) og jeg Fagervann Opp. Dette er ett av de 5 løpene i motbakkekarusellen i Maridalen, og også et segment av EcoTrail 80km traséen. Det fine er at du ender på Fagervann, så etter å ha kommet opp og i mål er det bare å fortsette 20 meter - plopp - badings fikset! I 2016 tok turen meg opp 16:53, mot 16:14 året før - så ingen PR der. Ikke vært mye motbakkeløping på meg denne sesongen ettersom fokuset har vært langløp, så hverken skuffet eller overrasket. Det bekrefter i alle tilfeller at “train as you fight” fremdeles er i aller høyeste grad gjeldende.

Utover det var juli starten på sommerferie, og fruen og jeg la ut på en liten turne langs norskekysten. 

Etterslekten var på vei og det var på tide for oss å sikre litt “oss-tid”. Neste anledning kommer nok for alvor ikke før om en 10-15 år, så det gjaldt å koste på seg litt ekstra kos, dog ikke lenger unna sykehuset enn at madamen klarte å sove godt om natten.

Løping ble satt til side, og jeg tenkte at det ikke skader å slippe seg ned innimellom.  

 August - 85,99km

Pappa! ‘Nuff said:)

 September - 56,25km (!)

Fikk vond i foten av å ikke løpe. Småbarnsliv og skade gjorde dette til en løpemessig dårlig måned, men fytti så moro det er med en liten gutt :D Løpsplanlegging i full gang.

 Oktober - 135,24km

Mye stress på mange fronter og dårlig samvittighet for å være for lite tilstede som far, for lite trening, og for liten avlastning for konemor. Tok meg litt sammen løpsmessig, og fikk bygget litt overskudd, hvilket bedret alt det overnevnte. Barteløpsplanleggingen tar av for alvor.

 November - 55,88km (!!)

Løpsloggen varsler krise i leiren, men det viser seg bare å være starten på noen sørgelige måneder.

Månedens høydepunkt er definitivt at Barteløpet går av stabelen for andre gang. Vi samler inn litt over 37500 NOK til Movember i løpet av en formiddag. Det er ganske tøft! Fantastisk innsats av Cecilie (@cecise3), Ingrid (med lille kubben)(@ingridbilde), Edvard, Harald (@haraldsundgotborgen), Mindaugas(@Mindaugaslukauskas) og et hyggelig nytt bekjentskap i Fru Skille (@fru.skille). Nytt av året var at det er et par driftige kvinner som har hevet seg med i Trondheim, og arrangerer løp der også. Bente (@bentasil), Ane (@kokkejakkeogsportsbh) og Thea (@theabjoll) sørger for en glimrende gjennomføring i Bartebyen. (Hvor er nå Bergenserene og Tromsøværingene i det hele? Noen som kjenner seg kallet for å lage fest i 2017?)

Tusen takk til alle som var med på å sette fokus på menns helse, løp for en god sak og i sum gjorde gårsdagen til en fest! @mindaugaslukauskas har tatt noen flotte bilder som dere nå finner på http://www.bartelopet.no/bilder2016/ 😀 #barteløpet #movember #funrun #runformenshealth #fuckcancer

A photo posted by 〰 Barteløpet 〰 (@bartelopet) on Nov 6, 2016 at 6:03am PST

 Desember - 54,98km (!!!)

Foten er fremdeles en liten vriompeis, og når man topper det hele med influensa så blir resultatet som sørgeligst. Tar en tur på NIMI for å utrede, etter at hvile og styrke er prøvd ut. Får time til MR først i januar. Julen tilbringes uten mulighet til å løpe, og skiføret uteblir også. Sørgelig saker sånn sett, men god familietid og fin anledning til refleksjon.

 Året oppsummert - hva klarte jeg, og hvor feilet jeg?

Jeg fikk inn 4 ultra i 2016. Det var bankers. Hytteplanken har utgått, så den får jeg aldri, men Kondis har etablert Ultrafatet. Det duger bra nok for meg :)

NUC - Når måneden kom hadde også puddingen gjort sitt inntog, og jeg var helt ute av form etter en sommer med slaraffenliv. Litt skuffet, men tror det var en god vurdering å stå over i 2016, for heller å komme sterkere tilbake senere.

En god uke er passert, og inntrykkene er nå endelig sortert. Det var årets første store eventyr, så dere får bære over med meg - det er blitt et langt innlegg.  Først og fremst - for en dag! Sørlandet presenterte seg fra sin mest forførende side, med både bløte konsonanter og stier, og ga oss forsmak på både sommer og kortbuksevær.

Kristiansand Løpeklubb innbød til løpsfest, og for første gangs gjennomføring må arrangementet kunne sies å være en braksuksess. Hvis vi skal ta kritikken først: Alle løp har noen barnesykdommer, og for KRS Ultra var det etter hva jeg forstår ett enkelt løypeskille som sendte flere av oss opp i returtraséen uten å ha noen anelse. Vi opplevde bare at vi løp på godt merket sti. Timingselskapet hadde noen tekniske problemet, det kan ikke arrangøren klandres for, og kunne hendt hvilket som helst arrangement.

Når så det er unnagjort er det på tide å rose uhemmet! Det må rettes en stor takk til blide funksjonærer og helproft opplegg før og etter selve løpet. Spesielt teamene som foret oss på returen ved Hommeren og Bånetjønn gjorde en fantastisk serviceinnsats. Før jeg hadde rukket å trykke første krus med cola inn i fjeset, var drop bagen hentet for meg og pep-talken i gang ved Hommeren. Likeledes klarte funksjonærene ved Bånetjønn med noen velvalgte ord å skru hodet mitt rett så jeg skulle klare å skvise litt mer tempo ut av skrotten inn til mål.

Arrangøren hadde teamet opp med Aquarama, som gjorde det lett for folk som ikke er lokalkjent å finne fram til både nummerutdeling og startområde. Vi bodde på Scandic Bystranda, og hadde med det innendørs forbindelse til foajeen hvor registreringen, levering av drop bag og nervøs venting foregikk. Pluss i slappfiskboka og ekstra komfortpoeng. Aquarama hadde tidlig frokostservering, og det var også her satt opp en skjerm for live trackingsystem på løpsdagen. Strømlinjeformet one stop shop med andre ord.

Litt generelt om løypen. I utgangspunkt så er traséen ca 60km og 1961 høydemeter. Legger man inn litt uoppfordret befaring av terrenget kan man også lande på ca65km og 2250 høydemeter. For de som liker slikt, evt bare surrer seg bort litt. Underlaget er variert, og har både sti, myr, trapper, blokkmark, svaberg, grusvei og enkelte asfaltstrekk. Litt for en hver smak med andre ord. Arrangøren har trukket mye av det beste Kristiansand har å by på ut av hatten, og løypen går gjennom skog over utkikkspunkter, daler, parker og bystrøk.

Skogen er typisk åpen, jeg opplevde den som mest enten luftig furuskog eller høy løvskog. Sistnevnte var en virkelig godbit for en inngrodd østlending. Høy skog med varmekjære løvtrær er ikke hverdagskost. . Jeg følte jeg løp i et fredelig, mektig og gammelt terreng. Mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhøye trekroner gjorde et sterkt inntrykk.

Stigningene minner litt om å løpe på tvers av geografien i Oslofeltet, det går mye bratt opp og ned, og så har man kosepartier på topp av ryggene og nede i bunn mellom bakkene.

Løypen er variert og vil gi alle løpere områder der de kan briljere, uavhengig av hvilket underlag de er best på.

 Nok om det nå. Over til the nitty gritty:

  Pre race:

Vi ankom KRS fra OSL på fredag etter en fin biltur i hva som opplevdes som tidenes regnskyll. Spiste burger på veien, og hygget oss med snop. Fant fint frem til registreringen, hentet nummer og fikk vite at det var blitt tett på hundre påmeldte. Kult!

Sjekket inn, sjekket Yr, la frem klær, fylte drikkeflasker, pakket drop bag, spiste litt pottis og drakk litt rehydreringsvæske for å preppe med litt ekstra salt. Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge løpesekken i drop bag eller om ha den på ved start. Lander på å starte med sekk og ha ekstra flasker i dropbagen, ferdig fylt med sportsdrikk jeg vet jeg tåler godt. Legger koffeinholdige chews i db også så jeg ikke skal fristes til å begynne å spise dem for tidlig og få magebesvær. Planen er ta dem med videre etter maratonpassering ved Hommeren. I seng med sommerfugler i magen rundt kl.23

 Løpsdagen:

Vekkerklokke på 06:20. Bort på Aquarama for å spise frokost. Er litt uggen, men får i meg en kaffekopp og litt musli. All de vanlige hyperkondertendensene er på plass. Litt vondt her og litt vondt der, uff skal dette gå bra? Etter litt frem og tilbake lander jeg bekledningen. Det var kaldt på morgenen, så det skulle bli langermet, men i valget mellom ulltrøye og jakke landet jeg på trøye i håp om at det skulle gjøre meg minst klam. Ut fra hotellrom kl.07:30, leverer drop bag. Koser meg med spenningen før løpet sammen Ingrid. Henter Tracker, setter mobil i flightmode for å spare batteri, og går ut. Det er kaldt i skyggen, så løperne står som en pingvinflokk i solen 50m fra start. 3 min til start. Slår på klokken, begynner å laste inn ruten. 1 min til start. Ikke ferdig med å laste inn. PANIKK aaaah! Panikken vinner, og jeg avbryter med å slå klokken raskt av og på igjen.  GPS - check! Yes! Og så er vi i gang!

  Km 0-18

Løpsgleden kommer skyllende over meg ut fra start. Mye fokus har gått til dette løpet denne våren, og med det kommer jo også en viss spenthet. Det er noe forløsende med å endelig være i gang - nå skal det tas fatt på eventyret!

Vi løper langs kai og elv oppover, gjennom et strøk med søte trehus før vi trekker opp i skogen. Bena er ikke helt våkne, de er seige og pusten er litt tyngre enn den burde. Men hva gjør vel det på solskinnsdag som denne?  Nålebelagt single track under føttene, og duften av solvarm bark i nesen.

digg! Digg! DIGG! Prøver å være flink å spare på kreftene, men samtidig posisjonere meg med noen jeg tror kommer til å løpe i mitt tempo. Det er en lang dag jeg har foran meg, og litt selskap er ikke å forakte. Planen er en kontrollert gjennomføring, en kvalitetsøkt før EcoTrail 80km. Distansepers blir det uansett i dag når jeg gjennomfører. Det eneste jeg har å sammenlikne med i forhold til hva jeg kan forvente av tid i skoene er NUC 54. Ca like mye stigning, og NUC har en del mer av det mest tekniske, men er også en mil kortere enn hva jeg ender opp med å skulle løpe.

Løper litt med Leif Abrahamsen (@ultraleif) som har gjort det jeg ikke turte - legge sekken i dropbagen og løpe med gel i lomma. Solen er kommet opp, og det er omtrent ved 9 km at jeg hiver trøyen i sekken. En annen ting som skjer sånn ca ved 9 km er at puljen jeg ligger i går rett vest. Det vil si, vi løper vestover i et stidele hvor vi øyensynlig skulle ha løpt nord og øst, slik at vi hadde kommet ned til Otra igjen. Vi løper på hva vi oppfatter som fint merket sti, men da i retning sør (som jeg ikke hadde fått med meg) før vi blir snudd. En lokal løper påpeker at dette må være retursløyfen - vi skal jo vitterligen nordover på nåværende tidspunkt, så dette må være feil. Slik logikk går det jo ikke an å krangle med, selvom det er kjipt å ha løpt et fint parti med god driv, og så måtte snu. Jeg hadde rukket å komme så langt som til opp i heiene etter Bjortjønn, før vi vendte. Om ikke annet så er det hyggelig å ha en rendezvous med flere kjente instafjes som sprekingparet Marit (@mallemor0908) & Nikolai (@runningman80) på vei ut igjen.  

Uansett så drar vi nordover igjen. Nok en gang følger vi retursløyfen, men siden vi ikke visste hvor vi hadde løpt oss ut, visste vi heller ikke at vi var på vi ville veier denne gangen. Vi drar gjennom fin og luftig skog, våte partier med jordluktende gjørme og bratte stisegmenter med store mengder sten. Pytt sann - dette greier jeg å løpe inn - ingen grunn til bekymring. En skokk av oss, blide løpere med en misjon om å løpe inn det tapte, spruter ut av skogen og renner ned den bratte bakken til boligområdet ved Gangdalsveien. Der står det en funksjonær som kan melde at vi har løpt feil. OK det visste vi. Han sier så at vi skal ut på hovedveien, og så til venstre. Vi følger merkingen ut til hovedveien, men tar vi venstre der så havner vi sørover igjen. Det gir ikke mening. Bølingen som kom ut av skogen splittes, noen blir stående i det noen andre og jeg drar nordover.

Resonnomentet gikk som følger: 1) sørlendingen som snudde oss i skogen foreslår det virker som rett vei. (godt nok for meg egentlig) 2) Det er mot nord og ikke mot sør. 3) Det er merket med bånd. (På dette tidspunktet vekker ikke dette så mye tillitt, da vi kan fremdeles være helt på bærtur. (hvilket vi faktisk var)). 

Som glad laks på vei oppstrøms dundret vi videre, og hadde rukket å komme opp til Fiskevann før en av løperene ringer opp løpsleder og hører om vi er på rett vei. Neida! Det var vi ikke gitt.  Ikke mye å gjøre med det, men nå får vi litt omdirigering per telefon så vi kommer ut av merket løype og kan følge veien et lite stykke. Ved Øvre Strai dukker det opp bånd igjen, og vi er på samme trasé som vi skulle vært, og er på vei inn mot første sjekkpunkt ved Hommeren. Det er varmt og jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med sekken. Skulle vært på sjekkpunktet ved ca 11.4 km, men drar rett gjennom omtrent samtidig med at klokken runder 18 km. Km 19 - 29,5 Har brent godt med krutt fra 11 til 18km, og det er ennå noen lettløpte km så jeg dunker på for å spise inn litt av det tapte. Det gjelder å løpe raskt der det koster lite ;) Vi krysser Otra på en festlig hengebro, som begynner å danse voldsomt når vi er tre løpere på den. Løpingen utgår, og kappgangen iverksettes til vi er på den andre siden. Vi løper langs bilveien, og omtrent 5 meter etter skiltet "Løp pågår - Vis hensyn" kommer det en drittsekk i sølvfarget Golf og sneier oss, til tross for at det er et rett og oversiktlig strekke, ingen motgående trafikk, og vi ligger på utsiden av hvit sperrelinje. Dust. Strekket langs veien er imidlertid kort, og rett opp i høgget fra der vi forlot veien er det en familie med 2 barn som tar dagen i solen. De har funnet frem norske flagg, har skrevet heiarop på asfalten med kritt og heier entusiastisk i det vi passerer. All misnøyen over bilisten var borte på et øyeblikk, og det er med et stort glis om munnen at jeg tar fatt på bakken opp bak huset. Det som var et større felt, har nå kokt ned til 2. En trivelig fyr som heter Kim, og meg selv. Vi tar til oss litt næring mens vi går sportmannsgange opp bakken. (Norsk treningsutrykk som er så gammelt at det gir hele 0 treff på Google i skrivende stund. Litt tøffere uttrykk enn power walk eller hva?) 

Når vi ført snakker om Kim. Kim er en kul kar. Takk for turen - du er en fin fyr, og hvis dere blogglesere noen sinne skulle trenge en å løpe dere bort med rundt Kristiansand, så kan jeg anbefale Kim.

Litt etter Hommeren kom vi til løypeskillet. Her så vi begge de merkede stier, og kom oss inn på den 3 mil lange sløyfen som tar oss tilbake til Hommeren. Score! Endelig 100% trygg på at jeg er på rett spor! Jeg kan begynne å tenke for alvor på hvor jeg er, og hva jeg skal jobbe med. Det er noen bra rygger vi skal opp og ned, og de kommer til å kreve mye krefter og væske av meg. I vesten har jeg min vanlige blanding av nøtter og tørket frukt, noen energibarer, 1 flaske vann og 1 flaske sportsdrikk med salter og karbohydrater. Jeg har som regel at jeg prøver å ta til meg litt hvert 30.min på langløp. Det er både for å holde energitilskuddet jevnt, men også for å ha noe å se frem til når ting suger. Det gjelder å ha noen triks mot bølgedalene, for de kommer til å komme. Denne dagen var ernæringsmessig litt vrien. Standardmodellen med nøtter og tørket frukt passet ikke dagsformen overhode. En munnfull, og jeg kjente at det kom til å resultere i kvalme. Energibarer var hakket bedre, men såpass lite innbydende at jeg spiste musebiter og tok til meg omtrent 1/10 av karbohydratene jeg hadde planlagt.

På veien løper vi forbi flere kjentfolk - et godt tegn - vi er altså på rett vei! En flyby High 5 med Lise (@maratonmamma) og Anita (@anitaoy)

Vi drar opp over mot Skråstadvarden i flott skogsterreng, og vi løper sørover. Vi farer over høydedrag, og på ett punkt kommer vi opp og ut av skogen, renner over noen sva - og der bretter furukronene seg tandert tilbake for å avsløre en majestetisk utsikt. Som om berget henger i luften løper vi langs en rollover, som for alt jeg vet, stuper rett ned i havet.

 Livet er i grunn greit på turen fra Hommeren med de 430+/420- høydemeterene til vi er kommet ned til neste sjekkpunkt Grønn slette etter en drøy mil. Der er det et trivelig mannskap ved et parkbord som tilbyr alt hva hjertet skulle begjære av mat. Jeg myrder et krus Cola, tar en banan og fyller vann på flaskene, før Kim og jeg drar videre.

 Km 29,5 - 38,5

Vi er ferdige med den første av to store stigninger, og lunter vel fornøyde med det videre. Vi drar nord-øst i retning av løypens østligste punkt. Dette er et lettere segment av løypen. Misforstå meg rett, det er fremdeles ca 410+/420- høydemeter på en knapp mil, men stigningene veksler mer, så det er mer opp og ned, enn opp opp opp og ned ned ned. Like fullt er det her jeg kommer til å slite som verst. Jeg svetter som en gris, og har pløyet gjennom mange flasker vann. Jeg hadde med meg sportsdrikk ut fra Hommeren, men har løpt uten saltholdig væske en god stund.  Rett før mine 38 km kom konsekvensene av mangelfullt næringsinntak. Vi skal opp en siste kneik, før vi kan slippe oss ned igjen til vannstasjonen ved sjekkpunkt Sagaveien. Jeg er tom for karbohydrater kjennes det ut som. Musklene er sure. Veggen man gjerne møter i maraton rett før 30km manifesterte seg som en altoverskyggende selvkonstruert klagemur på vei opp bakken. Moralen går i dørken, og det er som om det eneste som mangler er solformørkelse, sludd, fiskeslo og kanskje noen borrer i håret. Da gjelder det å ha roen. Jeg er forberedt. Kroppen er forberedt. Det kommer til å gå over. Se deg rundt - DETTE ER JO FANTASTISK! Dette går over og det er kort greit bare å måke på så kommer det til å gi seg. Enten fordi det går over, eller fordi du kommer til mål. 

Turen gir meg regelrett bank nå. Men det er jo strengt tatt grunnen til å gjøre dette. Ikke for å få bank som sådan. Ikke fordi jeg nyter å ha det vondt, men jeg nyter å kjenne at kroppen omdisponerer og finner en løsning. Jeg nyter å kjenne følelsen av at jeg - mitt bevisste meg - klarer å ta en pragmatisk innstilling til det hele, og snakke den mentale sutrekoppen til fornuft. Jeg nyter følelsen av å fortsette der hvor jeg selv synes at det drøyt. Jeg nyter å kjenne at jeg har forberedt meg, at jeg virkelig settes på prøve, at bakkene knekker meg hvis jeg bare lar dem, men at jeg kan koble det ut til fordel for det fine jeg opplever rundt meg. At kroppen tillater meg.

At jeg får gli rundt i skogen naken.

Ikke naken i klesveien, men naken i den forstand at det er kimen i meg som er her. Jeg er tilstede. Her. Nå. Hvert skritt kommer til å gjøre litt vondt mot slutten av løpet, men på en bisarr måte blir det allikevel en fin opplevelse - man opplever hvert skritt. Du registrerer roten du tråkker på, du kjenner den økte friksjonen i det rue, tørre svaberget. Løpeglede, kjærlighet og naturglede konsentreres til en deilig suppe, og blir en for meg meget rørende opplevelse. En dråpe samler seg i øyekroken til og med nå når jeg i skrivende stund når jeg nå gjenopplever det. Mens jeg løper får jeg en tåre kanskje mest av takknemlighet, men også av kjærlighet til de som står meg nær,  av en følelse av storhet i omgivelsene rundt meg, av smerte og ikke minst av en følelse av å være både mektig og ubetydelig på en og samme gang. 

Jeg tvinger i meg litt mat, og ting slipper heldigvis litt på vei ned til vannstasjonen. Jeg har imidlertid tiltagende kramper i forsiden av leggen som kommer når jeg løper nedover. (Rart sted å få kramper forresten. Førstegangsopplevelse for min del.) Kim sponser meg med en salttablett, og livet blir raskt mye bedre. Vi fyller vann fra dunkene som står fremme, og kommer oss raskt videre. 

Km 39 - 49ish

Vi skal nå opp over Slettehei, og drar oss vestover igjen. Den store stygge stigningen #2 er på menyen, og også Kim kjenner på livet nå. Stigningen opp er hard, og vi møter en blid Sørlandsherre som etter hva jeg forstår er ute på sin første ultra. Han hadde tatt feil i et stikryss og kommer inn rett bak oss mens vi jobber oss oppover.  På vei ned på andre siden er også Kim tom.  Jeg gir ham en energibar, og vi lunter avgårde litt roligere for å spise. Sørlendingen hadde krampe, så han ga gass og dro ifra. En respektabel strategi, for all del, men for meg en noe uvanlig innfallsvinkel til kramper :)

Turen ned mot Hommeren slipper seg i to terrasser, så hamringen i lårene avbrytes av et fint parti hvor det går litt opp og ned, før vi igjen slipper oss nedover. Vi plukker jevnt rygger, og ankommer Hommeren i fint driv. Jeg plukker litt fra matbordet og graver i dropbagen, mens Kim tar seg videre. 

Km 49ish-60

Jeg surrer litt på Hommeren, og får ikke med meg power gums på vei ut. Det var en bommert, for litt koffein hadde nok gjort susen. Jeg opplever som terrenget umiddelbart etter Hommeren som lettløpt. Det er bilvei, grusvei og bred sti. Vi tar opp i skogen og kommer etterhvert inn på Fiskevann fra nordsiden. Her løp jeg meg feil en gang tidligere på dagen, så jeg er nå på kjent grunn. Det går bra unna ned til Strai, og jeg kjemper meg i sneglefart opp bakken som vi hadde dundret så flott ned 40 km tidligere. Vi tar oss nå inn i Bymarka igjen. Oppe på det høyeste punktet møter jeg en entusiastisk gjeng med løpere i motgående retning. "Nei f.... heller" tenker jeg, og antar automatisk at jeg har bommet på stivalget igjen og må snu nok en gang. De kan tvert i mot fortelle at jeg er på rett vei, og at det ikke er mer enn en enkelt kneik igjen til jeg kommer opp på Ravneheia. De heier entusiastisk, og roper "løype" innover i skogen. Jeg kan ikke noe for det, men opplever det som en stor godhet, og blir nok en gang meget beveget der jeg springer gjennom skogen.

Ved ca 59km har vi en flott nedstigning til Ravnedalen. Traséen klamrer seg på utsiden av berget til den kommer inn på en særdeles sjarmerende stentrapp som snirkler seg ned i et skar mellom store bratte mosekledde sva. Selve Ravnedalen er en gammel landskapspark, og vi løper en liten runde rundt uteservering, skulpturer, fin rhododendron og store prydtrær fær vi tar en trapp opp og ut i retning av Bånetjønn. Jeg ankommer sjekkpunkt Bånetjønn rett etter passerte 60km.

Km 60 - 65 (Mål)

Super service på sjekkpunktet. Får påfyll i flaskene, gode ord til å skru rett hodet til, og veianvisning for å komme på rett spor ned i sentrum. Lettløpt grusvei oppe i bymarka. Møter på en og annen løper fra de andre distansene. Blide folk som jevnt over har hatt en god dag virker det som. Kommer ned på asfalten. Har gangsår i lengderetningen mellom tåballene kjenner jeg. Det er jo alltid litt dritt, men annet kan jo ikke forventes etter mer enn 5 timer med våte sko. Jeg er bak antatt skjema, og håper at Ingrid ikke har ventet lenge og blitt kald. Selvom det er på dette stadiet at det er dumt mtp sjanse for skader å gi gass, klemmer jeg til litt på slutten. Asfalten er hard, og nå vil jeg i mål.

Målgang med lettelse, glede og generelt god stemning. Musikk, folk, chips, cola og appelsin. Wee! Danser meg ut av skoene før jeg fråtser i godsakene. Euforisk å kjenne gress mellom tærne. Takker Kim for turen - han hadde en kjempeavslutning fra Hommeren. Legger meg ned litt med bena høyt innimellom at vi heier folk i mål. 

Henger med Ingrid i målområdet. Det er godt å være tilbake til henne. Ingrid er topp, og jeg er forelsket.

Drar inn og dusjer på hotellet, før vi går ut for å heie Leif i mål. Leif hadde trolig dagens lengste  60km i distanse, der Lise fikk mest valuta for pengene hva angår minutter. 

Se andre om KRS Ultra her:

Lise Lysfjord Ultraløperne (Anita & Leif) Kondis KRS Ultra på Facebook Ultranaiv (Stig Helge Westerheim)

En god uke er passert, og inntrykkene er nå endelig sortert. Det var årets første store eventyr, så dere får bære over med meg - det er blitt et langt innlegg.  Først og fremst - for en dag! Sørlandet presenterte seg fra sin mest forførende side, med både bløte konsonanter og stier, og ga oss forsmak på både sommer og kortbuksevær.

Kristiansand Løpeklubb innbød til løpsfest, og for første gangs gjennomføring må arrangementet kunne sies å være en braksuksess. Hvis vi skal ta kritikken først: Alle løp har noen barnesykdommer, og for KRS Ultra var det etter hva jeg forstår ett enkelt løypeskille som sendte flere av oss opp i returtraséen uten å ha noen anelse. Vi opplevde bare at vi løp på godt merket sti. Timingselskapet hadde noen tekniske problemet, det kan ikke arrangøren klandres for, og kunne hendt hvilket som helst arrangement.

Når så det er unnagjort er det på tide å rose uhemmet! Det må rettes en stor takk til blide funksjonærer og helproft opplegg før og etter selve løpet. Spesielt teamene som foret oss på returen ved Hommeren og Bånetjønn gjorde en fantastisk serviceinnsats. Før jeg hadde rukket å trykke første krus med cola inn i fjeset, var drop bagen hentet for meg og pep-talken i gang ved Hommeren. Likeledes klarte funksjonærene ved Bånetjønn med noen velvalgte ord å skru hodet mitt rett så jeg skulle klare å skvise litt mer tempo ut av skrotten inn til mål.

Arrangøren hadde teamet opp med Aquarama, som gjorde det lett for folk som ikke er lokalkjent å finne fram til både nummerutdeling og startområde. Vi bodde på Scandic Bystranda, og hadde med det innendørs forbindelse til foajeen hvor registreringen, levering av drop bag og nervøs venting foregikk. Pluss i slappfiskboka og ekstra komfortpoeng. Aquarama hadde tidlig frokostservering, og det var også her satt opp en skjerm for live trackingsystem på løpsdagen. Strømlinjeformet one stop shop med andre ord.

Litt generelt om løypen. I utgangspunkt så er traséen ca 60km og 1961 høydemeter. Legger man inn litt uoppfordret befaring av terrenget kan man også lande på ca65km og 2250 høydemeter. For de som liker slikt, evt bare surrer seg bort litt. Underlaget er variert, og har både sti, myr, trapper, blokkmark, svaberg, grusvei og enkelte asfaltstrekk. Litt for en hver smak med andre ord. Arrangøren har trukket mye av det beste Kristiansand har å by på ut av hatten, og løypen går gjennom skog over utkikkspunkter, daler, parker og bystrøk.

Skogen er typisk åpen, jeg opplevde den som mest enten luftig furuskog eller høy løvskog. Sistnevnte var en virkelig godbit for en inngrodd østlending. Høy skog med varmekjære løvtrær er ikke hverdagskost. . Jeg følte jeg løp i et fredelig, mektig og gammelt terreng. Mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhøye trekroner gjorde et sterkt inntrykk.

Stigningene minner litt om å løpe på tvers av geografien i Oslofeltet, det går mye bratt opp og ned, og så har man kosepartier på topp av ryggene og nede i bunn mellom bakkene.

Løypen er variert og vil gi alle løpere områder der de kan briljere, uavhengig av hvilket underlag de er best på.

 Nok om det nå. Over til the nitty gritty:

  Pre race:

Vi ankom KRS fra OSL på fredag etter en fin biltur i hva som opplevdes som tidenes regnskyll. Spiste burger på veien, og hygget oss med snop. Fant fint frem til registreringen, hentet nummer og fikk vite at det var blitt tett på hundre påmeldte. Kult!

Sjekket inn, sjekket Yr, la frem klær, fylte drikkeflasker, pakket drop bag, spiste litt pottis og drakk litt rehydreringsvæske for å preppe med litt ekstra salt. Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge løpesekken i drop bag eller om ha den på ved start. Lander på å starte med sekk og ha ekstra flasker i dropbagen, ferdig fylt med sportsdrikk jeg vet jeg tåler godt. Legger koffeinholdige chews i db også så jeg ikke skal fristes til å begynne å spise dem for tidlig og få magebesvær. Planen er ta dem med videre etter maratonpassering ved Hommeren. I seng med sommerfugler i magen rundt kl.23

 Løpsdagen:

Vekkerklokke på 06:20. Bort på Aquarama for å spise frokost. Er litt uggen, men får i meg en kaffekopp og litt musli. All de vanlige hyperkondertendensene er på plass. Litt vondt her og litt vondt der, uff skal dette gå bra? Etter litt frem og tilbake lander jeg bekledningen. Det var kaldt på morgenen, så det skulle bli langermet, men i valget mellom ulltrøye og jakke landet jeg på trøye i håp om at det skulle gjøre meg minst klam. Ut fra hotellrom kl.07:30, leverer drop bag. Koser meg med spenningen før løpet sammen Ingrid. Henter Tracker, setter mobil i flightmode for å spare batteri, og går ut. Det er kaldt i skyggen, så løperne står som en pingvinflokk i solen 50m fra start. 3 min til start. Slår på klokken, begynner å laste inn ruten. 1 min til start. Ikke ferdig med å laste inn. PANIKK aaaah! Panikken vinner, og jeg avbryter med å slå klokken raskt av og på igjen.  GPS - check! Yes! Og så er vi i gang!

  Km 0-18

Løpsgleden kommer skyllende over meg ut fra start. Mye fokus har gått til dette løpet denne våren, og med det kommer jo også en viss spenthet. Det er noe forløsende med å endelig være i gang - nå skal det tas fatt på eventyret!

Vi løper langs kai og elv oppover, gjennom et strøk med søte trehus før vi trekker opp i skogen. Bena er ikke helt våkne, de er seige og pusten er litt tyngre enn den burde. Men hva gjør vel det på solskinnsdag som denne?  Nålebelagt single track under føttene, og duften av solvarm bark i nesen.

digg! Digg! DIGG! Prøver å være flink å spare på kreftene, men samtidig posisjonere meg med noen jeg tror kommer til å løpe i mitt tempo. Det er en lang dag jeg har foran meg, og litt selskap er ikke å forakte. Planen er en kontrollert gjennomføring, en kvalitetsøkt før EcoTrail 80km. Distansepers blir det uansett i dag når jeg gjennomfører. Det eneste jeg har å sammenlikne med i forhold til hva jeg kan forvente av tid i skoene er NUC 54. Ca like mye stigning, og NUC har en del mer av det mest tekniske, men er også en mil kortere enn hva jeg ender opp med å skulle løpe.

Løper litt med Leif Abrahamsen (@ultraleif) som har gjort det jeg ikke turte - legge sekken i dropbagen og løpe med gel i lomma. Solen er kommet opp, og det er omtrent ved 9 km at jeg hiver trøyen i sekken. En annen ting som skjer sånn ca ved 9 km er at puljen jeg ligger i går rett vest. Det vil si, vi løper vestover i et stidele hvor vi øyensynlig skulle ha løpt nord og øst, slik at vi hadde kommet ned til Otra igjen. Vi løper på hva vi oppfatter som fint merket sti, men da i retning sør (som jeg ikke hadde fått med meg) før vi blir snudd. En lokal løper påpeker at dette må være retursløyfen - vi skal jo vitterligen nordover på nåværende tidspunkt, så dette må være feil. Slik logikk går det jo ikke an å krangle med, selvom det er kjipt å ha løpt et fint parti med god driv, og så måtte snu. Jeg hadde rukket å komme så langt som til opp i heiene etter Bjortjønn, før vi vendte. Om ikke annet så er det hyggelig å ha en rendezvous med flere kjente instafjes som sprekingparet Marit (@mallemor0908) & Nikolai (@runningman80) på vei ut igjen.  

Uansett så drar vi nordover igjen. Nok en gang følger vi retursløyfen, men siden vi ikke visste hvor vi hadde løpt oss ut, visste vi heller ikke at vi var på vi ville veier denne gangen. Vi drar gjennom fin og luftig skog, våte partier med jordluktende gjørme og bratte stisegmenter med store mengder sten. Pytt sann - dette greier jeg å løpe inn - ingen grunn til bekymring. En skokk av oss, blide løpere med en misjon om å løpe inn det tapte, spruter ut av skogen og renner ned den bratte bakken til boligområdet ved Gangdalsveien. Der står det en funksjonær som kan melde at vi har løpt feil. OK det visste vi. Han sier så at vi skal ut på hovedveien, og så til venstre. Vi følger merkingen ut til hovedveien, men tar vi venstre der så havner vi sørover igjen. Det gir ikke mening. Bølingen som kom ut av skogen splittes, noen blir stående i det noen andre og jeg drar nordover.

Resonnomentet gikk som følger: 1) sørlendingen som snudde oss i skogen foreslår det virker som rett vei. (godt nok for meg egentlig) 2) Det er mot nord og ikke mot sør. 3) Det er merket med bånd. (På dette tidspunktet vekker ikke dette så mye tillitt, da vi kan fremdeles være helt på bærtur. (hvilket vi faktisk var)). 

Som glad laks på vei oppstrøms dundret vi videre, og hadde rukket å komme opp til Fiskevann før en av løperene ringer opp løpsleder og hører om vi er på rett vei. Neida! Det var vi ikke gitt.  Ikke mye å gjøre med det, men nå får vi litt omdirigering per telefon så vi kommer ut av merket løype og kan følge veien et lite stykke. Ved Øvre Strai dukker det opp bånd igjen, og vi er på samme trasé som vi skulle vært, og er på vei inn mot første sjekkpunkt ved Hommeren. Det er varmt og jeg priser meg lykkelig for at jeg tok med sekken. Skulle vært på sjekkpunktet ved ca 11.4 km, men drar rett gjennom omtrent samtidig med at klokken runder 18 km. Km 19 - 29,5 Har brent godt med krutt fra 11 til 18km, og det er ennå noen lettløpte km så jeg dunker på for å spise inn litt av det tapte. Det gjelder å løpe raskt der det koster lite ;) Vi krysser Otra på en festlig hengebro, som begynner å danse voldsomt når vi er tre løpere på den. Løpingen utgår, og kappgangen iverksettes til vi er på den andre siden. Vi løper langs bilveien, og omtrent 5 meter etter skiltet "Løp pågår - Vis hensyn" kommer det en drittsekk i sølvfarget Golf og sneier oss, til tross for at det er et rett og oversiktlig strekke, ingen motgående trafikk, og vi ligger på utsiden av hvit sperrelinje. Dust. Strekket langs veien er imidlertid kort, og rett opp i høgget fra der vi forlot veien er det en familie med 2 barn som tar dagen i solen. De har funnet frem norske flagg, har skrevet heiarop på asfalten med kritt og heier entusiastisk i det vi passerer. All misnøyen over bilisten var borte på et øyeblikk, og det er med et stort glis om munnen at jeg tar fatt på bakken opp bak huset. Det som var et større felt, har nå kokt ned til 2. En trivelig fyr som heter Kim, og meg selv. Vi tar til oss litt næring mens vi går sportmannsgange opp bakken. (Norsk treningsutrykk som er så gammelt at det gir hele 0 treff på Google i skrivende stund. Litt tøffere uttrykk enn power walk eller hva?) 

Når vi ført snakker om Kim. Kim er en kul kar. Takk for turen - du er en fin fyr, og hvis dere blogglesere noen sinne skulle trenge en å løpe dere bort med rundt Kristiansand, så kan jeg anbefale Kim.

Litt etter Hommeren kom vi til løypeskillet. Her så vi begge de merkede stier, og kom oss inn på den 3 mil lange sløyfen som tar oss tilbake til Hommeren. Score! Endelig 100% trygg på at jeg er på rett spor! Jeg kan begynne å tenke for alvor på hvor jeg er, og hva jeg skal jobbe med. Det er noen bra rygger vi skal opp og ned, og de kommer til å kreve mye krefter og væske av meg. I vesten har jeg min vanlige blanding av nøtter og tørket frukt, noen energibarer, 1 flaske vann og 1 flaske sportsdrikk med salter og karbohydrater. Jeg har som regel at jeg prøver å ta til meg litt hvert 30.min på langløp. Det er både for å holde energitilskuddet jevnt, men også for å ha noe å se frem til når ting suger. Det gjelder å ha noen triks mot bølgedalene, for de kommer til å komme. Denne dagen var ernæringsmessig litt vrien. Standardmodellen med nøtter og tørket frukt passet ikke dagsformen overhode. En munnfull, og jeg kjente at det kom til å resultere i kvalme. Energibarer var hakket bedre, men såpass lite innbydende at jeg spiste musebiter og tok til meg omtrent 1/10 av karbohydratene jeg hadde planlagt.

På veien løper vi forbi flere kjentfolk - et godt tegn - vi er altså på rett vei! En flyby High 5 med Lise (@maratonmamma) og Anita (@anitaoy)

Vi drar opp over mot Skråstadvarden i flott skogsterreng, og vi løper sørover. Vi farer over høydedrag, og på ett punkt kommer vi opp og ut av skogen, renner over noen sva - og der bretter furukronene seg tandert tilbake for å avsløre en majestetisk utsikt. Som om berget henger i luften løper vi langs en rollover, som for alt jeg vet, stuper rett ned i havet.

 Livet er i grunn greit på turen fra Hommeren med de 430+/420- høydemeterene til vi er kommet ned til neste sjekkpunkt Grønn slette etter en drøy mil. Der er det et trivelig mannskap ved et parkbord som tilbyr alt hva hjertet skulle begjære av mat. Jeg myrder et krus Cola, tar en banan og fyller vann på flaskene, før Kim og jeg drar videre.

 Km 29,5 - 38,5

Vi er ferdige med den første av to store stigninger, og lunter vel fornøyde med det videre. Vi drar nord-øst i retning av løypens østligste punkt. Dette er et lettere segment av løypen. Misforstå meg rett, det er fremdeles ca 410+/420- høydemeter på en knapp mil, men stigningene veksler mer, så det er mer opp og ned, enn opp opp opp og ned ned ned. Like fullt er det her jeg kommer til å slite som verst. Jeg svetter som en gris, og har pløyet gjennom mange flasker vann. Jeg hadde med meg sportsdrikk ut fra Hommeren, men har løpt uten saltholdig væske en god stund.  Rett før mine 38 km kom konsekvensene av mangelfullt næringsinntak. Vi skal opp en siste kneik, før vi kan slippe oss ned igjen til vannstasjonen ved sjekkpunkt Sagaveien. Jeg er tom for karbohydrater kjennes det ut som. Musklene er sure. Veggen man gjerne møter i maraton rett før 30km manifesterte seg som en altoverskyggende selvkonstruert klagemur på vei opp bakken. Moralen går i dørken, og det er som om det eneste som mangler er solformørkelse, sludd, fiskeslo og kanskje noen borrer i håret. Da gjelder det å ha roen. Jeg er forberedt. Kroppen er forberedt. Det kommer til å gå over. Se deg rundt - DETTE ER JO FANTASTISK! Dette går over og det er kort greit bare å måke på så kommer det til å gi seg. Enten fordi det går over, eller fordi du kommer til mål. 

Turen gir meg regelrett bank nå. Men det er jo strengt tatt grunnen til å gjøre dette. Ikke for å få bank som sådan. Ikke fordi jeg nyter å ha det vondt, men jeg nyter å kjenne at kroppen omdisponerer og finner en løsning. Jeg nyter å kjenne følelsen av at jeg - mitt bevisste meg - klarer å ta en pragmatisk innstilling til det hele, og snakke den mentale sutrekoppen til fornuft. Jeg nyter følelsen av å fortsette der hvor jeg selv synes at det drøyt. Jeg nyter å kjenne at jeg har forberedt meg, at jeg virkelig settes på prøve, at bakkene knekker meg hvis jeg bare lar dem, men at jeg kan koble det ut til fordel for det fine jeg opplever rundt meg. At kroppen tillater meg.

At jeg får gli rundt i skogen naken.

Ikke naken i klesveien, men naken i den forstand at det er kimen i meg som er her. Jeg er tilstede. Her. Nå. Hvert skritt kommer til å gjøre litt vondt mot slutten av løpet, men på en bisarr måte blir det allikevel en fin opplevelse - man opplever hvert skritt. Du registrerer roten du tråkker på, du kjenner den økte friksjonen i det rue, tørre svaberget. Løpeglede, kjærlighet og naturglede konsentreres til en deilig suppe, og blir en for meg meget rørende opplevelse. En dråpe samler seg i øyekroken til og med nå når jeg i skrivende stund når jeg nå gjenopplever det. Mens jeg løper får jeg en tåre kanskje mest av takknemlighet, men også av kjærlighet til de som står meg nær,  av en følelse av storhet i omgivelsene rundt meg, av smerte og ikke minst av en følelse av å være både mektig og ubetydelig på en og samme gang. 

Jeg tvinger i meg litt mat, og ting slipper heldigvis litt på vei ned til vannstasjonen. Jeg har imidlertid tiltagende kramper i forsiden av leggen som kommer når jeg løper nedover. (Rart sted å få kramper forresten. Førstegangsopplevelse for min del.) Kim sponser meg med en salttablett, og livet blir raskt mye bedre. Vi fyller vann fra dunkene som står fremme, og kommer oss raskt videre. 

Km 39 - 49ish

Vi skal nå opp over Slettehei, og drar oss vestover igjen. Den store stygge stigningen #2 er på menyen, og også Kim kjenner på livet nå. Stigningen opp er hard, og vi møter en blid Sørlandsherre som etter hva jeg forstår er ute på sin første ultra. Han hadde tatt feil i et stikryss og kommer inn rett bak oss mens vi jobber oss oppover.  På vei ned på andre siden er også Kim tom.  Jeg gir ham en energibar, og vi lunter avgårde litt roligere for å spise. Sørlendingen hadde krampe, så han ga gass og dro ifra. En respektabel strategi, for all del, men for meg en noe uvanlig innfallsvinkel til kramper :)

Turen ned mot Hommeren slipper seg i to terrasser, så hamringen i lårene avbrytes av et fint parti hvor det går litt opp og ned, før vi igjen slipper oss nedover. Vi plukker jevnt rygger, og ankommer Hommeren i fint driv. Jeg plukker litt fra matbordet og graver i dropbagen, mens Kim tar seg videre. 

Km 49ish-60

Jeg surrer litt på Hommeren, og får ikke med meg power gums på vei ut. Det var en bommert, for litt koffein hadde nok gjort susen. Jeg opplever som terrenget umiddelbart etter Hommeren som lettløpt. Det er bilvei, grusvei og bred sti. Vi tar opp i skogen og kommer etterhvert inn på Fiskevann fra nordsiden. Her løp jeg meg feil en gang tidligere på dagen, så jeg er nå på kjent grunn. Det går bra unna ned til Strai, og jeg kjemper meg i sneglefart opp bakken som vi hadde dundret så flott ned 40 km tidligere. Vi tar oss nå inn i Bymarka igjen. Oppe på det høyeste punktet møter jeg en entusiastisk gjeng med løpere i motgående retning. "Nei f.... heller" tenker jeg, og antar automatisk at jeg har bommet på stivalget igjen og må snu nok en gang. De kan tvert i mot fortelle at jeg er på rett vei, og at det ikke er mer enn en enkelt kneik igjen til jeg kommer opp på Ravneheia. De heier entusiastisk, og roper "løype" innover i skogen. Jeg kan ikke noe for det, men opplever det som en stor godhet, og blir nok en gang meget beveget der jeg springer gjennom skogen.

Ved ca 59km har vi en flott nedstigning til Ravnedalen. Traséen klamrer seg på utsiden av berget til den kommer inn på en særdeles sjarmerende stentrapp som snirkler seg ned i et skar mellom store bratte mosekledde sva. Selve Ravnedalen er en gammel landskapspark, og vi løper en liten runde rundt uteservering, skulpturer, fin rhododendron og store prydtrær fær vi tar en trapp opp og ut i retning av Bånetjønn. Jeg ankommer sjekkpunkt Bånetjønn rett etter passerte 60km.

Km 60 - 65 (Mål)

Super service på sjekkpunktet. Får påfyll i flaskene, gode ord til å skru rett hodet til, og veianvisning for å komme på rett spor ned i sentrum. Lettløpt grusvei oppe i bymarka. Møter på en og annen løper fra de andre distansene. Blide folk som jevnt over har hatt en god dag virker det som. Kommer ned på asfalten. Har gangsår i lengderetningen mellom tåballene kjenner jeg. Det er jo alltid litt dritt, men annet kan jo ikke forventes etter mer enn 5 timer med våte sko. Jeg er bak antatt skjema, og håper at Ingrid ikke har ventet lenge og blitt kald. Selvom det er på dette stadiet at det er dumt mtp sjanse for skader å gi gass, klemmer jeg til litt på slutten. Asfalten er hard, og nå vil jeg i mål.

Målgang med lettelse, glede og generelt god stemning. Musikk, folk, chips, cola og appelsin. Wee! Danser meg ut av skoene før jeg fråtser i godsakene. Euforisk å kjenne gress mellom tærne. Takker Kim for turen - han hadde en kjempeavslutning fra Hommeren. Legger meg ned litt med bena høyt innimellom at vi heier folk i mål. 

Henger med Ingrid i målområdet. Det er godt å være tilbake til henne. Ingrid er topp, og jeg er forelsket.

Drar inn og dusjer på hotellet, før vi går ut for å heie Leif i mål. Leif hadde trolig dagens lengste  60km i distanse, der Lise fikk mest valuta for pengene hva angår minutter. 

9 april så skal vi i ilden for første gang denne løpssesongen. Våren er mer eller mindre her, og det er uansett i sørligere trakter tingene skjer.

Edvard skal til Holmestrand, hvor han skal løpe halvmaraton. Daniel skal til Kristiansand hvor han skal løpe KRS Ultra (60km). 

Som alltid kjenner man på spenningen før vårsleppet, og det er mye som går gjennom hodet.

Har jeg trent nok / for mye? Har jeg trent for mye / lite tett opptil løpet? Har jeg trent rett i forhold til hva jeg begir meg ut på?

Siden vi skal ut i to ganske forskjellige disipliner så har oppkjøringen vært ganske forskjellig. Edvard har flere tempoøkter, og Daniel flere langturer og back to back langturer. For begge er uansett den kommende helgen en nøkkeløkt i oppkjøringen til EcoTrail i mai. 

Nå er det bare å stole på jobben som er gjort, kose seg med at det (nesten) er vårlig ute, og at det ikke er alt for lenge til man kan løpe fra tjern til tjern og ta seg en dukkert!

Det er sjeldent man har drømmedagen hvor kroppen gjør alt du ber den om, og fremdeles har restkapasitet til overs. Vanligvis får du en i fleisen på et løp. Være seg å “møte veggen”, magetrøbbel, gnagsår, følelse av at noe er håpløst, at det blir for mye for deg eller at hele løpet er meningsløst. Da er det greit å ha et bevisst forhold til seg selv og sine egne verktøy. Her er noen av innholdet i min verktøykasse.

 1) Bestem deg på forhånd. Ikke ha lyst til. Bestem deg.

Jeg SKAL klare å fullføre XX km. Jeg SKAL hygge meg, og fremdeles komme i mål på XX tid. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å […] Eller noe helt annet du har satt deg fore. Har du først bestemt deg, så skal du holde deg til den mentale kontrakten du har gjort med deg selv. Legg gjerne inn noen “det er fint” opsjoner, men det er viktig å ha noe du har bestemt deg for som et minimum. Det skal ikke være et alternativ å ikke overholde denne minimumsavtalen. Hvis du har lovet deg f.eks å løpe hele veien, så gir du deg selv et mentalt rapp over bakhodet når bena har lyst til å begynne å spasere. Spaseringen er ikke et alternativ. Du skulle løpe. Du klarer det, men det kan være ubehagelig. Hvilket får så heller være. Avtalen var at du skulle løpe.

 2) Bryt ned ting i kjente deldistanser.

Det er som å nøste opp en tråd. Man starter ikke med hele trådvaset, man starter i en ende. Både i de store og små. “Nå er det bare 2 marathon igjen” funker kanskje for deg, men for min del fungerer de lengste strekkene bedre som milepæler når jeg har nådd dem - type “Yeah! der var første marathon unnagjort”. "Nå er det bare to runder igjen rundt Sognsvann som gjenstår før jeg har det første marathonet”. Og så videre. Tenke hel - del - hel. Bakken slutter ved det treet - jeg må bare holde ut dit, og så blir det lettere. Eller: ved den svingen skal jeg ta en slurk vann.

 3) Lyv så du tror det selv. “Dette er egentlig ganske fint, jeg er heldig som får oppleve dette”.

Selvom alt er vondt og jævlig. Regner pøser ned, du er kald og sliten. Det finnes ALLTID noe som er fint bare du leter hardt nok. En vanndråpe på et spindelvev. Gjørmen som har fylt skoene dine, eller som du skled og falt på har en lukt som minner deg om da du var et barn og alt var rosenrødt. Det er ALLTID noe som er fint sett med rett blikk. La det fylle sinnet ditt og fokuser på det. Eventuelt så kan du gjøre søkenen etter hva som er fint i akkurat denne situasjonen til en lek i seg selv. Det gir deg også en kjærkommen distraksjon, som attpåtil får deg til å være mer tilstede i situasjonen. Når ting er på sitt verste hender det at jeg tenker jeg er heldig som kan løpe, har en fungerende kropp og alle lemmer. Da er det greit å kjenne på at alt er der.

 4) Still opp forberedt

Lag rutiner på ting du skal gjøre underveis. Hvis det er et langløp så skal du f.eks drikke hvert XX minutt i den gitte årstiden, og spise hvert XX minutt. Sysselsetting underveis gir deg distraksjoner når ting er vanskelig, og hjelper deg med å sørge for de aller beste forutsetninger til å oppfylle din mentale kontrakt med deg selv. Glemmer du å f.eks drikke og spis vil det kunne få store konsekvenser på hvordan opplevelsen din blir. En tom kropp gjør per definisjon vondt. En tom kropp uten brensel er eksponensielt verre. Vit hvor løypen går, og i hovedtrekk hvor mange store stigninger og nedfarter det er. Vit når du kan gire om. Skriv det på en lapp hvis du har med deg kartmappe. Skriv det på armen, eller på et armbånd. Småplukk skal ikke ta konsentrasjonen din, og når du sliter er det godt å ha alt på stell. En løypeprofil er gull verdt.

 5) Train as you fight

Jeg kan ikke understreke viktigheten av dette i forhold til opplevelsen på løpsdagen. Tren på situasjoner du skal komme i, og gjør det gjerne i overkant. Skal du løpe en rask 3km så tren gjerne 4/5 x1000 meter med overfart på intervalltrening. Skal du løpe et løp med 800 høydemeter, legg inn en tur med 1000 høydemeter i treningen. Isoler kritiske komponenter og overvinn dem en etter en. Tryggheten i at du "har vært med på verre” gir deg fantastisk tillitt til egne evner når alle komponentene skal sammensettes i den episke løpssymfonien din. Når du da står der midt i ditt eget epos, omringet av faenskap og motgang, så kan du ta deg selv i nakken og se opp og frem. Du har nemlig vært med på verre. Kjører du på på denne måten vet du om mange av hvilke utfordringer du møter underveis, og kan agere derefter. Vet du at du kan få gnagsår hvis det blir vått, ta med deg gnagsårplaster. Vet du at du kan få magetrøbbel av å pushe deg hardt på halvmaraton, ta med deg litt dorull sammenbrettet i benet på tightsen. Gjør det lett for deg selv å gjøre arbeidsoppgavene lettere.

 6) Disponering - Du får ikke mer kvalm enn du lager selv.

Hvis du vil lage kvalm for deg selv så er det bare å måke på. Det handler jo om å være den som sprekker først, for deretter å øke på. Eller ikke. Prøv å ha helheten i bakhodet når du gjør taktskifter, setter tempo og så videre. Greit at du klarer å løpe opp bakken og tar igjen mange der, men hvis du blir så stiv i bena  at de samme løper fra deg på flaten på toppen, da hjelper det lite. Du kommer til å ha det ubehagelig til tider, hvor mye du skal ha det forferdelig er opp til deg selv. Det er imidlertid når ting virkelig koster, når du kjemper hardt, at de største opplevelsene oppstår. Da bryter du med det som du trodde var begrensningene dine, hever terskelen, utvider horisonten din og trer inn det umuliges rike. Det er ganske fett i seg selv.

Med et brak var året over og rett før en var vant med å skrive  2015, er vi over i 2016. Alle gode ønsker til dere der ute for året som kommer! Nå er det bare å finne frem kalenderen, og begynne å sette sammen neste års løpsplakat, jeg har noen poster som jeg vet skal med, og så blir det en del harde prioriteringer som må gjøres. Det er så mye moro der ute som kan løpes! Hverken tid eller penger strekker til for å komme seg over alt man har lyst til, men sånn er det jo engang med det meste.

For egen del kjenner jeg at det i år kanskje ligger mer an til "turløp" med opplevelsen i fokus enn de store persejaktene på tid. Dog er det vanskelig å si - plutselig går det stikk motsatt retning når våren kommer og det kribler i bena etter mange rolige turer på is og holke. Jeg akter derfor å gjøre som jeg pleier - løpe litt av hvert på trening, så er man rimelig allsidig også i konkurranse. 

Løpere er ofte vanskelig å kjøpe julegaver til. Ofte er man avhengig av å prøve utstyret på for å være sikker på at det passer. At det ikke gnager, og at man rett og slett liker hvordan det ser ut.

Nå som vintersesongen er her er det kanskje noen små utstyrshull som kan fylles for å glede et løpehjerte. 

Refleks! Her er det mange muligheter, men vest er en sikker vinner. Ikke er det en kjempeinvestering heller. Det finnes egne refleksvester for løpere som lar deg stramme inn i livet. og som har litt større hull rundt armene slik at du kan ha en god sving på armene uten å skrubbe borti vesten.

Løpebrodder/Pigging av sko. Hvis gavemottageren har egne piggsko utgår denne, men det er mange som liker å bruke godskoene også på glattføret. Da kan enten løpebrodder eller gavekort på å få skutt inn pigger i skoene være et bra tips.

Gamasjer (eller Gaiters som de så populært kalles på norweglish). Det er en vesentlig komfortforskjell på snø i sko/rundt ankel og snø utenpå buksen!

Hodelykt - den gyldne middelvei mellom batteripakke som gir deg nakkeskade med all ruggingen, og en lykt så lyser så lite at du egentlig bare mister nattesynet.

Løpelys til sko - små lysende duppeditter til å putte bakpå skoene for å være synlig i vintermørket.

Treningsstrikk for å gjøre litt skadeforebyggende arbeid hjemme.

Balansepute av samme grunn

Løpehansker (med refleksdetaljer) evt pulsvanter

Varme løpesokker for vinterføret. (Jeg sverger til ullfrotté! - som å loffe rundt i en lun dyne:D )

En god løpebok! (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, Born to run etc etc)

Først og fremst en stor takk til Jannicke Bergh og Co. Episk løpsopplevelse, og vedvarende godfølelse! Noen dager er gått siden selve løpet, og opplevelsen har som smått begynt å synke inn. Uten nevneverdige skavanker og kun en søt stølhet dagen derpå er det en glede å sammenfatte noen av den helgens opplevelser.

Strukturerte arrangører sørget for tett oppfølging av oss noe distré løpeskaller i forkant, og tok godt vare på oss ved målgang med varm suppe. Underveis må man imidlertid sørge for seg selv, både hva angår proviantering og stifinning. 

NUC kommer i variantene ganske langt, langt og kjempelangt. Respektive 26 / 54 / 100 kilometer. 

Så hva er NUC 54? Kort fortalt er det 54km og rundt 2000 meter stigning med herlig blåsti, hvorav halvparten stortsett mest brukes av elgen. Turen er ispedd et par meget korte strekk på grusvei. Overført er det 1 stk flatt maraton krydret med litt mindre enn 5x Oslos Bratteste. Nok til at en får kjent at en har rørt på skrotten med andre ord. 

John Henry Strupstad, som løp 100km på 7:04:03 under VM i Doha 2014, vant i år NUC100 med tiden 16t59min. Det sier i grunn nok om underlaget, og for meg var 54km tøft nok i år. For en tur! 

Vi var velsignet med småkjølig, men klart vær, i stor kontrast til de foregående ukene med ekstremvær, med mye nedbør og flomtilstander. Jevnt over var det uvanlig mye vann i skogen, dyp gjørme, glatte røtter og således litt under ideelle løpsforhold med tanke på tempo. De av dere som har løpt Råskinnet kan nappe ut vadingen i Sognsvann og så har man i grunn prinsippet. 

 Vekkerklokken ringer 04:45. På kjøkkenbordet ligger en matpakke, løpesekken henger over stolryggen på en av kjøkkenstolene og løpetøyet på setet. Er raskt i klærne, spiser en skive og tar meg en neve nøtter. Drikker et glass med sportsdrikke som inneholder litt salter. Går gjennom utstyret en siste gang, klær, kart, kompass, næring og penger. Alt er på plass, og jeg pakker en pose med skift til å ha i bilen på Skar. 

Kjører hjemmefra kl. 5:10 Ca 10 min bak planlagt tidsskjema. På Skar er det kaldt, og jeg kler på med det varme løpetøyet. Ser at flere har med seg droppbag og dunjakker. Det hadde ikke jeg fått med meg at var en tilbudt service. Småfryser litt, og tenker at "det var da som f... da vet jeg det". Bussen ankommer, jeg spiser matpakken min. 2 personer mangler, en har forsovet seg og en annen er antatt DNS. Møter @selvestetrude og @solarclep. Utveksler noen ord, men etterhvert som lyktestolpene rytmisk bringer oss gjennom grålysningen mot startstreken, senker det seg en spent stillhet i bussen. 

Det er en nydelig og klar morgen, og vi møtes av bål på parkeringsplassen ved Mylla dam. Det er tendenser til litt rim, og den krispe luften forteller nesen at høsten er her. Vi blir servert kakao og kaffe etter ønske mens vi venter på brief og start. 

Ryktene om 100km løperenes progresjon bringer lovnad om krevende forhold. Det går tregere enn vanlig, og vi blir bedt om å ta det litt piano - det er vått og glatt. 

De siste minuttene før start går raskt. 5 min , 2 min, 15 sekunder til start. Starten går, og vi klyver opp kneiken fra parkeringen. Jeg har oppdager at jeg ikke har snørt skoene mine. Oida, det var ikke helt som planlagt. Men, men... Det er bra trekkspill i startfeltet  og jeg får tidsnok anledning til å snøre uten å "miste plassen" i køen. 400 meter ut i løype og jeg er allerede klissvår på begge bena. Score! Vi måker videre mot første sjekkpunkt, og jeg forserer feltet etter mye byksing på siden av stien før jeg løper opp til grantreet på Åssjøsetra. Sjekkpunkt 1 er nådd. Juhuu! Resten av feltet tar imidlertid stien på nedsiden av sjekkpunktet, og jeg havner midt i klyngen igjen når  jeg slipper meg ned over pinnebroen. Stopper da like så gjerne opp et øyeblikk og gjør en justering i antrekk. T-skjorte kommer til å være plenty så jeg kan godt strippe av litt ull før vi skal ta turen opp til sjekkpunkt 2 på Kollern.

Legger meg som lydig sau i feltet, men trives ikke helt med at det går mye i rykk og napp, og er generelt lite løping i et tempoe som er behagelig for meg. Det gjør det vanskelig å etablere en jevn og god takt. Jeg forserer derfor feltet nok en gang i bakkene opp mot Kollern slik at jeg kan løpe i eget tempo på vei ned. Passerer toppen og sjekkpunkt 2, og vel oppe skal vi hardt mot venstre. Jeg ser jeg ingen sti til venstre, så jeg fortsetter litt til i tilfelle  den tar av lenger frem. Det gjorde den imidlertid ikke, og når jeg igjen er tilbake på rett spor, så er jeg igjen bak gruppen jeg passerte på vei opp. Blir dermed spaserende i kø ned fra Kollern, og det klør i føttene etter å komme seg ned på strekket mot Tverrsjøstallen. Der er det litt grus i Kalvedalen før man skal opp på ryggen på Pershusfjellet, og feltet løsner opp litt. Jeg finner en takt som passer meg bra og labber avgårde. Tverrsjøstallen og sjekkpunkt 3 er siste kjente punkt for meg på denne siden av Finnerudsæter, og jeg klarer ikke stoppe gliset fra å trenge seg på - kroppen er lett, solen er oppe, og jeg løper i eget tempo. Herfra kommer det noen partier jeg vet skal være flotte, men som jeg ennå ikke har opplevd selv. Oppdagelsesferd på sitt beste!

På vei opp Pershusfjellet tar jeg igjen et lite felt med 2 herrer og Miriam Gulbrandsen (2.plass kvinneklassen). Miriam kommer jeg til å se en del til i løpet av turen - stort sett hver gang jeg står og klør meg i hodet så kommer Miriam i fin jevn driv, og vi får utvekslet både to og tre ord ved flere anledninger. Takk for rutehjelp og hyggelig ordskifte Miriam!

Jeg holder følget med trekløveret forbi sjekkpunkt 4 på toppen, og ned mot Finstad og derfra mot Spålen. Herrene tar en liten bio-pause, mens Miriam dundrer videre. Jeg løper fra de andre og tar igjen Miriam, og vi passerer sjekkpunkt 5 langs Spålen.

Etter litt følge på vei til Finnerudsæter glir jeg etterhvert sakte fra henne, og jeg er alene når jeg kommer over setervollen på Finnerudsæter. Sist jeg var her var det sammen med konen min på Marka24 2 år tilbake, og jeg kjenner litt på at jeg er veldig glad i henne, men jeg loffer videre inn i skogen. Sånn på egenhånd. Her er det egentlig akkurat slik jeg ønsker meg det - det er deilig å slippe å løpe bak noen. Høy skog, myk og fin enkeltsporet blåsti, uten mulighet for at jeg surrer meg bort. Får ekstra energi av å løpe den flotte seksjonen og har bra driv når jeg kommer til Fagerlisæter. Kommer der forbi 3 karer, og må forsere hogstfeltet på veien mot Katnosdammen. På nevnte Marka24 hadde vi litt trøbbel med å finne stien her, og i år var det ikke nevneverdig mye lettere. Hadde jeg ikke visst at jeg skulle forbi hytta så tror jeg at jeg hadde surret mye rundt oppå der. Løper gjennom gress så høyt at det dasker meg på nesen over hogstfeltet, og vi dunker inn i skogen igjen. Møter en løper som tar seg en skive, og utveksler noen ord, og forteller at jeg planlegger en matbit på Katnosdammen, og at vi sikkert ses igjen der. 

Ankommer Katnosdammen, og med det sjekkpunkt 6. Fyller vann, spiser litt nøtteblading og farer videre inn i skogen. Stiene her er helt fantastiske!

Kommer ut på Katnosveien, blir tatt igjen av Miriam når jeg står og klør meg i hodet over kartet, og slår følge de 800m med grusvei før vi smetter inn på en sti til venstre. Etter litt klyving er vi igjen fra hverandre. Stien går mot Sandungen gård, men underveis så skal vi klyve opp Kjerkeberget. Dette er nok en rosin i pølsen for min del. Jeg har aldri vært der oppe, og gleder meg storveis til å se utsikten og det morsomme lille huset på stylter på toppen.

Flott sti på vei ned til stidelet som går opp til Kjerkeberget. Kjenner jeg er litt sår i senene under høyrefoten, og i knærne. Jeg passerer flere løpere som er på vei ned når vi er på vei opp, hvilket er suveren motivasjon. Vel oppe må jeg stoppe opp og suge inn utsikten et øyeblikk. Kjerkeberget og sjekkpunkt 7 har en vanvittig utsikt, og med sol, endorfiner og stigende kontakt med følelsene sine utgjør det en mektig opplevelse.

Når jeg er ferdig med å være grepet av stunden har Miriam også kommet opp, og vi slår følge nedover et stykke. Jeg møter en av de danske deltagerene på vei til Sandungen gård. Som han selv sa, så er det litt mer opp og ned i Nordmarka enn der han bodde i Danmark. Hatten av for at han og de andre danske tok turen og ga jernet! Han slet med litt kramper, og generell slitenhet i bena, så jeg spurte om han hadde det han trengte av næring, om han hadde drikke med litt salter etc. Han var vel supplert på ernæringsfronten, så da var det ikke så meget jeg kunne bistå ham med der. Vi passerer sjekkpunkt 8 ved brokaret på Sandungen.

Over halvveis, står nå Kikuttoppen som neste på menyen. Vi løper langs Sandungen  et lite stykke, før stien (les traktorvei) drar oppover vekk fra vannet. Dansken og jeg skiller lag ettersom det går oppover. Jeg tar stien som tar av "veien"inn til høyre for å komme oppover mot toppen. Etter et salig stykke med myr til midt på låret (fremdeles del av stien) kommer vi litt opp i høyden, og det er litt tørrere. Sånn mellom myrene i hvertfall.

Snakkisen skulle ha det til at stigningen opp til Kikut skulle være fæl. Personlig opplevde jeg den egentlig ikke som så gal - det er flere små topper på veien opp, og stigningen går jevnt og fint. Forbausende mang myrer på vei opp etter min erindring. Jeg tenkte på forhånd at her måtte det da være tørt, det er et fjell og vi skal løpe på en rygg. Virkeligheten er imidlertid ganske så mye mer nyansert. Det går opp, og ned, og opp igjen. Hver gang man er en tur ned så var det som regel en myr i bunn, likeledes på topp. Med mindre det var svaberg. Loffer inn på toppunktet med sjekkpunkt 9, og hører skravling fra lia. Der kommer det noen eldre herrer på vei opp, som alle synes at dagens ungdom hadde stål i ben og armer, og at det var gjevt med løpetullinger som hadde kommet langveis fra. Jeg stoppet litt for en prat, og ble forsynt med et godt råd på veien også - det var skamglatt stedvis på vei ned, og at det er lite artig å legge igjen fortennene i lia på vei ned. Først bratt sti nedover, som ganske så rett er rimelig sleip til tider. Jeg holder på å dette ved to anledninger, og er glasd til når stien går over i kjerrevei. Fyller litt vann i en bekk som livlig krysser stien - og jeg har nå møtt nest første danske og Miriam (igjen). Vi løper ned til vannet og følger en sti nede i vannkanten av Østre Fyllingen. Vår danske venn leder an, helt til han glir på en sleip stein og går på rattata. Vi stopper opp og forsikrer oss om at han har det greit før vi fortsetter ferden mot Kobberhaugene. Fin sti og før jeg aner det så er jeg på sjekkpunkt 10 ved Damtangen. Nok en damkrone. Jeg synes det er stas å løpe på damkroner. Vet ikke hvorfor, men det er litt ekstra gøy.

På vei gjennom Osmarka har jeg forlatt mitt forrige følge og tatt igjen @ingvillhf (vinner av kvinneklassen). Vi løper og snakker litt om løst og fast, kommer ut et lite stykke på Deledalsveien før vi drar inn i velkjent skiterreng. Synes det er stor stas å labbe rundt her i joggeskoene - vanligvis er det i skistøvler.  Appelsinhaugen byr på litt klatring, og på veien opp glir Ingvill. Spør om hun vil ha en hpnd, men hun er oppe og i marsj før jeg så mye som har rukket å strekke ut armen. Vi lir litt fra hverandre over toppen av Appelsinhaugen, og passerer et skikkelig juv på veien til Kobberhaugtjernet. Derfra er det ikke lenge til vi tar fatt på stigningen opp til toppene på Kobberhaugen.  Hører folk nede i lia på vei opp og må gi litt gass. Oppover er jo blant de tingene jeg anser meg som god på for søren!  Vel oppe og sjekkpunkt 11 er passert.

Moralen stiger omvendt proposjonalt med avstanden til mål. Nå er det "bare" ned til Bjørnholt igjen, og derfra ta en av favorittstiene mine ned til Fagervann for så å hoppe av stien og ta en snarvei ned til Skar. 

Ruten går ned åsen og krysser Deledalsveien igjen - herfra går det en fin tur over Vindernhøgda som jeg har løpt mange ganger. Hjemmebane følelsen er sterk, og trøtte ben blir piggere. Fyller vann i kranen på Bjørnholt og gleder meg til stien mot Kamphaug. Passerer siste danske og en nordmann som hadde tatt meg igjen mens jeg fylte vann.  Koser meg grådig på stien som går på kammen over elvejuvet og har noen flotte utsiktspartier. Sjekkpunkt 12 passeres i skogen. 

Jeg begynner å regne så smått på eget tidsforbruk mens jeg tråkker videre.  Hodet er trøtt og matten henger litt dårlig på grep. Kommer frem til at 8t10min er ca tiden min hvis jeg gir på litt. Får ikke beregningen helt til å gå opp, og bestemmer meg for å heller bare gi full pupp og se hva jeg ramler inn på. Turen opp til Kamphaug er tung. Puster kraftig selvom pulsen i og for seg er kontrollert og fin. Jeg er regelrett sliten etter en dag i skoene. Det har vært mer folk ute på tur de siste kilometerene, og det hjelper på moralen for min del. Kan ikke subbe rundt når det er folk til stede, da må ryggen rettes og det blir mer saft i steget. Sjekkpunkt 13 kommer etter et  flott parti i skogen i form av en skiltstolpe. 

Herfra er det nesten kun seiersrunde. Jeg skal litt oppover til Fagervann, men det er gjennom majestetisk "gammelskog" , og på sti jeg kjenner like godt som tåboksen på mine gamle løpesko. Klemmer til og håper å få meg noen km ned mot 6:00 tempo. Kroppen har det ikke i seg og jeg klokker inn i betydelig saktere fart. Rett før Fagervann kommer de første fra NUC 26 løpende. Ida @fjellmannen kommer også i mot i bra driv. Vi har litt gjensidig heiing i det vi passerer hverandre. Stas! Der stien tok av fra Fagervann mot Skar satt det to damer. Jeg har følelsene utenpå, og vennlige heiarop rører meg til gledestårer, og jeg kjenner på mye som har ligget ubearbeidet i bakhodet mens jeg løper meg ned til stiskillet ved sjekkpunkt 14. Trippelsjekker at jeg er på rett vei før jeg åpner opp og gønner på ned til mål. Gliser og jubler innvendig mens kroppen lar seg banke gjennom det siste strekket. Ut av skogen, krysse veien, og videre på sti. Skjønner ikke helt hvor mål faktisk er, men det gjør fint lite når en vet at en er i havn.