den evige trassalder

jeg håper du er full  jeg håper det er mørkt  jeg håper du elsker meg 

kan jeg fortsatt kjøre hjem når du kysser meg sånn?

du og meg, mest meg. 

dypt i ryggraden langs nakken over skuldrene i tinningen i hoftene i magen og lungene tung, bankene, stikkende som et virus  forankret dypt i ryggraden  til den bryter ut  og sender støt gjennom kroppen usynlig og snart borte dypt i ryggraden.

plutselig var vi i et alternativ univers og livet ble aldri det samme

jeg har ikke skrevet på to måneder. okei fire. men hvorfor skal jeg bruke energien min på noe så ubetydelig som penn på papir når det er så jævlig vanskelig å puste?

“tror du vi er sammen i et alternativt univers?”

ingenting blir som du tror til du tror på ingenting.