#veileder

Det er flere grunner til å bry seg om relasjonen mellom ansatte og studenter i høyere utdanning. For det første faller mange studenter fra underveis i høyere utdanning. Et godt forhold til de ansatte kan redusere frafallet. For det andre har både ansatte og studenter behov for tilhørighet til den institusjonen de jobber eller studerer ved, og gode relasjoner mellom ansatte og studenter kan bidra til å skape en slik tilhørighet. For det tredje vil et godt forhold til de ansatte trolig virke positivt inn på studentenes prestasjoner. For det fjerde er det nødvendig å gjøre noe for å motarbeide maktmisbruk og seksuell trakassering i akademia.

Livet i akademia byr på store friheter. Både ansatte og studenter kan gjøre omtrent som de vil. Studenter skal ta en utdannelse, og vår oppgave som ansatte er, i tillegg til å drive forskning, å legge forholdene til rette for at studentene erverver seg den kunnskapen de behøver for å gjennomføre utdannelsen sin. Møtepunktene mellom oss er mange – fra de formelle: forelesning, veiledning, seminarer, konferanser – til de uformelle: middager, puber, og fester. Disse møtepunktene er viktige for begge parter.

Alle landets universiteter har retningslinjer som omhandler forholdet mellom ansatte og studenter. Disse retningslinjene begrenser seg imidlertid gjerne til å gjelde forholdet mellom student og veileder. Vi har ikke etiske standarder for omgang mellom ansatte og studenter mer generelt. Det betyr at hver enkelt ansatt til syvende og sist må utøve sitt eget skjønn i omgangen med studenter. Det reiser et spørsmål om hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt i en asymmetrisk maktrelasjon, slik som den mellom ansatt og student?

Seksuell trakassering er åpenbart ikke akseptabelt. Selv om de fleste av mine kolleger forvalter sin makt med godt skjønn, er det noen som utøver dårlig skjønn og misbruker den friheten de har fått. Det er store muligheter for slik misbruk av makt fordi relasjonen mellom ansatte og studenter er så asymmetrisk. Studenter er avhengige av sin veileder og sin foreleser, hvilket noen dessverre vet å utnytte. Det er vanskelig å vite hvor omfattende problemet med seksuell trakassering i akademia er, men sannsynligvis er det mer utbredt enn vi liker å tro.

Veiledningskontrakten regulerer situasjoner hvor det oppstår romantiske følelser mellom veileder og student, men den sier ingenting forøvrig om hvordan relasjonen skal være. Jeg har kolleger som kun veileder studenter med kontordøren åpen, begrunnet med frykt for at noe skal skje som får uheldige konsekvenser for dem selv eller deres studenter. Som student hadde jeg de fleste av mine veiledninger hjemme hos min veileder, og senere som doktorgradsstipendiat foregikk veiledningene like gjerne på pub som i universitetets lokaler. En av mine veiledere, som på den tiden var gjesteforsker ved mitt universitet, traff jeg av praktiske grunner på hans hotellrom. Her satt jeg på sengekanten mens vi gjennomgikk mine utkast.

Jeg nevner disse anekdotene av en grunn, fordi: hva om jeg hadde vært kvinnelig student? I så tilfelle mistenker jeg at ingen av eksemplene fra min studietid ville blitt akseptert. Er det for eksempel greit å avtale veiledning med en student på en kafé i byen? Eller bør veiledningen som en hovedregel foregå på universitetsområdet? Jeg ville aldri drømt om å ha veiledning med en (kvinnelig) student på kafé i byen, eller hjemme, for den saks skyld. På én måte er det synd at det har blitt slik, fordi det innskrenker mulighetsrommet for de uformelle møtene mellom ansatte og studenter, som er viktige for begge parter.

Selv om maktmisbruk og seksuell trakassering i akademia ikke er noe nytt fenomen, har jeg inntrykk av at problemet har økt i omfang de siste årene. Og det bryter ned den tilliten som er uvurderlig for en velfungerende relasjon mellom oss ansatte og studentene.

Ved Harvard universitetet vedtok man i 2015 et forbud mot ethvert kjærlighetsforhold mellom ansatt og student, uavhengig av fakultetstilhørighet. På den ene siden gjør en slik forbudslinje det enklere for universitetene å regulere ansatt-student relasjonen. Det reduserer muligens også risikoen for at det oppstår tilfeller av seksuell trakassering. På den andre siden kan det argumenteres for at et slikt forbud er paternalistisk ved at det griper unødvendig langt inn i livet til voksne mennesker. Det finnes mange eksempler på ansatte og studenter som ble kjærester og senere fikk barn.

Det er ikke all menneskelig omgang som kan eller bør lovreguleres. Kampen mot maktmisbruk og seksuell trakassering kjempes derfor ikke best gjennom å forby en bestemt type omgang mellom ansatte og studenter. Samtidig er det så mange gråsoner at mulighetsrommet for maktmisbruk i mange tilfeller er stort – kanskje for stort. Bør for eksempel ansatte være venner med sine studenter på Facebook? Hvis ja, er det greit at en mannlig ansatt sender en venneforespørsel til en kvinnelig student? Er det greit å gå ut å drikke øl med studenter man veileder eller er foreleser for? Hvis ja, er det noen samtaleemner man bør styre unna?

Dersom vi befinner oss i en situasjon med høy grad av tillit mellom ansatte og studenter, så burde slik uformell omgang være uproblematisk. Men dette er ikke situasjonen vår i dag. Tilfellene av seksuell trakassering bryter ned den tilliten vi alle er avhengige av i akademia. Når ansatte ikke tør å lukke kontordøren under veiledning, eller ikke vil drikke øl med studenter, så er noe verdifullt i ferd med å gå tapt.

I et forsøk på å forbedre situasjonen, oppfordrer jeg til å snakke åpent om disse spørsmålene.

 Først publisert som kronikk i Dagbladet 15. august 2017.

Det vil gjøre alt mye enklere for dem som jobber på tvers av landegrensene. Spørsmålet man kan stille seg er om den nye miljøveilederen er god nok til å redusere miljøbelastningen fra byggematerialer i Norge i vesentlig grad. Jeg vil i dette innlegget gå gjennom veilederen steg for steg og diskutere styrker og svakheter sett fra mitt ståsted, som produsent av bærekraftig gulv og som miljøengasjert privatperson.

De nordiske Building Councils, med unntak av det danske, har med støtte fra Nordic Built utviklet en veileder for anskaffelse av grønne byggevarer. Veilederen er delt inn i 5 trinn slik at man på en enkel måte får innblikk i hvordan man kan gå frem.

Trinn 1 viser at man har tre ambisjonsnivåer. Alle ambisjonsnivåene vurderer så materialene innen fire indikatorer (områder) slik man bl.a. kjenner det fra ECOproduct. Denne tilnærmingen er god, enkel å forstå og praktisk anvendbar: 

Trinn 2 handler om å bestemme hvilke materialer man skal stille krav til. I tabellen under ser du eksempler på hvordan man har tenkt at man kan kombinere ulike ambisjonsnivåer for et prosjekt.

I byggeprosjekt 2 vektlegges strengere kriterier enn for byggeprosjekt 1 når det gjelder ressursbruk enn for helse- og miljøfarlige stoffer. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å kombinere ulike ambisjonsnivåer slik tabellen indikerer at man kan gjøre, men vi får se hvordan det fungerer i praksis.

Trinn 3 handler om å angi funksjonskriterier for de produktene man har valgt. Man får opp en tabell (bildene som kommer er kun et utdrag av større tabeller) for de ulike ambisjonsnivåene der man kan se forslag til ulike verdier som må oppfylles:

Dette er bra og er definitivt et steg i riktig retning, men det er synd at det ikke er utarbeidet verdier for alle materialene. Det er utelatt verdier på enkelte produkter fordi det hevdes at det enten ikke er relevant eller er av mindre betydning. Dette stiller jeg meg undrende til. Det burde absolutt være mulig å anbefale konkrete verdier for ambisjonsnivået «beste nordiske praksis». Hvis hensikten er å vise hva som har vært praksis forstår jeg at man ikke har slike verdier, men for en veileder som burde vise vei for fremtiden hadde jeg håpet å se konkrete verdier for samtlige materialer i tabellen.

Det er fra en av forfatterne uttalt at for gulv er dette vanskelig fordi det er ulike renholdsmetoder for ulike gulv. Jeg mener at så lenge veilederen har delt tepper inn i egen kategori, burde dette være enkelt å løse.

Det er positivt at veilederen ønsker å inkludere tredjeparts verifisert miljødeklarasjon (EPD) og at den anbefaler å sette de konkrete verdiene inn i beskrivelsen for hver produktgruppe. Så langt har vi vel sett beskrivelser som har med miljøkravene på et generelt nivå og som en del av miljøplanen for prosjektet. Nå ønsker veilederen at miljøkravene også skal tas med i postene for hvert produkt som beskrives, slik at det ikke skal være tvil om hva som kreves av de ulike materialene. Dette ser vi sjelden i dag, og grepet vil være en stor forbedring.

Trinn 4 gir konkrete eksempler på hvordan en beskrivelse av miljøkrav kan se ut og hvilken dokumentasjon man krever. Det å sette konkrete krav for de ulike områdene er veldig bra, og eksemplene som er brukt er gode. Det blir spennende å se hvordan dette blir benyttet i prosjektene fremover.

Trinn 5 tar for seg oppfølgingen i byggefasen. Det snakkes om sjekklister for å kontrollere i forkant av prosjektstart og at riktige materialer benyttes. Det foreslås videre sanksjoner og tiltak hvis man benytter «ikke-godkjente» produkter. Dette er bra og nødvendig for å sikre at man får det man har satt som minstekrav.

Deretter vises det ulike tabeller som skal gi grenseverdier for de ulike ambisjonsnivåene. Under er et eksempel på kjemikalier for de to høyeste ambisjonsnivåene:

For «godt ambisjonsnivå» kreves kun egenerklæring som dokumentasjon og det å slå seg til ro med en egenerklæring er etter mitt skjønn ikke et utrykk for et godt ambisjonsnivå. En av forfatterne har uttalt at «godt ambisjonsnivå» ikke vil være akseptabelt i Norge fordi man bør stille krav til 3. parts EPD, så dette nivået er åpenbart et kompromiss for å få til en nordisk veileder. Nå er det vel heller ikke tilstrekkelig å bare stille krav til at man har en 3. parts EPD, men det kommer jeg tilbake til.

Følgende er en tabell som viser «beste nordiske praksis»:

Her ser vi at det er konkrete verdier for klimagassutslipp, ressurser og helse- og miljøfarlige stoffer. For emisjoner til innemiljø er det ikke alle produkter som har verdier, som blant annet betong. Men betong benyttes vel også innvendig i bygg som åpne flater?

For gulvbelegg ser tabellen slik ut:

For gulv er det ikke gitt konkrete verdier for klimagasser. Hvorfor har ikke veilederen det? Hvordan skal kontrolldelen med sanksjoner da fungere? Fravær av konkrete krav i en beskrivelse gjør det utydelig om produktene har et lavt nok klimagassutslipp. Da blir det opp til kontrolldelen å ta stilling til utslippene fra de produktene som tilbys og om man aksepterer disse nivåene. Men hva er bra og hva er ikke akseptabelt? De som skal ta stilling til dette må selv sjekke verdiene fra EPD-en. Det krever stor ekspertise. Veilederen kunne for dette viktige området f.eks. anbefalt at produktet skal oppfylle «grønt» i ECOproduct. Da vet man at man får et produkt som har vesentlig lavere klimagassutslipp enn gjennomsnittet.

For «høyt ambisjonsnivå» er det kun krav om EPD for indikatorene «klimagassutslipp» og «ressurser»:

Det mener jeg er for passivt i 2016! Uten krav til konkrete verdier er det tilstrekkelig at produsenten kan fremvise en 3. parts verifisert EPD. Det å dokumentere en EPD betyr ikke nødvendigvis at produktet er miljøvennlig. Det er de faktiske verdiene som forteller det.

«Godt ambisjonsnivå» burde ikke være relevant for norsk byggenæring. Her er kravet kun en egenerklæring:

Det er en stor svakhet til som må nevnes: Under dokumentasjon for «beste nordiske praksis» for indikatoren helse- og miljøfarlige stoffer sidestilles «EPD med tilleggsinformasjon» og «sikkerhetsdatablad» med «Svanemerket»:

For de som jobber hos Svanemerket så må dette føles som å bli dolket i ryggen, men kanskje NGBC ikke lenger ser noen verdi i et Svanemerke?

En veileder bør peke fremover

Det er positivt at det kommer en miljøveileder og at forfatterne har tatt jobben med å strukturere opp hva som finnes i det nordiske markedet og påbegynt en prosess. Men når den lages på en nordisk lest så er det slik jeg ser det kun «beste nordiske praksis» som holder for norske bygg fremover.

Uten konkrete og offensive krav til verdier for alle indikatorene vil det bli vanskelig å få til store reduksjoner i miljøbelastningen. Satt på spissen, hvis alle produkter i dag hadde hatt en EPD, hvilket kun er en dokumentasjon av miljøprofilen, så ville alle produktene kunne vært benyttet for «høyt ambisjonsnivå». Er det en god veileder for å sikre et godt miljøvalg?

Det er flott at det endelig kommer en miljøveileder som kan gjøre grønne innkjøp enklere og det er sikkert lagt ned mange timers arbeid for å få den på plass. Det er litt synd at vi må tilpasse oss et eksisterende nordisk nivå, men vi får se dette som en god start på noe som vil bli utviklet i tiden fremover. I en oppdatert versjon ønsker jeg meg konkrete verdier for samtlige materialer for nivået «beste nordiske praksis» og en klargjøring om det er meningen at svanemerket skal sidestilles med sikkerhetsdatablad. Jeg håper NGBC tar utfordringen slik at veilederen ikke bare gjenspeiler hva som har vært praksis, men hva som bør være praksis fremover.

Les hele veilederen her