#religionsfrihet

För i och med det faktum att du och dina jämlikar som kallar er humanister inte tror på att det finns någon gud, vore det då inte ärligare av dig och er andra att tala klarspråk och säga som det är, att i och med  som ni påstår att det finns någon gud så vad är då  meningen med lagen om religionsfrihet? För är det inte det ni egentligen menar när ni talar om att avskaffa lagen om religionsfrihet?…

En vän som är Hazara berättade att Shia- och Sunnimuslimer ber på olika sätt. Det har med hur man håller händerna. Om man ber som en Shia i en Moské i Afghanistan kan man bli mördad. Det säger något om förtrycket, att behöva riskera livet för att be till sin Gud på det sätt man anser vara bäst.

Vi har religionsfrihet i Sverige i alla fall och nu kan mina vänner ha sina ritualer i månaden Muharram. Man sörjer över Husseins martyrskap.

Kyrkklockor och böneutrop

Ett kjennetegn ved vestlige, sekulære demokratier er religionsfriheten. Religionsfrihet innebærer at enhver kan velge sin religion, og at enhver skal kunne utøve sin tro uten å bli forfulgt for sin tro. Enhver har rett til å forlate den religionen deres foreldre har oppdratt dem i, til å være en vantro i sine tidligere trosfellers øyne, uten forfølgelse.

Det er viktig å påpeke at religionsfrihet også innebærer frihet fra religion. Frihet fra religion innebærer frihet til ikke å tilhøre noen religion. Til å avvise religiøse dogmer og den autoritet religiøse ledere og institusjoner påberoper seg.

Personlig er jeg ateist. I min barndom ble ateist oversatt til gudsfornekter, en definisjon jeg finner upresis. Jeg kan ikke motbevise guds eksistens, følgelig er jeg ikke en gudsfornekter. Imidlertid ser jeg ingen beviser for guds eksistens, og velger derfor - inntil noen fremskaffer troverdige beviser for guds eksistens - å konkludere med at gud ikke eksisterer.

Er det ikke det man kaller agnostisisme, da? Dette spørsmålet dukker opp i samtaler om tro og vantro, og er ikke annet enn et forsøk på å få den vantro til å komme med en liten innrømmelse: "Du kan ikke vite at gud ikke eksisterer, men du benekter det heller ikke. Du er altså i tvil, - såpass kan du vel innrømme?"

En agnostiker er en person som er i tvil, men som til en viss grad heller mot, eller holder døren åpen for, at gud kanskje eksisterer. Hvis noen bare kommer med overbevisende nok argumenter.

For meg er spørsmålet om guds eksistens et uinteressant spørsmål. Jeg er ikke nysgjerrig på det. Jeg søker ikke svar. Den eneste årsaken til at jeg i det hele tatt kaller meg ateist, er at religion fremdeles har stor utbredelse og at jeg ønsker å definere meg selv i forhold til noe som påvirker det samfunnet jeg lever i.

Hvis det ikke hadde vært for at religiøse institusjoner har den posisjon og påvirkningskraft de har, ville det være meningsløst å definere meg selv i forhold til det de står for. Det ville være like meningsløst å snakke om min manglende tro på guds eksistens, som å snakke om min manglende tro på at jorden er en tyggegummi eller at kulepenner kan tenke.

Tilbøyeligheten (noen vil si behovet for, og jeg vil være uenig med dem) til å tro på noe overnaturlig er utbredt, og forståelig. Religionen kan til en viss grad kurere dødsangst  fordi den lover evig liv, den kan lindre andre former for frykt fordi gud angivelig ser oss og bryr seg om oss, vi kan henvende oss til ham og kanskje bli hørt, osv.

Jeg mener at alle mennesker fortjener respekt for hvem de er. Hvis du føler at religionen er en berikelse for ditt liv, synes jeg du skal fortsette å tro. Jeg er ateist, men det betyr ikke at jeg har noe imot at du er religiøs. Det betyr at jeg vil ha den samme friheten til ikke å være religiøs.

Religionsfriheten gjelder for alle, akkurat som menneskerettighetene gjelder for alle. Jeg er svært opptatt av at vi må holde religion og stat adskilt, at barns utdanning skal være livssynsnøytral, at kvinner skal være likestilte med menn og at ytringsfriheten skal være absolutt.

Selv om jeg mener at du som religiøs enkeltperson fortjener respekt, mener jeg at religionene i seg selv bør utfordres og kritiseres nådeløst. Ikke like nådeløst som kristendommen og islam har hatt tradisjon for å forfølge sine meningsmotstandere, ikke med tortur og drap. Men at de såkalt hellige skrifter, de religiøse doktriner og religiøs praksis bør studeres, beskrives og - i de utallige tilfeller der man finner grunn til det - utfordres på det aller sterkeste.

Så står det enhver fritt til å forsvare sin religion, til å gjendrive de funn som gjøres og påstandene og argumentene som kommer av disse funnene. Det kan føre til interessante samtaler, kanskje til enighet på visse områder. Jeg tror det viktigste uansett vil være oppdragelsen av de religiøse til å godta dissens. Jeg har forsonet meg med at noen vil holde fast på sin religiøse tro selv om jeg mener det ikke finnes noen god grunn til å tro. Det er ok for meg. Men for den troende er denne toleransen ikke noen selvfølge. Ennå.