#plikt

Saugstads konklusjon gjør det betimelig å spørre, slik Vetlesen gjør i sitt svar 26. januar, om en teori med slike konsekvenser er passende, gitt de faktiske forholdene vi står overfor: millioner av mennesker på flukt, totalt avhengige av en koordinert hjelpeinnsats. Før man konkluderer med at den kantianske teorien er uegnet, bør imidlertid ett poeng nevnes, som Saugstad har utelatt: Retten til asyl følger av Kants samfunnskontraktteori. Hvis man med å hjelpe flyktninger mener å gi dem tillatelse til oppholde seg i et trygt land, så har vi, i motsetning til det Saugstad sier, en rettsmoralsk, og ikke bare en privatmoralsk plikt til å hjelpe flyktninger.

Dette følger av den medfødte retten til frihet som Kant tilskriver alle mennesker. Uavhengig av hvilken rettsorden man tilhører – hvilken samfunnskontrakt man inngår i – så har alle, i kraft av å være mennesker, en rett til frihet i den grad som er forenelig med alle andres tilsvarende frihet. For Kant er det slik at enhver rettsorden og enhver lov kun er legitim dersom den ivaretar alles medfødte rett til frihet. Eiendomsrett er for eksempel kun legitim hvis den ikke frarøver noen samfunnsmedlemmer muligheten til å leve uavhengige, frie liv. Om noen helt mangler eiendom vil de være avhengige av andre for å kunne overleve. Dette er ikke i tråd med premisset om gjensidig frihet, og konklusjonen, hvis man følger Kant, er at staten har en plikt til å sørge for hjelp til dem som ikke har eiendom. Sagt på en annen måte: Dersom det overhodet skal være legitimt å etablere en rettsorden med privat eiendomsrett, og dermed avskjære allmennheten muligheten til å tilegne seg visse goder, må rettsordenen sørge for at alle har nok goder til å kunne utøve sin frihet.

Argumentet for asylretten er analogt til dette argumentet for statens plikt til å hjelpe fattige: Dersom det skal være legitimt å inndele jordens overflate i ulike statlige territorier, må dette ikke avskjære folk fra å utøve sin medfødte rett til å oppholde seg et eller annet sted på jorden. Nasjonalstatenes legitimitet forutsetter derfor at alle har statsborgerskap i en stat, slik at de der kan utøve sin bevegelsesfrihet. Dersom det er umulig for en person å ivareta sin frihet i sin egen stat, for eksempel om vedkommende er i livsfare der, er det andre staters plikt å ivareta vedkommendes medfødte frihet.

Saugstad har rett i at statens plikt til å hjelpe flyktninger ikke bunner i befolkningens private godvilje, slik plikten til å hjelpe fattige heller ikke handler om almisser. Det kantianske rammeverket Saugstad bruker for å kritisere dem som maner til solidaritet med flyktningene, gir imidlertid et vel så sterkt imperativ til norske myndigheter: Oppfyllelse av disse pliktene er nødvendige forutsetninger for vår egen legitime rett til eiendom og til statsborgerskap.

På trykk i Klassekampen 24.2.16.