#lovese

Nå når en regjering, for sjette gang på 17 år, har sagt nei til oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, ser jeg at det i sosiale medier, av enkelte, blir hevdet at dette ikke er noe å feire. At dette tross alt er status quo i oljepolitikken, og at vi fortsatt har en regjering som kommer til å føre en oljepolitikk som nærmest mangler grenser. I det siste har de dessverre rett. Men det første kunne ikke vært mer feil. 

Historien om Lofoten, Vesterålen og Senja er en historie om hvordan folket, fiskere og miljøbevegelse har vunnet fram mot Norges mektigste næring, til tross for et stortingsflertall som sier ja til petroleumsvirksomhet her. All historie tilsier at vi egentlig aldri burde vunnet. At området burde vært åpnet for lengst. Men sammen har vi klart å skape en allianse som viser seg vanskelig å slå.

Lofoten, Vesterålen og Senja er et av verdens mest verdifulle og produktive havområder. Under havbunnen her ligger det olje og gass som kan føre til utslipp på over 500 millioner tonn CO2 om den brennes. Det er grunnene til at område må bli det første havområde i Norge som får status som et varig, petroleumsfritt området. Vi har aldri vært nærmere en slik beslutning enn vi er i dag – men det er fortsatt et stykke igjen.

Det er flere grunner til at det er viktig å markere denne seieren. Den ene er den indremedisinske. Jeg har jobbet for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja i mer enn 10 år, i ulike miljøorganisasjoner. Av alle er det én organisasjon som utmerker seg, og det er Natur og Ungdom. Her har ungdommer helt ned i 12års alderen stått på stand, skrevet leserinnlegg, møtt lokale politikere, aksjonert, deltatt på fylkesårsmøter for å overbevise politikere og så mye, mye mer. De ungdommene har i dag fått lønn for strevet, og det skulle da bare mangle at de ikke feiret det.

Det samme gjelder for Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Denne organisasjonen som består av det som populært kalles «vanlige folk». Her er fiskere, lærere, havnearbeidere, leger, barnehageansatte, pensjonister, og arbeidsledige. Flesteparten av de bor i kommunene i Lofoten, Vesterålen og Senja. De har måtte holde fanen høyt over mange år. De har jobbet i kraftig motvind, før det endelig ble medvind de siste årene, da en rekke kommunestyrer i Lofoten, Vesterålen og Senja snudde i spørsmålet. De har måtte kjempe mot en skjebnetru lokalt, om at olja kommer uansett, og at det ikke nytter å kjempe mot. De har stått på stand i snø, regn, vind og sol, i 2009, i 2010, i 2011, i 2012, i 2013, i 2016 og i 2017. Kort sagt: de har aldri kunnet ta en skikkelig hvil, de har hele tiden måtte stå på barrikadene. Det skylder jeg og du de mye for. For uten dem hadde vi ikke vunnet.

Men den andre grunnen er at dette ikke er en gratis seier. Det er faktisk ikke slik at disse områdene hadde vunnet seg selv, og at miljøbevegelse, lokalbefolkning og fiskere bare har kunnet jobbe med en annen sak i stedet. De som tror det er bra blind for de interessene som oljeindustrien har utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og den makta de har.

I 1996 fikk Statoil og Hydro tildelt hver sin letelisens utenfor Røst i Lofoten. Det ble kun rukket å bore på den ene lisensen, før området ble stengt for petroleumsvirksomet i 2001. Det er 17 år siden, men fremdeles sitter Statoil på leterettighetene til de to lisensene utenfor Røst. Hvert år betaler de arealavgift for dem, i håp om at de en dag skal lønne seg. I tre omganger har staten forlenget arbeidsforpliktelsen som Statoil har på feltene, som egentlig er på 10 år. Den siste gangen på ubestemt tid. Med andre ord: de eneste lisensene i Norge som et oljeselskap har en blankofullmakt til, ligger utenfor Røst, i et område som har vært stengt for petroleumsvirksomhet i 17 år. I sin begrunnelse for å gjøre dette, sier Olje- og energidepartementet at oljevirksomhet i dette området kun er utsatt.

Smak på det ordet – utsatt. Her har vi altså et område som har vært stengt for petroleumsaktivitet mer enn dobbelt så lenge av hva det var åpnet, og likevel ser Olje- og energidepartementet på det som en «utsettelse». Dersom det katastrofale skulle skje, og stortingsflertallet kan presse gjennom en åpning, så kan Statoil sende en rigg til området uten noen nye prosesser. Det er det Olje- og energidepartementet legger opp til.

Samtidig så er de faktorene som gjør områdene så sårbar, de samme som gjør de attraktiv for oljeindustrien. Det er nærme land – det reduserer kostnadene ved en utbygging, og gjør at marginalkostnadene ved en eventuell utbygging utenfor Lofoten, Vesterålen eller Senja blir langt lavere enn en utbygging i eksempelvis Barentshavet. Derfor fortsetter Statoil og Norsk olje og gass, å presse på. Derfor kommer de ikke til å gi seg, så lenge det fins et snev av håp om å vinne frem.

Vi har nå vunnet Lofoten, Vesterålen og Senja for nok en stortingsperiode. Jeg hadde håpa vi skulle vinne den for godt. Men vi har aldri vært næmere et varig vern mot petroleumsvirksomheten enn vi er i dag. Dersom vi får snudd Arbeiderpartiet, som ved fjorårets valg tapte mange stemmer på manglende miljøpolitikk, så har vi vunnet for godt. Det er det som blir neste oppgave i Lofoten-spørsmålet.

Så er det helt sant at det ikke holder å vinne Lofoten, Vesterålen og Senja, og det er helt sant at det vanvittige oljetempoet som regjeringen legger opp til en videreføring av, er i strid med all klimavitenskap og sunn fornuft. Der har vi ikke vunnet enda. Men også der ser vi en holdningsendring – blant folk flest! I en undersøkelse fra Dagbladet i sommer sa et knapt flertall at de var villig til å la noe olje bli liggende i bakken, av hensyn til klima.

Vi har fortsatt en lang vei igjen i norsk klimapolitikk, og norsk oljepolitikk forblir den store elefanten i rommet, men stadig flere legger merke til den. Og ved å bruke Lofoten-seieren rett, kan vi både bruke den som en brekkstang inn mot andre oljekamper, og for å mobilisere stadig flere folk.

Derfor er det helt på sin plass at alle de som har stått på stand i sine lokalsamfunn, de som har krangla med naboen, har brent varder over det ganske land og heiet frem lokalpolitikere som har snudd, i dag feirer. Så tar vi fatt på den store oppgaven, for en ny kurs i norsk miljøpolitikk, og for at vi faktisk får etablert varige, petroleumsfrie områder, i morgen.

Den velsigna olja, eller den forbanna olja?

Det er uansvarleg, på grensa til umoralsk å opne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring. Slik vil eg vende orda til spaltist Per Lars Tonstad som i Nordlys hevdar at det er umoralsk å ikkje opne opp for oljeboring mot han. Argumentasjonen til Tonstad heng dessverre ikkje på greip, og han overser glatt det viktigaste moralske argumentet: Vi kan ikkje øydelegge denne kloden for dei som kjem…

Dagen i dag har vært en eneste lang og sørgelig fremstilling i hvordan oljeforkjemperne kommer til å oppføre seg de neste 2 årene. I dag har vi nemlig fått sitater som dette: 

 «Miljøvernerne vil helst ikke at vi skal vite hva vi sier nei til i Lofoten». 

«For tenk om det viste seg at de som i dag sier nei til olje- og gassvirksomhet i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, også sier nei til milliarder av kroner i skatteinntekter, tusenvis av nye arbeidsplasser i Nord-Norge»

«Her i Norge, i motsetning til de fleste andre oljeland, kommer verdien av de ressursene som tas opp samfunnet til gode. Norge har et politisk demokratisk system som gjør at vi bør holde på til siste dråpe»

«Jeg har full respekt for at man har ulike syn på dette, ut fra hvor man bor. I Oslo-området er man seg selv nærmest, og da blir diskusjonen deretter. Men nå er vi her i nord skikkelig klare for å bidra med noe, og for å kunne gi tilbake litt verdier til resten av landet. Også litt til kaffedrikkerne på Majorstua. De trenger litt påfyll»

De to første utdragene er fra Stavanger Aftenblad sin lederartikkel i dag, og de to siste fra Stavanger Aftenblad sitt intervju med Kjell Giæver. Og begge er egentlig litt for drøy til at jeg bare kan la det gå. 

«Miljøvernerne vil helst ikke at vi skal vite hva vi sier nei til i Lofoten».

Vi vet hva vi sier nei til. Se utdypende svar under

«For tenk om det viste seg at de som i dag sier nei til olje- og gassvirksomhet i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, også sier nei til milliarder av kroner i skatteinntekter, tusenvis av nye arbeidsplasser i Nord-Norge»

Det er ingen stor hemmelighet hvor mange mulige milliarder som ligger gjemt under havbunnen i dette området, eller hvor mange arbeidsplasser det muligens kan gi. Om Aftenbladet hadde gidda å lest seg litt opp, og jeg ville anbefalt å starta med den faglige grunnlaget for forvaltningsplanen fra 2010 og kunnskapsinnhentingen fra 2012, kunne de også sett anslagene for hvor mye spenn vi kan få, om vi er villig til å spille litt russisk rulett med området. Men disse tallene, som spenner seg fra 60 milliarder(vi bygger bare én bunnfast plattform, ett skip og ett ilandføringsanlegg) til 1000 milliarder(vi bygger to bunnfaste plattformer, ett ilandføringsanlegg og 1 flytende plattform), har selvfølgelig en usikkerhet knyttet til seg. Ikke bare fordi de legger til grunn 120 dollar fatet, men fordi man ikke vet nøyaktig hvor mange milliarder som ligger der, før man har sendt riggen opp for å lete. Og om Stavanger Aftenblad forsøker å si at man kan si nei etter at man har bora letebrønner, så kan de norsk oljehistorie mye dårligere enn jeg trodde. Med mindre den brønnen var tørr, så har man har aldri sagt nei om man har funnet et drivverdig funn.

Og kan disse rogalendingene være så snill å slutte å love bort tusenvis av arbeidsplasser i Nord-Norge? For også dette har vi jo tall på! Vi vil få mellom 400 og 1100 arbeidsplasser, som strekker seg fra Namsos til Tromsø. 1100 arbeidsplasser høres kanskje skikkelig forlokkende ut, men det skal sies at det kun er en 5 prosent sjanse for at det er mulig. Og at mesteparten av de arbeidsplassene vil komme Helgeland og Harstad til gode, ikke Lofoten, Vesterålen og Senja. Men kanskje hadde det vært en idé for Stavanger Aftenblad å få øynene opp for hva vi risikerer i samme slengen. Det magiske tallet her er 6500. I Lofoten, Vesterålen og Senja alene er det 6500 fornybare arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiseliv. Dette er, om vi forvalter og legger til rette for det, evigvarende arbeidsplasser, som i tillegg har et stort utviklingspotensiale. 

«Her i Norge, i motsetning til de fleste andre oljeland, kommer verdien av de ressursene som tas opp samfunnet til gode. Norge har et politisk demokratisk system som gjør at vi bør holde på til siste dråpe»

Seriøst? Er det nye nå å holde demokratiet som gissel for å få mer oljevirksomhet, og i tillegg i noen av de mest sårbare havområdene våre? Dette er faktisk et av de sjukeste argumentene jeg har hørt på lenge. Med Kjell Giæver blir altså logikken “Norge må ta opp all olja, særlig den i Lofoten, for vi er så sjukt demokratiske”. Den var ny. Jeg ville kanskje tenkt at siden vi er så velutvikla, og så flott og demokratisk, så burde vi kanskje ta vårt ansvar for å kutte utslippene? Og da, som et ytterste minimum, ikke åpne nye felt og områder, som igjen vil føre til økte utslipp. Det burde jo være en no-brainer, særlig med tanke på rapporten som ble publisert i Nature tidligere i år, som slår fast at for å nå togradersmålet må all olje og gass over polarsirkelen bli i bakken. Men det er tydelig at klimaansvaret ikke er så viktig for Petro Arctic. 

«Jeg har full respekt for at man har ulike syn på dette, ut fra hvor man bor. I Oslo-området er man seg selv nærmest, og da blir diskusjonen deretter. Men nå er vi her i nord skikkelig klare for å bidra med noe, og for å kunne gi tilbake litt verdier til resten av landet. Også litt til kaffedrikkerne på Majorstua. De trenger litt påfyll»

Dette. Altså. Jeg blir nesten stum. For hvordan kan man lire av seg noe sånn? Ulikt syn ut fra hvor man bor? Har Petro Arctic gått glipp av det viktige faktum at flertallet i nord er mot? Tidligere i sommer kom nok en spørreundersøkelse som viser at flertallet i Nordland er mot oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Så kan vi pliiiiiis la være å avspise motstanden med at den kun er de i sør som er mot? Det er jo i nord, og ikke minst, lokalt, at motstanden er størst. Og dessuten: dette er et nasjonalt spørsmål. Skulle da faen meg mangle at det ikke var nasjonal motstand. 

Og den derre kaffegreia. Fy fader assa. Nå vet ikke jeg åssen det er på Kjell Giæver sitt kontor i Bodø, men i resten av Nord-Norge drikker vi kaffe året rundt. Sist jeg sjekka var ikke det en særgreie for Oslo(selv om jeg er ganske sikker på at de drikker mye kaffe hos Norsk olje og gass, som har sitt kontor på Majorstua). Ryktene skal for eksempel ha det til at kaffen som i disse dager konsumeres på Nordland Fylkes Fiskarlag sitt årsmøte er sabla god.