Christian Michelsen, gravĂžr Bruun og den norske lĂžve
To dager etter unionsopplÞsningen 7. juni 1905 fikk det nyopprettede Utenriksdepartementet melding om at Statssekretariatet hadde bestilt et nytt rikssegl til regjeringen. Den trengte snarest et segl uten kongens navn. I prosessen som ble satt i gang, kom ogsÄ riksvÄpenet til Ä forandre utseende.
Av Knut Johannessen, pensjonert avdelingsdirektÞr, Riksarkivet Artikkelen sto pÄ trykk i Arkivmagasinet 3/2015
Da Stortinget 7. juni 1905 fastslo at unionen med Sverige var opplÞst og Oscar 2. hadde opphÞrt Ä vÊre norsk konge, fikk regjeringen samtidig fullmakt til Ä utÞve kongens myndighet. Det fysiske uttrykket for monarkens myndighet var underskriften hans i protokollen over saker behandlet i statsrÄd. Kongens navnetrekk gjorde beslutningene til kongelige resolusjoner. For enkelte typer resolusjoner ble det ogsÄ satt opp et sÊrskilt dokument i kongens navn. Det gjaldt sÊrlig lovbestemmelser og embetsutnevnelser. Slike dokumenter ble forsynt med et avtrykk av riksseglet i tillegg til kongens underskrift. Hovedmotivet i riksseglet var riksvÄpenet, og rundt det sto kongens navn og tittel.
Bruuns utkast til kongeflagg og kongevimpel fra sommeren 1905. Riksarkivet (PA-0148_L0001_0002. Foto: Odd Amundsen).
RiksvĂ„penet i riksseglet hadde hatt den samme formen helt siden 1844. Da hadde den fĂžrste kong Oscar godkjent en ny tegning og beskrivelse av vĂ„penet. Slik var den norske lĂžve omtalt i den kongelige resolusjonen: âen, nederst fra Venstre og opad til HĂžire i fremadskridende Stilling opreist kronet LĂžve, med aabent Gab og udstrakt Tunge, holdende i Forlabberne en oplĂžftet StridsĂžxe med gyldent Skaft og Blad af SĂžlvâ. Tegningen viste en muskulĂžs lĂžve med kraftig manke og ellers en glatthĂ„ret kropp med s-formet hale.
Ideen i 1844 var Ä fremstille lÞven i naturalistisk stil, men det kan diskuteres om den anatomiske gjengivelsen var vellykket. Dessuten var den oppreiste stillingen sÄ fremoverbÞyd at det syntes Ä utfordre tyngdekraften.
Herman Rudolf Bruuns lĂžve
Mot slutten av unionstiden ble de opprinnelige tegningene av 1844-vÄpenet ikke lenger ansett som forpliktende til offentlig bruk. Flere nye varianter sÄ dagens lys. Noen var amatÞrmessige etterligninger av originalen, andre representerte kunstneriske forsÞk pÄ Ä skape et uttrykk i heraldisk stil. Det vil si at motivet skulle lÞsrive seg fra det naturalistiske forbildet. I stedet skulle motivet vÊre dekorativt, utnytte skjoldflaten godt og fremheve karakteriske detaljer ved objektet. Maleren Gerhard Munthe og tegneren Andreas Bloch hadde prÞvd seg pÄ nye utforminger i denne retningen. Men gravÞren Herman Rudolf Bruun var den som hadde beskjeftiget seg mest med riksvÄpenet, og han arbeidet iherdig for at nettopp hans tegninger skulle fÄ gjennomslag.
Bruun hadde hÞy anseelse bÄde som hÄndverker og kunstner. Han var utdannet ved Tegneskolen i Kristiania og hadde senere hatt et studieopphold ved Kunstakademiet i KÞbenhavn. Siden 1880 hadde han drevet en gravÞrforretning i Kristiania. Ved siden av modellerte han medaljer og skar relieffer, sÊrlig til gravsteder. Det forekom ogsÄ at han laget byster.
Midt i 1890-Ă„rene hadde Bruun begynt Ă„ beskjeftige seg med riksvĂ„penet. Han kom frem til en ny tegning der lĂžven holdt seg innenfor beskrivelsen fra 1844, men fremsto som langt mer aggressiv. LĂžven tok et kraftigere steg fremover, grepet om Ăžksen var fastere og kroppen hadde en mer oppreist holdning. KlĂžrne var overdrevent store, og lĂžven hadde kraftig ragg nedover buken, pĂ„ bena og pĂ„ halen, som endte rett til vĂŠrs. Som helhet virket komposisjonen fast og gjennomarbeidet. Bruun ville at lĂžven skulle stĂ„ âsom Symbol for Nationens Kraftâ, og derfor var den gitt âen rankere og mere fremadstrĂŠbende Holdningâ. Men hadde denne lĂžven norske rĂžtter, var den en norsk lĂžve?
Bruun hadde besÞkt Myntkabinettet ved Universitetet og hevdet at han hadde funnet gode forbilder i norske mynter fra 1300-tallet. Vi som betrakter Bruuns lÞve nÄ, har vanskelig for Ä vÊre enig i det. Vi vil nok si at den mer var et produkt av hans egen tids smak og av heraldiske mÞnsterbÞker, sÊrlig tyske, som kunne oppvise lÞver i alle mulige varianter.
Femkroneseddel fra 1944 med Bruuns riksvÄpen, uforandret siden 1901. Seddelen var utformet av maleren Oluf Wold-Torne. Foto: Kulturhistorisk museum
LĂžven vinner terreng
SĂ„ tidlig som i 1896 hadde Bruun fĂ„tt ledelsen i Telegrafstyrelsen interessert i tegningen av riksvĂ„penet. I Ă„rene fremover kom Bruuns fryktinngytende lĂžve til Ă„ pryde telegramblanketter og omslaget pĂ„ telefonkatalogen. I 1899 ble tegningen gjengitt i stort format i âFor alleâ, en almanakklignende trykksak. Der var tegningen misvisende forsynt med signaturen til Rasmus Haavin, en grafiker som ikke hadde gjort stort annet enn Ă„ kopiere Bruuns versjon. Men gjennom denne publikasjonen fikk lĂžven iallfall en betydelig utbredelse.Â
Viktig var det ogsÄ at Bruuns lÞve ble tatt inn som en liten detalj pÄ alle valÞrene i den nye serien pengesedler som utkom fra 1901. Videre dukket lÞven opp pÄ papir fra AlvÞens Papirfabrik, pÄ gjenstander fra Porsgrunds PorselÊnsfabrik og pÄ broderimÞnstre og julekort. Bruun hadde ogsÄ gjort et fremstÞt overfor Utenriksavdelingen i Handelsdepartementet i 1903 og etterlatt seg en tegning der. Det fÞrte ikke til noe i fÞrste omgang. Men den utstrakte bruken av vÄpentegningen pÄ andre hold betydde at han hadde et trumfkort pÄ hÄnden ved unionsbruddet.
I og med 7. juni-vedtaket var det strengt tatt bare behov for ny tekst i riksseglet. Men det mÄtte ogsÄ melde seg et sterkt Þnske om Ä gi avlÞsning til unionstidens offisielle lÞve fra 1844, bÄde av politiske Ärsaker og fordi selve tegningen ikke sto hÞyt i kurs lenger. Bruuns versjon var velkjent etter flere Är i omlÞp. Som gravÞr kunne han pÄ korteste varsel omskape tegningen til et relieff. Han var kunstner og hÄndverker i samme person.
Riksseglet â og mer til?
Statssekretariatet, kontoret som blant annet sĂžrget for regjeringens protokollfĂžring og seglutstyr, hadde fĂžrst bestilt et rikssegl hos Bruun med uforandret lĂžve og omskriften NORGES RIGES SEGL. Men sĂ„ hadde Bruun tatt kontakt med Alfred Krohn, regjeringens kontorkasserer, og vist ham et utkast med Bruuns egen lĂžve. Allerede 9. juni skrev Krohn til Utenriksdepartementet og foreslo at denne tegningen ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av riksseglet. Senere burde den ogsĂ„ formelt godkjennes som nytt riksvĂ„pen. Utenriksminister JĂžrgen LĂžvland ga sin tilslutning, men mente at ogsĂ„ andre medlemmer av regjeringen mĂ„tte fĂ„ si sin mening. Derfor gikk tegningen videre pĂ„ rask hĂžringsrunde til femâseks andre statsrĂ„der, inkludert statsminister Christian Michelsen. Med enkelte forbehold gikk alle inn for godkjenning. SĂ„ mĂ„ Bruun ha forsert arbeidet med graveringen av riksseglet.Â
NĂžyaktig nĂ„r han leverte det, er ukjent, for pĂ„ den fĂžrste regjeringsbeslutningen 9. juni er avtrykket tilfĂžyd i ettertid. For arbeidet fikk Bruun 320 kroner. Selvbevisst hadde han plassert sitt eget navn med ĂžrsmĂ„ bokstaver nederst pĂ„ seglflaten.Â
Bruun hadde mottatt bestilling fra flere offentlige etater pĂ„ stempler og segl med riksseglets lĂžve. Det fikk ham i juli 1905 til â kanskje en smule overmodig â Ă„ foreslĂ„ overfor Utenriksdepartementet at staten kjĂžpte den fulle eiendomsretten til den nye vĂ„pentegningen for et âpassende Honorarâ. Han antydet ogsĂ„ at det ville vĂŠre rimelig om fremtidige oppdrag med Ă„ gravere segl med riksvĂ„penet tilfalt ham. Departementet kommenterte ikke dette, men gikk fĂžrst velvillig inn for at tegningen ble innkjĂžpt for 500 kroner, et belĂžp Bruun selv hadde foreslĂ„tt. Saken kom sĂ„ langt at departementet laget utkast til behandling i statsrĂ„d.
Regjeringens sonderinger om en ny tronkandidat sommeren 1905 hadde fĂ„tt Utenriksdepartementet til Ă„ tenke pĂ„ at den kommende kongen ville trenge et sĂŠrskilt kongeflagg. Bruun ble bedt om Ă„ lage utkast til bĂ„de flagg og kongevimpel. Parallelt med dette hadde professor Yngvar Nielsen fĂ„tt i oppdrag Ă„ levere en utredning om motivet i et nytt kongeflagg. Etter et mĂžte mellom de to omsatte Bruun professorens ideer i tegning. Yngvar Nielsen syntes godt om Bruuns tegnemĂ„te og ga hans versjon av riksvĂ„penet attest for Ă„ vĂŠre âdet bedste som nu kan skaffesâ. Midt i juli 1905 var Bruun pĂ„ nippet til Ă„ bli den som skulle fornye de heraldiske statssymbolene i det selvstendige Norge.
En forsmÄdd kunstner
SĂ„ snudde vinden. Selv om tiden var knapp, var ikke situasjonen sĂ„ akutt som tidlig i juni. Departementet fant det nĂždvendig Ă„ omrĂ„ seg. Via regjeringens representant i KĂžbenhavn, Fritz Wedel Jarlsberg, ble Bruuns tegninger til riksvĂ„pen, kongeflagg og vimpel sendt til Anders Thiset, som var en ansett heraldiker i det danske riksarkivet. Fra ham kom det aldri noen vurdering av tegningene. I stedet utarbeidet han sine egne. Umiddelbart gjorde de et svĂŠrt godt inntrykk, men da de ble mĂžtt av en del innvendinger, ble det til slutt maleren Eilif Peterssen som fikk oppdraget med Ă„ tegne kongeflagg og en ny versjon av riksvĂ„penet, dessuten et kongevĂ„pen og et rikssegl med den nyvalgte kongens navn. Bruun ble ikke mer nevnt som aktuell, og han fikk ikke i oppdrag Ă„ gravere det nye riksseglet. Han hadde fĂ„tt ord pĂ„ seg for Ă„ kreve stive honorarer, og dessuten hadde han nok opptrĂ„dt temmelig pĂ„gĂ„ende. Men de ansatte i departementet var ikke dermed ferdig med ham.Â
Bruun hadde aldri fĂ„tt de 500 kronene det lĂ„ an til i juli 1905. Et halvt Ă„r senere purret han pĂ„ oppgjĂžret. NĂ„, da staten hadde fĂ„tt de heraldiske symbolene den trengte, var det Ăžnskelig Ă„ begrense utbetalingene for ubenyttede alternativer. Ekspedisjonssjef Bryn i Utenriksdepartementet pĂ„pekte at departementet ikke hadde bestilt tegningen av riksvĂ„penet. Den hadde Bruun utfĂžrt som en âprivat spekulationsaffĂŠreâ og presentert for departementet. Men tatt i betraktning at tegningen var benyttet i det midlertidige riksseglet og i flere stempler, kunne et honorar pĂ„ 100 kroner for bruken vĂŠre passende. For utkastene til kongeflagg og vimpel var det avtalt 50 kroner i betaling. Tegningene hadde Bruun krav pĂ„ Ă„ fĂ„ i retur.
I 1907 skaffet Bruun seg Christian Michelsens bekreftelse pÄ at hans vÄpentegning var blitt brukt av 7. juni-regjeringen i 1905.
Bruun svarte med et hĂžyere motkrav, men departementet holdt pĂ„ sitt i en langtrukken brevveksling. Ikke fĂžr i november 1907 kvitterte Bruun for Ă„ ha mottatt tegningene og sine 150 kroner. Bare det midlertidige riksseglet fra 1905 sto igjen pĂ„ merittlisten hans. Trolig var det i frustrasjon over det dĂ„rlige utfallet av forhandlingene med departementet at han samme mĂ„ned sendte tegninger av riksvĂ„penet til Bergen, til den nĂ„ avgĂ„tte statsminister Michelsen og ba om Ă„ fĂ„ dem attestert. I 1905 hadde Michelsen sittet modell for en byste Bruun laget, sĂ„ Bruun syntes vel han kjente bergenseren godt nok til Ă„ be om denne tjenesten. Tegningen kom iallfall tilbake med Michelsens pĂ„skrift âBenyttet af 7de juni-regjeringen i tidsrummet 7 juni â 27 november 1905â.
I 1925, ved 20-Ärsjubileet for 1905, fant gravÞr Bruun omsider en anledning til Ä komme frem med sin versjon av hendelsene. Utstyrt med tegningen av riksvÄpenet og Christian Michelsens pÄskrift oppsÞkte han Aftenpostens redaksjon og lot seg intervjue. RiksvÄpenet ble brukt mens Michelsen var regent, fortalte Bruun. Den lÞven som etterfulgte hans egen, Eilif Peterssens, var ikke korrekt. Den hadde feil stilling og sÄ ut som en hund. Dette hadde han sagt til Michelsen, men han ville ikke hÞre pÄ ham.
à ret fÞr han dÞde, i 1928, sÞrget Bruun for Ä tinglyse brevet fra Utenriksdepartementet om at tegningene var hans eiendom, sammen med en tegning av riksvÄpenet. Tiltaket virker unÞdvendig. Kanskje ville han selv reise seg et varig minne fordi han ikke var sikker pÄ at arvingene ville verdsette hva han etterlot seg, eller kanskje fryktet han for at statlige myndigheter skulle gjÞre urettmessig krav pÄ tegningene hvis de fikk tilbud om dem. Likevel endte tegningene i Riksarkivet, som kjÞpte dem av boet sammen med annet materiale Bruun hadde etterlatt seg fra sin virksomhet som gravÞr.
Men sporene etter Bruuns omgang med riksvĂ„penet var ikke fullstendig forsvunnet fra offentligheten. Tilsynelatende helt ubemerket fortsatte hans lĂžve Ă„ figurere pĂ„ alle pengesedler. Serien som hadde begynte Ă„ utkomme i 1901, ble den lengstlevende av alle seddelutgaver og fikk ikke avlĂžsning fĂžr i 1945. Da var sedlene trykt i til sammen godt over en halv milliard eksemplarer.Â
Kilder i Riksarkivet
PA-0148 Bruun, Herman Rudolf: eske 2 Tegninger og 4 BĂžker.
S-2259 Utenriksdepartementet: serie Db eske 246 og 246b. Â
