Ukens bokstav fra A til Ă
NĂ„r vi jobber med de eldre arkivene, blir vi stadig slĂ„tt av alle de flotte forbokstavene pĂ„ dokumentene. SĂŠrlig pĂ„ 1600-tallet slo skriverne seg lĂžs med bokstaver preget av datidens stil, barokken. Gjennom serien Ukens bokstav har vi vĂ„ren og sommeren 2016 delt noen av disse bokstavene pĂ„ Riksarkivets Facebook-side. Her byr vi pĂ„ en samlet oversikt over hele alfabetet - med korte historier.Â
A. Dette flotte eksemplaret stĂ„r for Augustinus OlufsĂžn som var lagmann i Christiansand og pĂ„ Agdesiden i 1653. Historien bak dokumentet er dramatisk. Gunnhild Udjus fra Landvik var blitt dĂžmt for trolldom pĂ„ tinget i FjĂŠre, men fordi noen av de tolv lagrettemennene var i slekt med henne, underkjente lagmannen dommen. Her var det altsĂ„ slektninger som hadde vĂŠrt med pĂ„ Ă„ dĂžmme henne til dĂžden! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, papir, 30. september 1653.Â
B. Denne Bâen har vi hentet fra sorenskriver Mads BjĂžrn som dĂžmte i en sak i Ramnes i Vestfold i 1648. Dommen gĂ„r over fem sider og dreide seg om retten til Ă„ hugge i skogen under gĂ„rden Spishole i Ramnes. Den tidligere leilendingen, Christoffer Sukke, ble anklaget av «hĂŠderlig og vellĂŠrde Mand Hr. Jann Simmenssen, sogneprĂŠst og guds ords tiennere», for ulovlig hogst i skogen som tilhĂžrte Sem presteembete. Leilendingen tapte, og presten tok vare pĂ„ rettsdokumentet som nĂ„ ligger i Riksarkivets diplomsamling. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Sem og Slagen 28. september 1648.Â
C. Bokstaven C stĂ„r for Christen LauritssĂžn som var murmester i Christiania. Den 1. august 1660 solgte han en bygĂ„rd til Hellig Trefoldighets kirke, byens fĂžrste sognekirke. Av skjĂžtet gĂ„r det fram at gĂ„rden lĂ„ i Akersgata og grenset i syd til Hellig Trefoldighets kirkegĂ„rd, i Ăžst til byens skole og i nord til Anders PederssĂžns gĂ„rd. Kirken lĂ„ like vest for byens torg, der Akersgata 2 er i dag. KirkegĂ„rden lĂ„ sĂžr for kirken og mellom Akersgata og Ăvre Slottsgate. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg. 1. august 1660.
D. Denne elegante bokstaven stÄr i innledningen til et brev fra 29. desember 1657. Da utnevnte Nils Trolle, stattholder pÄ Akershus, adelsmannen Knut von Hadeln til sjef for et kompani med dragoner. En dragon var en soldat som brukte hest for Ä komme seg fram, men som steg av hesten nÄr han skulle kjempe. Han var en mellomting mellom en kavalerist og en infanterisoldat. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-perg 29. desember 1657.
E. Denne praktfulle Eâen innleder en meget lang og snirklete setning der det fĂžrste ordet er «Effter». Dokumentet skriver seg fra kommisjonen som i 1651 ble nedsatt for Ă„ undersĂžke Hannibal Sehesteds Ăžkonomiske forhold. Sehested hadde vĂŠrt lensherre over Akershus len og var en aktiv stattholder i Norge, men etter Kristian 4.s dĂžd i 1648 mistet han stĂžtte. I 1651 ble han beskyldt for Ăžkonomiske misligheter og avsatt. Kommisjonen, som besto av de hĂžye herrene Sten Bille, Nils Krabbe og JĂžrgen Bjelke, stilte en del spĂžrsmĂ„l til fogdene i Akershus len, og dette er svaret fra fogden over Hadeland og Valdres, Nils Bentssen. Men det er nok ikke fogden selv som har skrevet denne flotte Eâen, hans underskrift er tydelig skrevet med en annen hĂ„nd. Og for den som lurer: Hannibal var tilbake i makteliten i Danmark etter innfĂžringen av eneveldet i 1660. Kilde: Danske kanselli, Skapsaker, tillegg til skapsakene, eske 4, mappe 1, dokument 4.
F. For godset Fossesholm. GĂ„rden het opprinnelig Foss etter Vestfossen i Ăvre Eiker og var en adelig setegĂ„rd. Tidlig pĂ„ 1600-tallet fikk den navnet Fossesholm. Det var moderne Ă„ kopiere dansk navneskikk for store herregĂ„rder. Eiendommen var sĂŠrlig verdifull pĂ„ grunn av skog- og sagbruksdriften. Dette skjĂžtet fra 1643 gjelder nettopp salg av to sager, Voghals og Thuer. Den nye eieren var Hannibal Sehested, stattholder i Norge. I lĂžpet av de neste Ă„rene hadde han overtatt hele godset. Bokstaven er et eksempel pĂ„ kansellifraktur: frittstĂ„ende store, elegante og fint formede bokstaver, gjerne brukt i overskrifter. Og nĂ„r eiendomsoverdragelsen var til selveste stattholderen, kunne man ikke nĂžye seg med noe mindre enn det beste! Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.
G. Den innleder overskriften «Guldbrandsdallens Fougderi». Dokumentet ligger i lensregnskapet for Akershus len fra 1646-47 og er et manntall over dem som skulle betale kontribusjonsskatt. Dette var bare en av mange skatter befolkningen mÄtte betale det Äret. De andre skattene hadde navn som rosstjeneste, skyssferdspenger, fornautpenger og utskrivingspenger. Kontribusjonen var en skatt bÄde selveiere og leilendinger skulle betale, og her er bÄde navnet pÄ gÄrden og brukeren oppgitt, samt hva gÄrden var verdsatt til og hvor mye bonden betalte i skatt. Lensregnskapene er skannet og tilgjengelige pÄ Digitalarkivet. Du kan lese mer om dem pÄ vÄr temaside om gamle regnskaper. Kilde: Riksarkivet, Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, eske 188.1.
H. For Hans Lange til Fossesholm. Etter sine foreldre hadde Hans og sÞsknene fÄtt et stort gods, men ogsÄ en formidabel gjeld. Tidene sÄ lysere ut etter at slektningen Hannibal Sehested ble stattholder i Norge i 1642. Broren Nils Lange ble etter kort tid lensherre, og sÄ ogsÄ generalkrigskommissÊr i Norge. I 1646 fikk Hans den rike hjembygda Eiker som len. Idyllen varte imidlertid ikke lenge, slektskap pÄ tross. Sehested tvang Hans Lange til Ä selge seg godset sitt, og i 1648 overtok stattholderen selv Eiker len. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Sehested II C 1.
I. Denne formidable Iâen stĂ„r for en «Induaaner» i Fredrikstad i 1664, Christoffer Casperssen. Han opptrĂ„dte her som fullmektig for sin svigermor Birgitte Rasmusdatter, enke etter byens borgermester Anders Olufssen, og de andre arvingene. Her er vi inne blant hĂžyborgerskapet i Fredrikstad, nesten 60 Ă„r fĂžr «Anno». Anders Olufssen var trelasthandler og sagbrukseier, samt altsĂ„ borgermester fra 1636 til sin dĂžd i 1660, mens Birgitte var datter av Oslo-kjĂžpmannen Rasmus Hansen. Som enke viderefĂžrte Birgitte driften av sagbruk, bygĂ„rder og jordegods, og hun forvaltet etter hvert mer enn 600 gĂ„rder, til dels langt unna Fredrikstad. I dette brevet selges to sager i Trondheim stift. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 25. august 1664.
J. Jeg i dette brevet var kongens fremste mann i Norge, stattholder Niels Trolle. Rett etter nyttÄr 1659 utnevnte han TÞnne Huitfeldt til krigskommissÊr med ansvar for grenseomrÄdene mot Sverige Þst for Oslofjorden. En krigskommissÊr skulle sÞrge for utskriving og utrusting av soldater. I krigstid var oppgavene utvidet til operativ virksomhet, og TÞnne Huitfeldt kom snart i aksjon. Vel en uke etter utnevnelsen gikk svenske soldater til stormangrep pÄ Halden. De presset pÄ i 40 dager, men mÄtte til slutt trekke seg tilbake med store tap. Huitfeldt hÞstet mye Êre og ledet senere byggingen av Fredriksten festning. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 168, 1658-1660, 3. januar 1659.
K. Kiendis jeg ⊠Slik begynner mange dokumenter om eiendomsforhold fra 1600- og 1700-tallet. NĂ„ ville vi sagt «jeg erklĂŠrer» eller «gjĂžr kjent». Det finnes et vell av forseggjorte Kâer for Kiendis jeg ⊠i kildene. Vi har valgt Martha Jensdatter, borgermesterenke i Christiania, som i dette dokumentet fra 1643 pantsatte en del jordegods i Ăstfold og Akershus til byens fattigforstandere for 500 riksdaler. PĂ„ den tiden kunne man fĂ„ kjĂžpt en ku for 3-4 riksdaler. I ettertid kan vi bare spekulere pĂ„ hva Martha skulle bruke pengene til. Og om de fattige i Christiania indirekte fikk glede av investeringen til fattigforstanderne. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, eske 157, 9. mai 1643.Â
L. Denne smekre Lâen stĂ„r for Lister Ambt (Lista amt) i matrikkelen av 1665. En matrikkel er et offentlig register over jordeiendom med opplysninger om gĂ„rdenes skyld. Skylden var et verdimĂ„l som var grunnlaget for beregning av skatter. Denne verdifastsettelsen var svĂŠrt innflĂžkt og vilkĂ„rlig og med store lokale variasjoner. KrigfĂžringene pĂ„ 1600- og 1700-tallet fĂžrte til at kronen prĂžvde Ă„ Ăžke de faste skatteinntektene, og det ble derfor satt opp nye matrikler bĂ„de i 1661, 1665 og 1723 for Ă„ justere skylden og gjĂžre den mer ensartet. Disse matriklene er viktige lokalhistoriske kilder med mye verdifull kunnskap om den enkelte gĂ„rd - hvem som eide den og hva den var skyldsatt til, samt forskjellige opplysninger om utsĂŠd og fehold. Matrikkelen av 1723 er skannet og tilgjengelig pĂ„ Digitalarkivet, og vi arbeider med Ă„ fĂ„ tilgjengeliggjort dem fra 1661 og 1665.Â
M. Morten JÞrgensen, tidligere byskriver i Christiania, solgte i dette dokumentet fra 1665, en bygÄrd med to jernkakkelovner. Han hadde sin hustru Mari Monsdatters samtykke. Mennene i dokumentet beskrives som Êrlige, velaktede og velforstandige. Kvinnene er ogsÄ Êrlige, men mÄ for Þvrig nÞye seg med Ä vÊre dydige og gudfryktige. Ordet jernkakkelovn er litt pussig, for en kakkelovn er noe annet enn en jernovn, som det antakelig er tale om her. En kakkelovn er en murt ovn med keramiske fliser. I lang tid ble ordet jernkakkelovn, eller til og med bare kakkelovn, brukt om jernovner. Jernovnene ble en stor norsk eksportartikkel pÄ 1600- og 1700-tallet. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1658-1660, 3. mars 1665.
N. Denne litt spesielle Nâen stĂ„r for Niels Muus som var sorenskriver pĂ„ Hedmark. 22. juni 1653 holdt han alminnelig ting pĂ„ Norderhov tingstue sammen med seks lagrettemenn fra LĂžten. Tinget var lokalsamfunnets offentlige sentrum hvor kongelige forordninger ble kunngjort, dommer ble avsagt og privatrettslige dokumenter tinglest. Det ble vanligvis holdt ting tre ganger i Ă„ret. Blant sakene som ble behandlet den dagen, var en henvendelse fra sognepresten som Ăžnsket Ă„ fĂ„ tatt opp et sĂ„kalt tingsvitne om at gĂ„rden Solberg hadde hatt rettigheter i utmarken fra «Alders tid». Flere bĂžnder bekreftet under ed at gĂ„rden ogsĂ„ i salig herr Niels Krabbes tid (sogneprest 1570-1588) hadde hatt rett til bĂ„de havning, fangst og fiske og at det aldri tidligere hadde stĂ„tt hus der det nĂ„ var bygget to husmannsplasser. Presten Ăžnsket Ă„ fĂ„ dette tinglest for at ikke han eller hans etterfĂžlgere senere skulle miste disse rettighetene pĂ„ grunn av en forsĂžmmelse fra hans side. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, eske 11, 22. juni 1653.
O. Sorenskriver Peder OtsÞn i Lardal ble i mars 1664 kontaktet av Peder GlÞrsson Hole. Foranledningen var at han hadde sÞrget for morens, Mari Helgesdatters, underhold og klÊr til hun dÞde i sin hÞye alderdom. NÄ Þnsket han at sÞsken og sÞskenbarn skulle unne ham «det ringe lÞsÞre og faste gods» etter moren til gjengjeld. Og foran seks lagrettemenn sa slektningene seg enige. Hvor gammel Mari ble, vet vi ikke, men hun kan ha vÊrt godt opp i Ärene. NÄr gjennomsnittlig levealder da var sÄ mye lavere enn nÄ, skyldtes det sÊrlig at spedbarnsdÞdeligheten var sÄ hÞy. Var man fÞrst blitt 50 Är, var sjansen god for Ä leve ytterligere 20-30 Är. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, stykke 170, 1664-1666, 15. mars 1664.
P. I januar 1616 satt lagmannen i Oslo Peder JÞrgensen punktum i en innviklet sak. Gulbrand Grini i Fet hadde ikke betalt landskyld til presten, og konflikten mellom de to var bitter. Det ble fÞrt flere rettssaker, og i oktober 1615 hadde den lokale tingretten fradÞmt Gulbrand retten til Ä sitte pÄ Grini. Men Gulbrand ville ikke gi seg og anket til lagmannen. MÄten Ä gjÞre det pÄ, var Ä gÄ til sak mot de som hadde avsagt dommen. SÄ Gulbrand stevnet sorenskriveren og seks lagrettemenn for Ä ha avsagt feil dom. Men lagmannen mente at de anklagede hadde dÞmt i henhold til loven, og dommen over Gulbrand ble stÄende. Han var forpliktet til Ä betale det han skyldte og til Ä forlate gÄrden. Dessuten mÄtte han betale kostpenger til motparten, en riksdaler til sorenskriveren og en halv riksdaler til hver av lagrettemennene. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiv, Fet prestearkiv, 28.-30. januar 1616.
Q. Denne Qâen finner vi i registeret til en kopibok fĂžrt i Danske kanselli i KĂžbenhavn. Den eneste innfĂžrselen under Q viser til et kongebrev fra september 1729. Under den store nordiske krig hadde Peder ColbjĂžrnsen i Halden fĂ„tt utbetalt en stor pengesum som han kunne bruke etter eget skjĂžnn for Ă„ holde spioner i Sverige. Peder ColbjĂžrnsen hadde sendt rapport om pengebruken og bedt om Ă„ fĂ„ ansvarsfrihet. Slike utgifter var vanskelige Ă„ dokumentere, og trolig hadde det vĂŠrt umulig Ă„ sette opp et detaljert regnskap med nĂždvendige utgiftsbilag. Slike mangler ville fĂ„ enhver revisor til Ă„ underkjenne regnskapet. Men Kongen ga sin «Quitance» og innvilget full frihet fra ansvar og tiltale. Kilde: Danske kanselli, Norske registre, bd. 1729-1730.
R. Denne Râen stĂ„r for Rassmus MickelssĂžn som var sorenskriver i Nedre Romerike. I begynnelsen av november 1650 mĂžttes han, tolv lagrettemenn og de involverte parter for Ă„ gĂ„ opp grensen mellom noen gĂ„rder i KrĂ„kstad. Den ene part la frem flere gamle pergamentsbrev som alle er sitert i dommen. I et brev fra 1526 beskrives plasseringen av seks grenserĂžyser og delesteiner, og i 1650 fant retten dem faktisk igjen, riktignok nĂ„ overgrodd med mose. En av partene pekte ogsĂ„ ut en annen delerĂžys, men etter nĂžye granskning mente retten at den ikke kunne «holdes for nogen Redt SteenrĂžsse eller deelles Steene». Og sĂ„ kan man jo lure pĂ„ om disse rĂžysene fremdeles stĂ„r og skiller sameieskogen til Dyrerud, Harestad, Oppsal og Rud fra gĂ„rden StĂžnnerud. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Diplomer fra prestearkiver, KrĂ„kstad, eske 7, 4.-5. november 1650.
S. Denne Sâen er den mest fantasifulle, utbroderte og utsĂžkt barokke av alle bokstavene i serien vĂ„r. Stormechtigste er ordet, og den med stĂžrst makt i 1634 var kong Christian 4. Dokumentet handler om hvem som skal ha bygselen pĂ„ vestre Haug i Eidsberg, men her fester vi oss ved Sâen, som innleder dokumentet. Nederst henger en fyldig drueklase, inni bokstaven vokser gress og liljer. Det mest oppsiktsvekkende er de to mannsansiktene i profil som skriveren har plassert i Sâens halesving, vendt hver sin vei. Den ene ser vĂ„ken og livlig ut, han er utstyrt med hĂ„rtust, bart og kraftig fippskjegg, nesten som drueklasen i lite format. Den andre har fĂ„tt en lignende drueklase, nĂ„ som hodehĂ„r, han er skjegglĂžs og ser sĂžvnig ut. Hva fikk skriveren til Ă„ boltre seg slik? Vi vet ikke, vi fĂ„r nĂžye oss med Ă„ undres og glede oss over tanken pĂ„ skriveren som utfoldet seg slik for nesten 400 Ă„r siden. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, Eidsberg prestearkiv, eske 4.
T. Denne kraftige Tâen innleder «Trundhiembs Byes Mandtal» fra 1679. Det er en fortegnelse over dem som betalte den sĂ„kalte familieskatten i 1679. Skattebetalerne ble delt i fire klasser etter hvor mye de tjente. I fĂžrste klasse finner vi blant annet borgermestre og rĂ„dmenn, kongelige betjenter og «De fornembste og formueste Borgere», i alt 30 skattebetalere. Disse betalte to riksdaler for hvert medlem av husstanden over 12 Ă„r. I fjerde klasse var det 234 skattebetalere, og de slapp med Ă„ betale 20 skilling for hvert medlem - men det har nok vĂŠrt tungt nok. Kilde: Riksarkivet, Byregnskap, eske 504, kontribusjonsregnskap for Trondheim 1679.
U. Ulrik Fredrik GyldenlÞves navn pryder mange dokumenter fra 1660- og 1670-Ärene. Navnet i dette skjÞtet fra 1666 er sÊrlig dekorativt utformet. GyldenlÞve var utenomekteskapelig sÞnn av Fredrik 3., og han var en mektig person bÄde i de siste Ärene av farens regjeringstid og under halvbroren Kristian 5. I 1664 ble han stattholder i Norge, og han viste seg snart Ä vÊre bÄde aktiv, reformivrig og svÊrt innflytelsesrik. I 1671 ble grevskapet Larvik opprettet til ham. Etter 1679 oppholdt GyldenlÞve seg stort sett utenfor Norge, og i 1699 trakk han seg fra statsstyret. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom papir, 30. mai 1666.
V. Denne Vâen som svinger seg langt ut i margen, er begynnelsen pĂ„ Vi effterschreffne ⊠Det dreier seg om et arveoppgjĂžr etter Olav BjĂžrnsson fra Ăyer prestegjeld den 3. april 1657. Olav hadde hatt eiendom til en verdi av en hud og Ă„tte skinn i gĂ„rden Rindal og pant i en annen eiendom verdsatt til 12 riksdaler. En hud tilsvarte 12 skinn, og de seks sĂžnnene arvet hver for seg tre skinn, mens datteren Guru mĂ„tte nĂžye seg med halvannet skinn. Det siste halve skinnet tok arvingene ansvar for Ă„ fordele seg i mellom. Riksdalerne ble fordelt pĂ„ samme mĂ„te. Denne skjevdelingen, hvor en sĂžnn arvet dobbelt sĂ„ mye som en datter, er kjent fra middelalderen og varte helt frem til 1854. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, prestearkivene, eske 167.
W. Denne fantastiske W-en stÄr fÞrst i det tyske ordet «Wir». Og vi, det er oldermennene og brÞdrene i kirurg- og barberlauget i KÞbenhavn. 8. februar 1690 bekreftet de at den Êrbare og kunstelskende Johan Ulrik Röhl hadde gÄtt tre Är i lÊre hos mester Hinrich Struff, privilegert barberer i Slagelse. LÊrebrevet er vakkert skrevet pÄ pergament og det har hengt et segl under. Brevet er ogsÄ et eksempel pÄ datidens arbeidsvandring. Europeiske hÄndverkssvenner var pÄlagt Ä reise, og en del av dem kom til Norge og endte med Ä slÄ seg ned her. Vi merker oss forÞvrig at kirurg- og barberfaget var slÄtt sammen, noe som faktisk varte ut pÄ 1800-tallet! Kilde: RA perg. 8. februar 1690. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-diplom pergament, 8.februar 1690.
Z. Forrige bokstav var W, og nÄ hadde du kanskje trodd at det ville kommet en fin X eller i hvert fall en Y, men vi kan dessverre ikke finne noen av dem som initialer! Men en Z har vi, selv om den ikke er av de mest spektakulÊre. Zille Marie Andersdaatter Bierch i Christiania fikk i 1730 kongebrev pÄ at hun slapp Ä skrifte offentlig etter at hun hadde fÄtt et barn utenfor ekteskap. PÄ 16- og 1700-tallet var leiermÄl, det vil si Ä ha samleie utenfor ekteskap, straffbart. Og ikke nok med at partene mÄtte betale bÞter, de mÄtte ogsÄ stÄ frem i kirken og bekjenne sine synder! Men hadde man penger, kunne man kjÞpe seg fri fra dette ved Ä sÞke kongen om Ä fÄ slippe, og det var det Zille Marie hadde gjort. Istedenfor offentlig skrifte mÄtte hun betale en sum «efter hendes Midler og Leilighed» til nÊrmeste hospital. Biskopen mÄtte godkjenne summen, og vi vet ikke hvor stor den var, men alt i alt var dette en svÊrt kostbar lÞsning. Bare papiret sÞknaden var skrevet pÄ kostet 10 riksdaler, og nÄr en ku kostet rundt 3 riksdaler, skjÞnner vi at dette ikke var for vanlige folk. Kilde: Riksarkivet, Danske kanselli, Norske registre bd. 26, fol. 510, 14. juli 1730.
Ă. NĂ„r man skrev til mektige folk, burde man uttrykke seg respektfullt. I 1657 skrev bonden Peder Nilsen Hem i Sandar til stiftsskriveren «Ărlig Welforstandig och Welfornemme Mand» Johan Garmann. Peder ville vite hva det sto i gamle bĂžker om ĂždegĂ„rden vestre Moen. Han mente at ĂždegĂ„rden hĂžrte under hans gĂ„rd, mens sognepresten mente at prestebolet hadde krav pĂ„ to hĂžns i landskyld og dessuten hadde bygselretten â det vil si retten til Ă„ leie ut gĂ„rden og retten til den drĂžye avgiften leietakeren mĂ„tte yte nĂ„r avtalen ble inngĂ„tt. Garmann fant at prestebolet fikk landskyld av Moen, men at det ikke sto noe om bygselrett. Ordet prestebol er avledet av prestebord, altsĂ„ de inntekter som skulle leveres pĂ„ prestens bord. Kilde: Riksarkivets diplomsamling, RA-papir, 6. februar.Â
Ă. Vi skal til regnskapet for Ăxendals Annex Kierke for perioden 1664-1669. Inventarlisten viser at det i 1665 ble kjĂžpt bĂ„de et rĂždt alterklede og en sju alen lang alterduk. Fem Ă„r senere ble det laget en ny messeserk, som er den lange, vide, hvite skjorten prestene bĂŠrer under messehagelen. Inntektssiden inneholder en oversikt over kirkens jord og en egen post som kalles kirkens kyr. Dette var kyr som var utplassert hos bĂžnder, og som bĂžndene mĂ„tte svare en avgift til kirken for. Men i Ăksendal ble to utlevde, gamle kyr solgt fordi ingen ville leie dem. Kilde: Rentekammeret, Kirkeregnskap, NordmĂžre prosti 1665.
Ă . Til slutt: Ă âen kom fĂžrst i Norge med rettskrivningen av 1917, i Danmark i 1948. Den er derfor ikke med i vĂ„r serie med barokke bokstaver.Â
Takk for fĂžlget!
