Lenkestjeling
Edit: Les Sveins opplevelse av affÊren pÄ hans egen blogg.
I gÄr ble jeg offer for en interessant forbrytelse. Forbrytelsen har ingen strafferammme eller lovbestemmelser som regulerer dersom det skulle bli en tvist, men likefullt ble det definert som en forbrytelse.
Min gode venn og bandkollega Svein koste seg med Ä lese twitterfeeden min og fant min tweet om 20 coverlÄter av Radiohead. Han synes denne var sÄpass god at han valgte Ä fortelle sine Facebookvenner om den.
SÄ langt er historien helt fin og hadde den sluttet her hadde jeg vÊrt sÄre fornÞyd og danset hÄnd i hÄnd med Svein til Radioheads versjoner av Neil Young-klassikere. Men sÄ slutter altsÄ ikke historien sÄ vakkert.
Sveins deling av lenken pĂ„ Facebook utvider seg til en diskusjon mellom han og hans venner om type innehold pĂ„ den andre siden av lenken og hvor han fant denne siden. Svein svarer da nonchalant og verdensvant atÂ
Nei, det er en sÄnn side, med musikk og greier. :) Har ikke brukt den sÄ mye, men de har jo tydeligvis noen gode ting av og til.
I svaret indikerer Svein at han tilfeldig dukket over siden som inneholdt coverlÄtene og tilfeldigvis syntes at den burde deles videre til alle hans fans (velger i dette tilfelle Ä kalle det fans og ikke venner. Det passer bedre i historien). I og for seg kunne dette vÊrt en helt plausibel forklaring og vanligvis ville jeg sett med blide Þyne pÄ Sveins deling av musikalske interessantheter. Men i dette tilfellet stusset jeg over tidspunktet for Sveins publisering og det satt meg pÄ sporet av den svÊrt moderne og hyperinteressante forbrytelsen som kalles lenkestjeling.
Ettersom vi deler mer og mer pĂ„ den elektroniske motorveien sĂ„ skulle det bare mangle at vi ikke ogsĂ„ fikk inspirasjon og ideer av vĂ„re venner og bekjente. Men kan vi tillate oss Ă„ ikke nevne kilden til inspirasjon?Â
Jeg konfronterte Svein med lenkestjelingen pÄ tirsdagens Þving, sÄnn i halv ti tiden hvor det ble konstatert at det hadde forekommet lenkestjeling og at ikke kilden var oppgitt i omtalen av lenken. I det konfrontasjonen merket jeg en endret stemning i rommet og et stikk av dÄrlig samvittighet slo meg rett i mellomgulvet, men som den mannen jeg er valgte jeg Ä ignorere den dÄrlige fÞlelsen og oppfÞre meg som en mann. Svein fikk tydligvis ogsÄ en vond smak i munnen av sin Äpenbare stjeling for minutter etter at vi hadde gÄtt hvert til vÄrt (ca 14 minutter for Ä vÊre nÞyaktig) tikket det inn en melding
Du har helt rett! Jeg stjal jo lenka di...
Det forekom meg at jeg hadde satt noe i spill jeg ikke hadde intendert. Jeg hadde pÄfÞrt en mann dÄrlig samvittighet. Min eneste hensikt var Ä informere om et artig fenomen, men klare tale fikk tydeligvis mottakeren til Ä fÞle vemod og sorg over forbrytelsen. Jeg svarte lettsindig med
Haha! Ingen fare :-) men det er jo en interessant nye medier problemstilling! Lenkestjeling ftw ...
Jeg regnet med at det ville avspore videre problematikk ettersom jeg forsĂžkte Ă„ gi en viss honĂžr. Men istedet repliserte Svein:
Jeg tar det meget alvorlig og pleier Ă„ vĂŠre svĂŠrt nĂžysom med referansene... (utdrag av sms)
En kjĂžrlig og saklig tilbakemelding som gjorde meg urolig. Han truet med Ă„ ikke publisere noe pĂ„ nett i det hele tatt den kommende uken, en horribel tanke til Svein Ă„ vĂŠre. Jeg mĂ„tte svare pĂ„ en mĂ„te som fikk han pĂ„ bedre tanker.Â
Du er jo bloggekongen! ...MĂ„ publisere!
Deretter kom jeg med en innrĂžmmelse.
Jeg hadde lenkestjelt selv, bare noen timer fĂžr jeg konfronterte Svein. Jeg hadde anklaget en kamerat for en forbrytelse jeg selv hadde gjennomfĂžrt. Denne tweeten (lenken altsĂ„) fikk jeg tilsendt av en kollega bare minutter fĂžr jeg pakket den inn i lettsindig snikksnakk og dyttet den ut i internett.Â
Jeg har selv begÄtt en forbrytelse uten straff og uten lovbestemmelser. Jeg er skyldig og en kujon som beskylder mine venner for forbrytelser jeg selv begÄr.
Jeg tar det til etterretning. Â
