#ex.phil

Da er tentaperiode tre i gang, og denne gangen er det vitenskapsteorien som skal studeres: AK2036 Vetenskapsteori och vetenskaplig metodik med tillämpningar (Naturvetenskap). Tamos blant studentene.

Det er naturlig å tenke tre år tilbake til da jeg leste Examen philosophicum på NTNU. Det gikk mye i memorering av navn, årstall og kildematriale det halvåret. Rødvinskollokvier og bullshitbingo med Descartes, Popper og Kuhn. Eventyrstunder med frustrerte HF-stipendiater imellom Matte 1 og IT grunnkurs. Vi ble bedt om å lese Machiavelli på do, husker jeg. Et stadig skrinnere besatt R1. Det var trivelig, men vanskelig å prioritere. Vi så Sofies Verden og fikk C på eksamen.

Senere, i Sverige: Jeg står igjen ovenfor Popper og Kuhn, men ingen har nevnt dem med navn. Vi har blitt delt i grupper etter studieretning og fått utlevert en artikkel fra et relevant tidsskrift. Vår går på ATRP, radikal polymerisasjon og er hentet fra journalen Macromolecules. Artikkelen skal først presenteres på et populærvitenskapelig vis og deretter vurderes kritisk. Som en peer review. Hvordan er hypoteser, observasjoner, argumentasjoner, eksperimentelt oppsett, konklusjoner, bevis, etikk, relevans osv presentert? Er idealiseringene i modellene fornuftige? Finnes det alternative konklusjoner, og har forfatteren vurdert disse? Har artikkelen vitenskapelig verdi? Er dette bra vitenskap? Bør den publiseres? 

Fagspesialisering altså. Dette er veldig lurt! Selv om eksamen er multiple choice og dermed kvalifiserer til max en dag av lesetiden min, kjennes det som om jeg sitter igjen med mye fornuftig etter forelesninger, seminarer og prosjekt. 

Da ex.phil-debatten raste i 2009 var noen av utspillene fra amanuensene på Filosofisk Institutt at filosofien i sin rene form er relavant for alle fag, og at den er viktig for at vi skal kunne snakke sammen på tvers av faggrensene. Noe det viktigste de lærte bort var evnen og viljen til å tenke kritisk. For meg er alt dette eksempler på kvaliteter ex.phil ikke klarte å kommunisere.