Vi går hjem den gamle skoleveien min, jeg har armen min rundt livet ditt, du har armen din over skuldrene mine.
Hvert skritt er en kamp, møkkete og seig og ikke heroisk på noen måte i utseende.
du slipper gradvis taket, men jeg lar deg ikke, drar deg nærmest neste desimeter framover.
"jeg holder deg," sier jeg, "jeg har deg."
Du kaster opp. Jeg tørker av restene i ansiktet ditt, det har blandet seg med tårer men du gir ikke oppmerksomhet til at du gråter, du sa en gang at du var stolt over at ingen hører når du gråter.
"Sånn," sier jeg, "det går bra nå."
Og vi går videre, du sleper føttene dine langs asfalten, det blir tyngre å bære deg. Jeg kan ikke snu meg og bare det at jeg ikke kan snu meg gjør at jeg får lyst til det. Hvem som helst kan komme å banke oss opp nå og jeg hadde nok bare gitt meg, overlatt deg i grøfta og bare stått der til jeg hadde blitt banket opp.
Men det er bare syklister som passerer, syklister ute på treningsøkt som ser rett fram og sier ingenting til oss, ser noen ganger tilbake men sier ingenting.
Min tjue minutters lange skolevei har tatt to timer. tror jeg, uten å ha sett på klokken.
Vi setter oss ned langs gjerdet, langs hovedveien.
Jeg lukker øynene og hører på deg puste.
